For en stund tilbake opplevde jeg at et lite barn på 3 år satte en mandarin i halsen på cafe og moren ikke visste hva hun skulle gjøre. Mens barnet ble blåere og blåere i ansiktet og moren mer og mer panisk måtte jeg trå til. Det var ingen av de andre gjestene som gjorde antydning til å gripe inn.
Ettersom de fleste barn på en eller annen måte skader seg ila oppveksen, spiser ting de ikke burde og kan få ting i halsen, bør vel egentlig førstehjelp være noe alle foreldre kan? Når jeg spør venner og kjente, sier de fleste at de ikke kan førstehjelp (ikke annet enn det de lærte da de tok lappen), men at de har nummeret 113 festet på telefonen, så de kan ringe og få hjelp hvis ulykken først er ute.
Selv har jeg praktisk talt fått inn førstehjelp "via morsmelken", og må innrømme at jeg nok ikke hadde kunnet dette hadde det ikke vært for min mor.
Vet du hva du skal gjøre hvis noe først skjer barnet ditt, eller stoler du på at de får tak i noen som vet hvis ulykken først er ute?
Vi tok et førstehjelpskurs når jeg gikk gravid, men jeg må ærlig innrømme at selv om jeg vet alt i teorien aner jeg ikke hvordan jeg ville oppført meg om situasjonen virkelig kom. Men jeg innbiller meg at jeg vil tenke noe klarere med et forholdsvis "friskt" kurs innabords, enn ingenting.
Jeg har planer om ta et oppfriskningskurs kanskje hvert femte år.
Jeg kan førstehjelp. Jeg må kunne det. Jeg tar jevnlig oppfriskningskurs. Jeg jobber i hjemmesykepleien og er hjelpepleier. Har brukt førsthjelpskunnskapene mer enn en gang.
Dette har jeg tenkt mye på. Jeg har akkurat vært på et slikt førstehjelpskurs i regi av livredningsforbundet. Dette var gratis på dagtid for mødre i permisjon, det var smekkfullt, minst 60 damer og like mange barn i et lite rom. Det skulle vel tyde på at førstehjelp er noe mange føler seg utrygg på.
Det er vanskelig syns jeg, det er jo så differenisert hvor mange ganger man skal trykke her og der og antall innblåsinger og forskjell i fremgangsmåte etter om barnet er ved bevisshet og ikke. :svett: Dessverre fikk vi ikke noe skriftlig med fra kurset, så det er jo litt begrenset hva man husker. Ammetåke hjelper jo heller ikke på.
Men tenke, tenke. I det tilfellet du skisserer lærte vi at vi skulle stå bak barnet, legge en arm rundt magen til barnet og "brette" det forover slik at hodet og ryggen peker skrått nedover mot bakken. Så slå med flat hånd mellom skulderbladene 5 ganger til gjenstanden kommer opp. Hvis dette ikke hjelper skulle man stå bak barnet, plassere knyttneven over navlen og trykke til. Dette kalt han noen tyskklingende, "Heimlich" grep eller noe slikt. Dette er slik jeg husker det, det er sikkert noen eksperter her inne som kan korrigere hvis jeg tar feil?
Eg kan litt, men altfor lite. Eg har alltid meint at førstehjelp bør vere obligatorisk gjennom heile skuleløpet frå første klasse og ut vidaregåande. Mange liv kunne ha vore redda om førstehjelpa "sit i ryggmargen".
Enig. På helsestasjonen vår tilbyr de en time med fysioterapeut når barna er rundt fire måneder. Det er fint det, men med så knappe ressurser helsestasjonen har til rådighet hadde jeg foretrukket en time med førstehjelp.
Ja, det kan jeg.
Har også fått bruk for det ved flere anledninger og hadde det ikke vært for at jeg visste hva jeg skulle gjøre og bare gjorde det så hadde ikke avkommet vært i live lenger rett og slett (ganger flere faktisk).
Det kan jo ta noen minutter, og faktisk ganske mange, før ambulansen evnt. kommer da, og det kan være det det står på når det gjelder liv og død, eller alvorlige skader.
Jeg underviser på videregående (Helse og sosial) og elevene har egen lærebok i førstehjelp.
Jeg kan ellers anbefale førstehjelpskurs i regi av Norsk Luftambulanse. Jeg tror det er veldig viktig å få prøve seg i praktiske øvelser, ikke bare lese teori. Her er forøvrig link til luftambulansen sin side, der du kan lese litt: www.norskluftambulanse.no/Artikkel.aspx?m=7
Ja, jeg kan førstehjelp. Har noen kurs bak meg.
Det mest effektive var øvelsene vi hadde.
Men innrømmer at jeg er noe usikker på antallet på HLR.
Det forandrere seg stadig.
Men regner med at det er viktigere at man prøver, en at man er opptatt av å finne de intervallene som er optimale for tiden.
Eldstegutten min gikk i 7 klasse i fjor og Luftabulansen har et fint prosjekt gående der.
Alle som går i 7. klasse får utdelt en mine dukke Anna hvor man kan øve på Hjert-lunnge redning.
Den er lettere å se at man gjør det riktig på en den andre.
Man kjenner når man tar hjertekompresjonene riktig og det er letter å se at lungene får luft.
Barna har da også som oppgave å lære familien sin og flest mulig andre å bruke dukka.
Jeg kan "det grunnleggende". Stabilt sideleie, HLR, hvordan behandle kutt osv.
