Bobbelur sa for 8år siden:

Det er få ganger jeg tenker så mye eller så godt som når jeg går tur med bikkje eller er alene i bilen. Her forleden kjørte jeg hjem fra kino og havnet inn på 'kroppslesing' i mitt eget hode. Kropper som uttrykker seg på ulike vis selv om den som befinner seg i det kroppen ikke tenker over det selv. Så hva sier min kropp? Jeg kan jo ikke vurdere det objektivt selv, men jeg tror at de som skulle sett på den kanskje ville sagt noe om bena godt plantet, som om kroppen gjør seg klar til neste brottsjø.
Neste tanke kom da om hvorfor jeg tror det? Hvorfor tror jeg at kroppen gjør seg klar til neste brottsjø? Hva gjør jeg når den kommer?

Jeg står i det. Jeg står i det som kommer, uansett hva det er. Jeg har stått i det å være ufrivillig barnløs og jeg har tatt valget å ikke fortsette adopsjonsprosess. Det var tøffe tak, tidvis uholdbart kanskje, men jeg stod i det og jeg eide det. Det var mitt. Mitt liv. (Vi var to om dette, men merkelig nok følte jeg mer at han var påheng enn deltagende.) Det ble ikke sånn at jeg fikk bli mamma, og det var ikke noe annet å gjøre med det enn å stå i det og eie det.
Jeg stod gjennom det å bli syk. Kanskje jeg stod litt for mye PÅ der, at jeg skulle latt meg være syk lenger. Men jeg kom meg gjennom uten å la meg knekke.
Jeg stod i det da vi skilte oss. Da vi gjorde huset klart for salg, da vi delte bo. Ikke at jeg kom meg gjennom på beste økonomiske vis, men det var ikke det viktige, og er det heller ikke nå. Det viktige er at jeg ikke har noe å skjemmes over; de valgene jeg tok var mine og de ville jeg tatt nå også.
Miste hunder som ble syke? Det har jeg gjort. Med Norah visste jeg veien det bar, og det var tøft men jeg stod i det også. Ei venninne kommenterte det sånn da jeg måtte omplassere Odin: "Når en vanskelig avgjørelse må tas, er du jammen stødig." Jeg står i det. Jeg kan kjenne at det river i hjerterøttene og jeg kan hulke- og hylgrine til jeg er tørr i tårekanalene, men jeg står likevel i det.

Trøbbel med et skilt til campingvogna? Kortslutning i noe elektrisk på bilen min? Leietakere som ikke betaler? Dårlig råd og stadig på flyttefot? JEG STÅR I DET. Samma faen hva som skjer, jeg står. Ikke hver gang jeg står like støtt, men jeg blir ikke knekt, jeg gir ikke opp.

Jeg har ofte tenkt på det med å være kaptein i eget liv eller en kork på livets elv, og jeg har følt meg som en kork for jeg har hatt så liten kontroll på det som skjer. Men det er rett og slett feil tankegang. Jeg er faktisk kaptein i eget liv. Jeg velger hvilken sti jeg skal gå på i livets reise. Jeg er her - midt i livet, og jeg står i det. Jeg eier meg selv og mine opplevelser, jeg velger selv hvordan jeg takler brottsjøene som kommer.

Å kjøre bil eller gå tur er av og til mer effektivt for egen utvikling enn timer hos en psykolog gitt.

Olvina sa for 8år siden:

Så fint du skriv. Og det er ei viktig og god oppsummering. Eg skal lese gjennom den eit par gongar til i løpet av dagen, kjenner eg. Fordi eg akkurat no står midt i noko som gjer at eg trengte ei påminning om å vere kapteinen. Tusen takk.

tink sa for 8år siden:

Så bra! Kanskje jeg skal vurdere å skru av lyden (radio/podcast) når jeg kjører hjem fra jobb i dag. Trenger selv en påminnelse om å ta roret. Dette var nyttig å lese.

nolo sa for 8år siden:

:blomst: til deg.

Flubby sa for 8år siden:

:elsker: Du er bare så god! Og sterk, som står i det, og kommer helskinnet ut på andre siden.

Bille sa for 8år siden:

Du er jammen meg litt av ei dame. Virkelig. Ble helt rørt, jeg.

Mex sa for 8år siden:

Du har virkelig fått ditt. :klemme:

Pelen sa for 8år siden:

Du står i det. :nemlig:

Bobbelur sa for 8år siden:

Takk skal dere ha.
Jeg har i det siste jobbet med det å skulle eie hus kontra det å leie husvære. Og sånn som det ser ut nå så kommer jeg ikke til å eie eget husvære på en stund. Blant annet fordi jeg ikke kommer gjennom ting på beste måte økonomisk sett. Livet skjer, jeg må ta valg, og nå er det da sånn at disse valgene har økonomiske konsekvenser. Det er greit. Jeg står stødig i det - nå - fordi jeg ser at jeg har det bra med meg selv her jeg bor.
Og jeg står stødig i det å ha omplassert en hund. Jeg tror jeg klarte å velge rett hund også, ut i fra hundenes egenskaper og omstendighetene og også ny familie.

Jeg har virkelig fått mitt, jeg har det. Jeg tror på ingen måte at jeg kan slappe av og si at nå er det over - det kommer noe mer rundt neste sving, det er jeg sikker på. Jeg kommer til å stå bredbeint og ta i mot, la brottsjøen skylle over - og komme gjennom det på andre siden. :jupp: Innimellom er det tøft å stå alene i det, innimellom er jeg glad for at jeg ikke trenger ta hensyn til andre i det daglige når det er tøft. Nå er det meg og Rick, skjønne lille Rick som er så enormt mammadalt at jeg bare må skjemme han bort. :knegg: