Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I Nrk idag har vi hørt at mange familier som har mistet kontroll over ungene eller der ungene sliter med adferdsvansker ikkekontakter barnevernet, Myten om barnevernet lever i beste velgående, nemlig at dersom man tar kontakt med dem, enten for å få hjelp selv eller melde bekymring, så kommer de for å stjele barn.
Når det gjelder hjelp til å håndtere store unger/ungdom (12-18) har man med hell benyttet seg av en metode som kalles MST (multisystemisk terapi som er en intensiv og tidsavgrenset behandlingsmetode for barn og særlig ungdom med alvorlige adferdsvansker. Behandlingen foregår i hjemmet, nærmiljøet og skolen)
Det som forundrer meg er at denne forestillingen om barnevernet fremdeles lever i beste velgående. Det er jo faktisk slik at dersom barnevernet flytter et barn ut av hjemmet, så er det fordi det ikke er bra for barnet å være der. Samme hva familien og advokaten måtte påstå overfor pressen. Barn som ikke har godt av å bo hjemme skal flyttes. Alle andre skal ha hjelp hjemme. Jeg skulle ønske flere ba om hjelp til barbneoppdragelse, adferdsproblematikk, samspill og grensesetting. Det ville vært fint om det ikke var så big deal å rimge barnevernet for å få råd, hjelp, evt. avlasting, konsultasjon eller lignende. Jeg skjønner ikke at folk med fullstendig ustyrlige unger heller risikerer rus, kriminalitet og tenåringsgraviditeter enn å be om hjelp.
Etter hva jeg hører, fungerer MST veldig bra. Noen som vet noe mer?
Og mens jeg sitter og skriver dette hører jeg at 3/4 av barnevernsungene går rett over på sosialhjelp etter fylte 18, at dødeligheten er høyere og mønsteret gjentas. Feks har barnevernsbarn mye høyere sjanse til å bli tenåringsforeldre, de har i lavere grad høyere utdanning enn andre, de fullfører i mindre grad utdannelse. Og når de er 18 faller de mellom alle stoler og hives ut av fosterhjem eller institusjon. Da er man ikke engang ferdig med vgs?! Dette opprettholder negative mønstre og gjør det vanskeligere for disse å klare seg. Man burde definitivt få bo i fosterhjem/institusjon eller på annen måte ha et godt og stabilt ettervern til man fylte både 20 og mer til, dette er jo mer sårbare ungdommer enn andre, og rtenger MER stabilitet enn dem som er vokst opp i en familie. Ikke mindre.
Jeg vet ikke noe om MST, men vi holder på med PMTO, som vel muligens er forløperen til MST, fordi PMTO går fra barna er rundt to år, og fram til 12 år, slik jeg har skjønt det.
Jeg er på Nettby, og hadde jeg vært mer lettpåvirkelig, hadde historiene til mange der, om barnevernet jaggu kunnet skremme vannet av meg, og fått meg fra å ha kontakt med alle etater omtrent... "Alle" blir jo fratatt barna totalt urettmessig. :snill:
Jeg har en venninne som jobber i barnevernet, og jeg spurte henne en gang om hun mistet nattesøvnen i de tilfellene der barn må hentes med makt fordi foreldrene protesterer.
"Nei," sa hun, "i de tilfellene er jeg helt rolig, da vet jeg at barna får det bedre. Det skal så vanvittig mye til før barn plasseres andre steder mot foreldrenes vilje, så når vi først er nødt til å gjøre det, da er det ingen som helst tvil om hva som er barnets beste. Da er det verre med alle de andre tilfellene. Når vi føler og tror at barnet bør bort, men vi er nødt til å la tvilen komme foreldrene til gode. Da kan jeg miste nattesøvnen."
Jeg vet det skal MYE til før barna hentes av barnevernet ja. Det er rett og slett tragisk og merkelig at jeg og min bror IKKE ble hentet, det hadde virkelig spart oss for et helvete.
Når jeg leser en del historier rundt på nett, så virker det som barnevernet sitter med telefonkatalogen, og slår opp og sier "elle melle, hvilken familie skal vi gjøre livet surt for i dag? Ah, Pettersens, ja, jeg så jenta deres ute uten lue i fjor en gang, la oss gå og ta henne nå, skal vi ikke?".
Forunder meg ikke at myten fortsatt lever. Alt som kommer fram i avisene er "Dette grusomme barnevernet som sniker i buskene og kaster seg over barna mine og stikker av med dem". Alt dreier seg om å selge mest mulig og historier om hvordan barnevernet egentlig jobber selger vel ikke bra nok. I stedet brukes det ukritisk en liten del av hele saken i store bokstaver. Ta f.eks. Svanhild-saken. Det ble jo framsatt i aviser og tv som om barnevernet tester folks IQ vilkårlig og så tar barna fra de som får lav resultat!
Det hjelper heller ikke på med den hersens nettsiden (husker ikke navnet nå) som hetser barnevernsarbeidere, psykologer mm., og som bl.a. har visse politikere med på laget.
Og når det gjelder ettervern håper jeg dette blir lovpålagt.
Trodde også en stund selv at barneverne var slik at dem kom for å ødellege familier. Men har bare positivt å si om barnevernet. Dem er der for å hjelpe, bare synd dem har fått stempel på at dem er skumle.
Det er faktisk også VELDIG synd at mange sender falsk bekymringsmelding til barnevernet. Istedenfor å bruke kapistet på slike falskebekymrings meldinger kunne dem tatt alvorlige saker istedenfor.
Ja det er jo idiot-media som ødelegger (som vanlig), og selvfølgelig sårede og sinte foreldre som sitter "uskyldige" igjen. Barnevernet kan jo ikke akkurat gå ut i media og fortelle SIN versjon, så det blir jo til at det kun er familien som får fortalt sin historie og høster sympati.
He he, jeg skjønner hva du mener.
Jeg har lest endel slike historier jeg også, og har ingen tro på at det er riktig så ille som det kan se ut til på enkelte fora.
Men jeg kan også forstå den andre siden av saken, da jeg faktisk har en god venn som selv gikk til sin kommunes barnevern for å få hjelp til avlastning på sine to sønner.
Mor slet med depresjoner, far tok seg av henne, sønnene og jobben sin og begge ble tilslutt så utslitte og opprådde at de bestemte seg for å søke hjelp.
Det førte ikke til noe annet enn full utredning fra barnevernets side, der de stilte spørsmål ved parets egnethet som foreldre og om det ville vært best å ta fra dem barna.
Det gjorde ikke akkurat underverker for morens depresjoner heller.
