Jeg observerte en situasjon her om dagen som fikk meg til å undre meg litt. (NB: Dette er ikke et "Vet dere hva jeg så og fysjameg for en fæl mor!!"-innlegg. Det var bare en episoden som satte i gang et par tanker)
Altså: Jeg var på et kjøpesenter, på en butikk rett ved en frisørsalong. Jeg hørte et barn som skreik som om det holdt på å bli myrdet, men det hører man jo støtt og stadig på sånne steder og jeg tenkte ikke nærmere over det. Men det fortsatte og fortsatte, mer og mer. Jeg så etter, og så en 1-2-åring i en sånn "morsom" frisørstol for barn (en bil), som ble tvangsklippet. Han skrek intens panikkskriking, prøvde å kaste seg ut av stolen og i det hele taget. Begge foreldrene var med, og byttet visst på å holde ham på plass. En av de andre frisørene kom til og ville at de skulle avslutte, men de bestemte seg visst for å gjøre seg ferdige. Like etter gikk jeg forbi den lille familien, med både en forgrått gutt og en tårevåt mor, og antar at de tenkte noe sånt som at "Å nei og nei, dette skulle vi ikke gjort!", sånn basert på ansiktsuttrykkene deres...
Uansett, hva tvinger dere barna deres til? Medisin, antar jeg? Tannpuss? Måle tempen? Vasking og bading? Ta på klær? Annet?
Jeg virkelig avskyr tvang (som sikkert de fleste andre), men har jo vært i situasjoner der det har vært nødvendig. Tror bare jeg kommer på medisinbruk nå i farten. Kanskje en og annen tannpuss? Jeg er så laidback på det med frysing at hvis de absolutt nekter å ta på seg nok klær så får de heller fryse. :p (Men så er de også noen pyser som sier fra om de er kalde og insisterer på mer klær, samt at de sjelden er syke, så det er ikke noe stort problem).
Jeg ville aldri ha tvunget barnet mitt til en hårklipp, tror jeg.
Lillesøster er i en litt trassperiode ang å ha på klær og bleie nå (hun er 1,5 år), så det tar jeg ofte på imot hennes vilje, men her kan jeg nesten ikke gi henne noe valg heller. ;)
Jeg tvinger veldig lite egentlig. Men så har jeg også et barn det går an å forklare ting. Vi har tvunget medisin og tannpuss et par ganger, men det er sjeldent behov, han hører på forklaringer og tar det til seg. I andre tilfeller lar jeg ham velge selv. Hårklipp ville jeg aldri tvunget. Hadde jeg vært i situasjonen de foreldrene var i, ville jeg prøvd å ha barnet på fanget. Første gang vi klipte glitterbarnet med maskin syntes han det var litt skummelt, men gikk fint hvis han satt på fanget mitt i badekaret. Jeg var full av hår, men det var en liten pris å betale for å slippe livredd barn.
Tåneglklipping er og blir et mareritt, det blir hyl og skrik, men det må gjøres. Ikke morsomt, og jeg skjønner ikke hve som er så ille med å få neglene klippet.
Frisør venter vi med, og lar luggen vokse kjempelang feig
Ellers tvinger vi og veldig lite, og prøver med forklaringer først, og det funker som regel, men altså ikke når det gjelder tåneglene.
Jeg har hatt ei som felte noen tårer under en hårklipp, men det var ingen hysterisk gråt da, så da gjennomførte vi hårklippen.
Så har jeg èn som hater tannpuss, så der blir det mye tvang føler jeg.
Og den minste hater å bytte bleier, så der må jeg bare gjøre det jeg skal, kjapt og overhøre hyl. Det nytter ikke å prøve å overbevise eller dilledalle, så best å gjøre det kjapt og få det overstått.
Mat er aldri tvang hos oss. Spiser de ikke, så greit, da får de sulte til neste måltid.
Medisinbruk prøver vi med overtalelsesevner, men ved et tilfelle på ei av jentene, så ble det noen dager med tvang for å få øyedråpene på plass.
Bading går stort sett greit. Iallefall å det å få dem inn i badehuset. Værre å få dem ut igjen.
Ja, og har ei som ikke vil kamme hår. Det er jo også noe jeg bare MÅ gjøre før vi leverer i bhgen. Prøvde å kjøpe egen hårbørste til henne, men neida, håret skal IKKE kammes, nei..
