Vi var på foreldresamtale i ettermiddag. Samtalen var på klasserommet, og da vi kom hadde læreren gjort klar to-tre pulter som vi skulle sitte ved. Ved pultene sto et par bittebittesmå elevstoler, beregnet for 2. klassinger, og så var det en stor "voksenstol" på andre siden av pultene, der det tydeligvis var ment at læreren skulle sitte.
Hva signaliserer en slik plassering? Vil læreren noe spesielt med å plassere seg og foreldrene slik? Hvordan kjenner man seg som forelder når man sitter vaglet nedpå en barnestol mens læreren ser ned på en fra den andre siden av bordet? De signalene lærer og skole sender ut i måten man møter foreldrene betyr jammen litt. Også det fysiske man blir møtt med spiller vel inn på samarbeidsklimaet? Jeg tror de fleste lærere tenker igjennom hvordan de møter foreldrene. Selv ville jeg aldri ha følt det komfortabelt å holde foreldresamtaler med foreldrene sittende "under" meg, og lærermannen min kjente det på samme måte. Lurer på om "vår" lærer tenkte gjennom dette?
Mannen og jeg reagerte omtrent på instinkt, og byttet ut stolene med et par store, voksenstørrelsestoler som også sto i klasserommet. Vi følte det nesten som om vi skaket ved maktens grunnvoller og virkelig gjorde opprør mot denne lærerens autoritet. -Er det slik man blir "brysomme" foreldre? :rolleyes:
Jøye, jeg skjønner godt at dere reagerte. Dette høres jo ut som selve materialiseringen av hersketeknikk. Får håpe det ikke var bevisst fra lærererens side, men da virker h*n litt ufokusert kanskje?
Men i dette klasserommet var det i hvert fall fire ledige stoler i voksenstørrelse.
Jeg reagerte nok mest fordi det aldri ville falle meg inn å plassere foreldrene slik selv. Det føltes merkelig å skulle sette seg på de ørsmå stolene med læreren sittende over oss. Får håpe det var bare av gammel vane hun plasserte oss slik. -Men mannen og jeg er skumle og kravstore lærerforeldre, så det kan jo hende læreren hadde behov for å markere seg litt også. Det var ingen stor sak altså. Jeg ble mest forundret over at jeg faktisk reagerte såpass som jeg gjorde på settingen.
Oj. Jeg har hatt barn i skolen i 10 år nå, og har derfor vært på veldig mange samtaletimer. Når jeg tenker meg om har jeg ofte måttet sitte på liten barnestol, mens læreren har sittet i en voksenstol. Jeg har faktisk aldri tenkt noe over det. Jeg kommer ikke til å bry meg noe om det i fremtiden heller. like blid
Det er jo ganske elementært hvilken virkning høydeforskjell har å si når man kommuniserer. Man kan for eksempel som sykepleier, ikke ha en fortrolig samtale med pasienten når man står over sengen og ser ned på han/hun, da tar man en stol og setter seg ved siden av så man har øynene i samme høyde.
Jeg synes definitivt det høres ut som en herkseteknikk når det finnes andre stoler å velge i ja. Hvis det ikke var noe annet å sitte på i klasserommet burde hun vel tatt frem tre små stoler da, så alle tre satt i samme høyde. Jeg ville da aldri satt fram tripp-trapp-stolene som er stilt inn til å passe treåringen og femåringen til voksne besøkende hjemme hos meg. Gjester prøver man da å behandle på en skikkelig måte.
Vi har alltid foreldresamtalene på et grupperom der stolene er i normal høyde for alle som er med. Samtalen MÅ jo ikke avholdes i et klasserom som bare har miniatyrmøbler.
Jeg er 184 cm høy. Ingen lærere har skjønt at det faktisk er ganske problematisk å få mine lange ben under en pult, med bena oppunder haka, på altfor lav stol.
Så jeg har tatt plass ved voksenstolen, og læreren har måttet sitte på elevstolene. Ingen av dem har turt å kommentere det noen gang. :glis:
Jeg hadde ikke tenkt annet enn at stakkars lærer som skal sitte der i mange timer. Hilsen læreren som velger beste stolen selv siden jeg sitter i tre timer i strekk og foreldre og elever i 15-20 minutter.
Jeg synes definitivt at du er veldig bombastisk om noe du ikke kan være så sikker på.
Og på vår skole er det ikke muligheter for andre rom enn klasserommet med miniatyrmøbler faktisk. Vi har ett grupperom, og det slåss vi om å ha, men siden vi holder samtalene samtidig er det først til mølla.