Men de fikk lite tilbud om konkret hjelp og veiledning, som de hadde bedt om.
Da saken endelig ble lagt til hvile - etter lange runder med papirer hit og dit og undersøkelser i alle retninger - fikk far til avskjedshilsen at "Du skal bare komme igjen om dere trenger hjelp til noe". :snill:
Far svarte litt syrlig at om de følte de trengte hjelp igjen, var han helt sikker på at han ville prøve alle andre muligheter før han gikk til barnevernet.
Jeg tror det jeg prøver å si, er at noen avdelinger av barnevernet kanskje er litt overivrige i tjenesten, og at det er disse historiene som kommer ut i media - og følgelig fortsetter dette synet på barnevernet å leve i beste velgående.
Dette var et viktig innlegg, statistikken for barnevernsbarn er jo nitrist. Hvordan kan man få ned terskelen for å kontakte barnevernet da?
Jeg syns barnevernet virker litt skummelt, jeg. Jeg syns ikke det er rart (selv om det selvsagt er beklagelig) at de fleste foreldre er litt redd for barnevernet.Det er sikkert mange ting som gjør at det har blitt slik:
Medias skjeve fremstilling av enkeltsaker
Medias fremstilling (men dette er det kanskje mer hold i) av ressurssituasjonen til barnevernet. Hvordan kan foreldre tro at akkurat deres familie får en optimal behandling når nyhetsoppslag viser at barnevernsarbeideres skrivepulter tynges ned av store stabler ubehandlede saker fordi barnevernet mangler penger og ressurser?
Enkeltpersoner i barnevernet. Etter selv å ha blitt utsatt for en sprø og faglig helt på tryne jordmor i min første fødsel, skjønner jeg godt angsten man har for å møte på fagpersoner i ulike settinger som man må forholde seg til. Hvem garanterer for at disse ikke er helt sprø og får sparken neste år (som skjedde med min jordmor)?
Historien til barnevernet - alle erstatiningssakene fra tidligere barnevernsbarn. Kanskje mange av disse institusjonene ikke var drevet at barnevernet selg, med bildet som har satt seg er uansett at dette er "barnevernsbarn".Hvis man skal få ned terskelen for å oppsøke barnevernet tror jeg det gjennom informasjonskampanjer etc tar altfor lang tid å endre på alt som ligger lagret i hodene på folk av punktene over.
En vei å gå er kanskje å øke naturlige kontaktpunkt mellom barnevernet og foreldre for å avmystifisere barnevernet. Kanskje ting burde vært organiser på en helt annen måte, barnevernet kunne vært integrert med f.eks PPT (er det det det heter mon tro?) og dermed vært representert på skoler og i barnehager for eksempel.
Dette føyer seg inn i en lang lang rekke saker fra 70-, 80- og 90-tallet hvor redselen for tidligere tiders fryktelige institusjoner (nei, det er ikke uten grunn at så mange barnehjemsbarn får erstatning!) og det at barneoppdragelse var så privat gjorde at det ble meldt for lite bekymring og bekymringene ble for dårlig fulgt opp. Nesten alle saker jeg har jobbet med som gjelder vår generasjon handler om unnlatelse, dvs ikke at barnevernet gjorde for mye eller gjorde feil, men at de ikke gjorde noe eller ikke gjorde nok. de gikk ikke høyt nok opp på tiltaksstigen, eller de fulgte ikke oppmeldinger fra skole eller privatpersoner. Det at så få gikk i barnehage begrenset også antallet bekymringsmeldinger tidlig.
Veldig bra innlegg, Umuriel.
Jeg har lest gjennom mange mange omsorgsovertakelsessaker da jeg tok barnevernsrett/barnerett, bla Svanhildsaken. Og tro meg, IQen hennes var hennes minste problem. Det var all grunn til å gå inn og vurdere hennes omsorgsevner. Problemet var tafatte og lite medievante barnevernsansatte med ryggen motveggen som stotret ingen kommentar. Et annet problem var en presse som lot seg bruke som mikrtofonstativ. Et tredje problem var en familie som lot ære gå foran hensynet til barnas beste.
Det mange barnevernsfolk ikke har vært klar over er at man kan si uendelig mye til pressen. Man kan nemlig henvise til den paragrafen man har brukt, og den paragrafen kan ikke benyttes om man ikke har visse vilkår i bunn. Staten kan ikke overta omsorgen for et barn som ikke utsettes for omsorgssvikt, blir slått eller utsatt for annen type mishandling. End of story. Man kan derfor si så enkelt som dette: Dette barnet har det ikke bra og kan ikke bo hjemme. Vi må derfor ta barnet ut av hjemmet nå og finne ut av hva som skal skje videre.
Det er tragisk at de som ber om hjelp ikke får det. Det er jo ofte små ting som skal til og som er langt mindre kostbart for samfunnet enn om situasjonen blir helt fastlåst.
Jeg snakket for et års tid med en namsmannen i Trondheim. Han fortalte en del forferdelige historier (ikke noe som jeg kan identifisere. Jeg tok det da for gitt at de meldte fra til barnevernet. Det hadde de ikke gjort, men han var enig i at de burde kanskje ta det ansvaret.
Jeg synes det bør være lavere terskel og det er jo en rekke tiltak som foreslås fra tid til annet. For det første bør vold mot barn politianmeldes, og det bør kanskje være en tverrfaglig gruppe som gjør det.
Videre bør jo mistenkelige skader undersøkes. Uansett hvem du er så bør du ta imot et besøk om barnet har skader som kan være mistenkelige. Ikke noe problem om du ikke har noe å skjule.
Barnevernet bør styrkes, men deres rolle bør endres.
Videre tror jeg en bør begynne å se at biologi ikke er så viktig. La barn med vond bakgrunn få et permanent hjem og ikke et fosterhjem. Det biologiske prinsippet virker å føre til at det er foreldrene tvilen kommer til gode, det er jo feil. Tvilen bør komme barna til gode.
De som vil vite litt mer om hvordan omsorgsovertakelse foregår, lovmessig, kan lese litt om det her.
Det er ikke slik, som mange faktisk tror, at barnevernfolka rotter seg sammen på et kontor og bestemmer hvem som i dag skal hentes ut av hjemmet. Satt litt på spissen, men det er mye uvitenhet rundt barnevernet, og hvordan de jobber.
Jeg har bare hørt om falske bekymringsmeldinger i forbindelse medskilsmisse/barnefrdeling, jeg. Tror ikke dette er veldigutbredt, det ble i hvertfall ikke snakket om som et problem i etaten eller direktoratet.
Jeg er av dem som har et veldig godt inntrykk av barnevernet. Hva media hauser seg opp om leser jeg med gaffel.
