DM sa for 17år siden:

En flervalgspoll om hva akkurat du føler i forhold til barnevernet.

Carrera sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, men til tross for det, så ville de vært siste utvei for meg. Blir nok litt skeptisk til det man leser om i media, selv om jeg vet at det kun er enkeltsaker, og saker sagt ut fra en side.

Kjenner forøvrig ingen som har vært i kontakt med dem.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, men det ville være en voldsom skam å måtte ha hjelp derifra, og det måtte være siste utvei. :ærlig:

Skremmern sa for 17år siden:

Jeg hadde sikkert ikke hatt problemer med å innrømme at jeg trengte hjelp, men jeg hadde neppe kontaktet barnevernet. Hadde de derimot vært i bildet, hadde jeg ikke takket nei til hjelpen, men jeg hadde ikke tatt steget å kontaktet dem selv (frivillig).

Jeg synes barnevernet gjør en fantastisk jobb, stort sett. Jeg har lest og hørt om ganger det ikke har gått så veldig bra, og det er i mine øyne helt utilgivelig.

Inagh sa for 17år siden:

Jeg er glad det finnes et barnevern - selv om det pr i dag desverre like ofte er et foreldrevern framfor et barnevern...

Jeg er selv utdannet barnevernpedagog, men orket ikke jobbe som det. Det ble for mange tøffe skjebner, og jeg hadde lyst til å ta hver andre unge under armen og løpe min vei med dem. Det er en knalltøff jobb, og jeg har dyp respekt for dere som orker å stå i det dag ut og dag inn.

Tussa sa for 17år siden:

Ørlite grann inhabil som barnevernspedagog.

Men eg er sjølvsagt glad vi finnast, det ser eg kvar einaste dag.

Blånn sa for 17år siden:

Jeg er glad barnevernet finnes, men som flere andre håper jeg at jeg aldri trenger det.

Aminta sa for 17år siden:

Kan jeg få spikke litt på det ene alternativet? :sparke:
(hvis du kan rette det opp altså)

"For meg ville hjelp fra dem ville være siste utvei"

Nenne sa for 17år siden:

Og det var det jeg skulle skrive.

Maz sa for 17år siden:

Presisjon.

Jeg sier jeg kjenner noen som har negative erfaringer, det vil si de ba om hjelp til å beskytte barnet sitt i en vanskelig situasjon og fikk det ikke.

Angående meg selv, har jeg fått "trusler" og er ikke redd for å bli meldt. Jeg har ikke noe å skjule og tar gjerne imot råd og hjelp som kan hjelpe meg om fagfolk mener jeg trengte det.

Fadese sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, men jeg ville nok vendt alle stener og forsøkt å ordne opp på egen hånd dersom vi hadde hatt behov for hjelp. Ikke fordi jeg ville følt det som en skam eller et nederlag, tror jeg, men fordi det ville føltes ubeagelig å bli kartlagt. Når det er sagt, hadde jeg ikke funnet en god løsning, hadde jeg bedt om hjelp derfra.

Jeg kjenner noen som har hatt kontakt med barnevernet, men jeg vet ikke om de nå flere år etter karakteriserer hjelpen som positiv eller negativ.

Irma sa for 17år siden:

Er glad for at de finnes, og kjenner noen med positive erfaringer. Jeg stemte at det ville være et nederlag å måtte oppsøke hjelp fra barnevernet, uten at jeg legger for mye vekt på det. Jeg opplevde det som et nederlag at ammingen ikke fungerte også, sånn for å sette det litt i perspektiv.

Jeg kunne tenke meg et mer synlig barnevern slik det ble nevnt i den andre tråden. I nært samarbeid med ppt, helsestasjon og lignende for å allminneliggjøre litt, og senke terskelen for å søke hjelp.

~TM~ sa for 17år siden:

Jeg har et spørsmål; jeg kjenner til noe som for meg er en negativ erfaring med barnevernet. De tok etter min mening for mye hensyn til mor og ikke til barnet. Telles det som negativ erfaring med barnevernet i denne spørrisen?

Observatøren sa for 17år siden:

Jeg er glad for at barnevernet finnes, synes det hadde vært et nederlag å måtte be om hjelp (i likhet med Irma), men kjenner ingen personlig som har vært i kontakt med barnevernet.

Dessverre har jeg fått et inntrykk av det samme som Inagh - at det er mer et foreldrevern, og at barnevernet ofte kommer sent inn i saker. I tillegg er ressursene få, og det blir bare de som trenger det aller mest som får hjelp. Og da er det kanskje for sent?

Jeg synes for øvrig av navnet barnevern gir negative konnotasjoner, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Mams sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, men det skulle vert helt siste utvei før jeg ba de om hjelp.
Jeg kjenenr folk som har posetiv opplevelse av barnevernet og de som har hatt negative opplevelser.

Jeg tror barnevernet gjør veldig mye bra, men også at de noen ganger bommer litt.

tink sa for 17år siden:

Som de aller fleste andre her er jeg sjeleglad for at barnevernet finnes, selv om de dessverre står med for få ressurser både økonomisk og rent maktmessig til å fungere som det barnevernet de burde.

Skal også være så ærlig at det sitter langt inne å be om hjelp derfra, håper jeg greier det den dagen det blir aktuelt.

Mamma Rosa sa for 17år siden:

Jeg klarte bare å krysse av på; (Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt negativ erfaring med barnevernet.

Jeg kjenner flere som har hatt negativ erfaring, og da mener jeg fra barnets ståsted.
Jeg stoler ikke på at barnevernet hadde hjulpet mine barn om de hadde vært i samme situasjon som disse.

turi sa for 17år siden:

Jeg er veldig glad for at barnevernet finnes, men haket av på at de hadde vært siste utvei.

Jobber i barnehage så det har vært noen barnevernsaker, har vært fra veldig positivt overrasket (det gikk kjapt og barnet ble fjernet, heldigvis) til ikke så veldig fornøyd, (det tok lang tid, barnet hadde det vondt, men ble tilslutt fjernet).

