Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
7. årgang
14
[1 Kanina] [2 Inagh] [3 Toffskij] [4 Ruslebiffen] [5 Magnolia] [6 Flubby]
[7 Maverick] [8 ingling] [9 Koma] [10 m^2] [11 vixen] [12 Joika]
[13 Skilpadda] 14 Serafin [15 Heiko] [16 Che] [17 DM] [18 pøbelsara]
[19 Fersken] [20 Tallulah] [21 Ru] [22 LilleLeo] [23 Éowyn] [24 Tåtti][/CENTER]
Jul og advent - med autisme og i Spania.
(som endte opp med å bli mer om juletradisjonene i Spania enn autisme)
Her i huset er ikke adventstiden og julen akkurat slik som alle andre steder. Vi er ikke så ekstremt glade i den tiden, for alt er kaos. På skolen er ikke ting slik det bruker, det er lys alle steder, og det er avslutninger her og der, ting er ferdig i god tid før jul, slik at ukene ikke ser ut som normalt. Det fungerer dårlig her huset.
Men vi koser oss også. Med kalender. Med å tenne adventslys til middagen. Selv om jeg har måttet legge ned forbud mot at Lillesøster synger «nå tenner vi det første lys» hver dag. For Storebror holdt på å få neller. «Det er altfor mye LYD mamma!» Så nå har hun lov til å synge den på søndager. Og det holder, har vi blitt enige om. Og Storebror har fått beskjed om å suck it up på søndager, for litt må han også ofre seg. Han er ikke overvettes beigeistret for DET, men han sitter nå der, uten å brøle. Og da er mora fornøyd. ;)
Julegaver. Åh hjelpes. Julegaver er en historie for seg selv. Julegaver er overraskelser. Storebror liker ikke overraskelser. Han liker ikke tanken på at han kan få noe han ikke liker. For hva gjør han da? Vi har hatt noen julaftener som har vært et mareritt. Der ungen har fått meltdown pga et par votter, der han har gått i taket av glede, for å så ramle rett ned igjen. Det endte med at han satt på fanget mitt og strigråt. Når han endelig i fjor ble så stor at han greide å si noe om hva som var problemet, bestemte jeg meg for at akkurat DET problemet kunne løses. Så da gjorde jeg det. Noen mener nok at jeg syr puter under armene på han. Jeg derimot mener at alle barn skal kose seg på julaften, og hvis jeg kan fjerne et stress-moment for han - ja da gjør jeg det.
Så alle rundt oss får veldig detaljerte ønskelister. Og ettersom vi reiser til Spania i jula, så gjøres det enda enklere.
Bittelille julaften, da er det utflukt til senteret. Da får ungene peke ut ting de ønsker seg på lekebutikken. Når de har pekt ut en 6-7-8 ting hver, litt avhengig av pris, så sendes morfar og kidsa for å kjøpe is. I år sendes nok tante med de, mens onkel, mormor og mamma handler. Da kjøper vi AKKURAT det de pekte ut. Vi pakker inn. Setter på lapper, og tar med hjem. Da handler vi fra tante og onkel, mamma, til Lillesøster fra Storebror og motsatt, fra oldemor og fra oldefar. Og ofte havner det vel fort både 1, 2 og 3 gaver fra mormor og morfar under treet. Og en fra julenissen.
Og ungene hjelper å bære gavene inn i huset, og de legges i skapet på soverommet til mormor og morfar. I kofferten er det gave fra memmo, og der vet jeg også at det er ting ungene ønsker seg.
På julaften «vet» Storebror hva han får. Det er ingen overveldende mengde gaver. På det verste en periode fikk ungen over 20 julegaver. Der bestemor hadde pakket inn et par sokker i en pakke, en sjokolade i pakke to, tre truser i pakke nr 3. Fullstendig jævlig for Storebror. Nå får han leker. Og ingenting annet. For å øve på å få ting man ikke har så veldig, veldig lyst på i gave, det kan vi øve på andre dager. Ikke på julaften. Ikke på en dag der alle rutiner er på styr, og alle er spente og oppkavede.