Som sykepleier er jeg i min arbeidspraksis pliktig til å si ifra dersom jeg ser og opplever ting som tilsier at et barn blir utsatt for overgrep eller ikke blir tatt vare på.
I løpet av årene har vi mange ganger hatt kontakt med barnevernet og jeg har følt at de har tatt sakene på alvor og handlet veldig proffesjonelt.
Etter hva jeg har lest rundt på nett, er det feks sjalu eks'er av ymse slag, forumbrukere eller nabokjerringer som mistolker situasjoner eller generelt bare er bitch. Foregår ofte i litt "lugubre" vennekretser/boligområder/whatever, hvor det er mye preget av feks festing, alkohol eller sosiale problemer.
Nei, jeg mener ikke det, men mange personer jeg har lest om, mener det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om de sakene jeg har lest om, forsåvidt, jeg har bare positive erfaringer med min begrensede kontakt med barnevernet.
Så fremt det ikke kom fra personer jeg kjente og stolte 100% på, ville jeg tatt slike uttalelser med en klype salt, men det er meg da. Mulig jeg er naiv.
Det ville være rart om det ikke fantes noen inkompetente og/eller maktmisbrukende mennesker i barnevernet - de finnes jo i de fleste andre jobber og bransjer. Men generelt vil jeg stole langt mer på at barnevernet handler ut fra barnas beste og etter regelverket, enn på uttalelser fra folk jeg ikke vet annet om enn at de har mistet omsorgen for barna sine. (I de tilfellene der det faktisk er foreldrene som har rett og barnevernet som har handlet feil, er det naturligvis dypt tragisk, men det skal mye til før jeg vil føle meg overbevist om at det er det som har skjedd.)
Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte. Og dersom de barnevernsansatte blir løst fra taushetsplikten, kan ofte hensynet til barnets beste likevel tale for at de ansatte i barnevernet ikke kjører saken i pressen. Dette gir et skjevt bilde og jeg synes veldig ofte barnet blir glemt i konflikten mellom foreldre og barnevern.
Jeg har liten grunn til å tro at ansatte i barnevernet har en skjult agenda og prøver å gjøre livet surt og vanskelig for vanlige folk som tilfeldigvis er plukket ut, men det er skremmende mange som ser ut til å tro dette.
Helt sikkert, det gjøres nok feil der som i andre instanser. Det jeg mente var at de må jo tross alt gjennom en annen instans, og da skulle man tro at grove feil ville bli avdekket.
Jeg har blitt "truet" med barneveret av andre. Men jeg synes ikke det er så veldig skummelt og er helt trygg på at vedkommende ikke vet hva de snakker om.
Bekymringsmeldinger som er sendt i sjikanehensikt er selvsagt forferdelig. Særlig fordi man da "stjeler" ressurser fra barn som trenger barnevernet.
Men jeg tror det i mange, mange tilfeller heller handler om reell bekymring som barnevernet vurderer annerledes og henlegger. Og der mener jeg at de som har meldt sin bekymring har gjort det riktige. De har vært bekymret og deretter overlatt videre vurdering til folk som kan dette, med de fordelene det innebærer for foreldrene. For barnevernet er faktisk også gode på å imøtekomme foreldre på en respektfull måte, selv om de selvsagt må være tydelige på hva som er greit og hva som ikke er greit. I tillegg sørger man for at foreldrene får forholde seg til noen som både har taushetsplikt og som virkelig kan gjøre en forskjell for familien. Med barnevernet får man jo også en tidsramme å forholde seg til og kan bli "frikjent". Det får man ikke dersom slarva går i nabolaget. Så jeg mener at man bør ha lav terskel for å snakke med barnevernet og være forsiktig med hva man sier til andre.
Når det gjelder folks holdning til barnevernet så husker jeg at jeg for en tid siden ble gledelig overrasket over at fora der foreldre til barn med særskilte behov omtaler barnevernet på linje med trygdekontor, PPT og andre hjelpeinstanser. Altså noen det er helt naturlig å ta kontakt med for å forhøre seg om de kan tilby hjelp i situasjonen man er i. Barnevernet har jo også ganske ofte oversikt over andre hjelpeinstanser og kan tipse om hvor man henvender seg videre. I min kommune er det for eksempel avdeling for funksjonshemmede som gir avlastning til barn med ADHD, mens det andre steder går gjennom barnevernet. Så det er også litt forskjellig hvordan ansvaret er fordelt fra kommune til kommune.
Veldig bra tema du tar opp her Madam Mim.
Og viktig at du skriver dette, for å avlive myten om at Barnevernet har en agenda om å ødelegge flest mulig familier.
De aller fleste familier som barnevernet går inn i får hjelp i eget hjem, og der hensynet til barnets nærmiljø og vante oppvekstmiljø teller sterkt. Barnevernets primære mål er at barn skal bli hjulpet slik at man får gjort noe med problemene i hjemmet, og at det ikke blir noen form for omsorgsovertakelse. Og det har vært en suksess mange steder i landet.
Men media, den fjerde statsmakt, har vært med på å fordreie bildet av barnevernet, og lagt ut skrekkhistorier som går ut på at BV flytter barn over en lav sko. Jovisst er det sikkert gjort feil, og dessverre der noen som har lidd under det. Men i det store og hele skal det MYE til før BV tar barn ut av sitt opprinnelige hjem.
For dem som bor i fosterhjem eller institusjon er det, som du sier, dessverre mange som får problemer etterpå, i voksen alder. Men prosenten er høyest blant de som har bodd i barnevernsinstitusjon. Og prosenten av de som får problemer er større blant de som ble flyttet i sen barne-alder enn de som ble flyttet som småbarn. Jeg så engang en slik statistikk, men har den ikke. Mener at jeg la merke til det.
Her tror jeg at kontakten til, og forholdet til biologisk familie, tilhørigheten, spiller en stor rolle. Og ikke minst bør alderen for når de skal være under barnevernets omsorg heves fra 18 år. I mange tilfeller blir det idag avtalt til 21 år. Og det tror jeg er bra.
Det blir for tøft å skulle gå hodestups ut i en verden uten å ha det trygge nettverket i en alder av 18 år. Og kanskje er ikke biologisk familie i stand til å gi noen stabilitet heller......trolig ikke.
Mange tanker omkring dette. Men barnevernet gjør en bra jobb. Hadde de ikke vært der er jeg overbevist om at samfunnet vårt hadde sett ganske annerledes ut.
En ting jeg glemte å skrive i sted er at media ikke evner å se hva slike oppslag vil gjøre mot barna. Artikler, dokumentarer osv blir jo lagret og kan finnes igjen senere på nettet.
