Go\jenta sa for 17år siden:

Føler du deg forpliktet til å hjelpe\følge dem opp?

Tenker du at det de har investert i deg\ikke investert i deg og din familie påvirker hvor mye du kommer til å engasjere deg på deres gamle dager?

Eller føler du deg forpliktet uansett, siden det er familien din?

Tove sa for 17år siden:

Jeg føler meg slettes ikke forpliktet, men jeg skal selvfølgelig gjøre alt jeg kan for mine. Jeg kunne tenke meg å bygge på litt, slik at jeg har mulighet for en liten leilighet her, slik at de eventuelt kan bo der. Vil hjelpe så mye jeg kan.

Left sa for 17år siden:

Vanskelig spørsmål.
Jeg vet jammen ikke - jeg er opptatt av hvordan mormor har det, for hun har alltid vært den nærmeste for meg, men vet ikke helt med mamma...
Hun har ikke akkurat ofret livet sitt for oss for å si det sånn, og jeg blir litt "som man reder ligger man" på en måte. Høres nok litt kynisk ut, men sånn føler jeg det akkurat nå.
Kan hende det forandrer seg, for hun har begynt å vise litt mer interesse for oss nå, så mulig det går seg til :)

Ole Brumm sa for 17år siden:

Ja nei vetikke, det kommer helt ann på og heldigvis er det enda lenge til. Å flytte tilbake til hjemstedet for å ta meg av mine foreldre ser jeg på som rimelig uaktuelt. At de evt flytter til oss, det virker også litt rart. Det får jeg ta når den tid kommer. Å ta deg av svigerforeldrene det ser jeg litt rart på det og, blir litt vanskelig å sette seg inn i situasjonen siden vi bor langt fra hverandre og der er absolutt ingen fremtidsplaner om å flytte dit de bor. (Heller ikke de til oss.)

Konklusjon: Detta har jeg ikke tenkt på, så jeg legger tankene på hylla noen (ti)år.

Go\jenta sa for 17år siden:

Jeg føler meg ikke forpliktet til å stille opp uansett, men tenker faktisk at folk høster litt av det de har sådd i livet.

Mamma har stilt opp for oss i tykt og tynt i alle år, og engasjerer seg mye for barnebarna. Jeg kommer til å stille opp alt jeg kan for henne når hun blir gammel og trengende.

Svigerforeldrene mine har engasjert seg svært lite i barna våre, og vi ser de nesten aldri. Da den mellomste jenta mi var 3,5 år, skjønte hun ikke at svigerfar var bestefaren hennes! Det gav meg et lite sjokk..... Derimot har de stilt opp enormt mye for en annen i familien, så jeg forventer faktisk at vedkommende skal stille opp for dem.
Vi kommer seff til å være der, men ikke ta noe hovedansvar.

løve70 sa for 17år siden:

Jeg vil så absolutt se det som naturlig at jeg hjelper/stiller opp for min mor når det engang, forhåpentligvis om veldig lenge, blir behov for det. Min far døde dessverre for ikke så lenge siden :leppe:

Det samme gjelder svigers. Vi vil selvsagt stille opp for dem også.

Både mine foreldre og svigers har alltid stillet opp for oss, så da er det helt naturlig å hjelpe dem når det trengs.

Føniks sa for 17år siden:

Jeg kommer definitivt til å ta vare på min mor så godt jeg kan. Hun bruker masse tid og stiller opp for oss på alle måter, og jeg vil helt klart gi igjen. Men jeg føler meg ikke forpliktet, det er en naturlig følge av at hun har gitt oss så mye.

Mine svigerforeldre kommer jeg ikke til å bruke mye energi på, de har aldri prioritert oss på noen måte og ei heller sine andre barn. Så de kan nok fort bli sittende alene vil jeg tro. For meg handler det om å ta og gi. Hvis mannen ønsker å bruke tid på de, så må han jo gjerne gjøre det, men jeg kommer nok ikke til å bidra mye. Mulig jeg er ego, men det får så være.

nolo sa for 17år siden:

Jeg ser for meg at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å ta vare på foreldrene mine når de blir hjelpetrengende. Det er helt naturlig for meg, med de foreldrene jeg har.

Angelique sa for 17år siden:

Jeg vet at jeg kommer til å ta vare på og hjelpe min mor det jeg kan.Bådde min søster og jeg kommer til å stille opp for henne.

Svigerforeldrene er døde, men da svigerfar levde, hjalp vi han det vi kunne og med det han hadde behov for.
Han ble enkemann bare tre år før han døde og døde selv for to år siden selv.