Minstejenta mi er fryktelig hårsår, og hyler forferdelig når vi må gre håret. Men håret må jo gres innimellom!
Kan hende jeg hadde tvunget igjennom en hårklipp hvis jeg anså klippen som svært nødvendig. Men jeg ville jo prøvd først å tilrettelegge mest mulig, for å gjøre det skånsomt. Ha henne på fanget, pastilleske, osv, og jeg ville sørget for at vi hadde god tid.
Andre ting jeg ikke kompromisser med er tannpuss, medisiner, påkledning i kuldegrader, og legging.
Minst mulig, men her i heimen er det som regel (men ikke alltid) fullt mulig å avlede. Det vil si at om de nekter å ta på klær, så kan jeg som regel ved hjelp av litt spøking og tøysing og avledning generelt få på dem klær likevel.
Innhalator var tvang til å begynne med, men ellers har vi sluppet billig unna. Men på det området måtte vi bare.
Hårvask har vært litt kronglete, men vi har klart å bestikke oss frem til en løsning:knegg:
De er flinke til å ta medisiner, klippe seg osv begge to.
Er som deg Polyanna, hater tvang. Jeg kunne nok godt vært en mor som gråt over tvangsklipping. Men jeg ser egentlig for meg at vi hadde gått derfra med uforrettet sak.
Kan komme på to ting som er tvang her i huset. Tannpuss og medisiner.
Tannpussen går heldigvis uten tvang, men slår alt seg vrangt (ex. en overtrøtt, trassen treåring), ja da blir det puss med tvang.
Medisiner prøves med bestikkelser først, og går det ikke blir det tvang.
Lillegutt derimot er det anderledes med. Han får antibiotika 2 ganger hver dag, og har fått det i 1 år.
Kan ikke bestikke da. Over så lang tid.
Men vi slipper tvang også da. Han gaper velvillig og tror vel det er sånn livet skal være. :nemlig:
Vi hadde besøk her før i dag, av en mamma med en gutt på samme alder (1 år).
Jøss, det harn gjort før, sa mamman da hun så min lille tass få medisin. :D
Det eneste jeg har tvunget gjennom har vært medisinering med maske (o2 og forstøver), samt noen andre slike nødvendigheter i forbindelse med sykehus og sykdom, veneflon, nesesonde, blodprøver, noen tester og sånnt div. som man må. Etterhvert har alt sånnt også gått helt bra, fort vant ja.
Og en og annen tannpuss forresten, når avkommet var ganske liten. Ellers går det meste med prating og forklaring, avledning ol.
Jeg tvinger mine når det gjelder alt som har med lege å gjøre. Det være seg medisinering, undersøkelser, blodprøver, sprøyter, etc.
Tannpuss er også et tvangsområde.
Når det gjelder hårklipp, så har jeg ikke hatt problemer der, heldigvis. Men hadde de gått fullstendig av skaftet i frisørstolen, og det ennå var mulig å avbryte seansen uten at ungen da så skamklippet ut, så hadde jeg nok avbrutt og prøvd igjen senere.
Kan drite i å ta kampen om vi skal være hjemme en dag. Men om jenta skal i bhgen så MÅ håret gres. Hvis ikke føler jeg at jeg sender en ustelt unge i bhgen.
Hadde du sett håret til dattera mi etter et par dager\netter uten greiing, så tror jeg du hadde skjønt hva jeg mener....Håret floker seg ekstremt fort og lett, og det kommer "nisseknuter" hvis vi ikke grer det.
Men hun hyler like mye når vi grer, med eller uten floker.
Her blir det igrunn bare aktuelt med tvang i forhold til 2 åringen min, de andre forstår stort sett alltid når det er noe de bare må.
Dermed blir lista tannpuss, medisiner, hårvask og å gå uten tull når vi går langs veien.
Mellomste er svært redd frisører( har blitt klippet i øret !) så han klipper jeg selv med maskin. Minstemor er også redd frisører, men hun må ta luggen noen ganger i løpet av året selv om det blir hyl og skrik.
Ja, det har jeg forresten måttet tvinge avkommet til en gang, vi måtte inn på mottak på sykehuset, og avkommet skulle absolutt ikke sitte i setet sitt og ha på selen, men det var ikke frivillig.
Vanligvis ikke noe jeg tvinger avkommet til fordi det er helt ok til vanlig.
