Fordelen med sommerferieavvikling er muligheten til å snakke med kollegaer som man ikke ellers treffer på, fordi at lunsjpauser etc pluselig samler alle som kan krype ut fra kontorene sine på tvers av enheter....:knegg:
Uansett, i dag ble jeg sittende med noen som mente at verden (menneskene går jeg ut fra) kan deles inn i optimister, pessimister og realister. Lang utredning om dette fulgte, soim jeg ikke fikk med meg alt av, men jeg ble sittende og tenke etterpå.
Søkte på nett litt og fant noen linker (vet ikke om det er særlig "vitenskapelige" men moro lell..)
Jeg tenker at det må finnes gråsonekategorier - jeg er en realistisk pessimist tror jeg. Jeg fikser seilene og så sutrer jeg om vinden. :lol:
Hva er du? Og er vi flinke nok til å justere oss selv? Ta oss selv i nakken og si "nok er nok" dersom vi havner for langt ute på en av sidene - det er vel ikke bedre å være ekstremoptimist enn å være ekstrempessimist? Eller er det? Kan man være for mye realist?
Jeg er definitivt ikke en optimist. Mest av alt er jeg nok en realist. Jeg vil tro jeg oppfattes som pessimist når noe endres, men det skyldes mest at jeg har tenkt på og planlagt det meste langt fram i tid, og når noe endres så bruker jeg litt tid før jeg får justert om planene til å passe med endringene.
Jeg er optimist med innslag av realisme. Jeg hater sutring, men innser at det kan virke litt provoserende med påtrengende glede og optimisme også. Det meste ordner seg faktisk, til slutt.
Jeg er veldig optimistisk anlagt, men kompenserer med å være utpreget pragmatisk og dessuten glad i sarkasme, så vi får håpe jeg ikke er altfor irriterende. :knegg:
Jeg husker faktisk da jeg erkjente at jeg ikke er en optimist som jeg tidligere har innbilt meg, men rett og slett en litt realistisk pessimist. :humre: Er dog flink til å planlegge/organisere så jeg innbiller meg at jeg dermed unngår det meste av det som ville gått til helvete :nemlig:
Jeg er realistisk med innslag av optimisme, blir sjeldent stresset eller synes at ting er krise og har lært opp ungene i krisetakling 101:
*om det verste skjer er det noen som dør av det?
—Nei: ingen krise
—Ja: Er det mange som dør?
——Nei: ingen krise
——Ja: ok, så er det krise. Men dette er tross alt sjeldent.
Jeg er en utpreget optimist, men justerer meg selv med realisme og pragmatisme og mengder av humor. Jeg blir aldri stresset, men jeg merker at det er noe(-n) som tapper meg for energi. Folk som mener de må komme med worst case scenario (fordi de er redd for at jeg i min optimisme er så tett i pappen at jeg ikke har tenkt på det. Det har jeg selvsagt, men jeg svartmaler ikke) eller dem som skal klage, komme med negative innspill eller fokusere på det som er vanskelig, at ting var bedre før eller at dette dette har vært prøvd før (under helt andre forutsetninger) og ikke gikk bra eller at dette ikke kommer til å gå.
Jeg er nok en realist. Ganske nøytral, men heller stort sett mot at ting ordner seg. Det kommer egentlig litt på situasjonen. En kollega av meg er utpreget optimist, men ikke alltid veldig realistisk. Da blir det ofte meg som forsiktig realitetsorienterer.
Jeg er nok først pessimist, før realisten slår inn og optimismen overtar. Realisten sørger alltid for å hode både pessimisten og optimisten litt i ørene.
Det er situasjonsbetinget og avhengig av innstillingen til de jeg omgås. Med min mor er jeg superoptimist: det ordner seg, det vil helst gå bra. Med eksen: jorden kaller, her må vi realitetsorientere en hel haug. Sånn generelt: bekymret optimist.
Veldig varierende faktisk. Når det gjelder mennesker har jeg tidligere vært en grenseløs optimist, dette får han til, dette ordner seg, bare jeg forklarer bedre etc
Egentlig veldig rart for i de fleste andre situasjoner er jeg realistisk, det vil si jeg greier godt å forutse resultatet i de fleste tilfellene.
Optimistisk realist tror jeg :knegg:
Ift været sjekker jeg nesten aldri værmelding, jeg kan jo uansett ikke gjøre noe med det. Tilpasser meg. :jupp: Og så er jeg positiv :D
Jeg er en optimistisk realist. Jeg er også veldig trent i beredskap, så vi (jeg) har brannøvelser og planer for kriser, men innerst inne tror jeg ikke at vi skal få bruk for dem.
Tja... jeg er en som justerer seilene og har da ofte klokkertro på at alt kan fikses. Men ingen tro på at det snur av seg selv. Pessimistisk realist kanskje, men med litt overdose verstefallsbackuptenkning til tider.
Jeg tror jeg kjenner meg best igjen i nolos bekymrete optimist. Jeg tror innerst inne at det kommer til å gå bra, men klarer likevel å bekymre meg på veien.
Der har du meg også. Jeg liker å ta sorgene på forskudd, samtidig som jeg regner med at alt går bra, og det gjør det jo som regel på et eller annet vis. I møte med andre mennesker, kjente som ukjente, regner jeg med at de er hyggelige og redelige og ærlige. Erfaringen min tilsier at folk stort sett er greie. Så er det noen få som har motbevist det gang på gang og viser seg å være drittsekker. De forventer jeg alltid det værste fra og blir alt for sjeldent skuffet. Jeg omgås ikke så mange slike (lenger).
Realist med innslag av optimisme som regel, men av og til pessimisme - det er litt sånn fra scenario til scenario. Mest optimisme er det dog blandet inn i realismen på daglig basis.
Jeg føler meg vel som en optimistisk realist. Føler til tider at jeg er litt tvungen til å være optimist, fordi mannen er naturlig pesimistisk. Og da må jeg til tider være den som sier: "Neida, det går helt sikkert bra." Bare for å veie litt opp og for at vi skal kunne gjøre ting.
Det kommer veldig annpå hvor jeg er tror jeg. På jobb har jeg rykte på meg for å være optimistisk realisti. Fikser ting med optimisme. Men når man jobber med en gjeng pessimister med krisemaksimeringsevner har man ikke mye valg.
Hjemme er jeg og ofte det. Er vel sånn man blir som autisme mamma? Vi fikser alt, for vi må. Dette ordner seg. Igjen. Masse pessimisme rundt meg får frem optimismen i meg. Samtidig som jeg er pragmatisk og realistisk i målene.
Men jeg liker å syte å klage litt og, siden jeg ofte må være optimist på andres vegne. Men jeg er lite pessimistisk egentlig. Bare litt klahebehehov innimellom.