Syns i noen tilfeller at foreldrene har forferdelig masse rettigheter og privilegier, mens barna bare må leve oppi sitt eget helvete. Skulle gjerne ha ordnet opp i litt!

Dere som jobber i barnevernet, kan dere ha uanmeldte besøk når det er narkotika i bildet, med urin/blodprøver? Eller må disse være avtalt på forhånd?

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg ville ikke syntes det var noe nederlag å få hjelp, tror jeg. Har mange positive inntrykk av hvordan barnevernet assisterer dersom man trenger det. Det er jo svært lite sannsynlig at jegnoengang vil trenge hjelp, men man vet jo aldri. Jeg kan jo såpass mye om barnevernet at det ikke skremmer meg, jeg kjenner lovverket de opererer etter, jeg kjenner de typiske sakene.

Barnevernet frem til århundreskiftet var ikke noe særlig, spør du meg. For lite hensyn til barna, for mye hensyn til foreldrene, for lite fokus på skadene man påføres av åikke bare selv bli slått, men å være vitne til vold, for lite tiltak, for lite rød tråd i tiltakene osv. Et annet problem er at man har for kort utdanning. Barenvernspedagoger burde ha 5-6 års utdanning med mer vekt på juss og psykologi og kommunikasjon (både i fht berørt familie og i fht media). Det burde i dette studiet, som alle studier der man skal forholde seg til folk i en assymetrisk maktbalanse, legges vekt på egnethet og motivasjon. Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det kan være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Jeg synes jogenerelt at listen for "godt nok" når det gjelder stell og oppdragelse av barn ligger for lavt i Norge. Neppe her på PK-portalen, men i landet i snitt så synes jeg at blant de optimaliserende,selvpiskendeJesper Juul-foreldrene er mange elendige foreldres om gjør fryktelig mye dumt og skadelig i fht ungene sine. Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Hver unge som har det dårlig risikerer å bli en syk voksen. Og jo tidligere de får hjelp,jo bedre gårdet! Pga de høye tersklene i Norge er det altfor fåsmå som får hjelp, de får hjelp først nårde er utagerende fjortisermed overgrepserfaringer like lange som de selv er gamle, voldserfaring (som offer og vitne) og har dermed gått glippav mye skolegang (fordi vold og overgrep medfører lærevansker, konenstrasjonsvansker osv, og samtidig er disse ungene mest utsatt for alkoholskader, noe som gjør dem mer sårbare og ytterligere gir sjanse for konsenstrasjonsvansker og lærevansker og slik vil de som er nederst på stigen aldri hevde seg)

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre. Nå er det til en viss grad barneombudet og bamsen Tryggve som reiser rundt ogsnakker om barns rettigheter og barnekonvensjonen og hva barnevernet er. Dette burde selvsagt barnevernet gjort selv!

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe. I Finland legger deinn satsingen i fht desmå barna. Da er det fremdeles håp for dem og at de kan komme ut i den andre enden og få et greit liv. Hvis man ikke hjelper dem før de har 10 års voldserfaring, minst, så er det ikke rart om de ender på sosialen og/eller blir for syke til å jobbe.

allium sa for 17år siden:

Jeg har kontakt med dem selv. :står frem:

Men det er jo lettere når det ikke er på grunn av noe jeg gjør/ikke gjør selv.

Og lettere når man vet at det lokale barnevernet har godt rykte. Nabokommunen derimot... en nær venninne opplevde at de lot seg bruke i en barnefordelingssak, og hjalp eksen hennes å gjøre både hennes og barnets liv vanskeligere i en lang periode.

syllan sa for 17år siden:

Er glad di finnes , men syns di er litt skummle..:knegg:
kjenner folk som har både god og dårlig erfaring:)

Blåbær sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, men ville vert ett nederlag for meg som mor å selv måtte kontakte de. Jeg hadde nok gjort det dersom jeg følte sterkt behov for hjelp, men det hadde ikke vert første stopp.

Svarte at jeg ikke kjenner noen som har vert i kontakt med barnevernet, men det er vel litt feil. Kjenner 2-3 familier, men er ikke helt sikker på om jeg er positiv eller negativ fordi jeg kjenner ikke sakene godt nok/ kjenner bare en side av saken.

nolo sa for 17år siden:

Jeg er på linje med Tink, her.

Jeg kjenner bare til barnevernet i forbindelse med å bli utredet mtp å bli adoptivforeldre. I den ene saken var saksbehandler en dust, og fikk meg til å føle meg bitteliten og dum.

Neste gang hadde vi flyttet til en ny plass, og da måtte vi og ha kontakt med barnevernet for å skrive oppfølgingsrapporter til sønnen min sitt hjemland det første halvåret etter hjemkomsten. Det var en utelukkende positiv opplevelse, og neste utredning av samme barnevernsavdeling var en ren fornøyelse.

Ellers føyer jeg meg i rekken av de som syns det er et litt sterkt foreldrevern i forhold til barnevern. Jeg har en venninne som har sett mye til det i en sak hun har vært involvert i.

Heiko sa for 17år siden:

Jeg er også utdannet barnevernspedagog og jobber i 2.linja i barnevernet, dermed er jeg vel en smule inhabil. Hadde jeg hatt beov for hjelp ville jeg ikke nølt med å ta kontakt med barnevernet. Terskelen for å få hjelp er høy så det er slett ikke sikkert at man i det hele tatt får hjelp. Mitt inntrykk er at jo mer resurssterk man er, jo mindre er sjangsen får å få hjelp (på den andre siden er sjansen for at det går bra uten hjelp er betydelig høyere). Grunnen til at terskelen for å få hjelp er så høy er det mangelen på nok personale samt alt for lite penger i budsjett.

