Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Vet ikke helt om "ny" var et bra ord. Men det jeg tenker på er i hovedsak personer som er opplever seg som født i feil kropp.
Det som overrasker meg mest er at jeg ikke kan se at det eksisterer noe debatt om dette i det hele tatt. Det er noen få personlige historier i media. Jeg personlig, opplever faktisk dette mest gjennom populærkultur(!). Det er litt rart er det ikke? Jeg tenker at det burde være mye diskusjon om dette temaet (helt uavhengig av hva man mener eller ikke).
Hva tenker dere? (Kan selvfølgelig diskutere hva dere mener om det å være født i feil kropp også, så er det i alle fall et diskusjonstema her på FP :humre: )
Hva er det vi skal diskutere..? Og jeg synes da flere tilfeller har blitt trukket frem i media, men akkurat nå husker jeg bare Emma, som var med i «Født i feil kropp» på TV2.
Nei, det var et forsøk på å starte en litt åpen tråd. (Jeg synes ofte de er veldig spennende å lese, men det kan jo bli så åpent at ingen vil si noe som helst. Kanskje denne tråden havnet i siste kategori? :gruble: )
Jeg synes feks dette med at vi ikke har behandlingsressurser i Norge er merkelig lite snakket om. Det er en plass i landet hvor det eksisterer et tilbud, det er voldsomt med kø og kun en type opplegg. Jeg synes det er rart med tanke på at det er så lite tidsvindu.
Jeg synes også det er litt rart at det ikke blir nevnt i det hele tatt at det er en eksploderende økning i tilfeller.
Det jeg har sett av diskusjon (eller kanskje heller «diskurs») har mest vært amerikansk. Det har blant annet dreid seg om det med offentlige toaletter, som jo har vært en heftig debatt rundt lovforslag, og så er det en annen diskusjon på det med transkvinner på «kvinne-arenaer», der en del av de eldre feministene har vært ganske hatske anti-trans. Og så har det vært flere tilfeller av diskusjon rundt det med å la skuespillere som ikke selv er trans spille transseksuelle. (Den siste jeg fikk med meg var en film der Scarlett Johansson først hadde sagt ja til å spille en transmann, men så trakk hun seg fra prosjektet på grunn av kritikk om at en transmann burde spille personen i stedet. Jeg synes dette er interessant sett i forhold til diskusjonen rundt whitewashing.)
Noe av det jeg har sett diskutert i Norge har vært det med barn og kjønnsidentitet, i hvilken grad man skal bygge opp under det de selv sier er sin identitet og i hvilken grad man skal heller avvente til de blir litt eldre. Det synes jeg jo også er et interessant tema.
Jeg opplever at det er en pågående debatt, men det er nok preget av at jeg har et par veldig aktive debattanter på Facebook. Debatten er litt sånn "vi som hater Rikshospitalet og synes Ira Haraldsen må brenne" vs. "nå kan det jo hende disse legene som har jobbet lenge på feltet har et poeng og ikke bare vil alle som mener de behøver kjønnsbekreftende behandling vondt, da?"
Selv stusser jeg også over at det later til å være en nesten trendpreget økning av unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Og så synes jeg det ville være interessant å høre mer om hvilke kriterier man må oppfylle for å kvalifisere, i forhold til dette med å ha fremstått som et gitt kjønn i barndommen etc. - hvor stereotype er kravene etc. Må man være en erkefeminin kvinne for å være en godkjent kvinne og vice versa?
Dessuten mores jeg av at kjønn er en sosial konstruksjon-homoene og transkjønnede av en eller annen grunn har havnet i samme interesseorganisasjon. Det er litt sånn "det var noe med kjønn, var det ikke?"
Jeg synes det som har vært i media, har vært nært og lett forståelig, samtidig som det har vært informativt. Mulig at de store diskusjonene ikke har kommet, fordi samfunnet er i endring, og aksepterer det å være trans i mye større grad enn tidligere? De medisinske diskusjonene foregår uansett, og med nytt diagnosesystem på trappene, ICD 11, er ikke det å være trans, lenger noen sykdom. Slik homofili ble fjernet som diagnose på tidlig 70-tall, et spark i riktig retning, tenker jeg dette er bra!
