Ble sittende å tenke - ja, det hender jeg føler meg underlegen. Jeg er ikke begeistret for å omgåes folk som har makt over meg på en eller annen måte. Jeg hadde mislikt veldig sterkt å være i konflikt med skolen - jeg hadde bekymret meg over dette hadde påvirket barna mine.
Men dette opplever jeg mer som situasjonsbetinget enn rollebetinget. Jeg føler meg ikke i en underlegen posisjon i forhold til lærere generelt sett.
Føler meg selvsagt fysisk underlegen menn (og de aller, aller fleste kvinner :humre: ), men jeg tenke her mest på mentalt underlegen.
I jobbsammenheng føler jeg egentlig ikke det. Men stort sett over alt i ellers. Jeg føler at det er i jobbsammenheng jeg er mest vellykket, det har sikkert noe med det å gjøre.
Ja. Det er noe av det verste jeg vet, særlig hvis jeg har å gjøre med noen i en maktposisjon som åpenbart ikke er særlig smarte eller kunnskapsrike, men som av en eller annen grunn har greid å klore til seg myndigheten på området.
For min del kan graden av underlegenhet ha mye med dagsformen å gjøre. Noen dager kan jeg og fikser jeg alt, andre dager ingenting, egentlig uavhengig av hvem jeg møter den dagen.
Jeg føler meg ikke underlegen leger, lærere, kollegaer eller andre generelt, det er situasjon- og personavhengig.
Oftere før enn nå, heldigvis. Har funnet ut hvorfor i mange situasjoner og det har/hadde med egen usikkerhet å gjøre og følelsen av hvor vellykket den/de andre er. Etterhvert har jeg lært å stole mer på meg selv og av og til gi blaffen.
Sjelden, veldig sjeldent, og det kan jeg, helt ærlig takke Lillemann for.
Før jeg ble mamma til ham, følte jeg meg underlegen rett som det var, underlegen overfor folk med mer kunnskap enn meg, underlegen overfor folk i maktposisjoner, jeg hadde nærmest auoritetsangst. Leger følte jeg meg skikkelig underlegen overfor.
Nuvel - så fikk jeg et barn hvor jeg måtte være den som kunne og visste, og etter de dagene jeg satt, med et alvorlig sykt barn på intermediær, og krangla med en overlege om at «nei, den medisina får du ikke lov til å putte i ungen min, fordi...» og legen etter noen dager med argumentering (og studering på bakrommet) kom og inrømte jeg jeg hadde aldeles rett... Da forsvant plutselig autoritetsangsten min som dugg for sola, fordi jeg hadde klart å stole på meg selv, på at det i dette tilfellet var min kunnskap og ikke den høyt utdanna overlegen sin, som stemte, selv om jeg bare var mor, med en spesialinteresse for mitt eget barn.
Jeg har fremdeles respekt for mennesker med mer/annen kunnskap enn hva jeg har, jeg kan se opp til dem, beundre enkelte av dem, men nei, jeg føler meg ikke underlegen lenger, fordi jeg veit at jeg har annen kunnskap, andre kvalifikasjoner og er som menneske likeverdig likevel.
Det tok meg lang tid å komme dit, men jeg kjenner jeg liker den følelsen.
For 22 år siden følte jeg meg underlegen. Som nyutdannet kvinne på 24 år som skulle starte i en av norges mest mannsdominerte bransjer. Men jeg må si at mine nærmeste medarbeidere bygget meg raskt opp og fikk meg til å riste av meg den følelsen.
Eksempel - Da følte jeg at jeg ble kastet til ulvene, jeg satt på teknisk svartjeneste og nesten daglig fikk jeg "Må snakke med en av gutta på teknisk", jeg utfordret ikke, mine mannlige kollegaer fanget opp dette, så når kunden ble satt til gutta på teknisk svarte gutta på teknisk at "nei, dette har jeg ikke peiling på, setter deg over til vedkommende som kan", og de havnet hos meg igjen. Med en vesentlig spakere tone i andre enden.
Jeg startet i det som var da, et lite firma, få damer i bransjen, men mye representasjon, jeg ble med min leder på en del representasjon, for han ønsket litt motvekt på de ulike tilstelningene. Snittalder var gjerne 50+, 30 menn og 2 damer. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var livredd disse dresskledde næringslivslederene på alder med min far, og jeg kan med hånden på hjertet si at de behandlet meg med respekt. Dette ga meg også selvtillit.
