Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I dag var det et intervju med økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe i Dagbladet, jeg har ikke fått lest det, men har lest satelittsakene i Aftenposten og VG. Hun sier blant annet dette:
Jeg syns dette er å vri problemstillingen og begynne i feil ende. Jeg personlig reagerer ikke på at hun ikke ønsker å være hjemme med barnet lenger, men at ingen av foreldrene ønsker å være hjemme hele permisjonstiden. Jeg syns tid er noe man bør ta med i beregningen når man får barn, tross alt.
Jeg syns også man heller bør jobbe for at det blir mer press på fedre til å ta ut større del av permisjonen enn at ingen skal gjøre det.
Jeg er enig med du.
Og jeg synes det er helt feil at man skal få utbetalt penger fremfor å ta permisjonen fullt ut fordi man "ikke kan". Hva er det som er viktig her egentlig?
Det er slike som henne som gjør at vi ikke får lengre permisjon her til lands. :trasser:
Jeg er enig med deg glitter - spesielt på det siste. Jeg tror for mange foreldre ikke tar innover seg at det tar tid å få barn.
Når det er sagt - jeg synes det er svært usmakelig at hun får "kjefte-e-poster" fra ukjente mødre om at hun (Ulltveit-Moe) ikke er en god nok mor. Det at hun disputerer med en 4 mnd gammel baby er da ikke noe problem - selve oppgaven er jo ferdigskrevet lenge før man disputerer. Og det er da lov - og dessuten også mulig - å tenke selv om man har en baby.
Det er lov å gjennomføre slike store prosjekter selv om barn kommer - men det er jo litt viktig at det ikke er slike store prosjekter som må prioriteres hele tiden.
Jeg reagerte også på dette oppslaget. Permisjonen er slik jeg forstår det like mye for barnets skyld som for foreldrene og gir foreldre en mulighet til å være hjemme med barnet sitt. Hvis det ikke passer foreldrene å ta ut permisjon, så er vel det noe de må ordne med selv i tilfellet. Ikke noe samfunnet skal betale for. Eller er jeg streng nå?
Ser det er mulig jeg har misforstått hva hun mente. Lurer på om jeg rett og slett ikke skjønner hvor hun vil hen. Bortsett fra at karrieren blir ødelagt hvis man er borte fra jobben et år.
Nei, der synes jeg du legger skylden på feil person. Ulltveit-Moe har sin ærlige mening som jeg ikke er enig i, men det er da legitimt at hun hevder sin mening.
Hvorfor vi ikke får lengre permisjon i Norge? Spørsmålet er vel kanskje om vi trenger mer? Kanskje er det en mer fleksibel løsning vi skal jobbe med nå - f.eks. inspirert av Sveriges løsning?
Det er jeg helt enig med deg i. Jeg syns også det er snodig at ingen av avisene tar en prat med mannen hennes, og hører hvorfor han ikke "kan" være hjemme. Det befester jo akkurat det hun sier; at ingen reagerer på at menn ønsker å fortsette en hektisk karrierehverdag etter at de har fått barn.
Tror vi er på linje her Glitter. Jeg synes at man bør innse at barn krever tid, og har rett på det. En av foreldrene må derfor kunne være hjemme, hvem av dem det er bør vel til en viss grad kunne reguleres av familien selv, men her er jeg usikker. Statistikken viser jo klart at mor stikker av med størsteparten av permisjonen.
Hvis det ikke var for at samfunnet trengte all den arbeidskarft som var tilgjengelig kunne det kanskje vært en ide og gi et år til mor og et år til far, for så å la barnehagen starte fra 2 år? Ingen kontantstøtte og ingen barnehagetilskudd før fyllte 2 år kunne dekke opp utgiften for dette. enkel drømmer
I Oslo er det så vidt meg bekjent ingen kommunale barnehager som tar i mot barn under året, så sant det ikke er noe speiselt. Studentbarnehagene gjør det.