Og så fantastisk bra at så mange slipper å leve et liv som noe de ikke er. :hjerter:
Det at det er en økning tror jeg henger mye sammen med at det er mer akseptert. Jeg tror ikke det handler så mye om at det faktisk er fler og at mange feilbehandles. Mer at det faktisk eksisterer et tilbud og at fler har blitt gjort oppmerksomme på at det finnes.
Kravene ja. Jeg vet jo litt om dette. Men sånn jeg husker det, så krever riksen at man må leve som det kjønnet man mener man er. Altså mener man at man er mann, så skal man leve som mann FØR man får noe tilskudd av hormoner eller lignende. Klart det er vanskelig, for i samfunnet da, så passerer man ikke som mann. Det er en kjempebelastning. Dette skal man gjøre en viss tid, det er snakk om år. Også vil de ikke behandle de som ikke kan få noe "bra overbevisende resultat". Jepp. Det er i alle fall det jeg har fått vite at enkelte som har fått avslag i systemet. (En mann som lever som kvinne).
Det er mye med systemet som eksisterer som bør diskuteres. Det er forståelig at man må sikre seg at man ikke feilbehandler noen, men man må også sørge for at man ikke gir disse menneskene som er i en sårbar situasjon en tilleggsbelastning.
Er det på FB du følger det?
En digresjon. Her i Norge er det blitt utrolig mange unisex toaletter. Har nettopp hatt en kjørerunde i Norge og de bensinstasjonene vi stoppet på var unisex (nå påpekte riktignok mannen min at det nok var økonomisk gunsting å kunne ha bare ett toalett i stedet for to, og at det var en like viktig driver som det å ikke støtte en veldig fast kjønnsidentitet.)
Ja, det er en eksplosjon i antall tilfeller, og jeg synes det er problematisk at man ikke en gang stiller spørsmålet, om dette kan skyldes bruken av "hormonhermere". Det er selvsagt utrolig vanskelig å vite - kan sammenligne det med homofili, i regimer hvor de faktisk tar livet av folk som er homofile er det færre av de, så tallenes tale er bare synsing.
Noe av økningen skyldes helt sikkert det, men gjør all økningen det? Jeg aner ikke.
Det er spesielt tidsfaktoren som jeg tenker er viktig å se på. Hvis man skal ha kjønnskorrigerende behandling, bør den vel helst starte før puberteten har gått for langt. Og dette skaper jo spørsmål om medisinsk behandling av barn - hvor mye skal barnet bestemme? Hvilken kompetanse skal man kreve av foreldrene?
Det er kjempevanskelig de tingene du peker på. Det er ingen fasit tror jeg. Men etter å ha sett en slik prosess på nært hold og jeg vet hvor "nære på" det har vært.. Noen har god tid, andre ikke. Virkelig ikke. Det er vel mye av problemet med behandlingen som eksisterer nå, den tar null hensyn.
En annen ting er at det nok er mye viktigere å behandle gutter tidlig for et godt resultat. Jenter kan få et flott resultat selv med relativt sen behandling.
Det er jo en diskurs, samtale eller diskusjon om og rundt dette, men den er ikke ett sted, slik som heller ingen andre debatter eksisterer ett sted. Blikk skriver noe om det, blant annet her: blikk.no/styrker-tilbudet-til-transpersoner/
Fri er med i debatten og legger ut sine innspill på nettsidene sine: foreningenfri.no
Også snakkes det selvsagt i mer uformelle fora, som på facebookvenner til privatpersoner osv. Det er jo alltid vanskelig å ta en offentlig debatt rundt det som dreier seg om folks identitet og selvfølelse. Det er vondt, sårt og vanskelig for mange og lett å såre.
Jeg personlig lurer på om det hadde vært lettere om samfunnet godtok mer flytende kjønnsidentitet. Slik det er nå er alt veldig kjønnsdelt, og kjønnene er veldig stereotype fra man er baby. Om det var større mangfold, og aksept for at man ikke alltid måtte være veldig det ene eller det andre, kanskje færre hadde følt at de måtte bytte? :vetikke: Ikke misforstå altså; dette er ikke for å så tvil om at noen absolutt er født i feil kropp.
Jeg tror årsaken til at det oppleves som en økning i antall mennesker som mener seg født i feil kropp, kan ha sammenheng med at det er større åpenhet om dette nå, det er ikke er tabu i så stor grad lenger, og holdningene til transpersoner er i ferd med å endre seg, så det kan oppleves enklere å gå ut overfor familie og venner og si hvem man egentlig er.
