Som innflytta groruddøl kjenner eg meg sjeldan igjen i medieframstillinga av bydelen min og nabobydelane. Derfor synest eg dette er eit veldig godt stunt: www.spleis.no/project/44027/description
I og med at dette er eit forum med mange Oslo-patrioter, kan det jo hende det er fleire som tenner på denne ideen og ønsker å bidra.
Egentlig vil jeg si at jeg håper mange av stortingsrepresentantene har lest den allerede. Jeg leste den i sommer, og den var både morsomt skrevet og ga nyttig innsikt. Nå føler jeg egentlig at jeg kjente en del til problemstillingen allerede som lagleder for et forballag på østkanten av Oslo, men de jeg treffer på er jo ofte relativt godt integrert. (Det er ikke alle utlendinger som sender jentene sine på fotball, men vi har heldigvis noen.)
Jeg har lest denne og synes boken er veldig bra. Dog kjenner jeg meg overhodet ikke igjen fra min egen oppvekst der, heller ikke for min familie som bor der ennå. Men så er ikke jeg vokst opp i T.U i innvandrerfamilie på 2000-tallet heller.
Boka er schpaa for en potet. ;). Men jeg tenker den er historien om hva som angivelig skjedde i Groruddalen fra 1998 - 2006.
Rapporter blir fort gamle. Fra NOVA. Feltarbeid 2015, publisert 2016/2017. "Det er ikke mer vold i Grorud enn andre bydeler i Oslo". Det er ikke akkurat inntrykket etter siste halvårs avisoverskrifter.
Jeg synes boka er bra, men ikke nødvendigvis viktig for en politiker for å forstå hva som skjer i Groruddalen akkurat nå. Bokens historie avsluttes i 2006. Forskning, rapporter, strategier og innvilging av budsjetter tar for lang tid, den nåsituasjonen blir mer historie enn fakta. Boken forteller kanskje om hvor viktig skole og gratis fritidstilbud er, men det vet politikere.
Den forteller ganske mye om mekanismer i samfunnet, hvordan følelsen av å representere kan være både god og dårlig, fremmende og hemmende, og hvor lett det er å radikalisere noen.
Jeg kjente meg veldig godt igjen i boka, og er fra noen generasjoner tidligere. Så mange endringer går ekstremt sakte, og andre ting endrer seg knapt.
Ja, jeg tenker også mer på det som en bevisstgjøring rundt hvordan ting kan henge sammen og påvirke hverandre, mer enn en beskrivelse av hvordan situasjonen er akkurat på dette stedet i dag. Det kan overføres til mange steder og tider.
Det er klart boka peker på viktige sosiale forhold, men de er ikke spesielle for Tante Ulrikkes vei, innvandrere og barn av disse. Jeg tenkte på det som skjer akkurat på Stovner, Haugenstua og blokkene på Romsås. Beboere, skoler og fritidstilbud. Og selvsagt stigmatiseringen av de som bor akkurat der. Som ble så mye omtalt før sommerferien.
Nei, poenget er vel nettopp at det ikke er spesielt for Tante Ulrikkes vei. Men er garantert gjenkjennbart for dem på Romsås, Haugenstua og andre steder utsatt for stigmatisering. Jeg tror at når man kan kjenne seg igjen i boka, uten å være pakistaner fra Stovner, så kanskje det gjør noe med en. At man skjønner at dette handler om mye annet enn religion og hudfarge.
Eg tenker på dette som eit svar på Listhaug sin tur til Rinkeby og FrP-stortingsgruppa sin busstur i Groruddalen. Groruddalen er fire bydeler med tilsaman 140.000 innbyggjarar. Før sommaren blei det slått stort opp at politiet hadde 150 unge kriminelle i desse bydelane. Dei avisoverskriftene som medførte strakstiltak frå justisdepartementet og bevilgninger til politiet, handla om 0,1 prosent av befolkninga i Groruddalen. Det er ikkje store avvik mellom den siste NOVA-rapporten og dei avisoverskriftene. Det er bare det t NOVA-rapporten handler om ein langt større andel av befolkningen.
Eg er og einig i at det er noko tidlaust med erfaringane til Mo og Jamal.
Stigmatiseringen var veldig kjent. Opplevdes på en annen måte for meg og venner, men den følelsen av at det var/er litt undermåls og lite bra å være derfra. Selv om vi selv hadde hatt en flott oppvekst og trivdes godt. Og at man kjenner området som så uendelig mye mer enn blokker, bråk og fattigdom som det skrives om i media.