Så jeg kan nok takke mine mannlige kollegaer og nære bransjekollegaer for at jeg de siste 18-19 årene ikke har følt meg underlegen.
Jeg skiller aldri på Jørgen Hattemaker eller Kong Salamon, jeg tenker at folk er folk, og jeg lærer noe av alle.
Så godt som alltid. Hele livet, men det ble grundig sementert da jeg ble ufør. Man er jo virkelig langt nede i hierarkiet, så det er jo ikke innbilning heller.
For det har jeg alltid gjort før, men av en eller annen grunn ser det ut til å ha gått over. Jeg kjenner meg igjen i noe av det Inagh skriver, selv om jeg ikke har vært i hennes situasjon. Og så har jeg fått en jobb jeg tydeligvis er veldig flink til, for alle kollegaene mine spør meg om hjelp, hele tiden.
Ja, det skjer ganske ofte. Jeg har sterk autoritetsfrykt og føler meg underlegen flere av de som er over meg på jobb. Nå er jeg heldig med min nærmeste leder, hun gir tydelig uttrykk for at jeg kan ting hun ikke kan, at det er jeg som er eksperten på jobben min og sånne ting, så jeg føler meg ikke underlegen henne.
Det som er vanskeligst er når jeg føler meg underlegen partneren min. Han er høyt utdannet innen et fagfelt som alle har interesse for, og det skjer veldig, veldig ofte når vi er sammen med andre at han blir spurt ut om fagfeltet sitt og blir nærmest genierklært. Da er det lett for meg å tenke at han er smartere enn meg, flinkere enn meg, mer interessant enn meg osv. Heldigvis for meg er han flink til å minne meg på at jeg også er høyt utdannet og har mye kunnskap om mitt fagfelt, men ingen er særlig interesserte i å høre om det. :knegg: (Hadde noen begynt å spørre meg ut på samme måte som de gjør med ham, hadde jeg nok blitt ekstremt brydd og skiftet tema ganske raskt uansett.)
Sjeldnere enn før. Men det er knyttet til at jeg bryr meg mye mindre om hva folk mener om meg, enn at jeg er så mye mer vellykket. Da forsvinner oftest maktposisjonen.
Nei, det er svært sjeldent. Ikkje fordi eg er så flink til alt mulig men når eg møter nokon som er flink til noko eg ikkje kan ser eg opp til den egenskapen uten å snakke ned meg sjølv. Eg er jo ikkje eit dårlig menneske fordi om det er folk som er flinkare enn meg til ting :knegg:
Jeg tror ikke det generelt sett ligger til meg å føle meg underlegen. Der er jeg litt som Pippi, nærmest. Det er definitivt ting som andre er bedre på enn meg. Men jeg har mine ting som jeg er god på, og det kan ikke noen ta fra meg. Slik har jeg følt det siden barneskolen, minst. "Jada, så er alle andre mer populære eller penere eller flinkere til et eller annet, men jeg er god i matte!" for eksempel.
Jeg har flere mennesker rundt meg som er ekstremt gode innenfor enkelte felt hvor jeg selv ikke akkurat eksellerer. For eksempel er jeg innimellom på fest hos en vennepar hvor jeg hver eneste gang blir slått i bakken av hvor utrolig dyktige de er som verter. Hvordan de får gjestene til å trives og hvordan de får hver enkelt gjest til å føle seg spesiell. Jeg ser storøyd på hvordan de gjør det, og forsøker å se om det er noe her jeg kan lære. Men jeg føler meg ikke underlegen. Jeg kan jo fremdeles matte. :knegg:
Og så tror jeg det har vært fint for meg å være tillitsvalgt i en fagforening i noen år. Da må man bare stå for det man mener og si det høyt! En eventuell frykt for autoriteter må legges igjen utenfor døra.
Nei, det er sjelden. Jeg er ikke konstruert sånn, jeg er vanligvis trygg på det jeg kan og vet, og avslappet på det jeg ikke kan og vet. Og jeg bryr meg lite om hva tilfeldige folk måtte mene. Jeg jobber ofte sammen med folk som er flinkere og smartere enn meg, og det er jo noe av det morsomste som finnes. Det hadde vært synd å ødelegge det med mindreverdighetskomplekser. Jeg har ikke særlig anlegg for misunnelse heller.