Jeg er så heldig at jeg får følge med på den kjønnbekreftende endringen til en bekjent, han er født som kvinne, men er nå veldig langt på vei til å bli mann. Han var godt voksen da endringen ble igangsatt, og det er spennende å følge hans, veldig åpne, refleksjoner rundt hva som skjer med både kropp og psyke, og ikke minst hvordan omverdnen møter ham.
Det er også utrolig spennende å få følge refleksjonene hans om hvilke kjønnsrolleforventninger han har blitt møtt med som kvinne, og nå som mann. Han er veldig ærlig på at han er glad han aldri var «typisk kvinne, som likte rosa, blomster, dill og dall,» med digget fotball og øl da han var kvinne, for gjennom de utallige psykologintervjuer han måtte gjennom før han fikk sette i gang med kjønnsbekreftende behandling, var dette et stadig tilbakevendende tema - de sementerte forestillingene om hva en kvinne skal like og hva en mann skal like. Han er ærlig på at han ville ha slitt med å forsvare sin følelse av å være mann, om han ikke hadde oppfyllt psykologens forestilling om hvordan en mann skal oppføre seg og hva en mann skal like, og det til tross for at vi snakker etter 2015 her.
Disse erfaringene og refleksjonene syns jeg er gode å ha i bakhodet, når jeg så snakker med en mor jeg kjenner, som følger sin 15-årige datter på vei til å bli hennes sønn. Der brukte de overgangen barnetrinn - ungdomstrinn til at datteten kjent som A nå lever som sønnen B, han har allerede skiftet navn i folkeregisteret og venter på å starte kjønnsbekreftende behandling. Det er fint å få lov til og snakke med denne moren, høre hvordan det oppleves fra en mors side, sårheten, sorgen, frykten, håpet... Det er også fint å se hvordan ungdommen rundt denne gutten tar endringen med et skuldertrekk, «sånn er det nå, sånn er det med den saken,» og inkluderer vennen sin som før med den største selvfølge. Ungdommen i dag er fin. :hjerter:
Og så er det interessant, som pedagog, å få følge den vesle gutten på 4 år, som bare leker med jentene, som alltid velger dukka - «denne er Kari, denne er Mari, og denne med den vakre, gule kjolen... den er meg!» Følge gutten som stråler av lykke når han får danse med ballerinakjolen på, og som blomstrer når han kommer i barnehagen ikledt skjørt og blomstrete, rosa sandaler, gutten som er prinsessefe på karnevaler, og som en dag kommer og hvisker meg henført i øret: jeg har bytta navn... nå heter jeg Hannah!
Det gjør noe med en, som voksen og pedagog, i møtet med dette barnet - han snur opp ned på inngrodde forestillinger om gutter og jenter, han sender deg fordommene dine rett i fleisen, han får deg til å tenke og vokse som menneske og som pedagog. Hvordan ivaretar vi ham, hvordan lar vi ham få utløp for sin lykke over ballerinakjoler og prinsessehunder og samtidig sender signaler til de andre barna om at «hei, dette er faktisk helt greit - faktisk like greit som at Line alltid går i bukse, hater museflettene sine og spiller fotball og klatrer høyest i treet av alle.» I vår trange forestillingsverden er det, dessverre, fremdeles altfor lett å akseptere «guttejenta» som tøff og fremadstormende, men ikke like lett å gi rom for lille Morten som helst vil sitte og fargelegge rosa enhjørninger.
Kjønnsrolleforventningene er segmentert i oss fra babystadiet av, men ut fra holdninger jeg møter på jobb, neppe bevisste holdninger engang, men noe som må komme fram og reflekteres over, belyses, tror jeg det dessverre ennå er mye enklere, på mange vis, å være jenta som vil være gutt enn gutten som vil være jente.
Jeg er enig i at det er lettere å være guttejente enn jentegutt, men det forventes allikevel en grad av femininitet av jenter. Det er vanskelig å være ubarbert dame for eksempel. Og enda vanskeligere om man i tillegg ikke liker typisk kvinnelige plagg, foretrekker å gå uten bh og sminke.
