Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Jeg har så lyst til å skrive om bestemoren min. Bestemoren min er av en nå svært sjelden årgang; hun er født i 1913. Den fine, gamle damen med de store arbeidsnevene er 101 år gammel. Julen fyller meg alltid med takknemlighet, og er det noe som gjør akkurat dét så er det at jeg var så heldig å få ha en så god bestemor. En god og fin hverdagsbestemor som gjorde barndommen min magisk bare ved å være tilstede.
Jeg vokste opp med bestemor i nabohuset. Hver dag stod jeg ved vinduet og ventet på å se at bestemor kom gående opp bakken på vei hjem fra jobb med sykkelen sin, en fin gammel damesykkel med heklet nett over bakhjulet og kurv foran. Tålmodigheten min ble alltid belønnet med verdens beste bestemorklem.
Da mamma etterhvert begynte å jobbe igjen skulle bestemor, som da hadde blitt pensjonist, passe meg hver dag frem til jeg skulle begynne på skolen. Når jeg tenker på den tiden jeg var hjemme sammen med bestemor kjenner jeg på en uendelig varme. Og jeg tenker på sakte tid. Vi hadde det aldri travelt, vi to. Hun hadde alltid plass til meg ved kjøkkenbenken, og jeg er overbevist om at all matlagingen jeg fikk være med på på det gamle kjøkkenet er hovedgrunnen til at jeg ble så glad i å lage mat selv. Hun lagde verdens beste hvetehorn (som jeg fikk spise med bare smør på, og som det fortsatt går gjetord om blant venninnene mine, for de ble selvfølgelig også inkludert i varmen på bestemors kjøkken) og hun lagde eggedosis til meg stadig vekk. Eggedosisen ble alltid laget med hjulvisp, og alltid i den samme, store koppen. Jeg lurer på om den koppen fortsatt står i kjøkkenskapet hennes?
Bestemoren min har alltid vært et utrolig raust og snilt menneske. Selv om hun så klart har sine sider (som vi alle har) så har jeg aldri hørt henne si et vondt ord om noen (selv ikke etter hun ble riktig gammel og ga litt blanke i veloppdragenhet). Døren hennes har alltid vært åpen og hele livet har hun satt andre foran seg selv. Under andre verdenskrig hadde hun og bestefar to små barn; onkelen min født rett før krigen og moren min et par år uti krigen. De hadde så lite, bestemoren og bestefaren min, likevel så klarte de å holde ungene fra å sulte. Bestemoren min har fortalt at hun aldri var mett i løpet av det fem årene krigen herjet, maten gikk til barna slik at de skulle få legge seg mette.
Etter krigen flyttet de inn i huset som bestemoren min fortsatt eier. Huset på haugen som hun bodde i frem til hun gikk i sitt nittiåttende år, alene i flere tiår etter at bestefaren min omkom på tragisk vis på slutten av sekstitallet. Ettersom årene gikk og hun ble gammel og enda eldre, ble hun et begrep i lokalmiljøet. Den driftige damen som ønsket seg ny øks i åttiårsgave og som kokte rømmegrøt hver torsdag på eldrehuset til "de gamle" (med andre ord de som var et par år eldre enn henne selv). Siden hun ikke kjørte bil brukte hun barnevogn til å frakte dagligvarene fra butikken og hjem. Hun slo med ljå til hun nærmet seg nitti og bakte tyve danske smørkaker hver eneste desember; det var julegave til venninner og slekt. Hun var en glimrende kokk, fulgte intenst med på fotball og var alltid oppdatert på nyhetene.
Nå bor hun på sykehjem. For tre år siden falt hun og slo seg stygt og etter det har hun aldri kommet seg. Hørselen og synet er omtrent borte og dagene er lange. Den fine, gamle damen med de store arbeidsnevene nærmer seg slutten av livet, et ualminnelig rikt og langt liv. Ikke rikt på de store reisene og påkostede opplevelsene, men hverdagsrikt. Jeg tror i grunnen at dette er siste julen hun får oppleve. Og det tror jeg hun synes er helt fint; hun er trett av dage og ønsker i grunnen at reisen tar slutt om ikke lenge.
For hennes skyld håper jeg at livet snart slipper taket. Jeg er så uendelig takknemlig for alt hun har gitt oss som har fått delta i livet hennes og jeg kommer til å savne henne gruelig når hun går bort. Hun kommer ikke til å gå inn i historiebøkene, men for meg er hun en av de store heltene. Hverdagshelt. Hverdagsbauta. Hverdagsbestemor. Takk! :hjerter:
Fantastisk dame!
(Minner meg om svigerbestefar, som i en alder av nitti sier han skal ut og kjøre gamlingene - da skysser han folk som antakelig er yngre enn ham selv).
Neimen, Biffen, du kan da ikke få meg til å begynne å sippe midt i morgenkaffen!