Ikke så ofte. Utenom jobb er jeg mindre sosialt kompetent, men jeg har sluttet å føle på det. Er det folk på jobb som kan noe jeg ikke kan, får jeg dem gjerne til å lære meg det de kan. Jeg må ikke være best i alt, men jeg liker å kunne litt om det meste.
Sjelden.
Ikke fordi jeg ikke anerkjenner at det er mange, mange ting andre er flinkere enn meg i, men fordi jeg ikke kobler det til følelsen «underlegen».
Ikke så ofte på den måten at det plager meg. Jeg jobber med folk som er dritflinke i det de holder på med. Noen av dem er de beste av alle på de tingene. Jeg kan jo ikke vente at jeg er like god. Jeg forsøker være god nok på de tingene jeg har med å gjøre.
Jeg tenker egentlig på underlegen som om andre er autoritære og har makt over meg. Underlegen betyr vel mest at noen er flinkere enn meg, gjør det ikke?
Jeg føler meg ofte underlegen i sosiale situasjoner. Føler meg rett og slett litt dum og utilpass. I jobbsammenheng føler jeg meg ikke underlegen på den samme måten, heller ikke overfor folk som er smartere enn meg eller som er i en eller annen form for maktposisjon.
Nei. Selv om jeg stadig vekk er det. :knegg: I jobben min er det obligatorisk, hvis man ikke skal gå under i løpet av noen uker, å ha høy selvtillit.
Sosialt er jeg stort sett underlegen (utslitt og bitter alenemor med dårlig økonomi, lav glam-status og ikke lenger ungdommelig skjønnhet engang! :sukk: ), men er født med en (til tider irriterende) innebygd stolthet som gjør at jeg stort sett ikke lar det affisere meg.
Ja det hender. I enkelte situasjoner er jeg pr def underlegen, både når det gjelder kontroll på situasjon, kunnskap, myndighet og makt. Det er helt greit og jeg føler meg ikke nødvendigvis mindreverdig av den grunn.
Sjelden. Heldigvis! Men, jeg kan iblant få en sånn følelse, litt overraskende, når jeg møter folk i flokk som er opptatt av helt andre ting enn meg. Og da ofte det jeg mener er overflatiske ting, som f. eks. kosmetikk, merkevarer etc. Ja, og så veldig spreke folk da!
I møte med helsevesenet og da særlig leger, og kirurger i særdeleshet.
Jeg måtte blir svært godt voksen og vedkommende hadde skremt vettet av, og påført et av barna mine mye unødvendig smerte før jeg greide å bli sint på og grensesette en lege. Og jeg har opplevd mye grenseoverskridende adferd derfra.
Ellers er jeg vansligvis ganske trygg i de fleste situasjoner. Så kom overgangsalderen og tok fra meg det meste, så nå er det litt unntakstilstand her hvor jeg føler meg underlegen de fleste. Jeg er ikke særlig fornøyd med den endringen.
Det er veldig sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg har vært i mange situasjoner der jeg er den underordnede, og ikke minst er jeg ofte i kontakt med folk som kan mye mer enn meg eller har mer makt eller innflytelse enn meg, men det er ytterst sjelden dette får meg til å føle meg underlegen.
(En del typer sosiale sammenhenger, med folk som er mye kulere/stiligere enn meg, og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, er nok det som kommer nærmest. Men det er fryktelig sjelden jeg plasserer meg i den typen sammenhenger, heldigvis.)
Det er veldig sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg er så trygg på det jeg gjør at jeg gjerne tar i mot råd og tips fra andre som vet mer enn meg. Underlegen blir jeg vel først hvis noen er supergode på ALT jeg er god på, pluss masse mer, og det har jeg ennå ikke møtt.
Dessverre, ja. Jeg lider av langt fremskreden impostor syndrome, og har tidligere i livet brukt veldig mye tid og energi på å være redd for å "avsløres" som like uvitende som jeg har følt meg. Etter jobbytte har det heldigvis endret seg litt, men jeg bruker nok for mye energi på å fundere og analysere hva folk tenker om meg når de sannsynligvis ikke tenker noe som helst. :sparke:
Nei, egentlig ikke. Jeg henger gjerne med folk som er flinkere og smartere og penere enn meg, men det får ikke meg til å føle meg mindre verdt. Jeg trenger ikke å være best i alt, jeg er fornøyd med helt passe også. Også synes jeg det er kult med mennesker som er gode i ting jeg ikke er god i. Og det er ganske mye.