Jeg stusset også på dette. Det hun sier er jo at permisjonen er til for foreldrene, og at denne må kunne få byttes ut hvis man heller vil løse familiesituasjonen på en annen måte. Jeg synes vel egentlig permisjonstiden er vel så mye barnets, og at permisjonsreglene ikke kun bør eksistere for å håndtere likestillingsproblematikken. Jeg skjønner at vi ikke alle tenker likt, og at det nok er tilfeller der verken mor eller far ønsker permisjon i et helt år. Jeg er av den (naive?) oppfatning at dette er såpass sjelden at man neppe trenger en egen ordning for å fange opp de som ikke vil være hjemme med barnet.
Jeg tror også at en slik ordning ville skapt nye problemer, fordi vi da ville risikert at vi ble uglesett om vi tok ut hele permisjonen i stedet for å bytte den inn mot en barnevakt.
Nemlig. Hvorfor skal du, når alle andre klarer seg uten liksom ...
Njah, kanskje litt vel hardt av meg å ta alt utover henne, men slike holdninger ødelegger for de mange - som Monsoon er inne på.
Hvorfor vi ikke får lengre permisjon i Norge? Ja, si det du.
Trenger vi mer? Selvsagt gjør vi det.
Jeg er for en tre-deling av permisjonen. 1 del til mor, en likestor del til far og så en del på deling. Og det uten å ta av den delen mor har i dag; altså utvide den totalt.
Og bytte ut kontantstøtten med hushjelp? :kneblet:
Jeg syns det er merkelig å si at man vil bytte ut permisjonstiden med penger. Fødselspermisjonen har man jo nettopp for å få tid med barna! Jeg våger faktisk å gå så langt som å si at dersom et par ikke har tid til å være hjemme i 10 måneder til sammen med et lite barn så bør de faktisk vurdere om de bør ha barn. Barn krever tid. For barnas skyld må man bruke tid sammen med dem. Og går man tilbake i jobb før permisjonstiden er ute og man dermed har behov for barnepass, vil jeg tro at de som velger den løsningen faktisk har råd til å betale barnepass. Den økonomiske støtten man får under fødselspermisjonen kan ikke sidestilles med støtte til barnepass! Dersom hun mener det, virker det på meg som hun ikke helt har skjønt poenget.
Å disputere med en liten baby reagerer jeg ikke så voldsomt på. Som noen andre sa, det absolutt aller meste av jobben er jo gjort før.
I vår bydel er det bare et par barnehager som tar inn barn under 1 år. Og jeg kan ikke tenke meg det er lett å få plass der.
Jeg er enig med deg i det jeg har uthevet, men jeg synes det er et valg foreldrene skal få ta selv. Ikke staten, ikke politikere.
Angående om mannen til Ulltveit-Moe kan ta permisjon. Vet dere hvem han er? Kanskje er det sånn at noen jobber er for viktige/ansvarsfulle til at man ønsker/kan ta permisjon. Bør man da la være å få barn?
I Norge får vi et helt års permisjon som mor og far kan dele (nesten) som de vil, og vi er dermed veldig priviligerte verdenssammenheng. Er det riktig at Staten/skattebetalerne skal betale om vi ønsker å være hjemme med barna lenger enn til ett-årsdagen?
Det er ikke slik at alle har en familiesituasjon hvor mannen sier ja til å være hjemme et halvt år. Hvis mannen da ikke kan, og kona heller ikke kan, er man i en vanskelig situasjon. Hva gjør du da?
Hvis hverken mor eller far har mulighet til å ta ut permisjon, hvorfor får de da barn? Ellers synes jeg at far bør ta ut mer permisjon enn han gjør i dag, men samtidig er det vanskelig å påtvinge dette også da det ikke er alle familier det passer for. Man har jo det med amming å tenke på også, minstemann her i huset er jo ikke interessert i mat og han er 9 mnd. Hadde jeg gått ut i jobb no så hadde det blitt uholdbart både for mannen og minstemann, han er rett og slett avhengig av puppen fremdeles.
Jeg kjenner litt at jeg sliter med at det skal være så vanskelig å prioritere. Å ha barn tar tid. Å være i full jobb og midt i karrierejaget tar tid. Enten kan man gjøre det ene, eller så kan man gjøre det andre. Man kan ikke få både i pose og sekk. Er det så vanskelig å forstå?
Der er jeg uenig med dere, og jeg synes det er rart at dere på et så generelt grunnlag dømmer andre menneskers liv og valg. Jeg synes det er mange andre valg foreldre tar som før burde kvalifisere til "burde ikke få barn"-stempelet enn det å begynne å jobbe før barnet er 10 måneder.
