Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Hva tenker FP om vikaren på Ekeberg skole som er sagt opp fordi han ikke hilser på kvinner?
Først ble jeg overrasket over at dette kunne gi en så voldsom konsekvens. Selv har jeg som lærer opplevd dette to ganger, de siste 5 åra. Første gang fra en tolk, og så fra en forelder. Begge ganger føltes det som en avvisning, som jeg rista av meg fort da vi hilste med øynene i stedet. Men det var vanskeligere å godta fra tolken- ettersom jeg skulle samarbeide og være «på lag» med ham.
Nå har jeg tenkt at det kanskje er greit å sette en strek for toleransen, når det går utover en tredjepart. Denne personen jobber med barn og er et forbilde på verdier. Hvorfor er det greit å begrunne dette med religiøs tro, når det handler om at han ikke skal utsette seg selv for seksuelle fristelser? Da er det kanskje på tide å ta skrittet (heh..) helt ut i 2018 og innse at du bor i Norge?
Jeg tenker det er helt greit å sette strek et sted, og dette er et greit sted. Det handler om å kunne innrette seg etter helt vanlige normer og folkeskikk.
Jeg tenker det er ugreit. Religion er en privatsak.
Hos oss så håndhilser lærerne på elevene hver eneste morgen. De lærer høflighet og respekt. Hvordan skulle en lærer som ikke kan hilse på det motsatte kjønn håndtere dette? Håndhilse på guttene, men ikke jentene? Det ville jeg sett på som tydelig diskriminering og forskjellsbehandling.
Jeg syns han argumenterer helt legitimt, egentlig, men jeg er uenig i konklusjonen, jeg syns fortsatt vi skal ha noen ganske klare normer på samhandling, og JEG syns grensen går her.
Jeg antar at Lippestad også syns grensen går et sted, for eksempel om man nekter blikkontakt med kvinner. Eller å være i samme rom som dem. :p
Jeg synes ikke det er greit og er enig med Mex i at religion er en privatsak.
Mannen opplevde noe lignende i jobbsammenheng. De hadde besøk av noen fra Pakistan og når de kommer inn i rommet gjør mannen min som man pleier i Norge, nemlig rekker fram hånden for å hilse på dem, men kvinnene ville ikke hilse på ikke-muslimske menn. Mannen min sa han følte seg utilpass og som om han hadde gjort en faux pas ved å ikke vite at han ikke burde ha prøvd å håndhilse, men egentlig er det jo de som burde satt seg inn i våre skikker og ikke omvendt.
Jeg synes at rektor har gjort helt rett i denne situasjonen. For meg, som kollega til denne mannen eller som mor i klassen ville det vært svært problematisk å forholde meg til en mann som ikke ville ta meg i hånden.
Jeg ser at Lippestad og andre argumenterer med at det er mange andre måter å vise respekt på. Men håndtrykket er en vanlig og veldig lite intim måte å hilse på. Og om han ikke ønsker å gjøre det, så mener jeg at han må lete etter et yrke med mindre menneskekontakt.
Ellers er det litt vittig med tanke på at Kristopher Schau for noen uker siden (på Krisemøte) snakket om at han i mange år nektet å håndhilse fordi han mente at det var en helt meningsløs tradisjon. Og egentlig angret litt på at han hadde gitt etter for konformiteten og begynt å gjøre det.
Når jeg leser det Geir Lippestad skriver, så tenker jeg at det er lett for ham å si, siden han ikke er den som ikke blir håndhilst på. Det er veldig enkelt å være tolerant for diskriminering på andres vegne, noe jeg opplever dette innspillet som.
Som kvinne syns jeg det er ugreit at en mann mener han har en rett til å ikke håndhilse på meg. På samme måte som jeg reagerer på menn som ikke en gang vil sitte ved siden av kvinner, av religiøse årsaker. Hadde jeg derimot vært på besøk eller bodd i et land hvor menn ikke håndhilser på kvinner, så hadde jeg ikke forventet at de skulle håndhilse på meg. Det handler om respekt for de lokale skikkene.