Jeg kan nok si at jeg kjenner en del som har hatt kontakt med barnevernet, men de aller aller fleste er gjennom jobben. Det er slett ikke alle som er fornøyde, det har de selvsagt all grunn til. "Barnevernet" (les fylkesnemda) har jo fratatt disse foreldrene omsorgen for barna, de ser (selvsagt) ikke sin egen rolle i dette og dermed er de både sinna/rasende og fortvilet. Foreldrene jeg møter trenger ofte minst like mye hjelp som barn. De har stort sett alle opplevd til dels grov omsorgsvilt selv.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Det er min erfaring også. Folk som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt oppdrar ofte selv med vold, og utøver selv overgrep eller skjønner ikke at ungene blir utsatt for overgrep, fordi de rett og slett har normalisert det unormale. Det er jo en kjent taktikk for å overleve. Det krever enormt med krefter for å endre slike mønstre. Alle som selv er blitt utsatt for vold, overgrep eller krenkelser burde nok hatt noe assistanse (samtale, rådgivning ol) når får barn. Bare så de blir bevisst.

Og jeg tror alle som har hatt en unge som er mobil, men vettlaus, treårstrassig eller lignende, kunne ha tenkt seg en coach.

Go\jenta sa for 17år siden:

Jeg ser selvfølgelig behovet for et barnevern, og er glad det finnes.
Mange får hjelp fra dem.

Jeg er glad jeg ikke er i en situasjon der jeg trenger hjelp fra dem,- og håper og tror at jeg aldri behøver det , heller. Ikke fordi jeg mistror barnevernet, men fordi det da hadde betydd at jeg ikke var i stand til å yte ordentlig omsorg for barna mine, og det ville selvfølgelig vært et nederlag for meg.

Selv har jeg kun vært i kontakt med bv en gang da jeg meldte en bekymring for noen i nabolaget. Ble negativt overrasket over den tilbakemeld jeg fikk fra bv, og vil tenke meg om flere ganger før jeg melder bekymring igjen.

bina sa for 17år siden:

For meg ville det å kontakte barnevernet og be om hjelp være et nederlag. Og forsåvidt en siste utvei. Jeg kjenner folk som har vært i kontakt med barnevernet, med blandede erfaringer. Jeg kjenner ingen som har blitt fratatt barna, bare tilfeller hvor barna har fått hjelp i hjemmet.

bina sa for 17år siden:

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. For det aller meste enig, men disse tingene ville jeg si litt om.

Til det første: jeg syns ikke det er verken galt eller skummelt om folk som selv har hatt kontakt med barnevernet velger å jobbe i barnevernet. Jeg syns det er positivt, nettopp fordi de har opplevd dette på kroppen selv, og vet hvordan det er å være "barneverns-barn". Det å ha egen erfaring når det er så vanskelige og følsomme temaer ser jeg på som en stor fordel. Den største faren ved det er at man tror at alle andre er som en selv og reagerer som en selv gjorde, men den risikoen har man jo også med de som kommer fra velfungerende hjem.

Til de andre utklippene mine. Jeg er skeptisk. Jeg er skeptisk til at man skal følge opp foreldrene mer enn man gjør. Jeg tror ikke at de fleste foreldre ønsker "coaching", ei heller har de behov for det. Barnevernet vil aldri bli en "supernanny" som kommer hjem til folk og hjelper dem med treårstrass. Barnevernet vil alltid være en institusjon for de barna som trenger et VERN.

Når det gjelder å senke terskelen så er jeg positiv. Men jeg er redd for at å integrere barnevernet med helsestasjonen vil øke folks terskel for å oppsøke helsestasjonen heller enn å senke terskelen for å oppsøke barnevernet. Jeg syns det er viktig at helsestasjonen ER der, sånn som den er, hvor folk kan be om hjelp til grensesetting, leggerutiner, generell oppdragelse og andre hverdagslige ting. Veldig mange vil kvie seg hvis de på helsestasjonen møter barnevernspedagoger. Helsesøster derimot er ufarlig.

DM sa for 17år siden:

Jeg sitter å prøver å se på svarene som er kommet i denne pollen min, og det slår meg at det var bare ett alternativ som var positivt. Noen som har noen forslag til hva annet jeg kunne hatt med?

Jeg ser forresten at det bare er 66 av de 90 som har svart som er glad bv finnes, men jeg føler jeg har for lite dekkende spørsmål til at jeg kan synse noe om hva det kan bety ...

allium sa for 17år siden:

Du mangler "Jeg har benyttet dem uten problemer".

Ru sa for 17år siden:

Jeg er glad de finnes, og jeg er glad for at jeg har omgangskretsen full av barnevernspedagoger og sosionomer. Det gjør vel også at jeg ikke ville vært så himla redd for å ta kontakt med dem tror jeg. Nå har jeg mye venner og familie rundt meg, så sånn sett vanskelig å forestille meg at jeg skulle trengt barnevernets hjelp.

DM sa for 17år siden:

kie sa for 17år siden:

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".

allium sa for 17år siden:

"Du trenger å gi tilbakemeldinger til andre brukere før du kan gi til kie igjen."

Igjen.

Vi trenger egne prikkeregler for kie.

Fluke sa for 17år siden:

Jeg kjenner/kjente noen som har erfaring med barnevernet. Jeg vet egentlig ikke om hennes erfaring med dem var positiv. Jeg syns mor fikk for mange sjanser og at dette ikke var bra for barna ...

Go\jenta sa for 17år siden:

For meg så er det ikke det å skulle ta kontakt med barnevernet , hvis jeg trengte hjelp,- som er det verste. Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. For det må jo bety at jeg har blitt syk, akutt alene om omsorgen uten noen til å hjelpe, eller annet fælt. Det er denne situasjonen jeg absolutt håper å aldri komme i. For meg hadde det betydd at mitt gode nettverk hadde svikta på noen måte. Det betyr ikke at jeg dømmer bv nord og ned. Men er det ikke fint at mange ahr nettverk de kan få hjelp av, istedetfor å bruke bv som sikkert er overbelastet fra før?

For det må jo være en grunn til at folk tar kontakt med bv?