Ja, vi har en lang vei å gå der også, ikke spesielt godt hjulpet av reklamebransjens retusjerte forestilling av hvordan en vakker kvinne skal se ut. (Noe som igjen er en diskusjon i seg sjøl.)
Det er nettopp det jeg mener. Det er lite handlingsrom innenfor hvordan en kvinne og en mann skal være, og hadde det både vært større mangfold tillatt der, samt større aksept for at kjønn ikke alltid et det ene eller det andre (med alle forventningene og restriksjonene som følger med), kanskje noen hadde følt seg mer hjemme i den kroppen og fysiske kjønnet de har.
Jeg tror dette er en kjempepoeng! Om man bare kunne være og ikke måtte passe inn i en mal for ditt eller datt. Ting hadde antagelig vært langt enklere for veldig mange...
Også vet jeg at mange transpersoner ikke liker begrepet "født i feil kropp". For kroppen er jo det den er. Den er jo ikke feil. Man er den man er osv. Det er mange stier som skal tråkkes.
Jeg har tenkt litt i samme baner som Tallulah, at det for en del kanskje hadde vært mer ideelt med mer flytende og mindre rigide kjønnsroller/kjønnsidentiteter enn det å ha muligheten til å velge mellom to distinkte bokser, liksom.
Altså, for mange ser det jo ut til å være tydelig at de opplever seg selv helt klart som det motsatte kjønnet av det samfunnet ser dem som. Men det må jo være mange som føler at de ikke helt passer inn, fordi de opplever at de har noe til felles med begge kjønn? Og hvis vi for eksempel tenker på barn, så kan det jo tenkes at en del jenter sier at de vil være gutt (og omvendt) mer fordi de ser at gutter får lov til å kle seg og oppføre seg på en måte de selv vil, mer enn at de har en sterk og klar maskulin kjønnsidentitet? Og også for dem som passer noenlunde inn i «boksen» de forventes å tilhøre ville det jo være en fordel med mer handlingsrom.
Jeg er enig med Inagh i at dagens barn og unge har en kjempefin og ukomplisert tilnærming til dette. :hjerter: Jeg kjenner (til) flere unge som har byttet sosialt (og juridisk) kjønn, og det er helt supert at dette er noe man kan gjøre i dag og bli helt akseptert av de jevnaldrende. Men jeg ser også på de tenåringsguttene jeg kjenner at de har en ganske romslig oppfatning av hvordan gutter skal se ut og hva de skal gjøre og være opptatt av, og det tror jeg jo er kjempefint både for dem selv og for folk rundt dem. Det er veldig fint når gutter får lov til å være noe annet enn supermaskuline; både for at de får lov til å finne sin egen identitet, og fordi det (tror jeg) gjør dem snillere og mer aksepterende overfor folk rundt seg.
:jupp: Jeg har også tenkt i de baner. Det rommet man som jente eller som gutt får lov til å bevege seg i i dag, er til tider ekstremt smalt. På barneskolen til min jente vet jeg om en annen jente som i uttrykksform er litt "røffere" enn de andre jentene. Hun ble nektet adgang til jentedoen (:sjokk:). Når det påstås at det er enklere å være "guttejente" enn "jentegutt", så tror jeg det er en sannhet med visse modifikasjoner. Hvis jeg ikke tar feil, så har for eksempel ingen av jentene i min datters klasse hår som er kortere enn ned til skuldrene. Slik var det ikke i min tid.
Jeg er utrolig glad for den normaliseringen vi ser, men jeg bekymrer meg for synet som Inagh i realiteten forteller om: At kvinner ikke skal like øl og fotball. At gutter ikke skal like rosa eller kjoler.
Skulle jeg i oppveksten tenke at jeg ikke var jente fordi jeg ikke passet inn i normen for hvordan jenter skal oppføre seg? Jeg syns det er en ubehagelig tanke.
Synes det diskuteres ofte, og at boksene for rett og galt og kvinne og mann er reine stålboksene. Hvorfor kan ikke en gutt på fire år få like rosa og ballerina og alt det der uten å "være jente"? Hvorfor kan man ikke være som man er, og like hva man vil?