Jeg kommer egentlig bare på ett menneske som får meg til å føle meg skikkelig underlegen, jeg beundrer henne nesegrust, det er fordi hun er et så godt, supersmart og kult menneske. Hun gjør mye bra for andre og har en grunnleggende holdning til livet som er helt fantastisk, så sammen med henne krymper jeg og blir cirka like stor som en ert.
Det er slitsomt å ha det slik. Har en person nær meg som har det sånn og det hjelper liksom ikke å si at hen skal gi f i hva andre tenker og tror. De fleste tenker jo ingenting eller iallfall ikke noe negativt. Og om de tenker negativt, hva så?
Nei, nesten aldri. Som Toffen er jeg rett og slett ikke konstruert slik. Jeg er trygg på at jeg kan ting, at jeg er verdt noe og at jeg fortjener å ta plass og fortjener å ha det bra.
At man innimellom tenker i små blaff at "nå blir jeg avslørt" er ganske vanlig, tror jeg. Snakket med en gammel kompis om det forleden og han - som er en dyktig advokat - kjenner også på dette av og til. Vi snakket litt om det og funderte på om det var sammenheng med hans arbeiderklassebakgrunn (han er den første i familien som har mer enn ungdomsskolen) og min bakgrunn som enkel pike fra landet med foreldre uten høyere utdanning. Fellesnevneren er at vi kommer fra miljøer med sterk identitet i å ta avstand fra eliten, og når vi sviker opphavet ved å bli en del av "eliten", så blir man litt rotløs/hjemløs i alle miljøer. Og dermed kommer følelsen av at snart kommer noen til å si at "Du er avslørt, du hører ikke hjemme her, du må hjem til bygda di og være der du egentlig hører hjemme."
Jeg merker at jeg liker mye bedre å være den dårligste blant flinke enn å være den flinkeste blant dårlige.
Både og, egentlig. Det har nok blitt noe bedre med åra, men selvfølelsen min kan svinge veldig. Jeg kan føle meg som verdens mest ubrukelige menneske, men underlegen kjenner jeg meg nok ikke. Innerst inne veit jeg at jeg er smart nok, og da er mye gjort. Tidligere kunne jeg nok bry meg mer om andre faktorer.
Interessant, dette med bakgrunn, Harriet! Jeg merker at "underlegenhetsfølelsen" hos min mor (som tross alt var den første i slekta som hadde høyere utdanning enn folkeskole - hun fikk ta artium!) er mer markant enn min. Hun er ofte redd for ikke å være "bra nok". Da jeg fikk ny svigerfamilie med legefar, var hennes første reaksjon "det er vel fine folk, dette da!" Kona til Blåmanns bror har foreldre med mer liknende bakgrunn som min (der man måtte enda en generasjon ned før noen satte sitt bein på et universitet), og hun forteller at hennes foreldre reagerte på samme måte. I svigerfamilien vår hadde til og med bestefaren høyere utdanning og var rektor - det hadde vært helt absurd for alle deler av min slekt, som på det tidspunktet knapt var en generasjon unna folketellingsstatuser som "løsarbeider" og "legdslem".
Jeg tror jeg har til gode å møte noen som er høyt utdannet, kunnskapsrik og ydmyk, som ikke kjenner på det samme som du beskriver, uavhengig av sosial bakgrunn. Samboeren min har det mer enn meg, og han kommer fra foreldre som også er velutdannet og har akademiske yrker, mens jeg kommer fra en totalt annen bakgrunn. For oss virker det som om forskjellen ligger i at min vei i livet har vært preget av mye motstand og store hindringer, mens han i større grad har kunnet konsentrere seg om faglige utfordringer fremfor å måtte kjempe for å overleve. Og da virker det som om jeg "kjenner mer på kroppen" den veien jeg har gått og dermed har mindre impostor syndrome enn ham. Men jeg har tidvis mye av den jeg også.
Søsteren min er forøvrig veldig slik Bluen beskriver moren sin.