Tviler på at dette var noe bevisst. Men personlig hadde jeg nok plassert oss alle på samme typer stoler. Jeg er lærer på ungdomsskolen og der har vi bare en type stoler, så det er ikke noe problem der.
Ja, jeg var på samtaletime i går, og læreren hadde visst slitt litt for å i det hele tatt finne et ledig rom. Vi satt vel i noe som nærmest så ut som et lite kott. Hehe. Ja, også tror jeg at hun satt på en litt større stol enn meg. :nemlig:
Men som sagt, det er ikke noe jeg bryr meg noe om.
Jøye meg, her tolkes det mye inn i litt ubetenksomhet. Ja, for det er det jeg tror det skyldtes - ubetenksomhet. Hun hadde vel ikke tenkt lenger enn at dere trengte noe å sitte på.
Her finnes det bare sånne små stoler i klasserommet, og læreren "unnskylder" seg hver gang. Så vi sitter sånn både på foreldremøter og foreldresamtaler.
He, he! Litt morsomt, for da jeg nettopp var på foreldresamtale på skolen satt vi på et slags grupperom eller noe sånt. Og der var det en lav sofa, og to litt høyere stoler. Læreren hadde tydelig plassert sine saker ved den ene stolen, slik at hun satt høyere enn oss. Og ja, jeg tror det var et bevisst valg. Jeg ville heller ikke valgt å sette meg lavere enn andre jeg skulle ha møte med.
Jeg synes ikke dette er en filleting - det er mulig at dette var ubevisst fra lærerens side, men da er i såfall læreren ikke helt der hvor han/hun bør være.
Lærere bør ha stor bevissthet rundt hvordan man kommuniserer på likt nivå - og fysisk plassering er viktig. Når en lærer og foreldre skal ha en god og konstruktiv samtale bør de sitte i lik høyde.
Må rette opp i det. Det var forrige lærer som jeg har sagt mitt om i en tråd om mobbing forrige skoleår. -Har for øvrig slettet det meste i den tråden. Guttungen har heldigvis fått en ny lærer i år. Men det er ingen tvil om at hun er farget av det forrige lærer har formidlet. Ting går heldigvis bedre, men skolen har mye å rette opp i og jobbe med, for de håndterte situasjonen og gutten vår på en ubrukelig måte. -Nenne, som er litt mer informert enn resten av formet, har rett i at vi desverre har fått et ganske skakt forhold til skolen etter dette.
Om det er slik at dette var et ledd i en snedig maktdemonstrasjonsplan fra lærerens side, så må det være en lærer med en ikke helt sunn psyke.
Og om det er tilfellet, så skulle man vel merke det på en hel rekke andre ting, også.
Når dere har en så dårlig erfaring med skolen, så kan det godt føre til en mistenksom holdning. Det kan blokkere for god kommunikasjon med denne læreren - for en slik holdning merkes lang vei, og kan gjøre henne både usikker, sint og føre til at hun går i forsvar.
Jeg ville valgt å ikke tillegge henne en hel rekke onde hensikter før man har flere bevis på banen enn et par små stoler.
Dette var ingen "big deal". Det var mer en liten tanke om at småting kan få betydning for hvordan en samtale eller en relasjon utvikler seg. Jeg tror ikke læreren har masse onde hensikter. Hun er en dyktig dame med bein i nesa. Og stort sett tror jeg hun vil det beste for barnet mitt, selv om jeg ikke alltid er enig med henne i hva som er det beste og hvordan man skal oppnå det. Mannen og jeg snakker stort sett i klare ordelag, og det virker det som hun gjør også, så den store mistenksomheten er det ikke mellom oss.
Jeg ble skikkelig overrasket selv over å reagere på stolene. Men følelsen når vi kom inn i klasserommet for å samarbeide, og ble forventet å sitte som elever under læreren, var virkelig underlig. Det har vi ikke opplevd før, og vi trodde rett og slett ikke det var vanlig praksis lenger. Både mannen og jeg har fått innprentet, i utdanninga og på foredrag senere, at det er viktig å legge opp til at foreldre og lærer bør møtes i en setting der man føler seg mest mulig likeverdige. Og at konferansetimer på klasserommet ikke er helt heldig, fordi det er lærerens "domene", og fordi en del foreldre har negative erfaringer fra egen skoletilværelse. (Vet det er vanskelig med romsituasjon og slikt, men man bør i hvert fall prøve å finne bedre egnet rom.) Plassert ved en ørliten pult, på en ørliten stol i lærerens klasserom og med læreren over seg, blir det for noen vanskelig å forholde seg udelt positivt til situasjonen. -Jeg har tatt hensyn til dette selv, uten at jeg trodde det hadde så mye å si, men nå fikk vi plutselig erfare at det i hvert fall betydde litt for hvordan vi forholdt oss.
