Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Det er litt rart å bli voksen.
Tida går, og før man vet ordet av det tilhører man den eldste generasjonen. Pappa er borte (selveste bestefarnissen, faktisk), alle besteforeldrene mine er borte. Mormor – min beste venninne i hele verden, og farmor – reisegale dama som med livserfaring og visdom gav meg trygghet på at det meste er mulig her i verden.
Men dette med bestemødre får meg over til temaet jeg har lyst til å skrive om. Julebukk! Romjulsdrøm, av Alf Prøysen. Akkurat sånne bestemødre var det jeg hadde, og jeg savner dem så veldig. Enda så voksen som jeg er.
En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.
Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.
Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»
En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.
Å gå julebukk var magisk! Kjempestas, noe vi gjorde hver romjul. Vi var riktignok ikke hos bestemødrene mine, siden de bodde langt unna da, men vi fikk nå sunget godt med julesanger (helt sikkert av varierende kvalitet, men helt sikkert veldig sjarmerende) for både kjente og ukjente naboer.
Et sjeldent innpass i mammas sminkeskrin - tenk leppestiften!, og nisseklær lånt i skapet til både mamma og pappa. Lillesøster som var for liten til å bli med oss, og misunnelig som bare det. Krumkaker med litt avknekte kanter og epler og en sjelden bit twist for sanginnsatsen, båret i strikkekurven til mamma som vi aller nådigst fikk låne med oss, med en serviett oppi. Nysgjerrig hundesnute og logrende hale oppi "fangsten" da vi kom hjem. Og mørke, snø, stillhet og ro, og den deilige følelsen av å ha all tid i hele verden og bare være glad og trygg.
Ungene mine gikk julebukk for første gang i fjor, og dro inn mer godteri enn på halloween, så det ga visst mersmak, og planene for denne jula er allerede lagt. :humre:
Å gå julebukk var magisk, ja. Både det å kle seg ut, spenningen med,hva vi fikk i posen (og klagingen på mandariner og tørre julekaker :mumle:), å våge å ringe på til den sure naboen...
Jeg er glad for at jeg bor i en by der julebukktradisjonen lever i beste velgående. Her er det alltid på nyttårsaften og både det å følge egne barn, og vinke til naboene litt fra avstand, og det å få besøk av små nabobarn på døren er en fin ting.
Jeg husker at jeg gikk julebukk selv et par ganger som barn. Det var skummelt, men veldig innbringende i form av masse godteri.
Nå bor vi i samme by som Blå, nyttårsbukk er fast tradisjon her og barna blir nesten skuffet de årene vi feirer nyttår hjemme hos søskenbarna i en annen by.
Tangerine: du får kle ut barna dine og sende dem ut på tiggerferd i løpet av romjula.
Jeg husker at vi alltid hadde besøk av tante, onkel og mine fire søskenbarn én dag i romjula, ev. nyttårsaften. Da ble vi som regel skyflet ut av huset og sendt i naboblokkene for å være julebukk. Kanskje ikke så rart at de voksne ville ha seks unger ut av ei leilighet på 60 kvm. :knegg:
Så fine de var! Her går alle ungane i feltet julebukk på nyttårsafta. Det kom litt overraskande på det første året vi budde her, så då vart det litt smått med fangst utover kvelden for dei håpefulle. Etter det har vi sørga for å ha eit velfylt lager den kvelden.
Det å gå julebukk er helt ut her. "Vi trenger jo ikke det, mamma. Da har vi jo så mye godt hjemme." var svaret jeg fikk da jeg foreslo det for ungene. Men jeg husker det som veldig koselig. :)
Jeg er oppvokst med nyttårsbukk, mannen med julebukk. Da vi bor i julebukkdelen av landet, har han introdusert barna for dette, og de synes det er stas, de minste da. Og folk er jo rørende glade for utkledde, syngende, søte smånisser. :nikker: Fin luke og påminnelse! :klemme:
Jeg gikk også julebukk. Jeg og 3 andre, hvorav den ene var lillebroren min. Jeg elsket å synge (og sang i kor), og sang visst høyere enn hele resten av gjengen til sammen.
Vi brukte å gå julebukk da jeg var barn og da gikk vi 13. dag jul og samlet restene hos folk som skulle kaste ut julen. Veldig hyggelig og som regel veldig innbringende. :knegg:
Å så fine! :hjerter:
Vi gikk alltid julebukk da jeg var liten. Tre venninner som sang i kor, så vi fremførte julesanger flerstemt, til alle som fikk besøk sin store glede. :D
Vi hadde en kurv med oss (på deling) og den var sprekkfull da vi var ferdige. Minner. :hjerter:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
.jpg)