Siden han mistet den ene armen i en arbeidsulykke på 70-tallet hadde han behov for litt hjelp innimellom.

LilleRosin sa for 17år siden:

Jeg signerer nolo. Mamma vil aldri bli alene, og det vil alltid være noen som sørger for at hun har det bra. Det samme gjelder svigerforeldrene mine.

Nå avhenger jo grad av støtte og nærhet om man er fysisk nær. Jeg slutter ikke i jobb og flytter ørti mil for å pleie familien i mange år. Men jeg vil hjelpe så mye det er praktisk mulig. Verken mamma eller svigerforeldrene mine forlanger noe mer.

Pebbles sa for 17år siden:

Våre foreldre og svigerforeldre stiller opp for oss og hjelper oss ukentlig med barnepass og annet praktisk, så det er en selvfølge å stille opp for dem når de trenger det.

Jeg synes du reiser en viktig problemstilling.
Kan man leve som selvsentrerte egoister som kun meler sin egen kake OG forvente å få hjelp fra dem man selv aldri har stillt opp for når man blir gammel?

Vi er jo innprentet med at man skal stille opp for de svake i samfunnet - barn, syke og gamle. Og det vil kanskje utløse samvittighetskvaler å ikke stille opp for et egosentrert menneske når det er gammelt (og sannsynligvis fortsatt egosentrert...). Men jeg tenker nok at man høster som man sår. Man får tilbake det man sender ut. Og jeg synes slett ikke at verken personen selv eller samfunnet rundt har noen rett til å fordømme mennesker som ikke stiller opp for familiens gamle om de ikke selv har stillt opp for barn og barnebarn i årene før.

Innimellom hører man folk si at det er så mange på gamle-og sykehjemmene som ikke får besøk.
Umiddelbart tenker jeg at det er trist. Og det er det selvfølgelig. Og noen av disse gamle er sikkert snille og gode, men har selvsentrerte barn som ikke gidder å komme. Samtidig tenker jeg at sannsynligheten er temmelig stor for at det befinner seg en anseelig andel familietyranner, sutrepaver, krenkende personligheter og egoister blant disse ensomme gamle.

emm sa for 17år siden:

For meg er det en selvfølge at vi stiller opp for foreldrene mine og svigermor når de blir gamle og trenger hjelp.

Go\jenta sa for 17år siden:

Signerer denne!

tink sa for 17år siden:

Ja, jeg vil stille opp for både foreldre og sivgerforeldre - innenfor en viss grad av fornuft.

Mamma truer med å gjøre en skriftlig, bindende avtale om at hun skal sendes på institusjon når vi ikke orker mer. Jeg kommer ikke til å ofre helse og eget liv for å hindre at de får hjelp utenfra. Men ser det som en selvfølge å hjelpe til med det jeg kan stille opp med. Besøk, samtaler, ordne små og store praktiske ting som blir tyngre når en blir eldre.

Det er fryktelig vondt å se mine egne besteforeldre som alltid har vært sterke og spreke, og alltid stilt opp for oss andre i familien. Den ene er nå bortimot bortskjemt av egne barn, og innser ikke at de nå trenger mer hjelp utenfra fordi en av mine foreldre og h*s søsken stiller opp i svært stor grad. Hadde jeg bodd i samme by, ville jeg stilt opp i større grad enn jeg gjør nå. Tatt dem med ut på handletur, kommet for å hjelpe til med rydding/vasking.

Jeg ønsker å stille opp fordi min familie alltid har stilt opp for meg: som man reder ligger man. Samme med svigerfamilien, men der vil jeg kreve at sambo og hans søsken tar hovedkontrollen. De bestemmer, men jeg stiller altså gjerne opp med hva jeg enn kan bidra med.

Når det gjelder eldre på hjem uten besøk så finnes det mange ulike forklaringer. Alt fra mangel på nære pårørende og lang psykisk historie (har bodd på institusjon store deler av livet) til egoistiske pårørende, pårørende som ikke føler de har noen grunn til å gi noe tilbake eller pårørende som bor helt andre steder i landet.

Maz sa for 17år siden:

Jeg er jo der mht mine foreldre og ja det er en selvfølge for meg, innen rimelighetens grenser.

Å hjelpe noen so motsetter seg alt av hjelp er veldig nedbrytende.

Maverick sa for 17år siden:

Ja, foreldrene mine fortjener absolutt kjærlige og omtenksomme barn når de blir gamle. Det har egentlig ingenting med hvordan de har behandlet og hjulpet meg, men veldig mye med hvordan de tar seg av sine egne foreldre. What goes around comes around.