Tannpuss, negleklipping, innsmøring av solkrem og medisin. Vi har tvangsklippet ham en gang også, det har jeg dårlig samvittighet for enda, men det var nødvendig, luggen var nedi øynene hans.
Ja, sikring i bil. Særlig det at det skal være stramt.
Nå er jo "tvang" en gradssak, da. Mellomsøster protesterte litt på hårklippen i dag hun også, og vi er jo uenige rett som det er, og der jeg "tvinger" min sak igjennom. Men det er jo forskjell på litt sutring og protestering og vill panikk, liksom.
Minsten er en villbasse med temperament allerede. Daglig er det hyl og skrik over påkledning, bleieskift, bruk av lue -skrekk og gru - og å bli spent fast i bilsetet. Nå er han bare åtte måneder gammel, jeg lurer på hvordan han blir som toåring. :himle:
Jeg velger definitivt mine kamper med omhu.
Medisin har faktisk gått greit, men du og du som ungen hatet stikkpilleparacet da han hadde skarlagensfeber.
Klestvang hender også, og tannpuss-tvang har skjedd tidligere.
Hårklipp har aldri vært noe problem, men der skal min mor har mye av æren; frisør som hun er. :blunke:
Det som har vært mest brutal krangling og tvang om; har definitivt vært fastspenning i bilsete, med sånn ekstradings for å holde selene på plass. Poden har til tider vært en god Houdini. :sukk:
Ja, også brøler jeg hver gang vi er på en parkeringsplass. Det er like før jeg innfører båndtvang. Han eier ikke vett i hodet når det kommer til biler. :gaah:
Hygiene, helse og sikkerhet er ting som aldri har vært valgfritt her. Vi tvinger også barna våre til mange andre ting.
Jeg får litt fnatt når jeg observerer andre presentere ting som egentlig er avgjort, som valg for barna. Altså av typen "vil du legge deg nå?" og "skal vi pusse tennene dine?" osv. Barnet tror det er et reellt valg og sier kanskje "Nei!", voksenpersonen lokker og lurer (manipulerer kanskje også?), blir gretten og tvinger til slutt.
Det er foreldrene som bestemmer mest og det kan lett bli lite fair å late som om noe annet overfor barnet. Jeg tror mange er så redde for å være autoritære foreldre at de overkompenserer alt for mye andre veien.
Her i huset har cluet vært å velge sine kamper bevisst og stå løpet ut når man først har bestemt seg. Jeg ville derfor antageligvis ikke ha tvunget en 1-åring til hårklipp. Rett og slett fordi jeg ikke ville ha syntes det var så viktig. Men dersom jeg først hadde avgjort at noe skulle skje, så mener jeg at det ofte er mye bedre å få det gjennomført enn å vingle altfor mye. Jeg tror nemlig at barnet på sikt kan bli mye mer utrygt av å føle at det er familiens "overhode" enn av å bli tvunget til hårklipp, påkledning osv.
Ser hva du mener, Kie, men jeg syns også man skal se an hvor viktig dette er for barnet. Det er forskjell på trassige protester på en upopulær avgjørelse og vill panikk. Men det er en vanskelig balansegang. På den ene siden vil jeg ta følelsene til ungene på alvor: Det er faktisk et poent for meg om dette er noe som er veldig viktig for dem. Samtidig vil jeg ikke være noen vinglepetter.
Her var det mye som stemmer for oss også.
Mat er ALDRI tvang.
Tannpuss er tvang, og bleieskift likeså. 2 åringen min kan gå med bæsj opp til ørene om så er, uten å si ifra. Han kan bli hudløs på stumpen uten å gi fra seg en lyd. Så vi tvangsskifter mer eller mindre.
Medisinering er også en "må"-ting.
Og klær trer vi på om tiden er knapp og viljen er sterk.
Storebror skal få gå i barnehagen i pysjen om så er - han er så stor at han kan velge. Så får han selv kjenne på hvor fint det er når alle lurer på hvorfor han ikke har kledd på seg :)
Og når vi skal reiste til barnehagen, så bæres de evt. ut i bilen og tvangsfestes. Skikkelig snill og god mor.
Har slingringsmonn på en del ting, men enkelte ting er det jeg som bestemmer basta bom. Sånn er det.
De blir aldri gitt valg på ting de må heller. De blir ikke spurt om de vil gå på badet. De får beskjed om at det skal de.