Det er jo litt pussig med mine foreldre, for de er begge helt ute av karakter for resten av slekten. Min mor kommer fra en familie der alle har hatt høyere utdanning siden 1500-tallet. De har driftet og styrt landet som leger, prester, advokater og ingeniører, de har vært borgermestre, sittet i byråd og kommunestyrer og eid enorme eiendommer. Og så rotet hun det til og endte uten utdanning etter artium og er VELDIG opptatt av at det ikke er viktig med høyere utdanning og at folk med fagbrev OGSÅ er flinke osv osv.
I min fars familie har også mange hatt høyere utdanning i mange generasjoner, prester, ingeniører og agronomer. Flere av hans brødre har høyere utdanning i en tid det ikke var så vanlig. Men så endte han med å ta over gården og rakk aldri å utdanne seg. Og han er også veldig opptatt av at folk uten høyere utdanning, de kan OGSÅ ting, faktisk.
Jeg følte meg underlegen i nesten alle sammenhenger til jeg var godt voksen, men har vokst det av meg, gudsjelov, i de fleste sammenhenger. Unntaket er noen sosiale settinger der jeg føler at de andre er veldig mye kulere og mer sofistikerte enn meg, da kjenner jeg virkelig på at jeg er en raring som er oppvokst under en busk og ikke har peiling på hvordan man oppfører seg.
I situasjoner som ble nevnt innledningsvis, som i møte med barnas skoler eller hos leger, så føler jeg meg verken under- eller overlegen, men som noen som møter en ekspert som kan hjelpe meg/barnet mitt, og som jeg vil lytte til. Men der jeg også forventer å bli sett og at mine erfaringer og tanker blir lyttet til.
I hvor stor grad jeg lytter avhenger av hvilken tillit jeg får til vedkommende. Jeg vil ikke føle meg overlegen heller, selv om jeg skulle være eldre/mer erfaren/hvadetnåer.
I jobbsammenheng ER jeg jo på mange måter underlegen i den forstand at jeg selger kompetansen min til høystbydende og er prisgitt deres nykker eller forgodtbefinnende. Men jeg kjenner ikke noe på det, egentlig.
Jeg tenker ikke så ofte på at jeg føler meg underlegen :gruble:
På jobb vet jeg at jeg er god i faget mitt, jeg er ikke redd for autoriteter, men jeg liker ikke å stå i en konflikt. Det beryr nok at jeg innimellom lar være si ting jeg burde ha sagt.
Iht leger/sykehus kan jeg føle fortvilelse, når jeg ikke blir hørt, særlig når det gjelder barna. Jeg liker ikke å gå til lege selv heller, men det handler mer om at jeg ikke liker å legge ut om meg selv, ikke at jeg føler meg underlegen. Men mulig jeg ikke har reflektert så mye over det, jeg har bare negstive opplevelser i helsevesenet med en «diffus» diagnose.
Et sted jeg føler meg underlegen er innen enkelte fag, feks matte :sparke:
Som flere her er ikke jeg heller født underlegen, men en som har vist styrke i de fleste situasjoner både faglig og sosialt. Men så ble jeg alvorlig syk. Og et av sykdommens mange aspekter er kognitiv svikt eller kognitive utfordringer om du vil. Det er rett og slett grusomt. Ikke nok med sykdommens tøffe fysiske utfordringer, men det å miste ens egen identitet gjennom kunnskap og tankeevne er forferdelig. Jeg kan ha vansker med å forklare de enkleste ting, huske tekster jeg nettopp har lest (kanskje jeg til og med har lest teksten 3, 5, 7 ganger), hjelpe barna med lekser, utdype fagfeltet jeg har universitetsutdanning i, jobben jeg engang hadde... Svisj, borte, poff. Nada. Underlegen er ikke engang dekkende.
Og så kommer tapet av virke på toppen. For en med de Store Planene karrieremessig og med guts'en til å nå de. Fra herlige faglige diskusjoner til å snakke om mannens jobb i sosiale settinger. For hva har vel jeg å komme med når dagens utfordring er f.eks. å kunne dusje, være i hagen med familien eller passe på at jeg ikke gjør for mye en uke slik at jeg kan få med meg en konsert med et av barna? Nei, underlegen er faktisk ikke dekkende.
