Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
8. årgang
6
:gave:
[1 Taien] [2 Palmen] [3 Fersken] [4 tink] [5 Inagh] 6 Høst
[7 Lorien] [8 Adrienne] [9 Anne C] [10 Meissa] [11 Albertine] [12 Hjertensfryd]
[13 annemede] [14 Kirsebær] [15 Matilda] [16 Pappalille] [17 Tallulah] [18 Che]
[19 Angelique] [20 Teofelia] [21 Nextlife] [22 Kanina] [23 IOA] [24 pøbelsara][/CENTER]
Ta adventstiden tilbake!
Det er 6. desember, og andre søndag i advent. Dette året merker jeg at desember er en måned for refleksjon og minner, kanskje mer enn noen gang tidligere. Hendelsene de siste ukene gjør sitt til at tanken på julefred, julesnø og glade barneansikter virker fremmed og fjern.
Barndommens jul var forventning og glede. Det var en hel måned fylt av høytid når adventskalenderen skulle åpnes, det var hus fylt med lukten av fersk hjemmebakst, det var kakao og rundstykker, tente lys og fyr i åpen peis...Jeg har ett eldgammelt bilde, som jeg ikke fikk legge ut her av lillebroren min, hvor vi sitter ved siden av juletreet en gang i barndommen. Nye juleklær og ansikter som lyser av forventning ved siden av ett gaveberg atskillig mindre enn hva mine barn opplever. Men det var det som var jul. Denne rene gleden og forventningen savner jeg slik at det nesten er litt sårt inni meg.
Mine barn virker slitne i år. Ungdomsskolen er tøffere enn barneskolen. Siste året i barnehagen stiller andre krav enn i fjor. Og minstemor merker nok at vi andre ikke helt klarer å ta inn over oss juleroen i år. Skuldrene sitter litt for høyt, om morgenen er det alltid for dårlig tid, nettene er altfor korte. Og alt som skal være ferdig da. Deadlines skal kombineres med juleavslutninger, pepperkakebakst og "nå skal vi kose oss dere" viker plassen for husvask og klesvask.
Verden blir stadig mer krevende virker det som. Selv om vi er aldri så bevisste på hva som virkelig betyr noe, hva som vil sette gode varige minner, så er det så utrolig lett å falle i "skal-bare-fella". Sårheten over gamle juleminner kommer kanskje fra følelsen av at det forgangne er nettop det - borte?
Så i år er mitt juleønske og mitt juleløfte at jeg skal ta desember tilbake. Jeg skal finne tilbake til mitt barndoms jul, og jeg skal sørge for at også mine barn kan huske sin barndoms jul som annet enn våte uteklær etter lange dager i barnehagen og raske middager før kveldens forpliktelser tar over. Ikke hver dag, kanskje, men innimellom.
Innimellom skal jeg stenge ute nyhetene fra verden rundt oss, jeg skal slå av lysene og tenne de små telysene, peisen skal blafre og sende varmestråler ut på oss når vi sitter i godstolen...Lukten av kongerøkelse og varm kakao, trette barnenever som lukker ser om hånden min. Jeg skal glemme tankene på morgendagen og gårsdagen, og bare kjenne at nå, her og nå, er vi sammen. Og så skal jeg lese dikt. Fordi barna mine liker rytmen i de - fordi jeg liker historien de forteller.
Min adventskalenderluke er ett knippe juledikt som jeg gjerne tar frem i desember. Både religiøse og ikke religiøse. Det gir meg en fin mulighet til å snakke med ungene om julen, og de forskjellige meningene den har for forskjellige mennesker. For meg er dette litt av det som gjør juletiden til nettopp juletid. Og jeg håper også dere vil ha glede av de. :)
Og jeg har ett ønske fra dere - hvis noen har ett juledikt, en julesang, en juletekst som virkelig er jul, eller adventstid, for dere - så ville det være fantastisk om dere ville dele den her. :)
Med ønske om en fredfylt, nærværende og varm adventstid...:)
Twas the Night before Christmas Poem
Twas the night before Christmas, when all through the house
Not a creature was stirring, not even a mouse.
The stockings were hung by the chimney with care,
In hopes that St Nicholas soon would be there.
The children were nestled all snug in their beds,
While visions of sugar-plums danced in their heads.