Det er temmelig sjelden vi ender opp med å tvinge poden til ting, ettersom han er rolig og stort sett hører på forklaringer. Han hylgråt seg gjennom i alle fall det første frisørbesøket sitt, men påstod etterpå at det hadde vært "artig" (yeah, right :knegg: ) og hadde ikke noe spesielt mot å skulle tilbake. Han gråter ofte når håret vaskes, men trenger ikke å holdes fast eller noe slikt, han bare står der og hyler, stakkar (sjeldnere nå, når både han og vi har funnet ut hvordan man unngår vann i øynene). Han har blitt sittet på og fått øynene tvangsdryppet, og fått medisin tvunget ned i halsen, da han var veldig liten (nå holder det med alvorlige forklaringer på forhånd), og han har blitt tvangsholdt i hånden ved gatekryssing og på svingete busser og slikt. Og så har jeg vel en gang eller to mistet tålmodigheten og kledd av ham eller pusset tenner ved tvang når han har slått seg vrang ved kveldsstellet. (Han er velsignet med flokefritt hår, så man trenger faktisk aldri gre eller børste det, ikke en gang når det er ganske mye av det.)
Medisin og tannpuss definitivt. Men jeg har også kledd på henne og tatt henne under armen når hun ikke har villet være med hjem.
Jeg er raus med belønninger og premier, og prøver å unngå rene bestikkelser.
Hårklipp kan jeg forstå i ekstreme tilfeller blir nødvendig, om det er massive floker på et barn som nekter å børste håret. Heldigvis har vi sluppet det.
Selv om hun aldri har protestert hylskrikende har jeg holdt henne på fanget osv i situasjoner der hun helst ville springe.
Lille E hadde en lang periode hvor hun ikke ville gre seg, tilslutt måtte vi klippe henne. Etter det har greing vært greit.
Håret må gres for å fjerne knuter og for å sjekke for lus.
Tvang brukes kun ved medisinering. Nå er heldigvis begge to blitt så store at de kan forklares hvorfor, og med noen bestikkelser går det greit;)
Tvang ved ting som handler om helse (medisiner, muligens også termometer når de er små, påkledning i ekstremvær), sikkerhet (bilsikring feks) og renslighet (tannpuss, dusj).
Jeg har tre barn som er helt ulike. De som måtte tvinges i medisiner som små, tar det helt fint nå, og den som tok medisin glatt som liten, må tvinges nå som hun er tre.
Khadija HATER, og da mener jeg HATER å dusje, og vi har prøvd alle virkemidler i verden. Lokking, bestikkelser, tvang, gradvis tilvenning... Det som funker litt nå, er at vi går i dusjen begge to, jeg blokkerer sånn at hun ikke kan smette ut, dusjer henne fort, vasker henne, og så åpner jeg veien igjen sånn at hun kan løpe ut på stuen fortere enn svint.
Hun er så redd/panisk/hysterisk for å dusje at hun ikke tør gå på do engang, hun sitter på potte i gangen utenfor badet, fordi hun er redd for at vi skal ta henne i dusjen...
Tja.. Mye av de nevnte tingene er helt klart ting jeg tvinger de til å gjøre..
Ting som jeg anser som viktig og ikke farlig er også noe jeg ville tvunget de til feks, bruke tøfler om det er bikkje kaldt og de er kalde på føttene. Det er jo ikke farlig-farlig, men viktig.
Man kommer langt med en liten "gulrot", men synes absolutt ikke de skal belønnes for å gjøre helt vanlige ting. Feks, pusse tenner..
Jeg har et barn som både har lett for å gjøre som jeg sier, og jeg har et barn som absolutt ikke vil. Vi har måtte møte på helsestasjonen 2 ganger for å få målt hørselen. For der skulle hun ikke "tvinges" på noe vis..
Jeg tror barn kan være veldig forskjellige i forhold til hvordan de protesterer også.
Datteren min hadde f.eks. det med å skrike seg bort da hun var liten. Det var på en måte en fordel for henne så lenge det varte, tror jeg. Da hun sluttet å besvime i raserianfall ble det nesten verre. Hun kunne nok også ha klart å gire seg opp til full panikk i visse tilfeller. Altså at selve protestanfallet og grenseløsheten (hennes) kunne bli skremmende og vondt for henne. For henne var en stødig voksen som tok ledelsen og kanskje også holdt henne fast det som var beroligende når hun mistet kontrollen. Føyelighet fra min side gjorde panikken større.