Dette var et svar til at Ru mente vi har for korte fødselspermisjoner i Norge (burde ha quotet).
Jeg har nå faktisk ikke dømt noen. Jeg sa at de burde vurdere... Og dersom de har vurdert og funnet ut at de vil ha barn, ja da får de aller helst prioritere barna, men dersom de ikke gjør det, får de i det minste la være å klage. Barn tar tid. Har man ikke tid må man prioritere. Så enkelt er det.
Jeg syns det er helt greit at folk gjør karriere, jeg syns til og med det helt greit at folk gjør karriere med barn. Men hvis man har er i et forhold og vet at ingen kan være hjemme hele permisjonstiden, så er det absolutt noe man bør ta med i beregningen ja. Sambo og jeg prioriterte masse annet enn barn en lang periode, og nettopp derfor fikk vi ikke barn da.
Jeg syns absolutt man bør jobbe med situasjonen slik den er i dag, hvor kvinner faller av karrierekarusellen fordi de velger å være hjemme. Men jeg tror riktig vei å gå er å jobbe for at det er like naturlig for menn å være hjemme, ikke at kvinner skal være mindre hjemme. Hvis menn er like mye hjemme som kvinner vil de stille likt i forhold til videre karriere.
Det var denne setningen jeg også reagerte mest på. Det å være en familie er en evig vekting av de ulike medlemmenes interesser. Jeg syns ikke det var spesielt klokt å foreslå at 8 måndeder gamle babyer skal "betale" for at mor og far ikke klarer å dele permisjonen mellom seg på en måte som er akseptabelt i et likestillingsperspektiv.
Barnets interesser er helt fraværende i Ulltveit Moes argumentasjon. Jeg velger nesten å tro at journalisten har presentert et litt skjevt bilde av hva hun egentlig sa.
Men hvorfor er det akkurat 10-12 måneder som er riktig tid å være hjemme med barnet? Fordi det er så lang permisjon vi får i Norge? Mange her på FP ville steilet om man sa at "om man ikke er hjemme med barnet til det er to år, bør man vurdere om det er riktig å få barn". For noen familier kanskje 8 måneder er riktig, for noen er to år riktig.
For det første vil jeg si: Ingen kan sitte utenfor å vite sannheten om hvem som er gode foreldre! Samtidig vet jeg godt hvorfor jeg har valgt å starte som frilanser fordi jeg vil ha mer tid med barna mine nå som de er små. Dette har jeg gjort i flere år nå, og trives med valget. For meg er det et verdivalg. Jeg arbeider som journalist og jakter nå på en mamma over 40 som har valgt å være hjemme med barna på fulltid og mener det er et kvalitetsvalg. Ikke bare lett å finne. Noen tips?
Jeg sendte ungen min i heldagsbarnehage da hun var 9 mnd. Jeg vet om folk som utøver omsorgssvikt og vold mot barna sine som har vært hjemme med dem i årevis.
Jeg syns godt vi kunne ha to måneder lengre permisjonstid i Norge. Hvis du leste det jeg skrev (som du også quotet) så skrev jeg "i all hovedsak". Jeg tror nok noen barn fint kan overlates i barnehage ved 8 måneders alder, men jeg tror også det er en mindre andel som syns det er strålende.
Dette kan man heller ikke vite når man går gravid, siden alle barn er forskjellige og har ulike behov. Man bør derfor ha tenkt gjennom situasjonen på forhånd, siden man er så bissi at ingen av foreldrene har mulighet til å være hjemme hele permisjonstida.
Jeg ville ikke fått barn hvis jeg visste at både sambo og jeg kom til å prioritere karriere over barnet i akkurat den perioden.
Dette synes jeg er et poeng. Akkurat som noen nå mener at det er så veldig viktig å være hjemme med barn til de er tre år, fordi da får man kontantstøtte. Dersom kontantstøttealderen ble endret så ville det sannsynligvis være veldig riktig å være hjemme den tiden.
Jeg er uenig med Ulltveit-Mo. Jeg synes ikke at betalt fødselspermisjon skal erstattes med mer støtte til barnepass dersom man går tidligere tilbake.