Så ja, etter tap av helsen og arbeide, føler jeg meg underlegen. Mye mer enn underlegen. Men heldigvis så er jeg dra naturens side utstyrt med en særdeles sterk psyke. Det har vært redningen. I tillegg til en enestående mann og fantastiske venner :hjerter:
@IzziCreo: Det der kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg føler meg definitivt underlegen de som trener jevnlig, har overskudd til å være sosial både på jobb og privat, lager god hjemmelaget mat, er forelder og ja, i det hele tatt. :gal: Uansett om årsaken min er en kronisk diagnose, så er det så vanskelig å sette ord på og forklare, at jeg garantert tror noen setter meg i «lat»-boksen. Jeg merker det også kognitivt, heldigvis skår det mest ut ettermiddag og kveld, så det merkes ikke så godt på jobb. Uansett. Lurer likevel på om jeg kjenner mer på følelsen av å være mislykket enn underlegen. :vetikke: Fordi jeg forventer mer av meg selv?
Absolutt, Nessie! Man går jo ikke rundt og proklamerer sine sykdommer, så mange kan selvsagt putte en i kategorien "lat". Mislykket, underlegen, utilstrekkelig... Det er nok mange aspekter av samme sort.
Leser det noen her skriver om at alle rundt en er slanke, vakre, fjonge og fine. Sånt er kjipt å føle på. Jeg gjør det også. Trene kan jeg ikke, og må passe nøye på hva jeg spiser. Medisiner fikk meg mange kg opp i vekt som jeg nå må jobbe meg ned. I dag så jeg på andre mammaer rundt meg på første skoledag, og jeg ble flau over at jeg tydelig er så forfengelig at jeg følte meg underlegen disse flotte damene som ser så naturlig freshe ut, de som kan trene av seg fødselskiloene, gå på lange spaserturer i skog og mark, som tydelig har stor selvdisiplin når det kommer til både trening og matinntak... Blæh.
Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!". :gal:
Kan sitere Polyanna på mye her. I eksemplene innledningsvis har jeg aldri følt meg underlegen.
I jobbsammenheng er det også sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg vet at jeg ikke har all teknisk kompetanse som trengs noen ganger, men har sjelden følt meg underlegen. Jeg har kolleger som tar seg av det tekniske. Jeg skal bare sørge for at ting er tilrettelagt best mulig slik at de får gjort jobben sin.
Jeg kjenner igjen noe av det der bortsett fra at det hos meg ikke er noe mål å være trent og tynn. Men jeg må jobbe aktivt med å ikke sammenligne meg med andre. Jeg kan mye helt greit, men det finnes ingenting jeg er virkelig god til. Det har sine fordeler, men hvis jeg sammenligner meg med andre vil jeg lett kjenne meg underlegen, jeg kan ikke tenke at du er god til noe og jeg noe annet, for det stemmer liksom ikke. Så å være fornøyd med det jeg faktisk greier og som tross alt er ganske mye er lurt for meg.
Det som lugger mest hos meg er når folk snakker ned det jeg tror jeg kan. Hvis jeg er fornøyd med å greie noe og noen uttaler at de er kjempemisfornøyd med noe som er bedre enn det, kjenner jeg at det kanskje ikke er grunn til å være fornøyd likevel.
Sånn har jeg det med folk som jobber. Det føles som samme hvor mye jeg kan, hvor god jeg er til noe, eller hvor rett jeg har, så betyr det ikke noe, for de kan avslutte med «Men jeg jobber og er samfunnsnyttig.» Og så er jeg taperen uansett.
For meg ligger det i at jeg føler at jeg ikke er "den beste utgaven av meg selv". At de andre har klart å bli det, mens jeg har sviktet og ikke gjort jobben min som menneske, eller noe sånt.
Tenker du at man må det? Altså svikter man om man ikke bruker evnene sine fullt ut? Og har alle samme utgangspunkt sånn at du kan bruke andre som målestokk? Og hva svikter man?
Nei, hvem vet? :vetikke: Dette er vel ikke noe jeg har reflektert så nøye over før nå. Det bare ER sånn. Jeg mener ikke at andre svikter, bare jeg. Jeg må tenke litt på de spørsmålene der, kjenner jeg.
Jeg også har lagt merke til at folk bruker ordet forskjellig i tråden, og ikke legger helt det samme i det.