Mens andre har kanskje andre uttrykk for fortvilelse, raseri, protester osv. og dermed vil en episode med "vill panikk" virkelig være et signal om at "nå er vi på villspor".
For meg er begge deler en del av å ta følelsene til barna på alvor. Føyelighet er ikke alltid løsningen på panikk. Det kommer veldig an på barnet tror jeg.
Ok, den med lus skjønner jeg. Men jeg ser fremdeles ikke den store faren med at ungen ser ut som et bustetroll ute blant folk hvis alternativet er hysterisk gråt. Og jeg har absolutt hørt om floker - den første hårklippen kom fordi hun begynte å utvikle dreads. Så nå kjører vi på kort hår helt til hun går med på å børste det.
Vi tvinger gjennom tannpuss og bilsikring. Det er det første jeg kommer på her og nå. Medisiner ville vi sikkert også tvunget gjennom, men det har vi heldigvis ingen erfaring med. Dusj og vasking har vi heller ikke måtte tvinge gjennom, men det har blitt endel lokking med diverse badeleker og mammas såper og badesalt opp gjennom årene. :knegg: Jo, forresten, neglklipp hos minsten blir også tvunget gjennom. Det tar seg ikke ut med lange Elm-Street klør når man blir ammet eller skal forholde seg til andre småttiser i barnehagen.
Det ville ikke falt meg inn i halvmørket å tvinge ungen til å klippe seg. Vi gir fireåringen derimot et ultimatum at hun enten må børste håret hver dag eller klippe seg kort(ere). Men hun er såpass stor at hun skjønner det, og godt kan leve med det.
Jeg måtte bruke fysisk makt, holde fast, min eldste datter for i det hele tatt få kledd på henne da hun var liten.
Hun ville rett og slett ikke ha på klær, og i hvertfall ikke lue. Hun hylskrek av lue fra hun omtrent var nyfødt.
Samme med tåneglklipp.
Det er det eneste jeg kommer på av hva jeg har brukt av tvang.
Vi har også større barn i bhg og skole, og må jevnlig bruke lusekam, også på den minste. Ikke populært, for å si det mildt!
Noe annet hun misliker sterkt, er å bli smurt med fuktighetskrem pga atopisk eksem. De to andre har vært glad i det, men den minste har hylt for det også. Unger er forskjellig. Noen hyler lettere enn andre. Hvis jeg skulle latt den hylinga styrt meg til å la være å gjøre nødvendige ting, hadde vi fått problemer.:nemlig:
Vi tvangshurtigbadet lillesøster sånnn ca. annenhver uke i en periode. Hun var veldig sinna og nektet, men av og til holdt det ikke med vaskeklut. Så plutselig en dag fant hun ut at hun skulle bade sånn som storebror og da slapp vi å tvinge henne. Jeg har trumfet igjennom tannpuss av og til og medisin, men det er stort sett det.
Eldste må tvinges til å gjøre lekser, i den forstand at jeg mener det skal gjøres etter skolen, og hun liker best "etterpå". Men det gjøres etter skolen!
Minsten har selektiv hørsel, men det er ingenting han må tvinges til. Han er blitt kjempegod på avtaler, og de holder han stort sett. (untatt data og playstation, da har det hendt han sier "vi har ingen avtale", men det har vi jo..)
Jeg tvinger, om nødvendig fysisk, til medisinering og bilsikring. Jeg har i perioder tvunget på klær (og da mener jeg ikke ytterklær, jeg har ikke orket å levere ungen i barnehage i pyjamas, men det har vært fristende) og tvunget til hårvask.
Medisinering, tannpussing, helt nødvendig påkledning, bilsikring, hårvask, lusekjemming. Som regel må de ikke tvinges til dette, men noen ganger er det ingen vei utenom. Dessuten kommanderer jeg av og til eldstejenta til å gå og tisse, om ikke tvinger. I det store kost-nytte-regnskapet er det noen ganger bedre enn konsekvensene av at hun tisser store dammer midt på stueteppet.
Jeg ser at det serut som jeg bruker tvang regelmessig. Det er ytterst sjelden det har vært nødvendig. Men jeg tror jo det også har med at vi begge vet at ting som må gjøres blir gjort, og at det er mindre ubehagelig for oss begge om vi ikke trenger å sloss.
Tannpuss, medisiner,bilsikring og skylling av shampoo ut av håret.
