Jeg også. Jeg sliter med leseflyten når jeg stopper opp og irriterer meg over dette. Hadde ikke handlingen vært så spennende ville jeg ha lagt vekk boken og ventet med resten til jeg fikk kjøpt den på originalspråket.
Ah, den diskusjonen! Så vidt jeg skjønner, går det et generasjonsskille når det gjelder historisk presens, som det er i disse setningene her. Eldre purister (f.eks. Per Egil Hegge) vil ha da i sånne setninger, fordi det er snakk om et «den gang da» betydningsmessig. For yngre nordmenn (f.eks. Tinetoff) høres det helt merkelig ut, og jeg bruker alltid når i historisk presens, som jeg gjør i vanlig presens.
Ikke feil, men et generasjonsskille i språket, rett og slett. Språkhistorie rett for øynene på oss! :hyper:
Meg bekjent er de ikke ungsauer. :humre: Jeg vet at Språkrådet anbefaler da i historisk presens, men det strider helt mot min språkfølelse, i hvert fall, så jeg velger å trosse dem der.
Aha, de er gamle seige værer, tenker jeg! De blir ofte litt stramme i smaken, har jeg hørt. (Hm, ble likevel sulten nå - snart er det pinnekjøttsesong!).
Betyr dette at språkrådet aksepterer når, eller du som mener at de burde akseptere når?
Selv er jeg konservativ når det gjelder språk, og synes det er vanskelig å forholde meg til at det som var feil i går er riktig i morgen. Som realist lever jeg i alle fall i håpet om at uansett hvordan regneferdighetene måtte utvikle seg, så vil 2 + 2 forbli 4. :ja:
Det betyr at jeg mener de burde akseptere det og tror de kommer til å gjøre det ganske snart. Pluss at jeg (tro det eller ei) mener at det ikke er nødvendig å normere alt ned til minste detalj.
Ikke desto mindre er det sånn det er med språk. Det forandrer seg hele tiden. Vi synes besteforeldrene våre snakker gammeldags og småsnodig, og våre barnebarn vil synes det samme om oss. Den yngre voksengenerasjonen vinner alltid, og akkurat nå er det vi som er i det alderssegmentet som til enhver tid har «mest rett».