Det jeg derimot kunne ønske meg, som henne, er at det skulle være lettere å få barnehageplass til yngre barn slik at det i større grad var mulig å bruke den aldeles utmerket modellen med tidskonto. Altså å strekke permisjonen slik at man kunne jobbe deltid lenger.
Tidskonto eller gradert uttak som det heter burde vært enklere å benytte seg av i praksis. Ulltveit-Moe har noen merkelige uttalelser som jeg ikke er enig i, men at det gjør henne uskikket til å være mor vil jeg ikke uttale meg om, at hun muligens burde ventet litt siden det passet så dårlig med denne permisjonen mitt oppi hennes og mannens liv. Ja det er mulig, eller at hun burde ta seg til å ta seg av sitt eget barn og forskyve enkelte andre planer, kan vel ikke være så vanskelig.
Selv skal jeg levere masteroppgaven min i juni, med termin i mai, så kommer nok dette til å bli forskjøvet ene aller andre veien. Det er slik det blir når familien øker- ting tar tid- og spesielt å ta vare på familien og de minste.
Barnehageplasser for de minste (ned til 6 mnd), mente jeg var ganske vanlig i flere barnehager. Å få plass for de er nok mye vanskeligere, ettersom de eldste barna ofte blir prioritert.
Hei igjen!
Selvsagt har du helt rett i det! Men min tanke, som sikkert ble noe overtydelig :) er at det er lett å gå i den grøften at vi tror vi kjenner sannheten uten egentlig å gjøre det :) Jeg mener også at vi bør våge å være gode "nabokjerringer" som småprater med barn vi møter regelmessig og viser at vi både ser dem og bryr oss om dem!
Sånn, da har jeg lest artikkelen i Dagbladet også. Og jeg blir litt forvirret over hva hun egentlig mener. Når det er snakk om kontantstøtten er hun og jeg helt på linje, og hun trekker frem at det er likestillingshemmende, fordi det i bunn og grunn er kvinnen som går hjemme. Men når det er snakk om permisjon, har hun tydeligvis forståelse for at ikke alle menn kan ta det ut. :confused:
I tillegg er hun irritert over at ingen reagerer på at menn fortsetter å jobbe 15-18-timer i døgnet, men at hun får reaksjoner når hun vil også. Ikke ett eneste sted i artikkelen er barnet nevnt.
Jeg er enig med henne i mye, men ikke løsningen hennes. Også lurer jeg veldig på hvorfor 8 måneder tydeligvis er den magiske grensen. Hvis de tar ut 10 mnd. permisjon, og far tar en av dem, slik han (minst) skal, ville hun vært tilbake i jobb etter 9 måneder. Jeg ser ikke at den ene måneden kan utgjøre et slikt hav av forskjell.
Jeg har også prøvd å komme på stillinger som er så viktige at far ikke kan ta ut noe som helst av fødselspermisjonen, uten å komme på noe.
For så vidt så er det vel allerede ”mulig” å gå ut i jobb når barnet er ni måneder, ved at man velger å ta ut 100 % lønn, fremfor å ta ut 80 %. Det vet jeg om flere som velger, spesielt i de tilfeller der både mor og far har en karriere som må pleies, og hvor det ikke blir sett på som så veldig akseptabelt at man velger 80 %-løsningen (hvis man har et ønske om å klatre videre på stigen). Jeg vet også at det er flere fedre som har problemer med å ta ut seks uker sammenhengende permisjon, fordi det skaper store problemer for arbeidsgiveren. Dette er likevel mennesker som jeg vil påstå er gode foreldre, og som evner å kombinere karriere med familieliv, blant annet ved å gå fra jobben klokken 16 og heller jobbe etter barna har lagt seg, ved å kjøpe seg unna en del av de tingene som må gjøres hjemme gjennom bruk av vaskehjelp og au pair. Men jeg syns heller spørsmålet burde være hvem det er som skal betale for tilrettelegging av dette – og jeg mener vel strengt tatt det burde være arbeidsgiver som eventuelt gir tilskudd til vaskehjelp som frynsegode, ikke staten som betaler for dette.