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

bina sa for 17år siden:

Jeg tror du leser Kies innlegg veldig annerledes enn meg.

Jeg er forøvrig helt enig med Kie, slik jeg oppfatter henne.

Det er akkurat slik du skriver her de fleste tenker. At det å kontakte barnevernet er noe man gjør når man ikke lenger greier å ta vare på barna sine. Når det virkelig er fullstendig krise, når man ikke har noe nettverk, når man er helt ute av stand til å ta vare på barna, og barna lider nød.

Og slik jeg leser Kie er det jo akkurat dette hun snakker om. Dette med "oss" og "de andre". For vi er jo flinke foreldre. Vi har ingen grusomme kriser som setter barna våre i fare. Og de som kontakter barnevernet (eller helst blir kontaktet av barnevernet) må det jo være noe galt med? De må jo være ressurssvake dophuer, ansvarsløse, ha psykiske problemer - ett eller annet må det jo være? Eller?

Og den stigmatiseringen gjør at ingen av oss har lyst til å bli barneverns-objekter.

Go\jenta sa for 17år siden:

Jeg snakker bare utifra meg selv. At jeg håper at jeg ikke havner i en sånn situasjon at jeg ikke klarer å ta vare på barna mine. INGEN ønsker vel det???

Kan du komme med eksempler på hvorfor man trenger kontakt med barnevernet, hvis det ikke er fordi man er i krise og/eller ikke klarer å ivareta barna på en eller annen måte?

Og, nei, jeg har ikke sagt at man må være dophue eller i psykisk ubalanse for å trenge hjelp!

Go\jenta sa for 17år siden:

Kan man forresten ikke få lov til å være glad for at man får hjelp av nettverket sitt, uten å bli beskyldt for å stigmatisere de som bruker barnevernet?

Jeg har noen i familien som er alene med flere barn, og har en tøff hverdag. Hun klarer seg fordi hun får masse hjelp i hverdagen av familie og venner.

Er det negativt? Er det ikke fint at nettverk bryr seg om hverandre, og hjelper de som har det vanskelig?

Betyr det nødvendigvis at man ser ned på de som ikke har nettverk, eller foretrekker å få hjelp fra barnevernet?

For meg så virker det som om barnevernet er sjeleglade for alle der ute som hjelper hverandre i hverdagen. Dersom alle nettverk hadde sviktet, hadde vel barnevernet fått altfor mye å gjøre!

Heiko sa for 17år siden:

:nemlig: Det er en enorm ressurs å kunne se at en trenger hjelp og klare og motta den.

Heiko sa for 17år siden:

Jeg synes det så absolutt kan være skummelt. Jeg tror at den største feilen man kan gjøre er å tro at andre tenker og reagerer som en selv, bare fordi en har opplevd tilsvarende ting (det gjelder i alle sammenhenger, ikke bare innenfor barnevernet). Dette kan bli ekstra ille om de tingene man selv har opplevd ikke er tilstrekkelig bearbeidet slik at man har en nyansert og distansert forhold til de vanskelige opplevelsene. Det at noen bruker en barnevernfaglig utdannelse og jobb for å bearbeide egen traumatisk barndom tror jeg ikke er en god ting, hverken for dem selv eller for de de skal jobbe med. Hvor vanlig det er vet jeg ikke, men jeg hadde nok en 2-3 stykker i kullet mitt.

kie sa for 17år siden:

Det er jo nettopp det mange av de som innleder et samarbeid med barnevernet gjør. Det å bygge opp et team rundt barna sine, der barnevernet et en medspiller, er så utrolig mye mer ivaretakelse av barna enn det er en falitterklæring.

For meg blir dette "de klarer det ikke og derfor må de ha hjelp" litt i samme gate som "mor er det eneste rette for barnet sitt". Å la andre slippe til for barnet sitt er omsorg. Ikke nødvendigvis en konsekvens av manglende omsorg.

Jeg tror man gjennom media får et veldig skjevt bilde av dette. Der ser man jo ikke så mye av det forebyggende barnevernet, men heller saker om barn som går i våte bleier hele dagen, blir innelåst, slått osv. Det er bare så utrolig mye mer barnevernet jobber med.

Er det at foreldre til funksjonshemmede barn tar imot tilbud om støttekontakt for barnet et tegn på at de ikke selv klarer foreldreoppgaven? Eller er det bare det dersom de bor i en kommune der det går gjennom barnevernet? Er det et mål i seg selv at man alltid skal være alt for sine barn?

Hva med de som til tross for at de har råd til å være hjemme velger å ha barna i barnehagen? Kanskje til og med mens de selv er hjemme i permisjon etc. Vil det at de lar andre gi barna noe de trenger si at de selv ikke klarer? Og er det i så tilfelle så forferdelig?

Hva med at barnevernet her i kommunen startet en sosial gruppe med barn i barneskolealder som slet litt med mobbing, ensomhet etc. Altså at de fikk et fritidstilbud en gang i uken. Skolene ble bedt om å anbefale elever som kunne ha behov for tilbudet. Foreldrene ble forespurt og forsikret om at barna ikke fikk mapper hos barnevernet etc. Dette var et forebyggende tiltak. Foreldrene var akkurat som alle andre foreldre. Men barna hadde det altså litt vanskelig og ensomt sosialt sett.

Vil det å si ja til et sånt tilbud bety at foreldrene ikke hadde klart foreldreoppgaven sin? Eller ville det rett og slett bety at barnet hadde behov for noe som foreldrene unnet dem?

Veldig, veldig mange barnevernssaker starter fordi foreldrene selv tar kontakt. Å svelge stoltheten, sette parantes rundt frykten og kontakte barnevernet fordi man ønsker mer for sitt eget barn. Det er så langt ifra "å ikke klare det" som man kan komme, synes jeg.