Når det gjelder å sette i halsen har jeg TOTALT angst. Jeg blir helt kald og melder meg omtrent helt ut. Søsteren min manglet brekningsrefleksen da hun var liten, og jeg har sett mamma gjenopplive henne på gulvet mer enn en gang, og dette har satt sine spor. Men da Malin satte godteri i halsen da hun var to, så klarte jeg faktisk å holde hodet relativt kaldt. Jeg snudde henne nesten opp-ned i over fanget, og slo henne på ryggen så godteriet kom ut. Etterpå var jeg totalvrak, og klarte ikke annet enn å gråte... Men det var godt å vite at jeg klarte å gjøre det som trengtes.
Jeg kan en del og er samboer med en førstehjelpshelt. Men jeg burde helt klart kunnet mer, så jeg ikke trengte å tenke meg om. Jeg er flink til å ikke få panikk når noe skjer, og pleier som oftest å være den som ber folk trekke vekk eller på annet vis organisere folkemengden, mens de som er flinkere enn meg gjør det de kan.
Å ikke gripe inn og forsøke å gjøre noe er helt uforståelig for meg. Men det er dessverre ganske vanlig. Hørte nettopp om ei som så en fyr falle om ved Gunerius, og hun måtte nesten tvinge en fyr til å ringe ambulanse, fordi hun ikke greide å gjøre HLR OG ringe samtidig. :dåne: Hva er det med folk?
Jeg er ikke på linje med henne når det kommer til barn og søvn, men vi var veldig fornøyd med førstehjelpskurset hennes. Hun har både kurs om førstehjelp på barn, og kurs for barn.
Tja, i teorien kan jeg det, men hvordan jeg vil reagere om jeg kommer opp i en situasjon der jeg trenger det vet jeg ikke, Vi har jevnlig førstehjelpskurs gjennom jobb.
Har vært på flere kurs, men føler at jeg ikke kan det godt nok . Likevel godt nok til at jeg klarte å få en pølsebit ut av halsen på et barn en gang. Det gikk mer på instinkt tror jeg.
Kjenner at jeg underbevisst satser på at mannen er i nærheten dersom det skjer noe her hjemme :flau:.
Jeg har vært på norsk luftambulanses kurs for foreldre/rettet mot førstehjelp på barn ca. hvert år siden lillegutt ble født. I tillegg har jeg hatt flere opplæringsrunder på barneavd. på sykehuset.
Jeg har fått bruk for det flere ganger også, og vet at det sitter - heldigvis. Som Aminta også skrev; heller ikke min lillegutt hadde vært i live hvis jeg ikke hadde handlet riktig ved flere aneldninger.
Jeg har nylig vært på førstehjelps kurs gjennom jobben. Der ble vi fortalt at de fleste har glemt det de lærte på kurs etter tre mnd. Skremmende.
Jeg har vært på en del kurs, men føler meg likevel ikke helt trygg på at jeg hadde klart å handle om situasjonen hadde oppstått. Håper jeg aldri trenger å finne det ut heller.
Jeg jobber i helsevesenet og drilles jevnlig i førstehjelp. Jeg er også sertifisert til avansert hjerte /lungeredning med hjertestarter og medikamenter.
Har to ganger hatt brukt for akutt førstehjelp med egne unger og har priset meg lykkelig for at jeg er helt trygg og har rutinene i hendene. (panikken har kommet etterpå)
Jeg gikk på et kurs (førstehjelp for barn) da storebror var liten, og et nytt i regi av barnehagen i fjor. Spesielt det vi hadde i barnehagen var veldig bra!
I tillegg har jeg lagt meg til en kanskje litt underlig vane, men når et av barna har satt noe i halsen så sjekker jeg ikke om det sitter bom fast - jeg legger dem på fanget mitt, i nedoverbakke, og dunker det ut. Jeg tenker at hvis jeg har den "drillen" inne sånn til hverdags, så vil jeg også gjøre det i en krisesituasjon.
Hvilke andre ting er det forresten en bør ha en liten mental repitisjon på i blant? Brannskader tror jeg jeg har godt inne hvordan man skal håndtere (mange år med labarbeid). Svelger de noe giftig så har jeg nummeret til Giftinformasjonssentralen.
Jeg var igjennom et kort førstehjelpskurs så sent som i fjor vinter. Egentlig burde det være obligatorisk en gang i året når man jobber med barn. Tror jeg er ganske god på teorien, men har vel egentlig ikke hatt mye bruk for det "live".
Jeg kan førstehjelp ja. Det er jo ikke så vanskelig heller, det viktigste er ikke antall kompresjoner eller innpustninger, det viktigste er at det skjer noen kompresjoner og noen innpustninger. Og så er det viktig at man tar i hardt nok. Jeg har faktisk brekt ribben på gamle damer to ganger under hjertekompresjon, og det er litt ekkelt, men da vet man at man gjør det hardt nok ihvertfall.
Jeg kan også teorien, men synes det er vanskelig med hjertekompresjoner. "Tenk om jeg trykker feil, trykker for hardt, for løst, knekker er ribben, osv."
Storebror satte en eplebit i halsen på ettårsdagen sin, men jeg handlet "riktig" helt på instinkt. Heldigvis.
Ja, jeg kan førstehjelp. Er autorisert helsearbeider, jobber på et sykehus og har i tillegg vært aktiv i Røde Kors hjelpekors i ca 10 år.
Jeg vet hvordan jeg reagerer i en krisesituasjon, hos meg kommer panikken etterpå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