Jeg synes det er et paradoks at det så ofte er mennesker som "skifter kjønn" ikke ønsker kjønnsbekreftende operasjoner, og om de gjør det, blir de homofile? Kunne de da like gjerne, i et samfunn hvor gutter og jenter og kvinner og menn likte det de ville, kledde seg som de ville og i det hele tatt - kunne de bare vært som de var, og akseptert det selv og blitt akseptert slik av andre? Så er det andre hvor de tingene er livsviktige, men kjønn er glidende, det er sikkert. Jeg er ikke voldsomt interessert i kvinnegreier. :jupp:
Jeg syns det er litt rart. Samtidig ser jeg hvor utrolig trange bokser gutter og jenter har i 2018 - de er mye trangere enn da jeg vokste opp? Med sminke og klær og hvordan man skal framstå. Og ikke framstå. Som Lille Meg sier, både gutter og jenter kunne ha kort eller langt hår, det var ikke noen stor sak. Av og til tenker jeg at det ikke har skjedd en dritt siden 1974, og at det som har skjedd, har vært til det verre, i forhold til kjønnsroller. Selv om de juridiske rettighetene har endret seg i forhold til en del ting. Vi ser det på hvordan kvinner ser på seg selv på andre måter, også - se for eksempel sykepleier-debatten i et kjønnsperspektiv. Har aldri hørt en brannmann klage over at han ikke får full stilling eller må jobbe helg for ofte. Har aldri hørt om en mann som skiftet jobb til en dårligere betalt jobb og/ eller deltid for å jobbe med "nusselig/ søt/ koselig", som jeg har hørt har vært kvinners begrunnelse for jobbskifte med dårligere vilkår. Det ligger noe i bunnen der, med hvordan man ser på seg selv og sin rolle.
Så synes jeg ikke det er ok at min datter skal gå på svømmehallen og få en pikk i fleisen i garderoben, mer eller mindre bokstavelig talt. Uansett hvor mye forståelse jeg ellers har for selvråderett og identitet. Men uni-do, bring it on. Bare de ikke tisser på gulvet. :knegg:
Ad "hormonhermere"; jeg antar det refereres til parabener som benyttes som konserveringsmidler i kosmetikk? Det er faktisk tilsvarende forbindelser og mengder i f.eks grillmat, og for at dette skal være noe mer enn en urban myth, må man få i seg så store mengder at det nærmest er umulig i en normal sammenheng. Jeg synes virkelig ikke at man bør fremme bruk av solkrem på 90-tallet som en mulig årsak til et økende antall synlige transpersoner.
Jeg synes egentlig ikke det er så rart at enkelte dropper noen av operasjonene. En ting er å bevare nervene i underetasjen, jeg vil tro operasjoner setter ned følsomheten, og muligens gleden av sex?
Og kanskje er ikke "riktige kjønnsorganer" det viktigste for enkelte? Så lenge fremtoning og utseende ellers står i stil med det man ønsker å være?
Og så har du den biten med å bli sterilisert. Er det er krav for å få byttet kjønn juridisk? Noen som vet? FTM (female to male) har født barn, og det har skapt store overskrifter, men hvem skal bestemme om du skal få lov til å få biologiske barn eller ei?
Kjønnsidentitet og legning er ikke det samme. Hvem man ER, og hvem man tiltrekkes av, er to vidt forskjellige ting. Jeg er lesbisk, men hadde jeg byttet kjønn, ville jeg fortsatt forelsket meg i kvinner. Nå vil jeg ikke det da, så får bare slå meg til ro med å være homo. :humre:
Nei, det er masse stoffer som klassifiserer som hormonhermere. Det er også stor forurensning i havet av ... eh ... "ekte hormoner". Med det mener jeg for eksempel naturlig østrogen, syntetisk produsert. Denne artikkelen fra naturvernforbundet er gammel, men fremdeles aktuell.
Det er absolutt dokumentert og verifisert at forurensning av hormoner skjer. Du kan for eksempek lese denne artikkelen fra miljøstatus. (Miljøstatus er et nettsted som flere offentlige etater med miljøansvar bidrar til, blant annet Miljødirektoratet, Riksantikvaren, Norsk Polarinstitutt og Statens strålevern.
Endelig noe jeg vet! Det å skifte juridisk kjønn er nå helt frittstilt og kravfritt. Dette er en stor fordel (og sikkett også en grunn til at antallet som skifter kjønn øker). Det jobbes også med nytt folkeregister, og det nye personnummeret vil ikke være avhengig av kjønn. Per i dag er det mye plunder og heft av rent tekniske årsaker.