Det er en ting jeg har lært av å følge med på den amerikanske debatten, og det er det at man skal være varsom med å være tolerante på andres vegne. En majoritet verken kan eller skal definere hva som oppleves som greit av en minoritet. Og er man ikke i den diskriminerte gruppen, så skal man være varsom med å mene noe om en handling er diskriminerende og/eller ugrei eller ikke. Og jeg, som kvinne, opplever det veldig ugreit at en mann ikke hadde vært villig til å håndhilse på meg i en slik situasjon. Hvis mitt barns lærer hadde nektet å håndhilse på meg, men hadde håndhilst på mannen min, så hadde jeg stilt spørsmål ved hans evne til å behandle jentene og guttene likt, i en undervisningssituasjon. Fordi det handler om et grunnleggende syn på kvinner som jeg opplever som ugreit.
I utgangspunktet er jeg for religions- og meningsfrihet. Men man må være villig til å innordne seg de reglene og kutymene som eksisterer i det samfunnet man velger å bo i. Det er f.eks. helt greit at man velger å ikke spise visse typer mat, begrunnet i religion. Og at man heller ikke ønsker å håndtere visse typer mat. Men da er det yrker man ikke kan ha, hvis det blir en belastning for kollegene at man må tas hensyn til. F.eks. kan jeg tenke meg at det er vanskelig å jobbe som institusjonskokk. Mens det er helt uproblematisk å jobbe som lærer, fordi det strengt tatt ikke er en del av jobben din å håndtere mat (ref. at han fikk fritak fra å håndtere leverpostei - helt greit i mine øyne.)
Jeg er enig med Polyanna og dere andre. Det er dessuten hans egen personlige tolkning av religionen, og ikke noe som er universelt nedlagt i Islam. Muslimske menn håndhilser på kvinner hele tida, så hvis det er noe han selv tenker at han ikke bør gjøre så må han nesten bare finne seg et yrke hvor det ikke er nødvendig.
Jeg er uenig med Lippestad og mener også at hans perspektiv undervurderer funksjonen læreren har overfor dem han nekter å håndhilse på.
Det er forskjell på yrker. I noen yrker spiller håndhilsen liten rolle, i andre spiller det stor rolle.
Hvor lenge hadde man fått fortsette som eiendomsmegler om man nektet å håndhilse?
Hva om dette var en satanist som nektet å håndhilse på kristne?
(Ja det finnes noen som tror de blir besmittet sånn)
Er det også greit av religiøse årsaker? Hva kan vi som foreldre forvente av del som har ansvar for ungene våre en stor del av hverdagen deres?
Jeg er intet mindre enn sjokkert over likestillingsombudet som gir denne mannen medhold i at han diskrimineres på bakgrunn av religion. Det er for meg helt opplagt at det her er snakk om diskriminering av kvinner i første omgang. Jeg synes rektor gjorde riktig.
Når jeg er i andre land forsøker jeg å gjøre som man gjør der, og hilseskikker er jo en del av det.
Når jeg var på Bali i sommer hilste jeg med å sette håndflatene mot hverandre og bøyde meg litt fremover og visste at jeg ikke skulle ta noen i hånden.
Jeg forventer at de som kommer hit respekterer hvordan vi gjør ting og hvordan vi har det her. Hilseskikken er å ta i hånden, og det er ikke lov å diskriminere.
Det er selvsagt, synes jeg, ikke greit. Lurer på om Lippestad og de andre som synes dette er greit, ville synes det var like greit dersom man, av en eller annen snål grunn, nektet å håndhilse på en annen gruppe som homofile, mørkhudede, kristne e.l. Jeg tror jamen pipa hadde fått en ganske annen lyd...Diskriminering skal ikke aksepteres uansett årsak.
Jeg har også truffet noen få slike muslimske fundamentalister i jobbsammenheng, de håndhilste på mine mannlige kollegaer, men ikke på meg. De forklarte hvorfor, men det var allikevel en litt kjip opplevelse. De var da fra muslimske land, ikke norske.
Generelt tenker jeg at religion må være en privatsak. Om man ikke klarer det, må man finne seg yrker det det ikke forventes at man må gjøre handlinger som strider mot sin religiøse overbevisning.
Jeg skjønner ikke hva religion har i rasismeparagrafen å gjøre, og hvorfor det - som Lippestad argumenterer for - skal tas samme hensyn til religiøs tilhørighet som til funksjonshemming, hudfarge, legning og kjønn. Resten er medfødt, religion er helt frivillig. Akkurat som andre ideologier.