[font=Verdana][/font]
Sånn jeg ser det så er fødselspermisjon et tilbud man har muligheten til å benytte seg av. Og ønsker man ikke å benytte det tilbudet så skal man ikke få igjen pengene på annet vis. At barnehagedekning fortsatt kunne vært bedre er det vel ingen tvil om, men først og fremst bør man vel prioritere å skaffe dekning til de barna som ikke lenger har foreldre hjemme i lønnet permisjon, fremfor å skaffe dekning for de barna som har foreldre som ikke ønsker å være hjemme i permisjon.
Jeg for min del kokte da jeg leste avisen i dag. Hun drar frem hjelp av aupair og bestemor. Men ingenting (som jeg så) om far. Hun trenger jo ikke å være hjemme 1år i perm. Hun kan jo dele på det med mannen. Og hvis man ikke har tid i det hele tatt til å være hjemme med barnet, da lurer jeg veldig på hva som er poenget med å få barn:confused:. Jeg er så glad hun ikke er min mor. Min mor er karrierekvinne, men jeg hadde synes det var fælt hvis hun hadde synes at det å få meg, var en slik "ulempe" at hun heller ville hatt penger.
Vil forøvrig bare si at når jeg skriver dette innlegget, så er jeg irritert, og har akkurat nå problemer (vil ikke) se dette synspunktet fra en annen vinkel.
Jeg synes artikkelen er litt tøysete, og er enten litt lite gjennomtenkt eller dårlig skrevet. Men jeg synes det er enda mer tøysete å si på andres vegne at de kanskje ikke burde få barn hvis de vil starte å jobbe etter 8 i stedet for etter 9 mnd. Det er en viktig, men tross alt svært liten del av livet, og det kan godt hende at man i den type jobber har andre fordeler som veier opp ganske mye.
Nå er jo mannen hennes temmelig kjent, og jeg blir ikke forbauset hvis det er vanskelig for ham å være helt borte fra jobben sin i lengre tid. Til gjengjeld kan det hende at han har fleksibilitet til å være sammen med barna sine på andre tider og måter enn oss vanlige lønnsmottakere, og det er vel dét Karen UM etterlyser: mer fleksibilitet. Én ting er alder for start (begge mine har fått plass i 0-3), en helt annen sak er at det er veldig mye vanskeligere å få plass til barn utenom hovedopptaket.
Hva hvis man er student? Er det fremdeles forkastelig å sende barnet i barnehagen ved semesterstart hvis barnet er 8 mnd, hvis alternativet er å vente et helt år med studieprogresjonen? Eller er det bare galt hvis man trenger å komme tilbake i jobb?
Jeg vet ikke om noen har sagt det i denne diskusjonen, jeg har hvertfall ikke gjort det.
Jeg vet godt hvem mannen hennes er, og jeg kan ikke se at han ikke greier å ta en eller to måneder permisjon. Det kan til og med gjøres med tidskonto.
Nå er det slik i Norge, som både Gaia og jeg har påpekt, fint mulig å kun være hjemme med barnet i 9 mnd, hvis far kun tar ut den permisjonen han "skal". Jeg skjønner ikke at denne ene måneden betyr så mye for videre karriere, siden Ulltveit-Moe mener det er 8 måneder som er ideelt?
Det jeg reagerer å er hennes manglende fokus på far i situasjonen. Et fokus hun selv kritiserer, det er det som gjør meg så forvirret.
Tja, ikke ordrett, men det er flere som sier at man bør vurdere det, og det er vel ikke så langt unna å si at de kanskje ikke bør få.
Jeg er på ingen måte noen Ridder Av Karrierekvinnenes Bord, men du er jo like fullt i møkka om du venter til 9 mnd hvis det ikke er mulig å få barnehageplass før barnet er 1 år? Poenget hennes er at systemet er veldig lite fleksibelt, særlig hvis du ikke kan betale deg ut av det, og det har hun jo rett i.
Nei, det kan jo være en konsekvens. Men sånn er det jo med alle valg i livet, jeg kan ikke skjønne at det å få barn er liksom noe man har rett til, selv om man ikke vil gjøre endringer i livet ellers. Når vi valgte å få barn var det fordi vi var på et sted i livet det passet, hvor vi begge var så fleksible at vi ville kunne ta ut permisjon, i tillegg til å være veldig tilgjengelig de første årene. Hadde vi begge f. eks. hatt en jobb hvor vi reiste mye og ikke ønsket å gi opp dette på noe som helst vis, så hadde vi nok utsatt det å få barn. Jeg valgte faktisk å slutte i jopbben min, fordi jeg ikke så den som spesielt forenlig med det å få barn.