Akkurat den forståelsen tok det tid før jeg fikk, men det gjorde at det gikk opp et lys for meg.
Nessie: Hun er jo spik, spenna gal! :eek: Jeg tenker også at hun må ha gått glipp av diskusjonen som har vært i idretten om kvinner som har et naturlig høyt nivå av testosteron skal få lov å konkurrere.
Hormoner i naturen er et kjempeproblem, og med kvinners bruk av hormonell prevensjon har konsentrasjonen bare økt. Derav kampanjer for å ikke kaste disse i toalett eller søppel. Disse hermer jo ikke heller ikke, de påvirker DIREKTE.
Interessant lesning om de andre stoffene, selv om jeg nok synes det fortsatt er mye forskning som gjenstår når det gjelder mengde vs reell påvirkning. Jeg tror heller ikke egentlig, at transpersoner lett vil være komfortable med at deres følte identitet er en miljøskade. Uten at DET er relevant grunn til å ikke finne ut av om det ER sånn...
Forøvrig min gode kulling som har skrevet artikkelen du referer til først der :)
Det er akkurat dette jeg synes er litt vanskelig å.virkelig forstå. Jeg kan virkelig skjønne at man synes boksene er trange og for små, men har aldri reflektert over kjønn og kan ikke si at kvinne kommer langt opp på å definere meg som person. Men det er nok fordi at det er rett og dermed anses som ikke så viktig. Jeg har ikke noe følelser knyttet til det å være kvinne egentlig.
Jeg tror det er ganske vanlig å tenke sånn, og å synes det er vanskelig å forstå hvordan det er å være trans – jeg kan også personlig føle at det ikke spiller så stor rolle hvilket kjønn jeg selv (eller andre) har.
Det er litt som at jeg er hvit, så jeg opplever gjerne ikke at rasen er så viktig for min identitet. Og jeg er heterofil, og tenker sjelden over det, og ville antagelig ikke nevnt det som en viktig og definerende egenskap ved meg selv.
Og litt av grunnen til at jeg ikke «diskuterer» disse tingene så veldig er nettopp at jeg synes det er transpersoner som skal uttale seg, det er ikke min sak å diskutere eller min virkelighet å definere. (Bortsett fra at jeg såklart kan si fra når noen sier veldig dumme eller hatefulle ting, som for eksempel Kari J. og andre terfer.)
Jeg skal innrømme at jeg er litt skeptisk i forhold til pubertetsutsettende medisiner og hva det kan gjøre med muligheter for reproduksjon senere. Det må være en vanskelig beslutning å ta for foreldre, for man har jo valget mellom å enten la dem gå igjennom en uønsket pubertet og også utvikling som gjør det vanskeligere å passere som det andre kjønnet senere, men man risikerer jo at dersom barnet ditt finner ut at det ikke vil skifte, så har de ikke lenger mulighet til å få barn.
Jeg syns også det er litt vanskelig i forhold til andre diagnoser og kjønnsidentitet. F.eks. er det en høyere prosentandel med autisme som ønsker å skifte kjønn. For meg blir det da et spørsmål om hvorvidt dette da handler om at dette er ting som ofte oppstår sammen eller om autisme gjør at man lettere kan være i tvil rundt kjønn og kjønnsroller. At det at man ikke kjenner seg igjen i andre gjør at man kan tro at man kanskje bare er feil kjønn. Men dette er jo bare synsing fra min side.
Vi har jo noen i nær familie som har vært igjennom denne prosessen. Og der ser jeg jo at det var helt helt rett. Denne personen gikk fra innesluttet og ukomfortabel til mye mer utadvent og virker mye mye gladere nå. Før han skiftet var han i et forhold som var et stort offer å gi opp, men denne exen var jo ikke interessert i å skifte legning og det er jo forståelig. Så jeg tror nok det var et vanskelig og stort valg å ta i voksen alder.
Var det lettere å være guttejente før, for eksempel? Jeg har tenkt på det lenge (tror jeg har skrevet om det her inne også), etter et intervju med en som var født fysisk gutt, men "ville bare leke med jenter og ha på kjoler og leke med dukker og ikke biler, så hun var jo jente". Og hallo! Kjoler og dukker er jo moderne "ting", og kan da ikke bestemme kjønnsidentitet!