And mamma in her ‘kerchief, and I in my cap,
Had just settled our brains for a long winter’s nap.
When out on the lawn there arose such a clatter,
I sprang from the bed to see what was the matter.
Away to the window I flew like a flash,
Tore open the shutters and threw up the sash.
The moon on the breast of the new-fallen snow
Gave the lustre of mid-day to objects below.
When, what to my wondering eyes should appear,
But a miniature sleigh, and eight tinny reindeer.
With a little old driver, so lively and quick,
I knew in a moment it must be St Nick.
More rapid than eagles his coursers they came,
And he whistled, and shouted, and called them by name!
"Now Dasher! now, Dancer! now, Prancer and Vixen!
On, Comet! On, Cupid! on, on Donner and Blitzen!
To the top of the porch! to the top of the wall!
Now dash away! Dash away! Dash away all!"
As dry leaves that before the wild hurricane fly,
When they meet with an obstacle, mount to the sky.
So up to the house-top the coursers they flew,
With the sleigh full of Toys, and St Nicholas too.
And then, in a twinkling, I heard on the roof
The prancing and pawing of each little hoof.
As I drew in my head, and was turning around,
Down the chimney St Nicholas came with a bound.
He was dressed all in fur, from his head to his foot,
And his clothes were all tarnished with ashes and soot.
A bundle of Toys he had flung on his back,
And he looked like a peddler, just opening his pack.
His eyes-how they twinkled! his dimples how merry!
His cheeks were like roses, his nose like a cherry!
His droll little mouth was drawn up like a bow,
And the beard of his chin was as white as the snow.
The stump of a pipe he held tight in his teeth,
And the smoke it encircled his head like a wreath.
He had a broad face and a little round belly,
That shook when he laughed, like a bowlful of jelly!
He was chubby and plump, a right jolly old elf,
And I laughed when I saw him, in spite of myself!
A wink of his eye and a twist of his head,
Soon gave me to know I had nothing to dread.
He spoke not a word, but went straight to his work,
And filled all the stockings, then turned with a jerk.
And laying his finger aside of his nose,
And giving a nod, up the chimney he rose!
He sprang to his sleigh, to his team gave a whistle,
And away they all flew like the down of a thistle.
But I heard him exclaim, ‘ere he drove out of sight,
"Happy Christmas to all, and to all a good-night!"
Clement Clarke Moore
EN KRYBBE VAR VUGGEN
En krybbe var vuggen som ventet ham her,
det lille barn Jesus, vår Frelser så kjær.
Men stjernene lyste helt inn der han lå,
det lille barn Jesus, på leiet av strå.
Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.
Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.
Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,
men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.
Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss,vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!
Die Heilige Nacht
Gesegnet sei die heilige Nacht,
die uns das Licht der Welt gebracht!
Wohl unterm lieben Himmelszelt
die Hirten lagen auf dem Feld.
Ein Engel Gottes, licht und klar,
mit seinem Gruß tritt auf sie dar.
Vor Angst sie decken ihr Angesicht,
da spricht der Engel: "Fürcht't euch nicht!"
"Ich verkünd euch große Freud:
Der Heiland ist geboren heut."
Da gehn die Hirten hin in Eil,
zu schaun mit Augen das ewig Heil;
zu singen dem süßen Gast Willkomm,
zu bringen ihm ein Lämmlein fromm.
Bald kommen auch gezogen fern
die heilgen drei König' mit ihrem Stern.
Sie knieen vor dem Kindlein hold,
schenken ihm Myrrhen, Weihrauch, Gold.
Vom Himmel hoch der Engel Heer
frohlocket: "Gott in der Höh sei Ehr!"
Eduard Mörike
NÅ TENNES TUSEN JULELYSNå tennes tusen julelys
Det stråler rundt vår jord
Og himlens stjerner blinker ned
Til liten og til stor
Og over land og by i kveld
Går julens glade bud
Om han som fødtes i en stall
Vår Frelser og vår Gud
Du stjerne over Betlehem
Send dine stråler ned
Og minn oss om at julens bud
Er kjærlighet og fred
Til hver et fattig hjerte send
Et lystreif ifra sky
Så finner det den rette vei
Og det blir jul på ny