Fyren velger et livssyn hvor han diskriminerer, som følge av dette sanksjoneres han. Hans valg.
(Ikke synes jeg det er så skrekkelig interessant å ha AKS-ansatte rundt ungene mine med så lite kontroll over egen seksualitet at de ikke håndterer "fristelsen" det er å berøre noen av motsatt kjønn heller. Høres rimelig ubalansert ut).
Og forøvrig mener jeg Lippestads innlegg er skivebom og blir irritert på den nedlatende tonen i språket. For dette handler ikke først og fremst om måter å Hilse på, men at kvinner diskrimineres.
Nei, jeg syns ikke det er greit å ikke håndhilse på kvinner. Jeg er enig i en del av Lippestads argumentasjon om dualitet etc. men syns ikke det er gyldige argumenter i denne saken.
Jeg syns rett og slett utgangspunktet for hvorfor han ikke vil hilse er kvinnediskriminerende og idiotisk. Jeg vil ikke defineres som en fristelse som han liksom ikke skal greie å stå i mot om man har hudkontakt. Også reiser det en rekke ekstra spørsmål: Gjelder det bare voksne kvinner? Hva med unge jenter? jenter som er barn? Hva om en kvinnelig elev skader seg, kan han ta på henne da for å hjelpe henne? Kan han trøste småjenter?
Jeg opplevde i en jobbsetting for over ti år siden at en somalisk mann jeg skulle jobbe med ikke ville håndhilse. Det opplevdes utrolig sårende og krenkende, jeg var virkelig overrasket selv over hvor vanskelig dette kjentes. Når jeg er andre steder, så hilser jeg slik de gjør der. When in Rome, osv.
Jeg var i en slik rolle overfor ham at jeg hadde anledning til å både snakke med ham om det og veilede ham til å begynne å håndhilse. Det har han takket meg for i ettertid og jeg tror det var svært klokt av ham å gjøre den vurderingen. Man får rett og slett problemer i det norske samfunnet om man ikke håndhilser. When in Rome, osv.
Jeg er ikke enig med Geir Lippestad. Det er ikke opp til hver enkelt hvordan man utøver sosial omgang. Det er skrevne og uskrevne regler for hva man gjør i omgang med andre på jobben. Jeg vil ikke nektes håndtrykk av Ali og jeg vil ikke klemmes av Geir på jobb. Jeg vil håndhilses på. Punktum.
Jeg synes denne kommentaren var god: www.dagbladet.no/kultur/handhilsing-og-andre-kulturkollisjoner-i-arbeidslivet/70087181
"Det er ikke diskriminering at alle ansatte må følge de samme prinsippene."
Jeg håndhilser ikke på muslimer.
Jeg håndhilser ikke på fargede.
Jeg håndhilser ikke på transkjønnede.
Høres ugreit ut.
Selv i mitt yrke er faktisk dette litt vanskelig. Vi hadde en avløser som ikke forholdt seg til meg i det heletatt. Noe som jo var litt utfordrende.
Ja, jeg ser ikke hvorfor det skulle være annerledes. Kanskje verre enda, hvis argumentet går på å ikke fristes. Hvis en kvinne ikke ville håndhilse på min mann, fordi hun ikke ville friste han, tror jeg han ville blitt dødelig fornærmet over manglende tiltro til hans selvkontroll. Det hadde gått direkte på hans ære løs faktisk.
Og hva ville dere gjort neste gang dere i jobbsammenheng møter en som ikke vil håndhilse på deg? Vil du si i fra? Det har jeg fundert litt på. Om jeg skal si høyt at «det synes jeg er synd, for for meg er det å håndhilse et tegn på respekt».
Det hadde jo vært vedkommendes tap, i så fall, for han hadde skadet vår relasjon. Men ofte hilser jeg på kunder, og da må jeg jo ta dem som de kommer, med alle sine greier.
En kollega hadde blitt rettledet (eller ikke fått jobb i første omgang).
Jeg hadde tenkt det samme om en kvinne som ikke håndhilste på menn. Og som leder ville jeg ikke ha ansatt henne i en jobb med mye menneskekontakt.
Men, jeg hadde nok likevel reagert litt annerledes ettersom vi ikke har mange hundreår bak oss med historie på at kvinner har manglet respekt for menn. Og jeg hadde derfor ikke opplevd det som så nedlatende som dersom en mann ikke vil hilse på en kvinne.