Er man student finnes det barnehageplasser til barn under ett år, og som jeg fant ut i løpet av denne tråden, så fines det kommunale plasser også. Når målet om full barnehagedekning er oppnådd, vil det vel være lettere for de små å få disse plassene også.
Ja, jeg er enig med henne i at slik det er i dag så må man betale seg ut. Jeg personlig er i mot at man skal gjøre det, fordi jeg syns det er viktigere at foreldrene faktisk er sammen med barnet sitt i permisjonstiden, enn at de skal kunne hoppe tilbake i karrieren én måned tidligere.
Som sagt enig i mange av problemstillingene hun legger fram, men jeg mener løsningen må i stor del være at far kommer mer på banen.
For all del. Alle bør ta en vurdering om når og om man skal få barn. Jeg bare liker ikke helt at man antyder det på vegne av andre man ikke kjenner.
For det første er det ikke nødvendigvis bare snakk om den ene måneden. Det er veldig vanskelig å få plass til et oktoberbarn overhodet, fordi de fleste barnehager ikke
a) tar inn dette barnet i august, fordi det er for lite eller
b) tar inn særlig mange barn i løpet av året.
Og spørsmålet mitt rundt studenter var bare om det var OK for studentforeldre å levere en 8-mnd gammel baby i barnehagen, men ikke for hr. og fru Karriere.
Ja, forhåpentligvis blir det lettere når det blir full barnehagedekning og man kan velge litt selv. Da vil kanskje flere barnehager sette fleksibilitet på dagsorden, både mht. åpningstider og starttidspunkt.
Vel, jeg synes nok det er mer ok for en student enn for herr og fru Karriere. Det har noe med konsekvensene å gjøre. Det kan være krise å måtte utsette studiene et helt år (hva skal man leve av, for eksempel?), mens at herr og fru Karriere velger å begynne å jobbe tidligere muligens handler om behovsdekning på et høyere plan i Maslow.
Jeg er enig i mye som er sagt i denne debatten, og føler UM kjører problemstillingen inn i feil spor. Det må absolutt fokusere på at kvinner sakker akterut i arbeidslivet, men det kan vi hente inn ved at menn og kvinner blir mer likestilt i permisjonsfordelingen. Ikke ved at kvinner er kortere hjemme. Fullt likestilte kan vi vel ikke bli før menn er like "ustabile" arbeidstakere som kvinner på grunn av barneomsorg.
I utgangspunktet syns jeg det går ut på ett, selv om en student nok kan ha større fleksibilitet i hverdagen enn Herr og Fru Karriere.
Jeg syns bare det er helt merkelig at en dame som tydeligvis er såpass feministisk som henne ikke ser det absurde i at mannen hennes ikke "kan" være hjemme. Og at vi sier at noen menn har så viktige jobber at de ikke kan ta permisjon. De får da like mye barn de, som oss.
Det var samme følelse som jeg satt med da jeg leste hele intervjuet. Jeg synes mye kunne løses med fleksibilitet i når et barn starter i barnehage. Permisjonen er et privilegium for at man skal kunne være hjemme med barnet, enten mor eller far.
Vel, det kan hende, men det vet strengt tatt ikke andre enn de det gjelder, gjør de vel? Kanskje toget går for akkurat denne stilligen/stipendet/fusjonen/kontrakten? Poenget hennes er at systemet ikke legger opp til noen form for fleksibilitet hvis hverken far eller mor kan/vil være være hjemme frem til barnet er ett år.
DER er vi helt enige. Det er en annen debatt, og en mye viktigere en. :dulte:
Igjen, det vet vi ikke. Jeg vet f.eks. som et faktum at lille frk. Ulltveit Moe tilbrakte atskillig færre timer i barnehagen i sitt første år enn min elskede lille Sneip Vanlig-Lønnsmottakersønn.