Jeg tror kanskje vi også kan gjøre noe, jeg. Med hvilket syn vi selv har på de som mottar hjelp av barnevernet. Jeg tror mange vegrer seg for å få hjelp av barnevernet fordi de da blir "de mindre kompetente" eller på annen måte en slags "underklasse" i foreldreverdenen der man gjerne sammenligner og noen ganger konkurrerer litt. Jeg tror det er viktig å anerkjenne foreldrene som mottar hjelp sin kompetanse også. Ikke bare fokusere ensidig på at "de klarer jo ikke, stakkars". Heller innse at vi alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp og at dette noen ganger kan være barnevernet.
Og så synes jeg man skal anerkjenne den omsorgshandlingen for barna det er å ta imot hjelp av noen utenfra selv om stoltheten stritter imot. Det er uselviskhet og foreldrekjærlighet, det.
Vi kan gjøre noe med stigmatiseringen som følger med det å trenge hjelp i foreldrerollen og jeg synes man bør være ganske ydmyk for at man selv kan komme til å trenge hjelp en dag.
www.nordlys.no/nyheter/article3101900.ece
I denne artikkelen står det om et barn som virkelig er vanskjøttet. Der visste bv om barnet. De hadde fått melding om barnet allerede før det flyttet hit. Foreldrene hadde fått gratis barnehageplass og busskort for å komme seg i barnehagen.
Dette er tragisk. Stakkars barn.
Samtidig vet jeg at barnevernet har fått falske bekymringsmeldinger i en barnefordelingssak. Dette brukte de masse unødvendig tid på. Da den første meldingen var ferdig utredet plantet de en ny, som også måtte utredes.
Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.
Jeg tror ikke barnevernansatte er ute etter å "ta rotta på folk".
Samtidig så tenker jeg litt på det å være prisgitt og invadert av noen som du kanskje ikke er på nett med. Nå har jeg mest kjennskap til barnevernet gjennom min mors arbeid der og mitt eget arbeid i helsevesenet. Men jeg har opplevd å virkelig ikke komme overens med offentlige ansatte. F.eks. på trygdekontor. Det blir bare full kræsj. Jeg opplever kanskje vedkommende som nedlatende, jeg irriterer meg over å ikke nå frem og av å bli avbrutt når jeg prøver å si noe, jeg blir frustrert av å konsekvent bli misforstått, jeg blir fornærmet over antakelser om hva jeg mener osv. Vi snakker med andre ord forbi hverandre og har tydeligvis en dårlig kjemi mellom oss. Begge blir nesten anpustne av en samtale der kanskje ingen føler at de kommer noen vei.
Jeg vet ikke om dere har opplevd det noen gang? Enten det er på trygdekontor eller butikkansatte når man vil klage på et produkt? Det med å møte et menneske man bare ikke klarer å kommunisere med og bli forstått av.
Jeg tenker litt på at selv om ingen er ute etter å ta noen, så kan det jo hende at en forelder og en saksbehandler kommer i en sånn situasjon også? At man rett og slett ikke funker sammen og snakker forbi hverandre slik at misforståelsene virker fornærmende? Det er vel ikke usannsynlig at dette også kan skje i en sånn setting like gjerne som andre?
Hvordan kan det da føles når en person man har såpass dårlig kjemi med med ikke gir deg noe valg om hvorvidt vedkommende skal kunne komme inn i ditt hjem og vurdere deg som mor eller far? Hvordan føles det når et menneske du konsekvent ser ut til å bli misforstått og tolket i verste mening av skal invadere deg og ditt liv og uttale seg om deg som forelder? Et menneske som i ytterste konsekvens har makt til å påvirke i forhold til om du skal få beholde det kjæreste du har? Hvordan føles det å skulle forholde seg til vedkommendes kartlegging av din families hjelpebehov da, i forhold til hvordan det ville ha vært dersom "kritikken" kom fra en du i utgangspunktet følte du kunne kommunisere med og nå frem til? Der kommunikasjon oppklarte mistforståelser istedet for å skape dem?
Jeg tror at det kan være et helt reellt problem for de som opplever det uten at man dermed er en paranoid konspirasjonsteoretiker.
Min erfaring med barnevernsansatte er at de er VELDIG obs på nettopp slike problemstillinger og dermed som regel virkelig legger seg i selen for å gjøre kontakten med dem til en opplevelse som oppleves som minst mulig krenkende. Jeg har gjennom jobb i bl.a. psykiatrien sett hvordan barnevernet forholder seg til foreldre som allerede har mistet omsorgen for barna sine (de slutter jo ikke å være foreldre for det), og jeg må si at jeg er imponert over hvor gode de er til å vise respekt, empati og anerkjenne foreldrene som viktige personer i barnets liv. Men de gangene det er totalt kræsj mellom saksbehandler og forelder så må det jo føles som et helvete på jord å være forelder og da tror jeg kanskje veien til å demonisere barnevernet kan være kort. Vi snakker jo ofte om foreldre i dyp krise her også.
Jeg tror det er viktig å ikke bare avfeie de som har opplevd det å ikke klare å forholde seg ok til barnevernet sier som propaganda og konspirasjonsteorier. Forhåpentligvis kan det være mulig å få foreldrene med på teamet rundt det å gi barna en god oppvekst dersom man er lydhør for det de har å si om måten de føler seg behandlet på av sin saksbehandler.
Barnevernet får sikkert ufortjent myter og rykter på seg, som ikke stemmer overens med vrkeligheten, MEN de er ikke ufeilbarlige, og det er viktig at sånne saker også kommer fram.
Selv hadde jeg mitt første møte med barnevernet i sommer, og ble meget forundret, for å si det mildt!
Jeg meldte bekymringsmelding på en familie i nabolaget, der helt konkrete eksempler kunne vitne om omsorgssvikt. Jeg valgte først å være anonym, da mannen i fam er en hissigpropp, og jeg var redd for sanksjoner. Etter flere tlfsamtaler, klarte bv å overtale meg til å ikke være anonym overfor dem, og jeg møtte opp, og gjentok historien for fjerde gang. Underveis kommenterte konsulenten at "dette er ikke bra" o.l kommentarer. Jeg sa også at jeg ønsket å være anonym overfor de det gjaldt, da jeg var redd for farens temperament, + at jeg var redd for at foreldrene kanskje ikke ville la det ene barnet fortsette å komme til oss på besøk.