Selvsagt er det ikke greit, og det har ikke noe med måte å hilse på å gjøre. Jeg tror han kunne komme unna med det dersom han hadde en grunn til å ikke håndhilse på noen, men her er det jo kjønn som er greia. Det er ikke greit i vår kultur. En lærer må dessuten forholde seg til folk som ikke er godt informerte kollegaer, og da blir det enda mindre greit. Man kan jo ikke velge dn annen lærer.
Nei. Jeg kunne jo ønske det, men det ligger sterkere skyts i at menn særbehandler kvinner enn motsatt. Det måtte i såfall være hvis en kvinnelig lærer omtalte tenåringsgutter som fristelser som må unngås.
Ja. Jeg hadde syns det hadde vært ekstremt pussig (og som mann, ganske støtende, ville jeg trodd), om en kvinne nektet å håndhilse på en mann, med den begrunnelsen at hun ikke ville friste ham. (Seriøst, hvor lite kontroll tror du menn egentlig har over sin seksualitet.)
Jeg klemmer/luftkysser på kinnet, også relativt ukjente menn, i land der det er hilsemåten. Selv om det ikke er naturlig for meg. Fordi det gjør man der. Det hadde aldri falt meg inn å nekte å gjøre det, med begrunnelse i min intimsone, hvis det hadde vært oppfattet som uhøflig av meg å avstå fra å hilse f.eks. på verten på den måten.
Såklart er det ikke greit. Og ikke det at han ikke håndhilser, som Lippestad skriver om, men spesifikt det at han ikke håndhilser på kvinner. Det er ikke greit å nekte å oppføre seg normalt overfor kvinner, og det er ikke noe jeg synes man skal akseptere i toleransens navn.
Hvis en person av kulturelle eller psykiske eller somatiske grunner ikke takler å ta på fremmede mennesker, så kan man godt som arbeidsgiver/kollega/medmenneske akseptere det og tilpasse seg det og vise toleranse og medmenneskelighet.
Men jeg ser ingen grunn til å akseptere og tilpasse oss at enkeltpersoner ikke klarer å behandle kvinner normalt og ordentlig.
Det kommer helt an på situasjonen. I de situasjonene jeg har opplevd det (kunder/potensielle kunder fra muslimske land), er det helt uaktuelt. Dersom det for eksempel var en lege som ikke ville håndhilst på meg, er det godt mulig at jeg hadde levert inn en klage. I en annen sammenheng kan det godt være at jeg hadde tatt det opp med vedkommende.
En ansatt ville jeg selvsagt tatt det direkte opp med eksempelvis.
Ja, det er det mest skremmende med hele denne saken. At diskriminering kan tillates med bakgrunn i religion. Jeg tror helt ærlig ikke likestillingsombudet har satt seg godt nok inn i alle aspektene rundt denne saken.
Og fyren argumenterer ut fra «respekt» for kvinner. Det er ganske utbredt, historisk sett, å ha liksom-respekt for kvinner som fundament for diskriminering og forskjellsbehandling, og det gjør det litt vanskeligere å se at det er diskriminering det er. Det er vanskelig å lage et helt parallelt eksempel om det å nekte å håndhilse på f.eks. svarte, homofile, jøder eller Arbeiderpartivelgere, siden ingen ville ta det på alvor dersom du sa at det var av hensyn til den andre parten. Så hvorfor skal vi ta det på alvor når argumentet er at det er av hensyn til oss kvinner? Jeg kan love at ingen damer jeg har møtt som har møtt menn som nektet å ta dem i hånden, følte seg spesielt respektert.
Det skal nok en del til at jeg hadde sagt fra om at noen jeg møtte i jobbsammenheng gjorde noe som jeg oppfattet som respektløst.
Men hvis vedkommende sa eksplisitt at han ikke håndhilste på damer på grunn av respekt, håper jeg jeg ikke hadde vært for forfjamset til å svare noe sånt som det du skriver her. Jeg synes det var et fint svar.
Dette handler vel egentlig om hvordan man tolker lov om diskriminering? Likestillings- og diskrimineringsministerens kontor tolker loven som de gjør, så er det vel opp til retten å avgjøre om hvorvidt dette handler om religiøs diskriminering eller om arbeidsgivers krav om håndhilsing trumfer dette. Det handler vel om det kan påvises at det å nekte å håndhilse kan godtas som saklig, nødvendig utelukkelsesgrunn og hvorvidt nekting av håndhilsing vil være en ulempe for utøvelse av yrket. Tror jeg. Uten at jeg er jurist.