Joda. Nå løste det nok seg sikkert greit for dem i alle fall. Men hun setter fokuset på et viktig poeng. Det er vanskelig for både mor og far å velge noe annet enn full permisjon tilsammen i Norge. Husk at det motsatte er tilfelle i mesteparten av den vestlige verden, der må man tilbake til jobb innen få måneder. Og det er atskillig vanskeligere for dem som ikke kan betale seg ut av det.
Det ER et privilegium, men åpenbart også nærmest en plikt.
Ja, det er det, og personlig så syns jeg det er greit. Jeg syns faktisk permisjonen skal taes av foreldrene, jeg syns ikke den skal være kortere og ønsker meg ikke amerikanske tilstander.
Igjen, jeg syns hun begynner i feil ende. Få pappa ut i permisjon, rett og slett.
Jeg hørte henne på radioen i dag sammen med Anniken Huidfelt (?), og jeg er på linje med Ap-politikeren, at om man ikke nytter seg av et gode så skal man ikke få en kontantutbetaling i "premie" for det.
Men UM var ikke helt oppdatert på at det fantes barnehager som tok i mot barn på under et år, så kanskje hun skulle sjekket litt mer før hun skrev en slik artikkel.
Jeg har sittet og fintenkt litt på dette med hvilke jobber som er for viktige til at man kan ta ut foreldrepermisjon uten konsekvenser. Og ja, jeg er enig - det er fint lite.
Likevel ser jeg at artister, kunstnere og oppfinnere som må "smi mens jernet er varmt" kan ha store problemer med å avbryte karrieren for å en lang permisjon - man kan være glemt når den er over eller man taper et tidsrace på oppløpssiden.
Man kan også ha så mye opparbeidet spesialkompetanse gjennom et langt yrkesliv at det blir helt umulig å skaffe erstatning eller vikar; man har malt seg inn i et hjørne uten mulighet til å komme løs. Jeg ser at det feks kan være vanskelig for en kontrollfreak av en bedriftseier å skulle forsvinne til venstre i månedsvis uten konsekvenser. Men på den annen side; det finnes tidskonto for den slags problemstillinger.
Er det bare meg som himler bittelitt og tenker at nei, man får ikke i pose og sekk når man får barn med en (sannsynligvis) erkekonservativ mann på 60+? Hva hadde hun trodd liksom?
:D hehe, Miss Norway. Husker også en Mr. Ulltveit Moe i sommerens agurkserie i DN som var hjemme med datteren sin fordi hun var syk, men vi måtte for all del ikke tro at det var vanlig.
INFO: Mors del av permisjonen er 6 uker (+ 3 før fødsel). Fars del er 6(?) uker. Resten kan man dele som man vil.
Hverken jeg eller mannen har noen karriere å pleie, men vi tok likevel ikke ut ett helt år permisjon. Og det var da fullt mulig å gå ut i jobb etter 42 uker, barnehageplass fikk vi også. Vi måtte riktignok betale for "mer plass enn vi brukte", den første mnd benyttet vi ikke i det hele tatt, og de neste månedene brukte vi bare fire dager i uka.
Jeg har tenkt på en annen del av denne diskusjonen i dag - nemlig hva er i utgangspunktet en karriere?
Ulltveit-Moe er to år eldre enn meg og er allerede professor ved Universitetet i Oslo. Det er knallbra når det gjelder en forskerkarriere, det skal ingen ta fra henne. Med god hjelp fra familien sin (men vi kan anta ikke fra mannen sin akkurat?) har hun også klart å få barn - og dama er helt sikkert en god mor - på godt og vondt som alle oss andre her inne.
Men - hva er nå egentlig en karriere? Hun sier at de som jobber fra 8 til 15.30 har ikke sjanse til å gjøre karriere. Det får hun sette på sitt eget løp - og for å være ærlig tror jeg hun har helt rett. Du blir ikke professor i den alderen med å ta lange permisjoner hjemme med barn.
Jeg har en karriere jeg er stolt av. Jeg har jobbet fulltid siden jeg var 24 år, og i løpet av de årene har jeg både hatt gode jobber, fått lære mye, har tatt mer utdanning og har det siste året gått over i en litt annen bransje og jobber nå som prosjektleder. I tillegg har jeg tre barn, og alle ungene har hatt meg eller faren sin mye hjemme - alle har hatt oss hjemme på fulltid i mer enn et år. Jeg synes faktisk dette er et godt eksempel på at det er mulig å kombinere karriere med barn.