Konsulenten sa at de det gjaldt antageligvis kom til å kjenne igjen meg når de sendte brev til dem angående saken, og at jeg derfor fikk 3 valg:
Enten møte opp på barnevernet sammen med moren, hvor jeg kunne gjenta hele saken med henne til stede.
Stå helt fram fra anonymitet, slik at det ble lettere for dem å sende brev til foreldrene om hva det gjaldt.(Hun mente at familien ville kjenne meg igjen uansett, og at jeg måtte være forberedt på trusler) Hun spurte også om jeg hadde forslag til hvordan de kunne formulere ting, så ikke jeg ble gjenkjent.
Snakke med moren alene om disse tingene, og håpe på at hun tok det på alvor.
Jeg tenkte gjennom dtte i en uke, og tok mannen min med på råd, og det endte med at jeg ikke ville gi opp anonymiteten, så jeg sa at jeg kunne snakke med moren selv. Hun aksepterte dette, og etter det har jeg ikke hørt noen ting......hun sa at saken ville bli værende hos dem i ett år før den evt ble henlagt, men at jeg kunne kontakte dem igjen hvis jeg mente det bar grunn til det.
Det som forundrer meg er at barnevernet her så og si overlot hele saken til meg alene, uten noen form for oppfølging eller oppsjekking av barnas ve og vel. Jeg henvendte meg til bv for å overlate en stor bekymring med dem, men endte opp med å sitte med ansvaret helt alene!
Dette forundrer meg, og jeg kommer til å tenke meg om 100 ganger igjen, før jeg går til det skrittet og melde om bekymring igjen.....!
Og akkurat det er veldig med på å styrke mine fordommer mot avisjournalister.
Jeg skjønner ikke at det er mulig å være et oppegående tenkende vesen, og så glemme at det finnes en annen og viktigere side av saken (barnets), og ikke minst; man dekker liksom ikke flere sider av en sak, selv om man presenterer morens, farens og onkels side av saken. :rolleyes:
Barnevernet gjør en super jobb, det er mer der de ikke har ressurser, eller paragrafer nok til å gripe inn som er trist (de skal jo ha prøvd alle mulige hjelpetiltak først, før de kan sende barna til fosterhjem, og innen det går så langt, så er mye skade skjedd). Veldig leit at fordommene lever så sterkt i dag også. Barnevernet er en ressurs, ikke en trussel.
Jeg tror generelt at BV ikke er ute etter å ta noen og min personlige erfaring med dem er at de er så altfor sent ute med å fjerne barn.
Når det er sagt, så skulle en venninne søke om avlastning via BV her og var på samtale. Da ble hun spurt om hun virkelig ønsket å ha barna inni systemet, av den personen i BV hun var i kontakt med. Jeg håper virkelig det hele var en misforståelse. Hun søkte dog ikke om avlastning.
Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?
For min egen del er jeg ikke redd for barnevernet, og er ikke redd for å be om hjelp uansett hva det gjelder.
Men samtidig må jeg jo si at det ER ikke alltid at et vedtak er "perfekt" for å kalle det det. Det HENDER at også barnevernsansatte vurderer feil, handler feil, eller at de lar det gå prestisje i ting. Skulle jo være rart om de var "hevet" over andre yrkesgrupper sånn sett!
Selvsagt forekommer det saker hvor barnevernet gjør urett overfor enkeltpersoner. Jeg tror ikke at det skyldes ondskap eller et ønske om å "ta" noen. Slett ikke. Men alle kan gjøre feil! Og jeg syns ikke det er negativt at avisene noen ganger tar "den svakes" parti. Noen ganger MÅ ting belyses i media for at enkeltpersoner skal få frem sin sak. Dette gjelder ikke bare barnevernssaker, men veldig mange ulike saker. Det har vært saker om enkelt-mennesker som har blitt utvist fra Norge, om personer som er uskyldig dømt i straffesaker, osv.
Sjokkerende som det kanskje kan være: byråkratiet er ikke ufeilbarlig.
Så jeg skjønner at folk kan være redde stilt overfor barnevernet. Og hovedproblemet ligger oftest i kommunikasjon. Mange kvier seg også for å ringe banken, eller ta opp problemer med skolen. For man vet ikke helt hva man skal si. Hvordan man skal formulere seg. Man snakker ikke "språket". Og da er det lett å bli misforstått! Ord som mange kanskje bruker helt ubevisst i dagligtale kan av en saksbehandler innen et spesielt felt være et varseltegn, og tolkes helt annerledes enn vedkommende mente det.
Mange mennesker vet ikke hvordan de skal formulere seg. Og for å trekke en parallell - et innlegg fra forrige uke om "hverdagsrasisme", om en kvinne som ville bytte en vare i en Lindex-butikk.... hun ble behandlet som hun ble fordi hun ikke greide å kommunisere med den ansatte i butikken. Og dette var en harmløs ting! Den ansatte krevde sine "koder" for å forstå hva kunden mente, og kunden kunne ikke "kodene".
I en klesbutikk opplever de fleste av oss i høyden en viss ydmykelse. Men stilt overfor barnevernet er jo frykten at "ett ord på tverke" skal resultere i måneder med utredninger og problematisering, og i verste fall omsorgsovertagelse.
Barnevernet har gjort seg selv litt "mystiske", de er ikke like tilgjengelige som helsestasjonen. Men det burde de vært! Det burde vært sånn at man kunne komme innom, lufte problemstillinger, få litt hjelp, uten at det måtte lages noe stort ut av det. Senke terskelen for at at folk tar kontakt, rett og slett. Men stilt overfor barnevernet føles det som om alt man gjør og alt man sier er gjenstand for analyse.
Nja. Man kunne vel i alle fall gjort noe med de som melder falskt i egen vinnings øyemed. For eksempel en av foreldrene i en barnefordelingssak, eller en av foreldrenes nærmeste familie. Altså personer som er involvert i en konflikt med hverandre, og som må vite mer enn en tilfeldig nabo gjør.
Jeg har allerede googlet og lest det du linker til. Det står bare noe a la "opplæring og veiledning" og lite om selve metoden. Jeg er mer ute etter en type beskrivelse av metoden for de som skal bruke den i praksis.
Ja jeg skjønner at det kan være vanskelig å skille de som rett og slett lyver og de sakene hvor de ikke finner noe.
Det er bare så trist at barnevernet brukes på denne måten. Dette går jo ut over ressursene som skulle vært brukt på de barna som virkelig trenger hjelp.
Jeg synes Kie og Bina har noen viktige poeng ift det de diskuterer rundt kjemi og "koder". Når man har kontakt med barnevernet, enten på eget initiativ eller ufrivillig er man gjerne i en vanskelig livssituasjon, og ekstremt sårbar og "hudløs". Erfaringsmessig har kommunikasjon lett for å skjære seg når den ene parten er redd og kanskje også påvirket av traumer/depresjon/rus eller annet.
