I dag kommer baksiden av medaljen ved å ha hund. Lille dronning Norah, engelsk toyterrier med et langt navn som forteller at hun har vunnet mange utstillingstitler, har vært syk siden i august. Diare mer eller mindre hele tiden, og multiresistent mot antibiotika. Hun går nå på runde to med den ene sorten hun ikke er resistent mot, men... nå hjelper den ikke.
Og så ser jeg at en syk hund påvirker balansen i hundeflokken veldig mye, så de to andre sloss veldig mye nå.
Så i helgen tok jeg avgjørelsen og i dag har vi time. Norah er med meg på jobb, ligger og sover under et pledd på stolen ved siden av meg og selv skyver jeg det hele mest mulig vekk for ellers renner tårene uhemmet.
Hun skal være med hjem etterpå sånn at de to andre får en avslutning de også. Og hun blir med oss til Bø lille julaften. Jeg tenker at jeg begraver henne der på julaften formiddag.
Det blir en trasig jul og jeg kommer nok til å gråte mye. Samtidig håper jeg at noen andre brikker faller på plass og at det blir ro i flokken igjen. Det blir en ny hverdag.
Norah var med på tur. Hun ville ikke gå, men ikke være hjemme alene heller. Da må hun bæres. Veskehund var ikke det jeg trodde jeg skulle ha noen gang...
Norah ble med meg hjem og sov på gulvet i en liten hundeseng. De to andre var innom av og til og luktet på henne. Før vi gikk og la oss pakket jeg henne inn i et putetrekk og la henne i en eske og satte henne i bilen.
Og selv om det er bare en hund, og selv om hunden ikke lever lenger, så var det vondt å sette henne i bilen og la henne være der - helt alene. :hylgrine:
Dronning Norah sover nå. Og det er så innmari, innmari vondt. :hjerter: :leppe: :hylgrine:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.