Det er ikke alle som skal inn i jobber hvor det er knallhard konkurranse. Men - det finnes likevel ganske mange ok jobber som det ikke er så vanskelig å få til bra. Jeg er stolt over at jeg har jobbet vanlige fulltidsstillinger opp gjennom årene og likevel har levert gode resultater som mine ledere har vært svært godt fornøyd med. Jeg har jobbet overtid i perioder, men har sørget for å avspasere timene mine gjennom lengre ferier.
Jeg er med på å forme min karriere - og i årene framover er jeg forberedt på å levere gode resultater for bedriften min. Og det skal jeg sannelig klare innenfor de 37,5 timene jeg blir betalt for hver uke. Resten av tida mi skal jeg bruke sammen med familien (ungene) og venner - være i balanse rett og slett. På den måten har jeg mye overskudd til å bruke på jobb.
Er ikke det en karriere da jenter? Jeg tror ganske sikkert at jeg er like fornøyd med livet mitt og karrieren min som Ulltveit-Moe, men til gjengjeld har jeg kunne jobbet 100% for den. Det kaller jeg en god deal!
Jeg er helt enig med deg. Ingen vil være hjemme i hele permisjonstiden, fordi det går ut over karrieren? :leppe: Man kan ikke stoppe opp så lenge en gang. Burde man da i det hele tatt få barn når man ikke har tid til dem og ikke har lyst til å være sammen med dem?
Er det virkelig et mål å jobbe 15-18 timer i døgnet? Får man noe ut av det, bortsett fra dårlig helse? Får arbeidsgiver egentlig noe igjen for pengene sine når folk ikke er hjemme lenge nok til å få en normal natts søvn en gang, samt ikke minst få andre impulser i livet sitt enn jobben? Hvis begge foreldrene jobber sånn, kjenner de hverandre? Kjenner de ungen(e)? Trenger de ektefelle og barn i det hele tatt? Er de egentlig bare staffasje i dyre billedrammer på skrivebordet?
Tenkte litt på denne saken i går kveld, og begynte å regne på tidene hun mente en mamma burde kunne jobbe uten å få pepper, 15-18 timer. Om du begynner kl. 0700 om morgenen, vil du da være hjemme 2200-0100 om kvelden/natten. Da synes jeg faktisk ikke at det er greit å få unger, jeg. I en kort periode kan det vel gå, men om karrieren skal være så viktig da ser jeg ikke helt vitsen med å få barn. Og det er heller ikke greit at en mann skal jobbe så mye over lengre tid. Hva skal han da med kone og barn? Ha seg litt mellom jobbøktene? Ingen kan greie å innbille meg at han greier å skvise inn nok kvalitetstid med kone/barn mens han sover!
Ja, hva er egentlig karriere? Jeg lurer meg på om UMs debatt egentlig er myntet på en ørliten prosentdel av befolkningen. For slik hun prater så er karriere ensbetydende med å strebe mot direktørtittel, et professorat, å bli utnevnt til statsråd eller kanskje supermodell. Hva med alle oss andre, som befinner oss et hakk eller to under? Mange føler seg faktisk både flinke, smarte og i vinden, og klarer det med å jobbe 40 timer i uken. Å jobbe 80-timers uker er stort sett ikke nødvendig i veldig mange jobber. Er denne diskusjonen egentlig ikke myntet på oss?
Jeg vet, jeg var litt kort i det innlegget mitt.
Poenget er at JEG er for utvidelse av permisjonen, men det er en helt annen diskusjon som vi kan ta (og har tatt før) et annet sted. ;)
Jeg skummet en artikkel i Morgenbladet om kvinner i forskningstillinger mens jeg sto i kassa på butikken i dag tidlig, om kvinner som sier de ikke vil forske egentlig har et reelt valg etter de har fått barn. At det er miljø det ofte forventes at man putter inn ekstremt mange timer hver dag, det er resultater som blir målt, ikke tid og forskerforeningen(?) ikke har det å få ned antall arbeidstimer som noen kampsak.
Jeg syns problemstillingen som Ulltveit-Moe er interessant for de fleste kvinner i den sammenheng at det er kvinner som får peset hvis de vil jobbe mer, ikke menn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