Så selv om jeg er glad barnevernet finnes og at de i mange saker gjør en god jobb, så har egen erfaring med hjelpeapparat (ikke barnevernet) økt min terskel for å kontakte barnevernet selv. Ikke fordi jeg ble møtt negativt, men fordi det var en tilleggsbelastning. Det var mange møter (tidsstjelere) med mye prat og ingen konkret hjelp til det jeg trengte.
Min teori er at barnevernet i en kommune burde være en totalpakke, i praksis men også organisasjonsmessig. Da tenker jeg barnevernsoppgaver som en en tettere integrert del av en totalpakke i kommunen, med helsesøster jordmor, fastlege, tannlege, foreldreveiledere, fysioterapeut etc.
Jeg tror en vesentlig suksessfaktor ville vært lettere tilgjengelig praktisk hjelp via et slikt utvidet barnevern. (Jeg roper høyt: HUSHJELP!)
Da mitt barn var nyfødt opplevde vi en serie av ulykkelige omstendigheter, og jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg når helt reell redsel var knyttet til å sørge for babyen min. Om jeg klarte å få inn ved og fyre i sprengkulden, få handlet mat, få nok søvn til å tørre å kjøre bil til butikken, sykehuset eller de endeløse møtene om hvordan man kunne hjelpe meg (med alt annet enn praktisk hjelp). Og hvordan jeg sto og grein av trøtthet og smerter mens jeg lastet inn i oppvaskmaskinen, med et gråtende kolikkbarn på armen og 5 minutter igjen før jeg var nødt til å amme gulsottbarnet, mens det ikke var rene flasker til nødvendig etterpå-påfyll av MME og vaskerommet luktet spy fra overfylt skittentøyskurv og jeg hadde ikke fått gått på do eller drukket vann på mange timer for alt gikk i ett.
Det gikk på et vis, selv om jeg nesten ikke husker de første fire månedene, og dette er første gang på nesten 2 år at jeg orker å ta det opp igjen.
Men basert på denne livserfaringen og observasjon i omgivelsene er det nærmest umulig å skaffe seg praktisk hjelp i en tung livssituasjon. Flertallet av de jeg kjenner som virkelig har slitt i perioder av livet bor langt fra familie som kan stille opp, og sliter seg ut på å få hverdagshjulene til å gå rundt. Får de så en depresjon eller en fysisk lidelse velter dette fort lasset, men barna må uansett ha rene klær, mat, et passe varmt hjem som ikke er en søppelplass osv. Får de ikke det forsterkes gjerne problemene, får de det går det nesten garantert på bekostning av overskudd og tid til å gi barna noe positivt og oppbyggende.
Vel. Familie og tilhørighet har en stor verdi. Lovverket legger kraftige bånd på beslutningene som gjøres i barnevernet, det er pga rettssikkerheten. Og mange fosterhjem er da permanente, det kommer an på plasseringsgrunnlag og utsiktene for forbedring hos foreldrene. Men jeg er enig i at lovverket kan være til hinder.
I 1998 var det 2153 ungdommer mellom 18 og 22 på barneverntiltak, ca 2000 av dem var plassert i fosterhjem. Det er altså ikke sånn at man blir hevet ut og faller mellom alle stoler.
Det finnes litteratur om MST, boken "Nye metoder i et moderne barnevern" av Schjelderup, Omre og Marthinsen, for eksempel, har et eget kapitel.
Nå er det heller ikke slik at det er noen enkel løsning å plassere barn i nye familier heller, selv om det kan virke ønskelig å fjerne dem fra en vond situasjon. Jo eldre de er, jo vanskeligere er det å finne egnede familier. Og det skal mye til å knytte sterke bånd i en slik ny familie. Hva er alternativet da? Institusjon? Det kan aldri bli det samme som et hjem, en familie hvor man hører til. Det kan være trygt nok, men også uten kjærlighet. Særlig i dag kanskje, hvor alle krever å få ha en jobb de kan gå hjem fra klokka fire. Jeg vet at det også finnes ildsjeler der ute, men de er desverre ikke i flertall. Jeg kjenner en som jobber i en ungdomsinstitusjon i dag, og måten han snakker om ungdommene på liker jeg ikke i det hele tatt. :niks: Det handler aldri om hva de føler eller opplever i livene sine, bare om hvordan deres reaksjoner er slitsomme for HAM. Som om de bare var ute etter å gjøre HANS nattevakt vanskelig.
Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.
At det er veldig mye synsing og vurderinger i barnevernet kan en ikke komme bort fra, men det er ikke bare-bare å fjerne et barn fra hjemmet. Alle slike vedtak må godkjennes av Fylkesnemnda.
Jeg syns det burde vært lettere å fjerne barn fra familien for godt. Har ikke barna kommet tilbake innen f.eks. to år, så skal de kunne adopteres av familien de er hos.
Nei, men noen gjør det. Og det å rive barnet opp fra et slikt miljø er svært ofte traumatisk for barnet. Selv om hjemmet ikke er optimalt, selv om det forekommer vold eller brukes rusmidler, så vil barnet være knyttet til foreldrene, glad i foreldrene, og det vil være vondt og vanskelig for barnet å bli tatt ut av hjemmet.
Uten sammenligning forøvrig blir det litt som med fattigdom. Det er ikke tvil om at barn i rike familier har et bedre utgangspunkt enn barn i fattige familier. Men det betyr ikke at det er til de fattige barnas beste å bli tatt fra familien for å vokse opp i en rik familie.
Jeg har tidligere jobbet på sosialkontor, og vet at mange av "barneverns-barna" går det ikke så godt med, desverre. Trist.
Jeg jobber nå i en barnevernsinstituasjon, og det er vondt å se på hvor skadet ungene er. Noe av skaden kommer av den tiden de bodde med foreldrene, mens en del av skaden kommer av stadig flytting, bytte av fosterhjem og nye brutte bånd. De skulle fått et stabilt fosterhjem som de hadde til de ble 18 (og videre som en familie), men det er det vel ikke så lett å få til desverre......
Dette er da HELT forskjellige ting! Et hjem med rusmidler og vold kan overhodet ikke sammenlignes med et fattig hjem. I et fattig hjem kan barnet få masse kjærlighet, og ha det bra med foreldre som er oppegående selv om de ikke har råd til å kjøpe alt mulig. De trenger jo økonomisk støtte. Dersom de er så fattige at de sulter, er det jo noe annet, men da er det jo ikke bare barnet som behøver hjelp.