Jeg hørte også på en tid tilbake et langt intervju med en som var født jente, tok behandling for å bli mann, og gikk tilbake igjen (tror jeg har skrevet om det også). For henne var bakgrunnen for "feil kropp"-følelsen nettopp at kroppen føltes "feil", pga blant annet at hun hadde blitt bråmoden og veldig utviklet veldig ung, og plutselig, selv om var bare et barn, opplevde stor grad av uønsket seksuell oppmerksomhet, bare på grunn av de veldig uvelkomne store puppene. Så flere seksuelle overgrep gjennom tenårene, og til slutt rett og slett et hat mot egen kropp.
Jeg syns det er viktig å både møte med respekt de opplevelsene folk har rundt egen kjønnsidentitet, men også problematisere både det med kjønnsroller og det at det kan ligge andre ting bak, blant annet et ganske bredt spekter av andre psykiske utfordringer.
Jeg tenker at dette er jo en diskusjon på flere plan - klart de som ikke er transpersoner ikke har en forståelse som går innenifra og ut, der er det jo bare de som opplever det som kan fortelle om det.
Men jeg tenker at det er mange diskusjoner som bør taes av alle. Og så er det - dessverre - lett for at det blir en glidende overgang, hvor generelle betraktninger brukes for å "stemple" transpersoner, og vica-verca at en enkelt transperson sin personlige opplevelse farger alle. (Bare et apropo, som ikke har noe med dette å gjøre. Jeg leste nettopp Magnus Chase - De dødes skip og der er det faktisk en transperson som passer helt naturlig inn i i historien. Datteren/sønnen til Loke - som jo var en beryktet shiftshaper. Eh, litt urelevant som sagt)
Ja, jeg også har tenkt på dette. :nikker: Det er som du sier vanskelig å vite hva som er hva.
Ja, jeg også tenker at hvis man skal skifte kjønn fysisk/medisinsk er det viktig at dette gjøres så tidlig som mulig. Jeg også har noen bekjente som har skifte juridisk kjønn, både helt unge og voksne, og det blir stor forskjell i prosessen. Som ung har man ikke noen historie til det "gamle kjønnet" så det er lettere sosialt sett (og også relasjonsmessig, slik du beskriver)
Det har blitt veldig vanskelig å bevege seg inn i disse debattene, og jeg begynner faktisk å forstå hva folk mener når de snakker om et PK-tyranni.
This American Life hadde for en stund siden historie om Laci Green - en youtuber som drev med eksplisitt, rett fra levra uten-filter seksualundervisning for ungdom, særlig kvinner. Veldig uttalt feminist (med alt det hatet mot seg som det medfører å si det høyt). Hun kom i skade for å en gang bruke et nå-opplest-og-vedtatt-som-upassende ord om sin gode transvenn i en bursdagshilsen til vedkommende, et ord vedkommende bruker om seg selv, og som de kjærlig bruker seg i mellom (jeg vet ikke hvilket ord det er snakk om, for siden dette er en amerikansk podcast så brukte de en omskriving, a la "n-ordet" :gal: ). KABOOM, så hadde hun dette massive "vi har opplest og vedtatt hva som er RIKTIG og DET ENESTE SVARET når det gjelder transseksualitet"-trøkket mot seg, og fikk helt EKSTREME mengder med hat, blant annet ble det postet bilder tatt av henne på gata, av inngangsdøren hennes ("vi vet hvor du bor") osv. Hun hadde prøvd å forklare, å legge seg flat, å beklage, etc., men når hun først var i søkelyset og stemplet som ANTI-TRANS så var ALT hun sa under lupen, blant annet at hun snakket om mannlige og kvinnelige kjønnsorganer (vanskelig å komme utenom gitt tema for kanalen hennes).
Historien var ganske foruroligende i seg selv, men enda mer forstemmende var det å lese kommentarfeltet til hele sendingen på FB, for den inkluderte også en historie om en die-hard republikansk kvinne, helt imot strammere våpenlovgivning, som hadde kommet i skade for å foreslå en innstramming i lovgivning om LEKEvåpen, og dermed ertet på seg våpenlobbyen, på samme måte.
Kommentarfeltet hoppet galant over saken der det var "de liberale PK-erne" som var synderne, ingen kommenterte på det, og kastet seg i stedet over republikanerne og "gun lovers". Det var nesten det mest forstemmende.