Det er ikke "de andre" som ikke skjønner at barnevernet ikke er farlig. Det er ikke "de andre" som har et så negativt syn på akkurat barnevernet som en medhjelper og støtte i jobben med å skape gode barndommer som er problemet. Det er "oss". Tersklene, distanseringen og frykten er her. Midt i blant "oss".

kie sa for 17år siden:

Det er veldig viktig. Det vil ikke si at man for alltid skal være ekskludert, men egne greier bør være bearbeidet.

Mams sa for 17år siden:

Jeg tror nok at noe av grunnen til at folk har en høy terskel for åkontakte barnevernet er redselen or at de kan miste barna.
Uansett hvor usannsynlig det er ligger det nok en liten innbeygget redsel hos folk når det gjelder barnevernet.
Noe kommer nok fra ensidig vinkling i media, som gir folk inntrykk av at BV gjør som det passer seg selv. Noe ligger også i skrekkhistorier man får høre om vi andre kanaler.
Dessverre er det så godt som aldri man leser om alle de sakene hvor barnevernet har vært inne og gjort en strålende jobb.
De sakene er det flest av, men de man hører minst om.

Go\jenta sa for 17år siden:

Jeg har sagt at jeg håper at jeg ikke trenger hjelp, fordi jeg vil være like sterk og frisk framover som jeg er nå. Jeg har selvfølgelig ingen garantier for det, og skulle jeg trenge hjelp for å klare barna ville jeg selvfølgelig søke hjelp for å få det. Barna er det viktigste i livet mitt. Det må da være lov til å si at man er glad for god helse, og at man er sterk nok til å takle hverdagen, og at man håper at man får være der framover også!

Kan alltid barnevernet hjelpe, da? Har de ressurser til å hjelpe alle som spør?
Rangerer ikke de hvem som er mest trengende og hvor det bør settes inn tiltak? Er det så enkelt å få hjelp fra bv?

Selv ble jeg veldig paff da jeg kontaktet barnevernet angående noen i nabolaget, der barnet led under foreldrenes handlinger.

Konklusjonen på hele bekymringsmeldingen og mitt møte med barnevenet var at jeg skulle snakke med familien, og barnevernet ikke skulle foreta seg noe.

Ansvarsfraskrivelse, kaller jeg det! Jeg vil selvfølgelig fortsette å skrive bekymringsmeldinger hvis jeg ser behov for det, men med en viss skepsis.

Pebbles sa for 17år siden:

Utdype?

Lykken sa for 17år siden:

Har du ikke lest eksemplene hennes? Et flott og reflektert innlegg av Kie, og du klarer å lese det som et angrep på deg personlig. Les innleggene hennes flere ganger med annet sinn, så skjønner du kanskje hva hun mener.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Dvs at ikke alle er kjekke greie middelklassefolk med de beste intensjoner, men noen er rett og slett bare fæle foreldre som ikke er greie med ungene sine. Sånn som hun på NM som "lærte" spedbarna (3 uker) å sove, ved å la dem hyle seg i søvn mens hun sto på verandaen og røykte. Det er under pari.

Folk som skriker til ungene sine hele tiden og kaller ungene stygge ting, mishandler dem psykisk ve då kue dem, hundse dem eller ydmyke dem. Folk som slår, rister, eller gjør andre voldelige ting. Foreldre som banker hverandre/fedre som banker mødre foran/rundt/i nærheten av barna. Fore,dre som enten begår overgrep eller ikke tar nok vare på ungene til å verge dem mot overgrep.

Det er MANGE barn som ikke har det godt. Men i vår lille verden har alle det mellom godt nok til strålende, så det er lett å glemme.

Pebbles sa for 17år siden:

Ja, "mellom" ble noe annet enn "blant" !

Er helt enig med deg. Vet om flere foreldre som er overbevist om at de oppdrar barna sine på den aller beste måte - men som igrunnen bare driver med fryktstyrt oppdragelse, noe som er skadelig for et menneskesinn både på kort og lang sikt.

Go\jenta sa for 17år siden:

Jeg blir provosert av å bli tillagt holdninger til barnevernet som jeg ikke har, og som hun mener fører til at folk som trenger hjelp ikke vil ta kontakt med bv, fordi de føler det skambelagt.

Bare for å avklare det:
Jeg mener IKKE at det er skamfullt å kontakte barnevernet!

Jeg vil gjøre det selv i framtiden, dersom jeg skulle få behov for det.
Men jeg holder fast på at jeg håper at jeg slipper å søke hjelp i forhold til våre egne barn i framtiden. (Ikke fordi det er skamfullt å trenge hjelp fra bv eller andre, men fordi jeg ikke ønsker drastiske endringer i vår\min livssituasjon)

Jeg er helt enig med Kie i at det er ressursfullt og at det viser stor styrke av foreldre som selv søker hjelp. Det er kjempeflott! Fint at barnevernet har mange tilbud til ulike grupper i samfunnet. Kanskje de burde bli flinkere til å formidle disse tilbudene rundt om kring? Jeg tror ikke mange vet om dem.....dersom mange kun forbinder negative ting med barnevernet, må jo bv selv ta noe av skylden for dette. Det hadde vært fint å høre mer om de positive historiene og tiltakene bv har. Da hadde det kanskje vært lettere å ta kontakt med dem også.

kie sa for 17år siden:

Men det er jo en ond sirkel. De som har erfaring fra barnevernet holder kortene tett til brystet fordi de ikke ønsker å bli stemplet og plassert i båsen "de andre", med alt det innebærer. Noen få er modige og gjør det allikevel. Men mange gjør ikke det.

Aminta sa for 17år siden:

Jeg må bare si at jeg synes kie sier veldig mye bra i sine lange, reflekterte innlegg her i denne tråden!

Wit sa for 16år siden:

Jeg håper jeg slipper kontakt med dem, men man kan jo aldri vite.....