Nettopp. Fantastisk bra beskrevet. Liksom-respekt. Vi kan ikke akseptere det.
Jeg synes også eksempelet til Løve er illustrerende. Hva om man kommer inn til en behandlende lege som ikke vil ta deg i hånden fordi du er kvinne. Det ville vært absurd om det skulle "tolereres". Det ville gitt null tillit for kvinnen, til han som skulle ivaretatt hennes helse. Det er ikke ok i arbeidslivet å få aksept for slik praksis.
Ble ganske overrasket over Lippestads innlegg, særlig med tanke på hvordan han avslutter. At han gjerne hilser på folk med en klem, og håper det aksepteres. For min del er det å gi folk en klem, som gjerne innebærer mye mer kroppskontakt enn håndhilsing og kinnberøring, som at man tar og/ eller holder i andres kropp - betydelig lenger inn i intimsonen. Og for å være helt ærlig synes jeg klemming er ganske klamt om det ikke er mine nære venner. Hvordan tenker Lippestad at han skal håndtere det?
Hvis en mener respekt er å håndhilse, og den andre mener respekt er å ikke håndhilse, da mener jeg han som har en jobb av de to skal tilpasse seg jobbsituasjonen og brukerne. Til syvende og sist handler det om hvem sin definisjon av "respekt" som skal gå foran, og jeg mener det ikke er gitt at den som bruker religion som begrunnelse som nødvendigvis skal gå foran.
Det gjør jeg ganske ofte. Jeg tilstreber egentlig å hilse slik de jeg møter ønsker å hilse. Både av religiøse og av andre årsaker. Det vil si at jeg både hilser med øynene, tar hendene sammen og bukker lett, bare sier hei samt tar folk i hånda i løpet av arbeidsdagen. Den hilsemåten jeg har medt problemer med i jobbsammenheng er klem.
Tenker at det er annerledes for en lærer enn en i mitt yrke som saksbehandler i det offentlige. Min jobb er å skape relasjon og samarbeide med mennesker som mange ganger er vettskremt for meg. Å tvinge hånda mi på de jeg møter kan noen ganger føles som maktutøvelse. Det har forøvrig skjedd at jeg har brukt håndhilsing slik, for å sette meg i respekt der respekt ikke har vært vært tilstedeværende.
Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Jeg er ikke med på begrunnelsen hans til ikke å håndhilse, den blir diskriminerende, og likestilling trumfer religion. Så jeg skjønner godt at de ikke ønsket å tilby ham mer jobb.
Men rent hygienisk sett hadde vi sluppet unna en del smitte ved å hilse på andre måter istedenfor.
Og min egen intimsone blir invadert ved håndhilsing. Så jeg hadde blitt veldig glad om jeg kunne slippe.
Jeg møter også relativt ofte folk som ikke håndhilser, av religiøse årsaker (og de som ikke gjør det av sinne). Mest menn, men også kvinner som ikke vil hilse på mine mannlige kolleger. I og med at jeg har den markante maktposisjonen, tilpasser jeg meg som oftest subtilt, men tar det ofte opp som tema senere. Som en del av pakka "forelder i Norge/krysskulturelle barn."
Vi diskuterer det en del internt på jobb, det er ikke konsensus. Jeg er blant dem som i blant trassig holder frem hånden til sinnamenn slik at de må være demonstrative i stedet for bare vagt unnvikende. Det er sjelden respekt jeg opplever å lese i blikkene da, egentlig.
Men det er nesten litt derfor håndhilsing er viktig. Det viser at vi ikke er redd for motparten og er villig til å strekke oss litt for å vise respekt.
Japp. Var han bakteriefobiker så er jo det noe ganske annet. Men om han ikke ville håndhilse på noen, så ville vel jeg som overordnet oppfordret ham til å jobbe med det, nettopp fordi håndhilsing er en såpass innarbeidet kulturell greie, at man skaper mange kleine situasjoner ved å ikke gjøre det. Men det er jo en annen sak.