Et hjem preget av rusmidler og vold skaper et utrygt hjem der barnet kan lide både psykisk og fysisk. Jeg mener at et barn ikke har noe å gjøre i et slikt hjem! Uansett!
Hva er et "voldelig hjem"? Er det et sted hvor mor/far av og til mister besinnelsen og slår i avmakt? Da er svaret et ubetinget ja. Jeg sier meg helt enig med det bina sier over her. Det burde aldri være en enkel avgjørelse å ta et barn ut av sin sammenheng (noe jeg absolutt ikke tror det er i de fleste tilfeller heller).
Men hvis du med "voldelig hjem" mener et sted der barna (og/eller andre i familien) regelmessig mishandles, og overgriperen nekter å ta imot hjelp, er saken såklart en annen. Da bør de gripes inn raskt.
Problemet er bare at det er ikke umiddelbart lett å se grensene her. Se bare på hvordan jeg formulerte det litt ulikt, og så høres det helt anderledes ut i de to tenkte tilfellene. Men, det kunne vært et og samme tilfelle, beskrevet av to ulike personer.
Jeg har gjennom omgangskretsen og jobben en hel del erfaringer med barnevernet fra barnets side, fra 70-tallet og frem til i dag. Jeg har inntrykk av at det er en veldig positiv utvikling på gang, over mot mer forebyggende tiltak, tidlig. Superviktig, og det viser jo forskningen også, nå vet man jo mer og mer om hvor viktig de første årene er.
Jeg har litt blandede erfaringer med barnevernet. Som lærer hender det at du kommer i kontakt med familier som bør være i kontakt med barnevernet eller som er i kontakt med barnevernet. I noen tilfeller ser jeg fantastiske resultater, i andre føler jeg at barnevernet ikke tar tak før noen setter hardt mot hardt. Ellers har jeg to venninner og naboer som jobber i barnevernet og vet at de gjør en god jobb.
Den saken som slår meg mest i forhold til barnevernet de siste årene er Svanhild-saken. Jeg fulgte mye med på det som ble skrevet om henne, så dokumentaren osv... selvfølgelig er det mye der som sikkert ikke kom fram, som bv visste. Men sånn utenifra så virket det som barna hadde det godt hos henne, og at hun klarte å følge dem opp. Hun hadde også en mor og far og andre som kunne hjelpe henne. Barna ble tatt fra henne, og jeg husker at jeg gråt mine tårer når den endelige avgjørelsen ble tatt. Når folk med problemer ser sånne ting, så skjønner jeg godt at de blir redde for å ta kontakt med barnevernet.
Jeg kan bare ikke skjønne at Svanhild ikke kunne ha greid å ta vare på disse barna med litt eller mye oppfølging........!
Men ,men...en litt trøtt avsporing av meg der.....jeg bare kom til å tenke på denne saken. Lurer på hvordan det går med barna osv....
Jeg blir helte matt når folk sluker det som media formidler, og/eller uttaler seg om ting de bare kjenner utsiden av. Det er gitt ut bøker om denne saken, du kunne sikkert hatt nytte av å lese.
Jeg har lest hele Svanhildsaken da jegh tok barnerett og ingentvilom at disse ungene ble utsatt foromsorgssvikt og at hun var fullstendig uskikket til å ha omsorgsansvar. At familien hennes brukte alle krefter på mediehåndtering og forsøk påå lappe sammen tapt ære er jo ytterligere sjokkerende og sier litt om hvor hodet og hjertet var plassert hos denne familien. Merkelig fokus og ikke til barnas beste.
Jeg hadde ikke trodd at du, av alle, gikk rett på med begge beina, du har liksom aldri slått meg som naiv og godtroende.
Det er ganske vanlig å legge ut høyesterettsdommer på nett, er det ikke? Men kanskje bare på det lukkede lovdatanettet?
Jeg synes bv oppførte seg så unnvikende og lite meddelende i denne saken...man fikk bare vite en side av saken hele tiden. Jeg forstår jo at de hadde taushetsplikt. Hele bygda støttet henne.(Gjorde ikke fastlegen hennes også det?) De burde jo ha sett det som ikke var bra også...
Til mitt eget forsvar må jeg få si at jeg hadde to jenter som var akkurat like gamle som hennes, og var mye i ammetåka,- så jeg var jo litt emosjonell også. Fram til da hadde jeg hørt lite om barnevernet, så jeg slukte nok ting litt vel rått, ja...jeg innrømmer det.
Det var mye denne saken som førte til at barne-, ungdoms- og familiedirektoratet startet Åpenhet i barnevernet-arbeidet sitt. :nemlig: hele bygda var nok blendet av de maktpersonene som hun hadde i familien sin, samt var åpenbart gåttrett på "onde barnevernet stjeler barn og sier ikke hvorfor"-myten.
Antageligvis, ja. For dette var ikke ment for absolutt alle. I tillegg klippet og limte noen over til DOLs diskusjonsforum. Jeg var en av de som rakk å lese det.
Les debattinnlegget fra barnevernsbarn og tidligere barnvernsbarn i Aftenposten (fant ikke på nett) i dag. De spør hvorfor ikke barnevernet kan gripe tidligere inn, altså FØR barna er så skadet som det de ofte er. "Må barna være helt ødelagt før de får hjelp?" Jeg er enig med dem, men dette fordrer altså at helsestasjoner, barnehager, skoler, naboer, andre voksne er mer aktive, følger mer opp og melder mer bekymring for flere oftere. At det må bli mer oppfølging av alle foreldre og familier, at unger ses ogtas påalvor i fht sine behov på en annen måte enn nå.
Kanskje vi må legge bak oss at barneoppdragelse er en privatsak,vi oppdrar tross alt samfunnsmedlemmer. Og kanskje vi må slutte å koble ære/fasade til barenoppdragelsen, men heller være ydmyke for innspill, råd og hjelp?
Er mye enig med deg i det du sier her. Men jeg lurer på en ting. Hvor ressurssterke er barnevernet i dag? Er de "sprengt" på kapasitet, eller har de mye kapasitet igjen til å hjelpe?
Må de prioritere de "verste" sakene, eller har de gode ressurser til å ta alle saker de får?
Jeg undrer veldig, etter opplevelsen der jeg meldte bekymring på en familie, og hele tiden fikk spørsmålet: "Har DU snakket med moren?"
DA jeg valgte å forbli anonym, virket det som om barnevernet forble handlingslammet, og overlot hele saken i mine hender; det beste var at jeg tok opp saken med mor selv. Jeg følte dette som en veldig ansvarsfraskrivelse fra bv side, og at en byrde ble lagt på mine skuldre, og har valgt å tro at dette hadde med ressurser å gjøre.