Skilpadda sa for 17år siden:

Forpliktet blir et litt rart ord for meg. Jeg er veldig glad i foreldrene mine (og svigerforeldrene mine), og ønsker å behandle dem godt og vise omsorg når de får behov for det - og det henger vel på en måte sammen med hvor mye de har "investert" i meg og mitt, men sammenhengen går ikke direkte fra deres "investering" til mitt ønske om å yte omsorg. Sammenhengen er i begge ender det at vi er glade i hverandre og i at man passer på og følger opp (og setter pris på å være sammen med) dem man er glad i.

Med slektninger man har et mer anstrengt forhold til, kan sikkert pliktfølelsen spille sterkere inn enn det jeg føler at den gjør akkurat her for meg. Jeg ville nok følt meg forpliktet til å stille opp for dem om forholdet oss imellom hadde vært mindre harmonisk også. Jeg synes man har en viss forpliktelse til å ta vare på familien sin litt uavhengig av hvor "snille" de aktuelle familiemedlemmene har vært (det er klart det finnes tilfeller der man bør kunne kutte ut familien med god samvittighet, men de er heldigvis få). Men det er klart at ønsket om at de skal ha det godt og at man skal tilbringe "kvalitetstid" sammen vil være mindre sterkt om man ikke egentlig liker dem så godt.

syllan sa for 17år siden:

Jeg føler overhodet ingen plikt til å ta meg av verken foreldrene mine eller svigerforeldrene mine.
Mamma å pappa er jeg så vannvittig glad i å di er der alltid for oss så sant di kan, så di vil jeg hjelpe så godt jeg kan(uten å føle at det er en plikt) Jeg er bare glad for å kunne hjelpe:)

svigermor bor i sverige å vi har minimal kontakt med henne.. så der føler jeg ikke at jeg har noe å tilby..
Svigerfar derimot kommer vi nok til å hjelpe når han trenger det:)
(fordi om han faktisk aldri har gjort noe for å stille opp for oss..)

Jinx sa for 17år siden:

Ja så absolutt. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien, og er nok en del preget av det. Nesten alle unnskylder barna sine med at:" De har jo så mye, jobber og har 2/3 barn" For meg er det bare en unnskyldning. I vår familie besøker vi de eldste ofte. Besteforeldrene min har 4 barn,11 barn og 3 oldebarn. Hver eneste dag er det folk innom. De lager store middager hver dag, for de aner ikke hvor mange som er der til middag den dagen. Og har vi ikke vært der på et par uker ringer hun og lurer på om alt er bra.

Det fins så mange ensomme eldre, og det verste er at de som er mest ensomme har ofte både barn og barnebarn. Jeg syns det er trist at man ikke prioriterere sine foreldre eller besteforeldre....

tink sa for 17år siden:

Jeg er nok veldig preget av at jeg for tida bor langt unna nærmeste familie. Nå er besøkene til oldeforeldre en del av "pliktløypa" vi må gjennom i løpet av ei kort helg eller uke i hjembyen. De gamle setter nok stor pris på at vi stikker innom og lager liv, men vi blir aldri lenge nok, og det er jo aaalt for lenge til neste gang. Det som kunne vært et hyggelig besøk med småprat om livet blir stressende og en slags drakamp mellom forventninger som ikke blir innfridd.

Hadde vi bodd i samme by, ville nok besøkene vært hyppigere. Men med full jobb og barn, innser jeg at kapasiteten til full service er mindre enn den var da jeg var skoleelev/student.

Jinx sa for 17år siden:

Ja slikt kan man ikke gjøre så mye med. De jeg reagerer på er de som bor like ved, og ikke besøker foreldrene sine mer enn gang eller to i md.

Milfrid sa for 17år siden:

og signerer deg :nikker:.

Tinka sa for 17år siden:

Føler meg ikke forpliktet til å ta meg av mine foreldre.

Min far jeg ingen kontakt med og min mor er sporadisk med kontakt, de høster det de har sådd selv.

Mine svigerforeldre hjelper vi når vi kan, de er gamle og snille.

Susse sa for 17år siden:

Mamma skal jeg hjelpe så godt jeg kan når hun blir gammel, hun stiller opp for oss nå. Pappa og co. har nok med sitt i stor grad og det påvirker, i allefall nå, mitt forhold til det å hjelpe dem med tida.
Min kjære, kjære farmor stiller jeg opp alt jeg kan for. På tross av full jobb og 3 unger ;) Hun har jeg vokst opp hos, og hun har gitt meg en god barndom,så det føler jeg for å gi noe tilbake for.
Vi er ukentlig på handletur og jeg er innom et par ganger i uka. Tanta mi og jeg jobber begge i helsevesentet og er helt enige i at vi skal ta oss av farmor så lenge det er mulig hjemme. (Hun er fortsatt sprek i både kropp og hode) Hun har leiliget i tantes kjeller som er tilpasset alderdommen på alle måter.
Svigerforeldrene mine er gode og snille mennesker på alle måter og de skal vi også ta vare på når den tid kommer.