Maya80 sa for 16år siden:

Jeg er veldig gla barnevernet finnes ellers hvet ikke jeg hvordan mitt liv hadde vært i dag, jeg ser veldig godt hvorfor jeg ble plassert i fosterhjem som seks åring. Husk masse av dem sakene om foreldre som tar opp ting i media ikke nødvendigvis stemmer, bv har taushetsplikt å kan ikke svare i mot men foreldre kan dure frem med sin værsjon å få sympati div. Mine foreleldre så ikke sin feil i det hele tatt dem, det var kun dem på bv som hadde all skyld for att dem hadde mistet omsorgen.
Jeg tar ihvrtfall saker jeg ser i media meden liten klype salt, att bv kan gjøre en fatal feil har nok skjedd men mange sakene jeg ser imedia tror jeg ofte også att dem har gjort det riktige.
Jeg har ihvertfall fått god hjelp gjennom livet av bv, å er gla dem er der for barna. voksene kan protestere men det er tross alt barnas beste bv jobber for. Jeg hvet bv strekker seg langt også får att barna skal få bo hjemme med div tiltak.

Snippa sa for 16år siden:

Jeg er glad barnevernet finnes.
Veldig enig med Kie her jeg og.

Jeg ville heller ikke sett på det som et nederlag å kontakte barnevernet. Jeg tror veldig mange har et merkelig syn på hva barnevernet egentlig er for noe, og hva de jobber med. Det de fleste drar fram, er jo omsorgsovertakelse og de store inngripene. Dette er en svært liten del av barnevernets arbeid -det er ikke så mange omsorgsovertakelser i året. Barnevernet har mange lavterskel tilbud også -tilbud og tiltak som skal hjelpe familien til et bedre liv, enten det er foreldre som har behov for avlastning, barn som har behov for mer enn det som naturlig gies innad i familien og familier som har behov for støtte og veiledning.

Jeg har vært mye i kontakt med barnevernet gjennom jobben min. De aller fleste er skeptiske før kontakten opprettes, og synes det er skummelt og nedverdigende å bli et kasus i den etaten. Men min erfaring er at de aller fleste blir positivt overrasket, og synes de får god og nyttig hjelp på sine premisser fra barnevernet. De føler seg verken overkjørt eller nedverdiget av etaten, men sliter med omverdenens holdninger til familier med befatning med barnevernet.

kie sa for 16år siden:

Det er mitt inntrykk også.

Kate sa for 16år siden:

Jeg er sjeleglad for at det finnes en etat som barnevernet, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke trenger dem. men hadde den dagen kommet da jeg måtte be om hjelp, så hadde jeg gjort det. Barnevernet gjør mye bra, noe jeg stadig ser i jobben min.

Canisa sa for 16år siden:

Jeg er glad de finnes, men hadde vel syntes det var et lite nederlag om jeg måtte be om hjelp. :flink pike TM:

Vet om noen som har fått hjelp fra barnevernet, og som hadde god nytte av det!

Har også en venninne som jobber i barnevernet, og "ser" det litt fra hennes side også.

Line* sa for 16år siden:

Jeg ville benyttet dem selv UTEN problemer dersom jeg trengte det (Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt positiv erfaring med barnevernet
(Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt negativ erfaring med barnevernet

Beckett sa for 16år siden:

Jeg er glad de finnes, men jeg tror allikevel jeg ville synes det var et nederlag å måtte be dem om hjelp.

Ke@ sa for 16år siden:

Her svarte jeg flere.

Jeg er glad de finnes, fordi de hjelper mange barn/familier.
Jeg kjenner noen som har pos. erfaring
Jeg kjenner noen som har neg. erfaring.

Trulte sa for 16år siden:

Min følelse står der ikke: Jeg føler at de IKKE gjør jobben sin!!!! :sinna:

Katta sa for 16år siden:

Jeg har endel med barnevernet å gjøre gjennom jobb. Jeg er selvfølgelig glad de finnes. Og jeg ser at mye mediadekning er ensidig og delvis feil. Likevel tror jeg at jeg hadde fått litt panikk om de ville ha noe med meg personlig å gjøre...Jeg kjenner ingen utenom jobb som har hatt erfaring med barnevernet (bortsett fra i adopsjonssaker). Gjennom jobb har jeg møtt mennesker som har hatt positive og negative erfaringer med barnevernet, og jeg har møtt foreldre som har hatt negative erfaringer der det er helt åpenbart for alle andre at det var helt nødvendig for barna.

Siwa sa for 16år siden:

Jeg er glad de finnes, og hadde nok sikkert kunne bedd dem om hjelp hvis jeg trengte det, og jeg kjenner ingen som jeg vet som har vært i kontakt med dem...

nikki sa for 16år siden:

For meg ville hjelp fra BV være siste utvei og jeg kjenner heller ikke (som jeg vet om) noen som har hatt med BV å gjøre.

Det har vært så mange skremselshistorier om BV i mediaene at jeg er litt skeptisk til dem,men allikevel er jeg jo glad de finnes for jeg er sikker på at de gjør masse bra også.
Jeg er enig med den som sa at det er vel så mye foreldrevern,tror nok flere barn skulle fått hjelp fra BV enn de gjør,men at de noen ganger tar mer hensyn til foreldrene.
Men det er jo et inntrykk jeg har fra mediaene,det er jo de groveste overtrampene vi hører om og ikke alt det bra de sikkert gjør.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg benyttet meg av dem da jeg var kreftsyk og trengte avlasting til min sønn. En veldig god opplevelse, og vi fikk annen hjelp også det var nemlig barnevernet som betalte sykepleieren som var hjemme hos oss slik at jeg kunne være hjemme hos min sønn.

Ellers så kjenner jeg veldig mange som har gode erfaringer og en uhyrlig andel som selv føler at de har en dårlig erfaring. Det kommer av mitt yrke, jeg arbeider med barn og ungdom.

Jeg vet at det er mange gode saksbehandlere der ute, men vet også at de kommer inn for sent med tiltak, tiltakene er kanskje ikke godt nok tilpasset og til slutt kan det gå virkelig galt. Heldigvis går det godt med en god del av de barna og ungdommene som kommer inn under barnevernets vinger.