På julaften får ungene bestemme hva de vil ha til middag. I fjor sto morfar og grillet hamburgere til ungene, mens vi andre spiste kalkun. I år har Storebror sagt at han tror han vil ha kalkun, men bare hvis han får potetgull til. Og det skal han selvfølgelig få.
På lillejulaften er morfar like ivirig som ungene. Nå skal juletreet opp! Det juletreet er altfor stort til stua - i år også. Og morfar og Storebror kommer til å finne det berømte lille juletreet. Med blinkende lys, musikk og som snurrer rundt. Storebror ELSKER det juletreet. Jeg hater det. Men det kommer til å få plass på peishylla i år også - akkurat som i fjor. Og nevnte jeg at Storebror og morfar har kjøpt lys til juletreet? Blinkende, flerfargede lys. Heldigvis kan blinkingen slåes av. Men sukk. Og selv om mormor mener vi har mer enn nok julepynt, så kommer vi til å kjøpe mer. Og selv om mormor mener at den klatrende nissen er aldeles grusom, så kommer morfar til å henge den opp på verandadøra. I år også. Til ungenes store glede. Til min store frustrasjon. For den nissen er ikke fin. Men den hører til, den også.
Og på julaften morgen, da kommer to små kropper opp i senga mi, og jeg prøver å få til litt tvangs-kose-tid, men de vil bare stå opp. For i Spania, der kommer julenissen med julestrømpe! Og noe av det kosligste jeg vet, er å se to små kropper som sitter der, i pysjamas og åpner strømpene sine. Det er toppen av det å være mamma for meg. Det er det jeg lengtet etter, i så mange år. Å se den gleden. Det er bare helt, helt fantastisk.
Så kommer mormor og morfar opp. I år må sikkert tante og onkel vekkes også. Og morfar må alltid ut en tur og handle. Mens mamma og mormor maser om at de må IKKE rote på bordet. Det er bare tøys fra vår side, vi rydder jo uansett opp. Men det hører liksom med - stuebordet skal være ryddig og fint på julaften. Også i Spania. Og på soverommet henger finklærne klare, og litt utpå dagen så drar vi på lekeplassen, eller går en tur i området. Det er sol og varmt, og ungene peker på alle appelsinene. Så er det for ungene å få en tur i badekaret, før de ser barnetv i bare trusa. Klokka nærmer seg både fire og fem, og alle skal få på finklær, man skal bære ut alle julegavene, og klokka fem er det middag. Det er alltid middag klokka fem. Også i Spania. Kanskje kommer Ivar? I år blir vi mange rundt bordet. Også blir det mørkt, der vi sitter ute på verandaen og spiser, og ungene går etterhvert i spinn. For nå er det mørkt, og da er det JULEKVELDEN! Tenk, JULEKVELD! Og pakkene åpnes, ungene leker og vi spiser godteri og tørre småkaker som morfar bare MÅTTE kjøpe på det lokale bakeriet, og som bare han liker. Han og Storebror, kakemonsene våre.
Og tilslutt legges to små kropper i sengen sin.
Og jeg kjenner jeg gleder meg sånn. Til å etter at ungene har lagt seg å sovnet, å kunne sette seg ute, med en tynn jakke på, ta et lite glass rødvin, og kjenne at jammen meg, vi overlevde julaften i år også. Og jammen meg - vi er heldige, vi har en stor familie rundt oss.
Og litt uti mellomjula kommer vi til å innse at nok en gang har vi ikke plass til alt i koffertene, og etter å ha prøvd ut diverse løsninger, ender vi nok enda en gang med at morfar må ut den 2 janaur og kjøpe en ny koffert, der vi kan pakke alt oppi. Og morfar kommer til å sukke litt oppgitt om at «det må da gå ann å PLANLEGGE litt bedre», mens mormor kommer til å le og si «men det var DU som ABSOLUTT skulle kjøpe den STORE tingen, og du også forsto jo at Storebror og Lillesøster ikke ville sette igjen DET her nede?» også kommer morfar til å mumle noe om at vi har da slettes ikke STOR nok bil til å få alle koffertene på flyplassen, og hvordan har vi tenkt å få det fra flyplassen og HJEM?
Men denne gangen også - kommer vi til å få plass. Akkurat som i fjor.
Og snart har vi veldig, veldig mange kofferter. ;)
