Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
8. årgang
23
:gave:
[1 Taien] [2 Palmen] [3 Fersken] [4 tink] [5 Inagh] [6 Høst]
[7 Lorien] [8 Adrienne] [9 Anne C] [10 Meissa] [11 Albertine] [12 Hjertensfryd]
[13 annemede] [14 Kirsebær] [15 Matilda] [16 Pappalille] [17 Tallulah] [18 Che]
[19 Angelique] [20 Teofelia] [21 Nextlife] [22 Kanina] 23 IOA [24 pøbelsara][/CENTER]
I dag har jeg lyst til å dele en historie med dere. Historien startet en kald desemberdag i 1919, da blir det født en gutt, la oss kalle ham Knut, i en bygd i Norge. Han var tredjemann i søskenflokken. Familien forpakta og bodde på en gård sentralt i bygda. Men faren i familien døde plutselig våren før Knut skulle begynne på skolen, og enka ble sittende alene med sju barn – den yngste født to måneder etter at faren døde. Hun kunne ikke fortsette å bo på gården, og det var ikke lett å være enslig mor med sju barn på den tida.
Med hjelp fra andre fikk familien kjøpt et hus lenger nord i bygda. Det var trangt økonomisk, men mor i familien nekter å la barna splittes opp og spres rundt til andre. Hun tar på seg slaktestell, husarbeid og onnearbeid i bygda, og de største ungene måtte hjelpe henne med disse jobbene. Knut hadde sin første selvstendige jobb som gjetergutt hos onkelen sin, ti år gammel.
Knut gikk sju år på folkeskole. Han likte seg godt på skolen, og var flink i regning. Noen i klassen fikk gå videre på skole, men det kunne ikke Knut, selv om han hadde et godt hode og fikk gode karakterer. Han måtte ut i arbeidslivet og bidra til familiens økonomi.
Vinteren etter konfirmasjonen jobba han og broren hans som tømmerhoggere på heia. De lå i koier sammen med andre, og om våren var de bakgutter på saga der.
Etter hvert ble han ansatt som hjelpegutt i doktorgården. Han bodde på gården og hadde ulike arbeidsoppgaver. Han måtte også være skyssgutt med hest når doktoren skulle rundt på sykebesøk i det vide distriktet.
Seinere fikk han jobb på bygdas hotell. Der hogg han ved og bar inn. Og det var store mengder som trengtes til matlaginga på kjøkkenet. Om nettene og i helgene måtte han betjene bensinpumpa. Lønna var en dress og et par sko i året – i tillegg til fri kost og losji.
En dag kom en fabrikkeier fra byen innom hotellet. Han trengte en pålitelig og arbeidssom mann som kunne jobbe i sommersesongen. Hotelleieren anbefalte Knut, som da var blitt 19 år. Han jobber hele sommeren. Året etter jobber han igjen på fabrikken om sommeren, og får fast ansettelse. I mellomtida hadde han fått førerkort, så han kunne kjøre varer rundt i hele fylket.
Knut jobba på fabrikken under hele krigen. Produksjonen tok seg opp, og det var mange og varierte arbeidsoppgaver. En arbeidskamerat fikk han med i Milorg samtidig som han jobbet på fabrikken. Noen ganger var han borte fra jobben, men det var ingen som spurte noe om det, fordi både arbeidsgiver og kolleger skjønte nok hva han drev med. Han lå flere ganger i hemmelig treningsleir mot slutten av krigen, og i mai 1945 marsjerer han inn i byen i uniform. 9. mai defilerte han på Slottsplassen i Oslo. 25 år gammel har han allerede mange års arbeidserfaring, og opplevelser vår tids 25-åringer ikke er i nærheten av.
Knut bodde sammen med fabrikkeieren og hans familie hele tida mens han jobba på fabrikken. Han var høyt verdsatt av alle familiemedlemmene fordi han var allsidig, arbeidssom og pålitelig. Særlig den eldste fabrikkeierdattera hadde et ekstra godt øye til Knut, og når krigen er over forlover de seg.
En av de juletradisjonene som står sterkest i vår familie er nettopp denne fabrikkeierdattera sin bursdag – hun er nemlig født 23. desember. Da samles hele familien på ettermiddagen til prøvesmaking på julekakene og «sesongåpning» av bestestua, før vi deler oss på julaften. I dag feirer vi henne litt ekstra, siden hun blir 90 år. Men for første gang feirer vi uten Knut – arbeidskaren, historiefortelleren, og min aller kjæreste morfar. Han døde tidligere i høst, etter kort tids sykeleie, nesten 96 år gammel.
Min luke handler om ettertanke og takknemlighet. Ettertanke fordi jeg, og flere med meg, for første gang feirer jul uten en av våre kjære rundt bordet. Ettertanke fordi livet er så annerledes nå enn for bare knappe hundre år siden, da Knut vokste opp. Takknemlighet for at vi kan være sammen som familie, selv om noen mangler. Takknemlighet for at jeg, som alenemor for mine barn, slipper mange av de bekymringene min oldemor hadde da hun ble alene med sine barn. Takknemlighet for at mine barn kan få gå på skole og ikke trenger å være i arbeidslivet som tenåringer.
Jeg avslutter med en annen av våre juletradisjoner: Denne sangen synger vi alltid ved bordet før vi spiser julemiddagen på julaften. Vi begynner ofte alt for høyt, sånn at det er nesten umulig å synge de høyeste tonene utover i verset, og det er ingen som husker teksten ut over det første verset. Men den må synges, og den passer så fint her i vår jul på familiegården som morfar var så glad i. God jul alle sammen!
[CENTER][yt]4Bfm5smcvsA[/yt][/CENTER]
.jpg)