Man skal ha i bakhodet at det som står i media er familienes syn på saken. Barnevern, skole og institusjoner har som kjent ikke lov til å uttale seg i enkeltsaker annet enn: "Ingen kommentar".

Nessie sa for 16år siden:

:ja:
Sånn tenker jeg litt også. Jeg er glad de finnes, og jeg mener at de jevnt over gjør en veldig bra jobb, med barna i fokus. Men det glipper noen gang, og det er fryktelig tragisk og synd for de som rammes.

Jeg hadde følt det som et nederlag å kontakte de for hjelp selv. Egentlig ikke fordi jeg ville ha følt skam, men rett og slett fordi jeg hadde vært så skuffa over meg selv - som ikke hadde klart være bra nok.

allium sa for 16år siden:

Mener du virkelig at det alltid er likhetstegn mellom at man trenger hjelp og at man ikke er "bra nok"?

era sa for 16år siden:

Oysan, eek neeeeih ok jeg prøvde sorry herrer og fruer her var det så mange ubearbeidede :moahahaha: knapper som blei trykket inn sammtidig at litt brutal ærlig og ofte fullstendig usensurert og ubehøvlet nettblotting er et uungåelig resulat. Laaang og uff så alt for personlig(igjenn:D)

Jeg blir veldig trist (og litt glad)av å lese denne tråden av flere årsaker.

Den ene tingen som blir nevn forholdsvis ofte er et sinne over at barneværnet fremstår mer som et foreldreværn, at de ikke gjør jobben sin og griper inn og fjerner barn som trenger det.

Ja det kan i uhelldige situasjoner/resusjmangel feiltagelser både pga. menneskelig svikt og bare det forferdelige at av og til er det ikke synlig før det er forsent, hende at barn ikke får den hjelpen de trenger og ikke blir tatt ut av hjemmet når det er nødvendig.

Dette er ikke fordi de "jævlene" i barneværnet sitter på ræva og ikke gjør jobben sin, dette er et utrolig vanskelig og intrikat både psykologisk og juridisk byrokratitisk system som ikke er der for å hindre at barn blir fjernet eller for å verne "slemme" foreldre, det er nemlig sånn at å miste foreldrene sine også de som ikke får til å være foreldre slik man mener det er akseptabelt,
er noe av det aller mest traumatiske og ødeleggende et lite menneske kan oppleve ikke fordi det ikke av og til er absolutt nødvendig, men fordi det er et grunnleggende instinkt.

Når man har levd med et system som normalen, er det dette som er den eneste kjennte virkelighet, barn knytter seg til de foreldrene de har fordi det er det de er programert til for å overleve.

Når man bryter denne tilknyttningen er det en enormt traumatisk og ofte skadelig prosess selv om det er snakk om liv eller død.

Men ja i noen tilfeller er skaden ved å ikke bli fjernet større en skaden ved å bli fjernet.

Å få denne tilknyttningen revet over gjør videre tilknyttning vanskelig spesielt fordi mange er så sårbare i utgangspkt. pga. omsorgsikten de i forskjellige varianter har opplevd, "normal" ommsorg blir for noen nesten værre å takle en galskapen de kommer fra, igjenn manglende resusjer og kunnskap fosterhjem/institusjoner med så mye kjærlighet som bare det, men ikke forståelse eller tid for at barnet har mulighet til å lære den nye måten å få oppfylt primærbehov på kan forekomme. Feil skjer ,men dette er ikke eksakt vitenskap alle- hvert enkelt individ har en unik historie og behov. Problemet er at fungerer det ikke en plass er videre flytting enda mer belastene for barnet, og gjør behandlingen og resosialiseringen enda vanskeligere.

I mange saker må man gjette håpe og bare prøve å finne det beste tilbudet for akkurat dette barnet.

Barneværnets inngripen er veldig ofte i hjemmet og en av hoved oppgavene er å gå inn å unngå at situasjonen blir så ille at ommsorgsovertagelse er eneste alternativ, det aller vanligste virkemiddel er faktisk noe så hverdagslig som barneageplass, men pga av skammen er det ikke disse sakene man hører om. Og de fleste vegrer seg også,noen ganger fordi man er redd for at barnet skal bli stigatisert altså ommsorgstanke fra mor/far fordi det er desverre sånn at barneværnsstempelet ikke er så veldig lett å leve med for et barn.

Hvor mange vet om familier som sliter? Hvor mange har undersøkt om det er grunn til en bekymrigsmeldig, og de som har varslet var dere sikkre? For det er faktisk tungt, og det kan gå hardt ut over en familie å bli utredet om det ikke er grund til bekymring,det er også svært resjurs krevende..fett annsvar ikke sant...dette er oss alle sitt annsvar, barneværnet går ikke ut og "snuser" opp saker selv.
(dette er IKKE en oppfordring til å ikke mld bekymring, men et forsøk på å illustrere noe av hva man må forholde seg til etter at saken er i systemet)

Så har man ettervern problematikken den er nesten ikkeeksisterende(synes jeg veldig subjektivt), mange flinke folk med empati klarer ikke å leve med ansvaret veldig lenge, uten å ta inn over seg de forskjellige skjebnene, heller ikke maktesløsheten det er å ha verktøy som ikke strekker til.

Det skjer forferdelige feil, men det er også fantastisk mange mennesker som gjør en nesten umulig jobb og lever med at det ikke finnes noen akseptabel feilmargin for en feil gjør så enorme skader.

Det er ikke barneværnet som er synderen skal man være sinna på noen vær sint på politikerne som ikke bevilger nok til et arbeid som er så viktig også sammfundsøkonomisk, stem, kom dere ut og gjør noe, det mangler flere hundre akutt plasser og fosterhjem det står unger som ikke blir ommplasert fordi det er ikke noe sted å ha dem.

Også....de stakkarne som har lest hit håpa jeg var ferdig men neida....

Både menigmann fagfolk og ja "desverre" de flest vet at barn som har opplevd ommsorgssvikt veldig ofte møter større utfordringer i relasjon til deres egne barn, nettop fordi de ikke har fått den hjelpa de trengte eller denne ikke virka, for de små uskyldige staaaaakkars barna vokser opp. det er nå jeg blir ubehagelig personlig...