Go\jenta: De kuttes stadig i trange budsjetter. Det er for liten kapasitet, slik jeg ser det. Krevende ungdommer som skulle vært hjulpet for lenge siden binder opp midler som kunne hjulpet mange små barn og familiene deres, institusjonsplassene koster det hvite ut av øyet, og igjen: med mer hjelp mye før og flere fosterhjem ville det vært unødvendig med mange av institusjonsplassene for ungdommene. Det trengs en solid satsing på dette feltet, ikke minst er det god samfunnsøkonomi på sikt: bruk mange penger på de små, og spar store penger siden. det er bedre å bruke en mill på en småbarnsfamilie, enn å bruke 3 mill i året på en institusjonsunge, for ikke å snakke om kostnadene ved at dette blir mennesker som ikke makter å tautdanning, trenger sosialhjelp, ikke bidrar til verdiskapning og trenger mer legehjelp pga dårligere helse.
Fremstiller du ikke det litt enkelt nå? Du snakker om de klare, "typiske" omsorgssvikt-tilfellene hvor det ikke er noen tvil om at her må noen gripe inn, altså grov omsorgssvikt. Hva med tilfellene som befinner seg i grenseland, som ikke er så opplagte og typiske eller lett å sette fingeren på? Jeg regner med at barnevernet har en stor utfordring når det gjelder vurdering av enkeltsaker.
De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.
I tillegg er en del av barnevernets arbeid basert på frivillighet fra foreldrenes side. Jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er mer tvang, men at vi og gruppen "oss" gjør vårt for at det ikke skal være så innmari stigmatiserende å gå inn i et samarbeid med barnevernet.
Som tidligere nevnt: Jeg ble veldig gledelig overrasket da jeg så at barnevernet ble omtalt som en aktuell instans helt på linje med trygdekontor, PPT etc. på et forum for foreldre til "bokstavbarn". Det virket ikke som om det var mer skambelagt enn å søke om å motta hjelpestønad. Kanskje fordi det der var mange som hadde god erfaring med barnevernet som samarbeidspartner i en slik situasjon og turte å vise at også helt vanlige, normalt utrustede foreldre kunne trenge hjelp av barnevernet når utfordringene ble unormalt store.
Jeg tror at man istedet for å snakke bare ovenifra og ned om hva barnevernet bør gjøre med "de andre" så kan mye gjøres ved at man jobber litt med seg selv og de signalene man selv sender ut. Anerkjenne at mange foreldre som samarbeider med barnevernet om sine barn er normalt gode foreldre. Jobbe litt med egne tanker om frykt, skam og nederlag.
For det er virkelig ikke mye troverdig når noen som selv skjelver i buksene av tanken på noe skal overbevise andre om at det slett ikke er farlig og stigmatiserende.
Man snakker om økt involvering utenfra og hvor bra det er, samtidig som man selv stritter imot med nebb og klør for at det også skal gjelde en selv. Fordi man selvsagt ikke trenger det. Jeg tror problemet for mange er at de ikke identifiserer seg med "de andre" og "de som trenger det". Blant annet på grunn av det bildet som skapes av hvem "de andre" er. Jeg tror mange vil kunne rope ut om mer involvering fra barnevernet for "de andre", men stille seg helt uforstående til det dersom barnevernet så mye som nærmer seg deres eget barn. Derfor tror jeg vi alle egentlig kunne hatt godt av å få nyansert bildet litt om hvor godt eller dårlig fungerende de som tar imot hjelp, særlig på det frivillige nivået, er. Det gjelder spesielt de av oss som gjennom jobb eller andre situasjoner kanskje mest har sett de virkelig alvorlige tilfellene.
Jeg og kjenner til flere slike hendelser, hvor jeg kjenner familien.
Jeg ble spurt av en familie om jeg kunne være avlastningshjem annenhver helg til en alenemor til 3.
Jeg sa ja siden jeg kjenner de og hadde barnet i avdelingen jeg jobbet.
Da jeg var på intervju hos barneværnet kom det helt uventet spørsmål om famliens situasjon, morens mentale tilstand, hennes evner som mor etc...
Jeg sa klart i fra hva jeg mente om denne intervju omgangen og sa også at jeg kom til å si ifra til moren at de spurte om dette..
Jeg ble så sint.
Alt hun hadde spurt om var litt avlastning fra 3 veldig aktive unger annenhver helg slik at hun fikk lest å få seg en utdanning.
Det er ikke bare solskinnshistorier som barneværnet kan smykke seg med nei.
Det ble et lite oppvaskmøte mellom mor og barneværn da jeg fortalte henne om dette intervjuet som egentlig skulle omhandle meg om jeg var duganes til å passe på barnet.
Dessuten så vet de ikke alltid på forhånd om saken er en klar omsorgssvikt-sak, en grenseland-sak, eller ikke noen sak i det hele tatt.
Det er ikke nødvendigvis sånn at de ansatte i barnevernet intuitivt kan skille sakene fra hverandre. Dermed KAN det hende at en svært alvorlig sak (som den innelåste 4-åringen i Tromsø) blir oversett - og det SAMTIDIG med at man utreder en sak som er helt unødvendig.
Det er jo heller ikke sånn at alt synes på overflaten. Noen ganger må de kanskje grave dypt for å finne ut hva som egentlig foregår - og noen ganger finner de faktisk noe grums på bunnen. Mens andre ganger graves det helt forgjeves, og til stor påkjenning for de involverte.
En viktig påminning. Jeg kjenner mine egne fordommer igjen når jeg ble bedt av en venninde om å være referanse for henne; de hadde opprettet undersøkelsessak på henne og mannen. Jeg tenkte at jøss; er det på tale å ta barnet fra henne?? Men godt å tenke på at det ikke nødvendigvis er DET som er tilfellet, men at de kan tilby veildening/oppfølging, osv. Jeg håper ihvertfall det. Som foreldre får de visst ikke vite så mye; virker det som.
Men jeg skjønner godt at det kjennes ikke godt å få en slik sak på seg. Det var en helsesøster som hadde meldt bekymring; kjemien var visst ikke den beste.
Jeg har heller ikke verdens beste kjemi med helsesøster; synes hun både prater for mye og holder oss der for lenge.
Og er litt belærende i tonen. Men jeg vet bedre enn å si henne imot på noen måte. Dessverre, for hun kunne trengt å høre at når guttungen skreik etter sprøyte, så er det beste å la mor gå litt med han fren og tilbake, istedetfor å oppholde mor med prat.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