Så nydelig lesning! :rørt:
Jeg ble passet av mormor mens foreldrene mine var på jobb, og det er blant mine aller beste minner også; særlig kjenner meg igjen med det å henge rundt på kjøkkenet. Toppen av lykke var å få sin egen lille klump brøddeig å klisse med. :hjerter:
Det kan aldri bli for mange hyggelige bestemorhistorier. Tankene går unektelig til mine egne bestemødre, som tilhører samme generasjon, om enn ikke like gamle. Min farmor var også godt over 80 da hun fortsatt gikk ned på nasjonalforeninga for å "hjelpe gamlingan med å spille bingo".
Å! :rørt: Jeg leste denne på toget og fikk tårer i øynene. Det vistes tydeligvis, for en forbipasserende fyr kikket litt rart på meg.
Jeg hadde også en slik bestemor. Jeg bodde mye hos henne i perioder da jeg var liten. Hun var virkelig en klippe. Vi trodde hun kom til å leve lenge, lenge, men hun døde brått for elleve år siden av hjertesvikt midt under et legebesøk for å sjekke hjertet (ironisk nok). Jeg savner henne voldsomt, og tenker at en slik bestemor klarer jeg nok aldri å bli for mine eventuelle barnebarn.
Tusen takk for en vakker historie. Jeg sitter i det kalde kontorlandskapet mitt med tårer i øynene, og ønsker jeg hadde hatt en sånn bestemor eller bestefar. :rørt:
Åh, nå ble jeg både småsippete og rørt. Nydelig skrevet, mener jeg har sett bilde av henne en gang også? Min farfar og farmor var førdt i 1910 og 1916, og frem til jeg var 7 år bodde vi ved siden av hverandre. Slikt setter spor. Jeg blir så glad på andres vegne som også har hatt snille besteforeldre - det er en gave.
Jeg har hatt en sånn bestemor. En som var der, og som inkluderte både barnebarn og alle barnebarnas venner i alle dagens gjøremål. Og kanskje særlig de vennene som ikke hadde det så greit. De som fikk betalt for å gå en bitteliten tur med hunden hennes. Og når jeg klaget over det ble bestemor streng med meg, og forklarte meg ett og annet om hva som egentlig var urettferdig.
Vel. Min bestemor rakk aldri å bli gammel. Hun døde av kreft i slutten av 60-årene mens jeg fremdeles var i tenårene. Hun er fremdeles dypt savnet.
Så vakkert. Eg tenkjer på farmor, saktetid, ja, men mest på svigerbestemor som har vore eit slikt menneske som du beskriv her. No trur eg snart ho kjem til å dø. Ho har slutta å ete. Takk for at di delte.
Å, så vakkert! Jeg hadde også en farmor som var født i 1913, med all verdens tid, sykkel med heklanett på bakhjulet og en voldsom kakeproduksjon i desember. Hun var et fantastisk menneske. Så heldige vi er. :rørt:
Det varmer at så mange syntes det var fint å lese om bestemor. Spesielt etter at jeg fikk barn selv så har jeg virkelig skjønt hvor viktig hun har vært i livet mitt. Nå ser det ut til at vi skal kjøpe huset hennes og flytte dit. Det føles litt som om ringen sluttes - jeg skal tilbake på kjøkkenet jeg har noen av mine aller fineste barndomsminner fra og barna våre får muligheten til å ha besteforeldre i nabohuset med alle de goder og fine stunder det fører med seg.
Nå sitter jeg på natta og griner. Så nydelig skrevet om din bestemor.
Min vakre Mommor gikk bort for snart 13 år siden i en alder av 94, og jeg savner henne hver en dag.
Det sies at barnebarn er livets dessert, da må tilstedeværende bestemødre være livets luksus sjokolade.
Bestemor gikk bort forrige uke etter kort tids sykeleie. En enkel infeksjon gjorde henne sengeliggende, og hun døde etter en liten uke. De siste tre dagene nektet hun å ta til seg væske, og til slutt sovnet hun stille inn.
Hvil i fred, kjære bestemor. Takk for alt du har gitt oss som var så heldige å ha deg nær. Jeg er uendelig glad i deg!
Takk! Jeg er lettet for at hun slapp å ligge lengre enn en liten uke og jeg vet jo at hun ønsket dette nå. Hun hadde det heller ikke vondt. Men det er jo fælt, man blir jo ikke mindre glad i sine selv om de er gamle og dør en svært naturlig død.
Hvor mye jeg enn ønsker å lese opp dette (eller noe annet) i begravelse eller minnesamvær kommer jeg ikke til å gjøre det. Selv om jeg holder taler i øst og vest i bryllup og andre lag så klarer jeg det ikke når det dreier seg om de aller nærmeste, og da spesielt ikke i en begravelse. Tanken på det gjør meg skrekkslagen, rett og slett.
Hvis du vil, og ikke klarer selv, går det fint an å få presten til å lese dette/noe annet fra deg i begravelsen, det har jeg hørt i mange begravelser. :klem: Skjønner godt at du ikke klarer!