Husker en episode med eldste (da hun var liten) hvor vi satt på legevakten, jeg gravid og dritdårlig, hun aldeles hysterisk med kruppanfall, og vi skulle å holde masken med innhalasjoner foran henne.
Ellers har det vel blitt noen doturer som har vært på samme måten som Tinetoff, for å forhindre de store "ulykkene" på upassende steder.
Hvis alternativet er å enten tvinge ungen til å klippe håret, eller tvangsbørste håret, så må man jo uansett bruke tvang. En fireåring kan kanskje gjøre et rimelig valg der, og vurdere langtidskonsekvensene, men en toåring kan ofte ikke, og dermed må man bruke noe tvang.
Å ja, kommandering på do bruker vi også. :knegg: Og det er ikke akkurat frivillig når vi drar poden opp av senga for å gå på do før vi legger oss om kvelden, og det er ikke alltid så frivillig han våkner og står opp om morgenen heller, men fysisk tvang er det ikke snakk om da, bare intens kommandering og overtaling.
(Også "tvinges" han til å smake på maten, ved at han ikke får gå fra bordet før han har smakt, eller ved at han ikke få påfyll av noe han liker godt før han smaker på det han ikke har smakt før.)
Nåh, sånn sett er det greit med en unge på drøye 13-14 kg. Han bare bæres ut på do, settes nedpå - hvorpå han henger rundt halsen på den som har bært ham ut - vi gir så beskjed om at NÅ er han på do og kan tisse, og ungen tisser.
Han leer knapt på øyelokkene. Godt sovehjerte ja. :knegg:
Det går kanskje under fysisk tvang, men for å være helt ærlig tror jeg jammen ikke engang at ungen merker det. Annet enn at blæra er tom og sengen tørr.
Jeg gjør gjerne det med poden på 20 kg også, men etter at han flyttet opp i loftsseng får jeg faktisk ikke tak i ham så jeg kan bære ham med meg. :humre: Hvis han er veldig trøtt, maser jeg ham bort til stigen, og så bærer jeg ham derfra.
Mellomste min blir helt hysterisk av å få smertestillende i rompa, så det er det ikke snakk om å tvinge ham til. Siden han synes det er vanskelig å ta tabletter, valgte han en gang å ha feber istedenfor en febernedsettende tablett. Hvis det hadde vært tvingende nødvendig med den tabletten måtte vi jo ha funnet en måte å fått den i ham på, men heldigvis slapp vi det.
Jeg synes det er vanskelig å si at noe tvinger vi de til alltid - det kommer jo ann på hvor viktig det er akkurat i den og den situasjonen.
Egentlig tror jeg at jeg kommer på bare to ting - tannpuss og rene nok klær. Sykkelhjelm. Og bilsikring! (Har sikkert glemt noen andre slike ting også...)
Det er mye som er valgfritt men som får konsekvenser:
rydde rom fredag ettermiddag. Hvis ikke - vi dropper svømmehallen.
gre håret (gjelder storesøster). Hvis ikke - håret blir flokete og må klippes.
De vanlige tingene: bilsikring, tannpuss (eldste har alltid elsket å pusse tennene :knegg: så det er null problem, vesla derimot ... ), medisin.
Eldstemann hatet å vaske håret de tre første årene av livet, så det ble gjort med tvang. Men det ble ikke gjort ofte, for å si det sånn. Kanskje 20 ganger på de tre årene. :dårlig mor: Istedet holdt vi håret ekstremt kort.
Har vel egentlig ikke behøvd å tvinge barna til noe. Jo, forresten. Har hatt ett par runder med medisinering, (penicillin) under tvang. Men nå tar de om de må ha, og egentlig ikke noe styr ut av det.
Storebror har også alltid vært utrolig vrang med påkledning. Da han var 1,5 var jeg klissvåt av svette av å kle på han og brukte lang tid. Når den ene armen var inne og jeg strevde med den andre dro han ut den 1. ermen..
Måtte holde han fast mellom bena for å holde han nogenlunde rolig! Huff. Fortsatt er det reneste rablader på denne tiden hvor han ikke lengre bare kan gå i t-skjorte. Han hater stramme klær.
Er så glad lillebror ikke har noen egne meninger, jeg!! :p Han er en helt annen type.
Ingen av mine er noe glad i negleklipping så det er ofte tvang, men det går.
Storebror er nå så stor at han skjønner om han må ta medisin men vi har hatt noen runder på det også... Han er litt vrangpeistype!!
.jpg)