"Alle" går rund å "vet" at man ikke kan ha de verktøyene som skal til, man går da plutselig fra å være barehjemsunge (og tro meg det er stigatiserende i seg selv) til å være potensiell misshandler i allefall i egne øyne,for man har vokst opp med dette, man er blitt diskutert og utredet og blitt klientifisert hele livet. Arven fra foreldrene må man også leve med, og man lærer utykk som arv og miljø før sild og poteter. Man er også i situasjoner der man må lære ting som for andre er selvfølgelige gang på gang.

Når man selv får barn om man da nevner problematikk i egen ommsorgssituasjon er man først i køen for å bli sjekket i alle sømmer å kanter, det er like skammfult og intenst krenkende for oss som for alle andre OM det er nødvendig eller ikke, virker det da særlig fristende å be om hjelp sånn litt føre var, eller er det da en natulig reaksjon å holde kjeft og løpe skrikende vekk hvergang man hører utrykket sosionom?

Det er også spesielt tungt fordi man får en dobbelt rolle, det er for mange svært tungt og en spesielt grusom opplevelse å bli sett som ikke egnet og oppleve at man ikke klarer å gi sine egne barn det man selv ikke fikk, det er ikke så lett som å si at "om jeg trengte det ville jeg vært takknemmelig for hjelp" for alle.

Derfor må barneværnet være et familieværn og arbeide med hele familien ikke bare barna for å bryte opp en familie uten å ha gjort alt man kan for å redde den kan gi veldig veldig lange og triste konsekenser i mange generasjoner.(ser dere jeg tenker også sånn...:eek:)

Holdningen at det å som foreldre måtte få hjelp til å være foreldre er noe å skamme seg over den ligger som en tung sky over livene til mange tidligere barneværnsbarn ...vi har nemlig levd med våre foreldres skam vi skammer oss allerede, selv om faktisk veldig veldig mange av oss er vel så ommsorsfulle og gode foreldre som alle andre. Det er nemlig mulig å være både inteligent og istand til å tilegne seg kunskap og bruke i noen tilfeller andre verktøy for å få til de tinga som ikke er lært gjennom morsmelka. Menneskets evne til overleve og faktisk heles er enorm, mye mye større en risikoen for å bli ødelagt.(det er her jeg mangler en kombaja smily)men heyh jeg skal ikke si at det ikke tiltider er forbanna vanskelig, men det har jeg hørt det er for "de normale"også.

Og det er faktisk sånn at langt de fleste klarer seg og det er ikke bare barn av ommsorgsvikt og barneværnet som ikke klarer rollen som foreldre faktisk er det ganske få i forhold til hva man ofte tror.
Men terskelen for å ta imot hjelp om man selv har opplevd ommsorgssvikt er ofte høyere pga. av de tinga jeg prøvde å beskrive ovenfor.

Så litt sutring:
Det er også ganske demotiverende og skulle forsvare sitt valg av yrke og videreutdannelse OM man velger å nettopp arbeide i barnevernet eller med barn-unge /foreldre-familie i krise, jeg tror ikke det er prosentmessig flere av oss som er idioter og ikke istand til å skille mellom egen reaksjon og andres en andre som har andre motiver for å velge dette yrket, noen er det selvfølgelig, men jeg er så drit lei av å måtte skamme meg over hvem jeg er å leve med mine foreldres skam, at det er dem og oss- OGSÅ blandt de utdanna innen de forskjellige relevante fagfeltene, det føles som man ikke har tro på sin egen jobb, at det ikke er mulig å komme ut på andre sia og være et rasjonelt voksent menneske.

Det er kansje ikke så rart for vi som vet at det virker ganske så ofte vi holder kjeften vår for å bli hørt.....

Enhjørning sa for 16år siden:

Jeg må prikke andre brukere før jeg får prikke era igjen. :mumle:
Et godt, forklarende og nyansert innlegg, era!

kie sa for 16år siden:

Veldig bra, era.

Nessie sa for 16år siden:

Nei. Jeg gjør jo ikke det. Men likevel er jeg ganske sikker på at JEG ville ha følt det. :sukk:

kie sa for 16år siden:

Nettopp derfor er det jo så viktig å fortelle de som søker hjelp at det de gjør er å være gode foreldre. For du er nok ikke alene om å skulle føle det sånn.

Det å søke hjelp når man trenger det til tross for de ubehagelige følelsene det medfører er en utrolig god og lovende foreldreegenskap.

lijander sa for 16år siden:

Glemte å trykke på at jeg er glad de finnes.
Jeg ville kontaktet de for å gå hjelp uten å nøle, men jeg ville følt det som ett nederlag. :ærlig:

Fruktflua sa for 16år siden:

For meg ville hjelp fra dem ville være siste utvei - krysset jeg av da undersøkelsen ble laget.

Nin sa for 16år siden:

Jeg er veldig glad for at de finnes.
Jeg er ansatt i barnevernet og jeg elsker jobben min. Jeg lever og ånder for den og kunne ikke tenkt meg og jobbet med noe som helst annet. Jeg er avhengig av å ha en jobb hvor jeg kan gjøre noe meningsfyllt, jeg MÅ ha en sånn jobb - det er kjempeviktig for meg.

Mamarazzi sa for 16år siden:

Nå har jeg ikke lest svarene i tråden...

Jeg er glad for at BV finnes, men jeg kjenner ingen personlig som har vært i kontakt med dem.

Tror kanskje jeg ville følt det som en skam dersom barnet mitt ble "tatt" av barnevernet, men jeg er ikke i en slik situasjon at dette er et tema. Ber man selv om hjelp fra barnevernet, stiller saken seg en smule annerledes.

Esme sa for 15år siden:

Gammel tråd, som kom opp fordi noen har svart på undersøkelsen. Uansett, har lukket pollen nå.