Når jeg sier "ta vare på" tenker jeg jo at dette må skje på våre premisser, og innenfor rimelighetens grenser. Vi kommer ikke til å flytte på oss, si opp jobben eller stelle for dem døgnet rundt.

Huldra sa for 17år siden:

Jeg føler meg ikke forpliktet til å ta vare på mine foreldre, nei, men jeg kommer til å stille opp så langt det er mulig. Noe annet hadde jeg ikke hatt samvittighet til. Jeg ville nok ikke flyttet "hjem" igjen, men hvis de ville flyttet nærmere meg så hadde det vært enklere å være der for dem.

Nå håper jeg dette ikke blir en aktuell problemstilling på mange år ennå da, de har jo såvidt passert 50 år. Hvem vet hvor i verden man befinner seg da, men jeg vil iværtfall bestrebe meg på å stille opp for dem innenfor de rammene jeg befinner meg når dette kan bli aktuelt.

Når det gjelder svigermor, så har hun flyttet inn vedsiden av sin datter og får hjelp og omsorg der. Vi får desverre ikke stilt opp så mye som vi ønsker i og med at hun bor på helt motsatt kant av landet. Forsøker å ringe henne så ofte som mulig iværtfall.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Er det lov å si at mamma kan bo her, mens svigers må på hjem? :blafre:

Jeg vil nok veldig gjerne hjelpe mine foreldre, men innser at det blir vanskelig på grunn av at vi bor langt fra hverandre. Svigers bor i nærheten, så der vil vi nok bidra med det vi kan. Heldigvis har de flere barn å fordele ansvaret på.

Aminta sa for 17år siden:

Nei, jeg føler meg overhodet ikke forpliktet til det.
Men, jeg kommer til å hjelpe foreldrene mine ja.
Nå bor jeg langt unna, så enten må de flytte hit, eller så må jeg heller hjelpe dem i form av privat hjemmehjelp, dyr og god alders/sykehjemsplass el.
E av brødrene mine bor der de bor, så det kommer vel til å falle mer på han.
Men jeg vil bidra med det jeg kan.

Elisabet sa for 17år siden:

Tror jeg vil føle litt forpliktelser ovenfor moren og faren min, siden vi bor i samme by. Men synes det er helt naturlig å stille opp om det er behov for det. Ovenfor svigerforeldrene mine så vet jeg ikke helt. Både mannen min og svigerinnen min har sagt i fra at de får flytte litt nærmere om de skal ha noe hjelp når de blir gamle. Men svigerfar vil ikke flytte på seg så lett. ;)

Siri sa for 17år siden:

Jeg ser på det som naturlig med mine egne foreldre - med svigerforeldrene er jeg mer blandet. Men samtidig, i kvinnekampens ånd - det er vel helst manneslaskens område.

Benzo sa for 17år siden:

For meg er det en selvfølge å ta vare på mamma når hun blir gammel/pleietrengende, men jeg gjør ganske mye nå også. Ikke fordi hun trenger det, men fordi jeg liker å vise at jeg setter pris på henne. Hun hadde ofret høyrearmen for søsteren min og meg, så for oss er det helt naturlig å stille opp.
Svigers bor på andre siden av kloden, så det blir litt problematisk å hjelpe dem. De har en sønn til der med stor familie, så de blir ikke alene.

Nenne sa for 17år siden:

Jeg føler overhodet ingen forpliktelse til å følge opp faren min. Han høster det han har sådd.

Bestemoren min derimot, hun følges opp hver dag av et eller flere av barnebarna. Hun får også igjen for det hun har gjort. :)

gullet sa for 17år siden:

Jeg føler ingen forpliktelse, men ser det som en selvfølge at dersom de skulle trenge hjelp, vil jeg gi det.
Jeg har pratet en del om med dem, fordi vi har andre pleietrengende/demente i nær familie og ser hva som kreves av pårørende.
Dokumentet om at de skal på intstitusjon dersom pleiebehovene tilsier det skal skrives, slik at vi slipper i hvertfall den kampen (jeg vil nemlig ikke krangle med mamman min om det også ...).
Foreldrene mine er 65 og 67 år, og forholdsvis spreke. De reiser (mye) og vil nok i mange år enda være selvbærende. Men det kommer en dag.