Noen lurte på hva læreren sa. -Vel, hva skulle hun si? Vi sa det ble vel lavt å sitte slik, og så ordnet vi opp i det. Og så fortsatte vi samtalen litt mer komfortable og på like plan enn hva vi ville vært på småstolene...
Jeg skjønner hva du sier, og er veldig enig i dette.
Selv holder jeg konferansetimer på et møterom eller kontor, med vanlige bord og stoler.
Jeg var bare opptatt av å ikke tillegge noen hensikter de ikke har, før man er temmelig sikkert på at det stemmer - dette vel så mye for deres egen skyld som hennes.
Jeg mener heller ikke å bagatellisere problemstillingen - dette med å møte foreldrene på en så ok måte som mulig, både mht til omgivelser og holdninger, er veldig viktig.
På vår skole måtte vi droppe foreldresamtalene om vi ikke skulle ha dem i klasserommet. Vi har nemlig ikke ett eneste møterom, og vi i ungdomsskolen trenger tre rom om gangen da alle lærerene i skriftlige fag er tilgjengelige på hver samtale. Situasjonen på mange skoler er slik at man er lykkelig om man klarer å få nok klasserom på dagtid (vi er ikke så heldige, dessverre). Ja, også bruker man energien på det og ikke på hvilken stol man sitter på på foreldresamtalen.
Nå har vi stoler i tenåringsstørrelse, og jeg regner med at det går greit for foreldre. Jeg sitter i alle fall på dem støtt og stadig.
Dog synes jeg ikke det er noe problem å sitte på elevstoler på mine ungeres barneskole. Jeg liker å bruke energien min på de tingene som betyr noe i det lange løp og ikke på bagateller.
Tro meg, jeg skjønner veldig godt at romsituasjonen er håpløs på mange skoler. Det har jeg også kjent på kroppen. Men når man skal ha de to årlige samtalene med foreldrene burde man kanskje også ofre littegranne energi på slike små ting som dette med hva man tilbyr foreldrene å sitte på. -Små stolersituasjonen kommer vel kanskje ikke dere opp i på ungdomsskolen, men det er kanskje andre uvesentligheter som betyr litt like vel. Selv om man kanskje er så kjørt at man nesten ikke egentlig har ork til å holde samtalene i det hele tatt, kan det være nyttig å tenke gjennom slikt, for noen ganger er de små tingene mye viktigere enn man skulle tro.
Her er det jo snakk om foreldre som har en negativ erfaring med skolen, og da er det lett å "lete etter feil". Det er viktig at lærere er litt tålmodige med dette til tilliten er gjenopprettet - og det er viktig at foreldre som har tidligere dårlige erfaringer gir "nye koster" en ny sjanse.
Jeg hadde nok funnet det temmelig komisk å selv skulle trone på en vanlig stol og titte litt ned på foreldrene med nesetuppen over bordflaten på andre siden...
SÅ mye pes er det da tross alt ikke å skaffe til veie et par ok stoler.
Vel, man kan jo håpe hun bare var korttenkt :sukk: .
Jeg hadde samtaler på tirsdag og selv om det ikke finnes barnestørrelsestoler hos oss tenker jeg selvsagt på hvordan jeg plasserer både meg selv, foresatte og elev.
Jeg tenkte ville ikke tenkt over det. Siden det nå er oppe så var det faktisk sånn på den ene foreldresamtalen i høst. Læreren på vanlig stol og jeg på elevstol.
Jeg tror du misforstår meg littegranne. Jeg er ikke ute etter å lete etter feil hos læreren. Som sagt, jeg tror denne læreren vil det beste for gutten min, selv om vi ikke alltid er enige. Jeg skrev innlegget med et lite skråblikk på meg selv. Jeg ble veldig forundret over egen reaksjon, for jeg trodde ikke en sånn liten ting skulle ha noe å si for meg, selv om jeg har lest og blitt fortalt at læreren bør legge til rette for at samtalesituasjonen, også fysisk, bør gjøres så god som mulig. Jeg reagerte på settingen. Den ble ubekvem for meg som mamma, og så begynte jeg å tenke som både mamma og lærer. For hvis jeg, som stort sett er "frue over eget klasserom", er vant til og glad i skolesettingen, og faktisk stort sett har et positivt forhold til skolen, reagerte. -Hvordan vil da noen som har negative erfaringer fra egen skolegang, og kjenner seg ubekvemme, i opposisjon, utrygge eller underlegne i forhold til læreren reagere når de blir plassert i det samme fysiske forholdet? -På en liten stol, ved en liten pult, med utsikt til kateteret og med læreren sittende over seg. - Klar til å gi deg "fasiten" på hvordan din unge er på skolen. For meg ble det plutselig tydeliggjort at det kan være viktig å ta hensyn til det som ser ut som bagateller når en legger opp til et samarbeid.