Jeg hadde følt det så innmari kleint om jeg var i møte med flere menn, og alle ble hilst på unntatt meg. Eller om jeg møtte som forelder i et ubehagelig skolene , og startet med å bli nektet håndhilsing.
Jeg syns det Mei og Shute trekker frem her er viktig. De har jobber hvor de er i en (opplevd) maktposisjon i forhold til menneskene de møter, og det er det i visse situasjoner både greit og naturlig at man godtar at den andre ikke håndhilser. Samtidig som jeg også tenker det kan være helt greit å være tydelig og demonstrativ med sin fremstrakte hånd. Nettopp fordi det er en del tydelige signaler som gis hva gjelder evnen til å tilpasse seg kulturen i det landet man oppholder seg. Det er rett og slett både viktig og nødvendig å sette seg inn i grunnleggende lokal folkeskikk, og hva som forventes for å oppleves som høflig i det landet man er. Hvis man møter utenlendinger i jobbsammenheng, så kan det være greit å være imøtekommende på visse ting. Men hadde jeg vært i en forhandlingssituasjon med en motpart der det var viktig å vise makt og styrke hadde jeg ikke gitt meg på forventningen om å bli håndhilst på. Hvis behovet var at jeg skulle være smidig og diplomatisk, hadde situasjonen vært en annen.
Og hadde han vært bakteriefob, kunne han jo bare tatt på seg en handske. Jeg kan leve med at han ikke villet hatt hudkontakt, forutsatt at han hadde behandlet menn likt.
Hva om denne mannen hadde argumentert med at han fra nå av ville avstå fra blikk-kontakt, håndhils, kroppskontakt og alene-i-rom-kontakt med BÅDE kvinner og menn fra nå av? Hadde det vært greit?
Og hva hvis begrunnelsen var bakteriefobi og ikke religion? Hadde det utgjort en forskjell?
Jeg mener at hvis han her fyren hadde vært konsekvens i sin håndtrykk-nekt og latt det gjelde alle, så kunne det passert. Det at han skal heve lønn på statens bekostning og samtidig få lov til å åpenlyst forskjellsbehandle ut fra kjønn er ikke ok. Men denne form for religiøs fanatisme er ikke forenelig med å jobbe i skolen, med barn.
Jeg sitter og lurer på om vedkommende er samme person som jeg valgte å ikke bruke som tilkallingsvikar... Jeg jobber jo på en skole hvor så og si alle elevene kommer fra muslimske familier og mener det ville vært svært problematisk med en mannlig eller kvinnelig lærer som ikke håndhilste. De som jobber hos meg bør være integrerte nok til at de følger vanlige norske normer.
En sjelden gang møter jeg foresatte som ikke håndhilser. Det er like rart hver gang. Men mine mannlige kollegaer har også opplevd det samme.
Jeg har opplevd å ikke bli håndhilst på, og enig med resten, det gir en guffen følelse. Han ene pappaen sa jeg fra til at det var ubehagelig å bli oversett. Han tok imot og var alltid svært hyggelig etter den samtalen, selv uten håndhilsing.
For min del ville en slik lærer for mine barn ført til bytte av skole.
Denne saken ble til og med omtalt i New York Times. Og kommentarfeltet der var interessant. Det er utrolig mange der ute som mener at håndhilsing er respektløst og/eller uhygienisk.
Jeg syns det er så ubeskrivelig mer akseptabelt at man nekter å håndhilse på noen kontra at man nekter å håndhilse på kvinner/menn/homofile/blondiner/"Ex on the Beach"-deltakere og lignende.
Jeg er selvsagt enig i at det er en annen sak om man ikke håndhilser på noen. Men jeg synes uansett at det også kommer an på hvilken jobb man kan gjøre.
Jeg ville reagert veldig på en lærer (mannlig eller kvinnelig) som ikke håndhilste og lurt på hvilke holdninger dette mennesket lærer fra seg.
Selv har jeg en jobb der jeg møter mange og jeg kunne nok gjort den om jeg ikke ville håndhilse, men det ville blitt sett på som rart. Men jeg har en del rundt meg som er mer kontorbundne og stort sett bare har interne møter og de ville nok i mye større grad kunnet la være å håndhilse uten at noen hadde reagert.
Enig. Jeg ble litt overrasket over at han ikke tar den nyansen.
Jeg syns dette var så godt skrevet at det fortjener å bli quotet enda en gang.
