Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
8. årgang
20
:gave:
[1 Taien] [2 Palmen] [3 Fersken] [4 tink] [5 Inagh] [6 Høst]
[7 Lorien] [8 Adrienne] [9 Anne C] [10 Meissa] [11 Albertine] [12 Hjertensfryd]
[13 annemede] [14 Kirsebær] [15 Matilda] [16 Pappalille] [17 Tallulah] [18 Che]
[19 Angelique] 20 Teofelia [21 Nextlife] [22 Kanina] [23 IOA] [24 pøbelsara][/CENTER]
Jeg elsker jula! For meg er jul familiekos, rolige dager, forventning og tradisjoner. I jula får jeg utløp for min indre tradisjonalist, og, ikke minst, min indre maksimalist. I jula er det ut med alt som heter minimalisme, design og rolig smakfullhet. I stedet er det inn med røde nisser, broderte duker og bordløpere, nips i glade farger og lysestaker i hver krok.
Sa jeg at jul var tradisjoner? Ja? Og en av de sterkeste tradisjonene i min jul er julepynten. Her er det ikke noe motepreg å snakke om; konsepter som "årets farge på julepynt" er aldeles uforståelig for meg. Julepynten min er av fin, gammel årgang; en del av den er eldre enn meg. Og ikke bare er pynten den samme fra år til år; den skal stå på nøyaktig samme sted. Slik var det da jeg var barn, og sånn har jeg det fortsatt.
Jeg kommer fra en familie med sterke håndarbeidstradisjoner, og det bærer julepynten min preg av. Denne duken broderte min farmor det året jeg ble født. Farmor døde da jeg var 12 år gammel. En av de tingene jeg lærte av henne, var nettopp å brodere. Av farmor lærte jeg korssting (som jeg syns er ulidelig kjedelig), plattsøm og hardangersøm. Det var også hun som lærte meg at et skikkelig broderi skal være like vakkert på baksiden som på forsiden. Selv gjennomførte hun dette til en slik grad at vi ett år dekket julemiddagsbordet med hardangersømduken på vrangen, og ingen oppdaget det før den skulle tas av til vask.
[CENTER]
[/CENTER]
Min fars tante var en kvantitetsprodusent. Blant annet laget hun løpestreng med motiv fra juleevangeliet til alle i familien: Den til venstre har vært en del av julepynten så lenge jeg kan huske og er eldre enn meg. Som tenåring fikk jeg den til høyre; hun hadde nok glemt at jeg allerede hadde en slik. Dessverre hadde hun fått svært dårlig syn på den tiden, og det bærer både fargevalg og søm tydelig preg av. Den siste bruker jeg ikke, men jeg får meg ikke til å kaste den heller; den er en del av familiejulehistorien.
[CENTER][/CENTER]
Da jeg var liten, men akkurat stor nok til å huske det, sydde mamma dette nisseorkesteret. Jeg syns det var fantastisk vakkert da jeg var barn og laget fantasihistorier om de ulike medlemmene i orkesteret.
[CENTER]
[/CENTER]
Og apropos tradisjon: nisseorkesteret oppbevares rullet rundt et sammenrullet magasin, mer spesifikt julenummeret av "Programbladet" fra 1981. I fjor ble jeg for første gang sittende og reflektere over innholdet, og det er jo unektelig en del ting som har endret seg i mediebildet de siste 34 årene. En åpenbar ting er selvsagt antallet kanaler: én kanal for TV og to for radio (men P2 hadde ikke sending denne dagen). Det er jo ikke så rart at gårsdagens TV-program var samtaleemne i lunsjen på den tiden, for alle hadde jo sett det samme. En annen ting som jeg syns er påfallende, er hvor liten del av sendetilbudet som var myntet på barn: 30 minutter TV på en søndag (kl. 18-18:30) og 25 minutter radio (kl. 9:55-10:20). Andelen underholdningsinnslag er jo også en forskjell: TV var oppdragende på en helt annen måte i 1981. Tema for fjerde søndag i advent var, i tillegg til barne-TV og nyheter: teater, folkemusikk, urbefolkning og Mozart. Kveldens underholdningsinnslag: 65 minutter med tsjekkisk fjernsynsfilm. Ikke mye lettbeint reality-TV i 1981, gitt.
For spesielt interesserte: Radio- og TV-programmet, 20. desember 1981. Klikk på lenkene under for store versjoner.
[CENTER][/CENTER]
Link til store bilder: Forside TV-program Radioprogram
Jeg må jo ta med noe egenprodusert også. Dette er et utsnitt av en stor kaffeduk, som var det første jeg noen gang broderte som var større enn et A4-ark. Jeg mener jeg var ca. 20 år da jeg begynte. Mamma syns jeg var sprø og trodde aldri at jeg ville klare å gjennomføre, noe som selvsagt var motivasjon god nok til å få den ferdig.
Kanskje jeg like godt skal vise frem baksiden av duken. :knegg:
[CENTER][/CENTER]
Og helt til slutt, noe av det aller kjæreste: kransen laget Minsta i barnehagen, og brikken fikk jeg av Frøkna til jul i fjor.
[CENTER][/CENTER]
Ellers har jeg også diverse håndarbeider fra mine tanter, flere fra min mor og farmor og ganske mye jeg har laget selv. Julepynten min er ikke ekstraordinær eller spesiell på noen måte; den er til forveksling lik det man finner i halvparten av norske hjem i jula, men den er gammel, kjær og laget med kjærlighet, av mennesker jeg bryr meg om, hvorav flere ikke lever lenger. Derfor er den unik. For meg.