Hvis man har litt pedagogikk i bakhodet, burde de fleste skjønne at det har med non-verbal kommunikasjon å gjøre.
Når jeg tar i mot pasienter på sykehuset, passer jeg på at vi sitter like høyt, mot hverandre, så ikke pasienter opplever mottaket som "ovenifra og ned."
Synes lærere også burde tenke på dette, ihvertfall hvis de har mulighet til å velge voksenstoler til alle.
På mitt aller første foreldremøte satt både lærer og jeg på små stoler ved små pulter. Jeg dumpet bare ned uten å engang se meg rundt etter alternative møbler, jeg var egentlig mest opptatt av å huske alt jeg som førstegangsskolebarnmamma ville spørre om :o
Jeg tror ikke om jeg hadde reagert på om vi satt i ulik høyde inne i et klasserom heller, man tager det man haver liksom... Dessuten er nok jeg såpass selvsikker av meg at det skal litt til å finne den stolen som krymper min naturlige autoritet ;)
Er det mulig å legge sååå mye i noen stoler? :fnise: Kan hende læreren ikke tenkte over det rett og slett.
Greit nok, jeg hadde antagelig funnet meg en annen stol selv, men å legge så mye i det syntes jeg blir mildt sagt er å være hårsår.
Det er ingen som har sagt at jeg er den som går til mine barns skole med glede. Ikke i det hele tatt. Det er ingen som har sagt at jeg på noen måte har god erfaring med skolen deres. Dog er jeg opptatt av ungene og ikke stolene.
Ja, så slutt å dra frem oppbrukte, forslitte klisjéer på den måten.
HI skriver faktisk at det ikke er noe big deal, men en sånn ting man gjerne tenker og funderer litt på. Hadde ikke noen lagt inn tråder på FP, betydelige og mindre betydelige, hadde det vært et stusselig sted, gitt.
Nå har jeg hatt barn i skolen i 10 år og vi har alltid sittet på små stoler i barneskolen. På ungdomsskolen har det vært store stoler i det rommet som de har brukt til samtaler.
Er det i det hele tatt noen som har fått med seg at det faktisk fantes store stoler nok til alle tre og at læreren allikevel hadde satt frem små stoler til foreldrene?
Jeg har faktisk ikke tenkt over denne problemstillingen. Når det gjelder sted for konferansetimene liker jeg både som forelder og lærer at den finner sted på klasserommet. Som lærer liker jeg dette fordi jeg da enklere kan vise fram barnas arbeider (foreldre kan kikke i bøker osv.). Som forelder liker jeg det fordi det da er jeg som får et innblikk i sønnens skolehverdag. Men jeg ser poenget med stolene, faktisk. Selv om jeg ikke har tenkt over det før. Heldigvis kan jeg puste lettet ut for vi har høye stoler og bord til barna.
Hadde det bare vært lave stoler ville jeg brukt de og hatt kontorstolen min på laveste stille.
Men, jeg har selv som lærer skullet forholde meg til foreldre som knapt har klart å møte på skolen i det hele tatt, fordi de har negative opplevelser med seg fra egen skolegang. Foreldre som gruer seg i dager og uker for å skulle møte på skolen. Som avlyser og avlyser når vi skal ha samtaler, og som, når de endelig klarer å komme forteller om hvor vanskelig dette er. - Redde for å gjenoppleve ting som gjorde barneåra grusomme, og som de prøver å komme seg videre fra nå. Foreldre med slike opplevelser og problemer finnes mange steder. -Bare tenk på hvor mange barn som mobbes i skolen nå, og hvor mange som også opplever å bli mobbet av læreren. Det var ikke noe bedre for foreldregenerasjonen, og slike ting biter seg fast hos mange. Bør ikke læreren legge til rette for at disse foreldrene skal føle seg mest mulig trygge når de kommer til samtale? Og om det er bagateller, som skikkelige stoler som kan hjelpe, så er vel det flott.
.jpg)