Jeg har opplevd at en mannlig muslim ikke ville ta meg i hånden, som jeg hadde strukket fram. Han sa "Jeg håndhilser ikke på kvinner". Jeg ble paff og irritert, men klarte ikke si noe som helst. Det ødela litt for det påfølgende møtet, gitt.
Jeg har opplevd dette bare en gang og det var ikke ut av respekt for kvinner han senere slo lederen i mottaket i hodet med en stein iallefall.... Det å kunne håndhilse i jobb i norge synes jeg er et greit krav.
Veldig enig. Jeg er forøvrig også i omgang med noen som ikke håndhilser på og generelt oppfører seg meget merkelig i kvinners nærvær, og jeg mener det hører ingen steder hjemme. Dette er i tillegg 3. generasjons muslimer i Norge forøvrig, og nesten litt sjokkerende at de er så låst i sine tolkninger og samtidig skal klare leve i det norske samfunnet. Jeg mener det ikke hører noe sted hjemme. En ting er hva du gjør privat, men hvis det virker inn på din utførelse av jobben du har blir det noe helt annet. Velger du da å sette religion foran alt, må du også ta konsekvensen av det og tåle at du av den årsak ikke kan jobbe med alt du vil. Synd, trist og leit, men vedkommendes valg. Og alle valg har en konsekvens. I dette tilfellet mistet vedkommende jobben. Jeg synes det er helt fair.
Jeg er ikke noe glad i håndhilse, men gjør det når det passer. Når det er selektivt, opplever jeg det som provoserende. Man bør innrette seg etter kulturen i landet. Har du preferanser som tilsier at det er umulig, ja da må man tenke jobb og situasjoner der dette ikke støter andre.
Det er jo bare bullshit. Jeg rekker ut hånden til samtlige muslimske menn og vetterehva, de håndhilser de, og jomen har de respekt selv om jeg sikkert råfristet dem.
De synes jo ikke de er noe stas om jeg håndhilser varmt på kona og ikke ofrer de et blikk. Da kommer de med hånden. For det er ikke no arti å bli oversett.
Jeg har opplevd å ikke bli håndhilset på da jeg ville takke en tannlege (tannlegevakt da en tann knakk). Veldig tydelig at her var det ikke aktuelt å ta på noens hender. Jeg syntes det var nokså ubehagelig, og følte meg usikker og dum. Dessverre, jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe, men ble litt satt ut i situasjonen. Jeg vet at tannlegen er muslim. Og så er jeg litt usikker på hva jeg ville ha sagt, da, men jeg synes det blir feil at jeg skal føle meg usikker og dum etter et tannlegebesøk. :hmm:
Jeg diskuterte dette med en av mine muslimske kollegaer tidligere i uka. Og jeg konkluderte med at det er en forskjell om jeg er den som har "makt" i forholdet eller ikke. Om jeg i et møte med foreldre ikke blir håndhilst på så føles det rart og litt ugreit, men noe jeg aksepterer at skjer. Om det er jeg som er den underlegne i situasjonen ville det både føltes ugreit og det ville gjort at jeg følte meg enda mer underlegen.
Som lærer vil man være den med "makten" i møte med foreldrene. Dermed er det veldig ugreit om en lærer nekter å håndhilse på en forelder som strekker ut hånda for å hilse. Det gjelder begge kjønn. Det ville også vært like ugreit å påtvinge seg et håndtrykk.
Helt på siden, men: Er foreldre virkelig den underlegne part i møte med ungenes lærere? Jeg føler meg absolutt ikke slik. I møte med refarne lærere, føler jeg meg likeverdig. Jeg føler meg definitivt som den overlegne parten i møte med hun ganske nyutdannede 27-åringen på trinnet.
Hvis jeg hadde vært 25 år og ung mor, hadde jeg helt sikkert følt det ulikt, så det er veldig greit at lærere er obs på at de kan være i en overlegen rolle altså.
Der hvor jeg jobber og har jobbet er det slik i veldig stor grad. Men så jobber jeg i et område hvor ekstremt mange bor i kommunale boliger, 60 % av barna lever under fattigdomsgrensen og få av foreldrene har noe utdanning.
Men klart, når jeg møter lærerne til barna mine er jeg ikke spesielt underlegen. Spesielt om læreren er ung og uerfaren. Husker selv jeg hadde utviklingssamtale med en far da jeg var veldig fersk som lærer. Han var rektor på en skole og jeg syntes det var kjempeskummelt.
