Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Julen er blitt en vane for oss nordmenn. Vi tenner adventslys, henger opp lysgirlandere, lager adventskalendere og kjøper julegaver. Vi vasker og baker og pynter tre, og tradisjonene våre er blitt en del av oss. Noen ganger går jula nesten på autopilot, og vi tenker ikke over hvordan vår jul ser ut utenfra.
Jula i fjor siden ble spesiell for oss. I 2010 ble vi med i et såkalt husvertprogram i regi av Trondheim Kommune, der vi stilte en hybel til disposisjon for en mindreårig asylsøker og fikk delvis foreldreansvar for denne. Våre oppgaver var varierte, vi var innfallsporten til norsk kultur og språk og hjalp til med skolegang og lekser, offisielle brev, klesvask, matlaging, og vi inviterte til ukentlig middag, turer i skog og mark, svømmehall og mange andre ting. Vår tredje mindreårige asylsøker ble veldig spesiell for oss, og jeg har lyst til å fortelle litt om hans første møte med jul i en norsk familie. Jeg har brukt et fiktivt navn og har forandret litt på detaljer for ikke å gjøre ham for gjenkjennelig.
Mohammed ble født i Afghanistan, og tilhører hazarafolket. Dette er en befolkningsgruppe som ble utsatt for brutalt folkemord på slutten av 1800-tallet der mer enn seksti prosent ble slaktet ned for fote, og de blir fortsatt utsatt for sjikane, overgrep og mord. Familien hans flyktet derfor til Pakistan, der de bodde i flyktningeleir. Mohammed ble tidlig satt i arbeid for å skaffe penger til familien, og som tiåring jobbet han dypt nede i en gruve. Han sliter fortsatt med lungene etter å ha pustet inn mye støv. Da han var fjorten flyktet han fra Pakistan med en onkel og noen venner, og han hadde en lang og strabasiøs ferd gjennom Europa der han lå skjult i et bittelite hulrom i en trailer ved grenseovergangene. Turen tok mer enn seks måneder, og han har en intens frykt for alle menn i uniform etter behandlingen han fikk underveis.
Da han kom til Norge ble han først plassert i institusjon sammen med andre mindreårige asylsøkere, men etter en brann i lokalene måtte han sove på et kontor som tilhører en av de ansatte. Da vi ble spurt om vi kunne ta imot Mohammed på kort varsel sa vi ja med en gang. Han var sky og sjenert, og de første nettene sov han under et bord fordi han følte seg tryggere der. Vi ordnet med en høy seng til ham sånn at han nesten lå oppunder taket, og han tødde gradvis opp, mye takket være vår eldstemann og FIFA på PlayStation.
Han var en selvskreven deltaker da vi skulle bake pepperkaker, og lærte kjapt å håndtere kjevla. Han var ikke like lærevillig da jeg prøvde å fortelle ham at rå pepperkakedeig ikke nødvendigvis er så bra for magen. Høydepunktet var pynting av mesterverkene, han var like klissete av melis som resten av ungene og de lo alle sammen av sølet de laget.
Da julekvelden nærmet seg fikk han et lite juletre av oss og litt julepynt til å pynte på hybelen, og han ble invitert til julefeiring med oss på julaften. Det var så herlig å se ham i hvit skjorte og slips med vannkjemmet hår, og han hadde med gaver til ungene. Middagen falt tydeligvis i smak, vi har alltid både pinnekjøtt og kalkun og han forsynte seg hjertelig av alt som sto på bordet. Kalkun med kålrabistappe og pinnekjøtt med ananas, kombinasjonene var veldig spenstige og alt gikk ned på høykant.
Det var selvsagt gaver til ham under treet, og fotballgal som han er ble han overlykkelig over en fotballtrøye fra Barcelona med navnet hans på ryggen. Det var en mett og lykkelig gutt som gikk tilbake til hybelen den kvelden. For meg ble kvelden veldig spesiell, fordi jeg hele tiden var så oppmerksom på ham og at han skulle føle seg inkludert, og det var rørende å se våre tradisjoner gjennom hans øyne. Jeg er så takknemlig for at han kom inn i livene våre, vi har lært veldig mye og vi har knyttet sterke bånd.
Med tanke på dagens situasjon i Europa er det viktigere enn noen gang at vi ikke tenker på flyktningene som en eneste stor masse, de er individer alle sammen og trenger å bli sett for den de er. Vær en som utgjør en forskjell for de som er fremmede fugler i landet vårt. Ikke alle trenger å åpne hjemmene sine, noen ganger kan et smil være nok. Kanskje trenger de hjelp til å orientere seg i en dagligvarebutikk, til å tolke bussruter eller til å finne ut hvordan de skal få løs handlevogna fra alle de andre vognene. Vær et medmenneske.
Åh, dette var vakkert! :rørt:
Dette er virkelig noe man skal legge seg på hjertet! Tusen takk for at du delte. Hvor er Mohammed nå? Er han en del av deres familie enda?
Nå griner jeg og. Viktig jobb du gjør! Jeg syns det er så fryktelig å lese om alt hatet, så det er ekstra viktig at vi andre bidrar litt ekstra for å veie opp.
Nå er det andre gangen jeg leser gjennom dagens luke og dermed andre gang jeg griner i dag. Viktig budskap og du har styrket min tro på andre mennesker og medmenneskelighet. :hjerter:
Takk, alle sammen. :hjerter: Vi har flyttet fra Trondheim og måtte derfor si opp avtalen vi hadde med kommunen. Mohammed bor fortsatt på den samme hybelen, men han trenger ikke lengre den hjelpen han fikk av oss. Han klarer seg nå på egen hånd og klarer å balansere skolegang og ekstrajobb fint. Det som er så trist når det gjelder ham er at han ikke vet hvor foreldrene hans er. Da han dro mistet han kontakten med dem, og Røde Kors har lett etter dem i flere måneder uten resultat. Da er det ekstra spesielt at han betegner oss som sin nærmeste familie, og jeg gråt da jeg fikk røde roser av ham på morsdagen. :hjerter: Han er en flott gutt, og vi skal se ham igjen i julen.
Akkurat en slik luke jeg håpet på da jeg så at det var du som skulle bidra i dag. Flott historie. Og jeg forteller om din erfaring til alle som lurer på hva de kan gjøre for flyktninger.
Så fint gjort!! Vi flytter til stort hus til våren (Albertine: mine foreldres hus) og jeg skal jammen sjekke om det finnes ett lignende behov i kommunen her.
Det var en fin luke, Albertine. Og interessant å lese om, for "flyktningene" blir fort en stor masse, og jeg har godt av å minnes på at de er ulike individer, med ulike historier. God jul til Mohammed, en enslig gutt uten foreldre, i iskalde Norge. Flott at han har dere!
Så nydelig og rørende motvekt til alt hatet og grumset der ute!! :rørt: :hjerter: Tusen takk for at du deler historien, god jul til dere og gutten deres! :klemme:
Jeg klarer ikke glemme denne luken jeg.... det må være årets fineste. Og etter å ha lest svaret ditt, Albertine, så griner jeg også!! Dere er bare fine. Utrolig fine!
Fineste luken. :hjerter:
For en viktig jobb dere har gjort ved å være hans familie, og så utrolig bra at dere kunne stille opp for ham på så kort varsel.
