Jeg kom på dette da jeg leste "kan du førstehjelp"-tråden.
Da lillegutt var liten måtte jeg av ymse grunner vekke han til live fra pustestopp flere ganger. Til slutt gikk det på automatikken for meg...
Men når jeg har fortalt det til andre, sier de gjerne "å gud, jeg hadde fått panikk/hetta/ikke klart å gjøre noe!".
Jeg VET med sikkerhet at jeg ikke ville fått panikk om noe inntraff lillegutt nå. Jeg har også vært ute for andre episoder som har vært rimelig alvorlige, og vet at hjernen reagerer med "autopilot og gjøre det rette".
Men hva med dere andre?? Hadde dere fått panikk evt. frosset til om noe skjedde deres egen unge? Deres egne foreldre? En fremmed på gata? En bilulykke med blod overalt?
Jeg fikk litt smålig panikk den gang poden, 15 mnd. gammel satt pinnekjøtt i halsen.
Eller panikk og panikk, jeg skjønte hva som skjedde (han satt på fanget mitt), la ham bare rett bakover, stakk en finger i munnen og grov ut all maten. Den panikken eller skjelven jeg fikk, kom etterpå.
Jeg er ganske sikker på at det samme ville skjedd om det hadde vært noen andre som sto meg nær det hadde hendt noe med.
En fremmed på gata og en bilulykke med blod overalt er litt mer settinger som jeg har øvd på, men like fullt er det nok godt mulig jeg hadde fått en reaksjon etterpå. Det er derfor det er så innmari viktig å kunne snakke igjennom det som har skjedd etterpå, for å få bearbeidet det og ta lærdom.
Men jeg innrømmer lett at de få gangene det skjer noe der mine gamle kollegaer må styre fælt og ambulanse og tjohei; så er jeg glad jeg ikke jobber med det mer. Selv om vi riktignok hadde et stygt fall på 1.mai-festen i år. (Bøtter med dyktig og trent personell tilstede, knapt noen gang tidligere har vel en forulykket fått så raskt og så god hjelp.)
Jeg må forresten legge til at den gangen poden gikk på hodet ned trappen hos noen venner av oss, så var jeg rimelig shaky. Jeg hørte det bare, og satt i et hyl. Den kvelden var det kun jeg som var helt knusk edru, og jeg har tenkt mye på det i ettertid. Jeg hadde overhodet ikke vært i stand til å kjøre en meter hadde det vært nødvendig.
Den gangen vi var først på åstedet da en motorsyklist hadde veltet og lå inne i et hav av flammer reagerte jeg ganske spontant gitt. Jeg tok tak i benet hans for å dra ham ut (måtte bytte ben, da det første var brukket tvert av og dessverre ikke hang godt nok fast til at jeg fikk et godt tak) og sjekket at han pustet, men han var så forbrent at jeg ikke torde mer. Det kom heldigvis andre til stedet som tok over, og han klarte seg fint tilslutt. Men jeg var rimelig forbauset over min egen reaksjon.
Desverre kan jeg vel si, så vet jeg at jeg klarer å handle som jeg må. Det går på autopilot der og da, også tenker jeg etterpå, og kjenner evnt. på de skumle følelsene i ettertid når det har gått bra. Da kan jeg bli litt skjelven etter fryktelig skumle episoder (hjertestans på eget barn foreks.), men det er jo positivt at jeg klarer å koble ut og holde hodet kaldt i den akutte situasjonen. At jeg reagerer i ettertid gjør jo ingenting.
Jeg har vært i situasjoner med fremmede, nabobarn, unger i bhg., ulykker (et uttall episoder med egne barn) og div. Men aldri egne foreldre, kunn besteforeldre. Men jeg antar at foreldre også ville gå greit altså. Jeg har jo erfart så mange ganger at jeg holder hodet kaldt og reagerer instinktivt og gjør det jeg må.
Jeg og en venninne kom først til en bilulykke på en øde veistrekning en natt. Jeg beholdt hodet kaldt, og fikk satt ut varseltrekant, og sprang til bilen som lå på taket. Da kom heldigvis flere biler til, og vi fikk konstatert at to i bilen var lettere kuttskadd, og to var i sjokk.
Jeg husker jeg opplevde en følelse av uvirkelighet, og at jeg tenkte at nå må jeg bare gjøre det jeg kan for å hjelpe, og så får vi ta det som det kommer.
Jeg har aldri behøvd å utføre livreddende førstehjelp.
Til min store overraskelse reagerte jeg helt frenetisk og ulogisk da pøbel'n fikk kokende vann over seg i fjor. Jeg ropte og skrek, prøvde å drukne ham i en balje vann og var veldig fokusert på hvordan jeg skulle få av bæsjebleia midt i det hele.
Jeg var overrasket i ettertid, når jeg analyserte hva som hadde skjedd. Jeg hadde trodd jeg ville være iskald i en slik situasjon. Jeg håper jeg reagerer annerledes dersom noe tilsvarende skulle skje igjen.
