Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
10
[1 Høst] [2 Palmen] [3 Tink] [4 Heilo] [5 Candy Darling] [6 Pøblis]
[7 Harriet Vane] [8 Maverick] [9 Pappalille] 10 Skilpadda [11 Koma] [12 Nessie]
[13 Ru] [14 Inagh] [15 LilleLeo] [16 Che] [17 Tallulah] [18 Matilda]
[19 Toffskij] [20 Svanen] [21 Kanina] [22 Tangerine] [23 Albertine] [24 Tåtti][/CENTER]
I dag handler ikke julekalenderen om å gjøre noe fint mot andre, men om å stelle pent med oss selv!
Jeg fant en dag frem en gammel Usenet-post om store, små og mikro-gleder (og tilsvarende frustrasjoner, men dem skal vi ikke tenke på i dag). Om at vel er de virkelig store gledene viktige, men man kan ikke basere seg bare på dem. Om verdien av mellomstore gleder man kan dele med folk, og om viktigheten av å få med seg alle de bitte små gledene. Slik som for eksempel folk som er veldig stresset eller har lettere depresjoner kan bli bedt om å fokusere på – for hodet, som kroppen, blir flinkest til det vi øver på, og hvis vi øver litt, hver dag, på å legge merke til noe fint, så blir vi stadig flinkere til det. Og kanskje det også er litt større sjanse for at vi husker noen fine ting når vi tenker tilbake på noe, enten det er en dag, et år eller et liv.
Det ligger en liten notisbok i en skuff et sted hjemme hos meg. Der noterte jeg, en periode for ganske lenge siden, opp småting jeg hadde blitt glad over. Og da jeg leste listen for ikke så lenge siden, stod episodene veldig tydelig for meg, med detaljer og kontekst som slett ikke var blitt notert. En favorittkollega som lente seg på skilleveggen ved pulten min og slo av en prat. En hyggelig setning om Poden i forbifarten, fra en av de ansatte i barnehagen. En klem fra en kompis jeg ikke hadde sett på lenge.
Jeg ville ha glemt alt dette forlengst, hvis det ikke var for den notisboken. Men nå er disse småtingene en del av min egen fortelling om den perioden av livet mitt, og er med på å definere for meg selv både hvem jeg var, og hvordan verden rundt meg var, på begynnelsen av dette årtusenet.
Nå bruker jeg kameraet mitt, og ofte også Instagram og Facebook, til noe av det samme. Jeg ville ikke husket alle de tingene ellers. Og hver eneste dag får jeg opp ting jeg postet, eller bilder jeg tok, «på denne dag» for X år siden, og blir dermed nok en gang minnet på noe som nesten alltid er hyggelig. En liten mince pie på en kafé i London for fem år siden. En åtte år gammel Pode som foredrar «Knecht Ruprecht». En post-seminar-øl med tidligere kolleger.
Jeg prøver å legge meg hyggelige detaljer på minnet i det daglige nå i førjulsstresset. En kollega som ubedt kommer med en kopp kaffe til meg; en trikk som er nesten dekket av julelys; blåmeisen utenfor vinduet mitt; kameratene til femtenåringen som jubler over sjokoladekaken vi har pyntet til bursdagsselskapet; isrosene på glassveggen til busskuret; de fine papirstjernene jeg kjøpte i Berlin for et par uker siden; Poden som fnisende kommer og viser frem noe morsomt han har funnet på Imgur.
Og julekalenderen på FP er en daglig glede og en betimelig påminnelse om hvor viktig dette forumet har vært for meg i over ti år.
Som et lite PS, siden det tross alt snart er jul: I tillegg til å minne meg selv og andre på å legge merke til de små, hyggelige tingene i hverdagen, vil jeg også slå et slag for å gjøre små, hyggelige ting for andre. For jeg ser hvor mange av mine egne hyggeting som skyldes folkene rundt meg, og hvor lite som egentlig skal til. Ta med en kaffekopp til en kollega, si noe pent om jobben de gjør, slipp frem noen med små barn i køen på Rema, skriv en hyggelig kommentar på FB-bildet en slektning legger ut i stedet for å bare trykke «like».
Og hvis du har sett en søt hund eller et morsomt skilt eller en fin solnedgang: legg gjerne ut et bilde av det på ditt foretrukne sosiale medium. Vi er mange som blir glade av slikt.
Ha en fortreffelig adventssøndag!