Sånn rollemessig så er jo på en måte skolen, representert ved læreren, overlegen. Det er de som bestemmer i praksis og som representerer systemet, mens jeg som forelder representerer eleven/brukeren.
At jeg som person ikke er (eller føler meg) underlegen er jo rimelig og bra, men jeg skjønner godt hva Blånn mener. (Det er lignende grunner til at jeg opplever at det er en annen situasjon når en muslimsk kvinne ikke vil håndhilse på menn, enn når en muslimsk mann ikke vil håndhilse på kvinner.)
For meg så kommer det mye an på hvordan en muslimsk mann hadde tatt meg i mot, uten å håndhilse på meg. Det håndtrykket er lite viktig for meg, så lenge vi hilser på annen måte, feks med øyekontakt, et imøtekommende nikk og presentasjon av navn. Altså at han viser at han ser meg, selv om han ikke tar meg i hånda.
Jeg har en nær beskjent som er barnepelier på fødeavdelingen her i byen, og hun møter jo fødende par med forskjellige bakgrunner. Når hun kommer inn på fødestua, så er det helt naturlig å hilse på fødeparet, og å presentere seg, siden de jo skal gjennom en heftig og intim seanse. Hun innrømmet at hun ble noe paff de første gangene hun opplevde avvisning på det å håndhilse med far, men hun fikk en gang en forklaring av en far som beklaget at han ikke tok henne i hånden, men dette var deres kultur, men om du ser på meg nå, så hilser jeg uansett høflig på deg, med blikkontakt og det som er.
Etter dette så ble hun obs på dette, og nå leser hun situasjonen fra gang til gang, og ser tydelig om han vil ta henne i hånden eller ikke. Og hun opplever en hilsesituasjon uten håndtrykk som like fin som med håndtrykk.
Ja, for oss virker det diskriminerende, men jeg klarer ikke bli snurt av den grunn, så lenge jeg føler at vi hilser uansett. Så er jeg er i tvil på om jeg støtter denne oppsigelsen eller ikke. KOmmer an på hvordan vedkommende har møtt kvinnene i hilsesituasjoner.
Men det hjelper jo egentlig ikke. Hvis noen hilser forskjellig på meg og mannen min fordi han er mann og jeg dame, så er det diskriminerende. Det blir ikke bedre av at man sier det er på grunnlag av kultur.
Jo mer jeg tenker på dette her, jo mer irritert blir jeg. Ingen ville vel akseptert at man ikke håndhilste på noen med en annen hudfarge. Hvorfor i alle dager skal man på noe som helst vis akseptere at kvinner ikke skal hilses på?
Ser at hovedoppslaget på VG- nett nå er en mann som ble avvist på intervju fordi han oppga å ikke håndhilse på kvinner. Han er skuffet over å bli diskriminert på bakgrunn av religion.
Altså: really?? Og hva ønsker VG med er slikt oppslag?
Jeg synes Postens svar er strålende og helt på sin plass.
Generelt hadde vi jo aldri akseptert om enkelte ikke ville hilst på jøder eller folk av afrikansk opprinnelse, selvom det ikke var personlig ment, fordi de var nazister eller rasister. Så hvorfor i alle dager skal vi godta det når det gjelder religion.
Blir også irritert over at VG gir dette spalteplass og skjønner ikke hvor de vil. Egentlig er jo saken: «Posten ansetter ikke folk som diskriminerer og bryter loven».
Jeg har tenkt mye på det og synes at håndhilsing er noe som er såpass vanlig at det kan forventes i jobbsammenheng i norske bedrifter. I privat sammenheng er det såklart fritt fram å hilse som man vil, men på jobbsammenheng må arbeidsgiver kunne sette noen regler. Tilsvarende vil jeg forvente å forholde meg til andre kulturelle rammer og regler dersom jeg jobbet i en bedrift som hører hjemme i et land der islam var gjeldende religion og tilsvarende toneangivende for skikkene som ble praktisert.
Sindrome: jeg ser at det argumenteres for og i mot rundt dette, men jeg ser ikke på det som hovedproblemet. Hovedproblemet er at han gjør forskjell på kvinner og menn. Han hilser eksplisitt ikke på kvinner.