For min del bruker jeg det slik: Av og til er du sammen med mennesker som du opplever som "over deg selv" (flinkere, penere, slankere, har jobb, penger, har makt over deg, har mer informasjon, har barn som er veldig talentfulle, en partner som forguder dem, smartere etc). Noen ganger før du ikke spesielle følelser knyttet til dette, men hvis du har følelser knyttet til dette kan det være misunnelse, underlegenhet, sjalusi etc. Jeg opplever underlegenhet som en "innoverrettet" følelse, mens sjalusi og misunnelse er utoverrettet. Jeg oppfatter det også slik at mange kan være sjalu og/eller misunnelig uten at de er oppmerksom på det selv, men ikke at de er føler seg underlegen uten at de vet om det. (Og så kan man være alle tre tingene samtidig)
Jeg spør fordi jeg tenker det er lurt å reflektere over. For hvis man tenker at det er samme regler for alle mennesker må man nesten inkludere seg selv i dette. En ting er at det er lett for andre å kjenne at de ikke når opp når du kommuniserer at lista ligger så høyt, verre er det at du tråkker deg selv ned fullstendig uten grunn.
Selv om det selvsagt er knyttet til følelser og opplevelse, så er jo ikke underlegenhet nødvendigvis innbilt eller uvesentlig. Mange områder er man jo underlegen andre på, det er jo ofte målbart. Spørsmålet er vel hvordan man lar opplevelsen av underlegenhet påvirke hvordan man tenker og handler. Det er der jeg prøver å ta tak for min egen del. Jeg er i en situasjon hvor jeg veldig ofte er underlegen, det er det fint lite å gjøre med. Og det er ikke spesielt konstruktivt å prøve å innbille meg selv at det ikke er sånn. Det jeg kan bli flinkere på er å ikke la det sementere min egen oppfatning av meg selv og min verdi. Men det er langt lettere sagt enn gjort.
Der tror jeg vi definerer forskjellig, Niobe, jeg tenker som Him at ordet "underlegen" dekker når man selv opplever det at man er "dårligere til"/har dårligere ytelse/kunnskap/evne enn andre i en situasjon som noe vondt og vanskelig, og ja, knytter det til verdi.
Jeg er for eksempel rent faktisk dårligere til svært mange når det gjelder musikk. Jeg liker musikk, men husker knapt artistnavn, klarer ikke å holde meg oppdatert, føler meg ekstremt utilpass på konserter, husker ikke en eneste tittel eller frase... Generelt er jeg helt utrolig ubrukelig på ting som musikkquiz/popquiz og lignende. Det er likevel veldig sjelden det gir meg noen dårlig følelse, men det KAN skje i møte mer personer jeg beundrer veldig og som jeg har lyst til skal like meg, og så har de tydeligvis stålkontroll på alt med musikk, og syns det er VELDIG VIKTIG. Da kan jeg kjenne på at det er ubehagelig å komme til kort, og det er først da jeg vil bruke ordet underlegen. Men stort sett aldri.
Jeg vil dog tro at den typer følelser kommer lettere hvor viktigere man syns området man er svak på er. Og for mange er det knyttet mye betydning til nytte/jobb/bidra, så det er veldig lett å forstå at det kan gi en følelse av underlegenhet når man føler det er et svakt område.
Jeg tror ikke vi definerer så forskjellig? Jeg tror jo absolutt underlegenhet er knyttet til verdier. Jeg kan ikke trene, og kan knapt skrape sammen til én muskel, men jeg føler meg ikke underlegen folk som trener mye og har veltrent kropp. Mulig jeg burde. :knegg: Men det er et område jeg ikke har brydd meg mye om. Jeg savner å ha en veltrent kropp, men det er jo noe annet.
Men når det gjelder jobb og inntekt, så føler jeg meg helt klart underlegen. Og siden jobb og inntekt er knyttet til status og egenverdi for de aller fleste, så er ikke den følelsen av underlegenhet spesielt subjektiv eller knyttet til meg som person. Der er jeg underlegen, pr alle definisjoner.
Jeg føler meg også mer underlegen når jeg bruker rullestolen enn når jeg går selv, og det oppleves i større grad som en påført underlegenhet. Både fordi jeg havner så langt nede i forhold til andre og blir avhengig av andre, og fordi folk behandler meg annerledes i rullestolen. (Jeg vet jo selv jeg er den samme enten jeg er i rullestolen eller går, så i dette tilfellet handler det helt klart mer om hva andre ser og forholder seg til.)
Jeg er uenig i at noen er underlegne og at det er målbart. Underlegen er en følelse man har som innebærer lavere verdi. Det er ikke en følelse noe menneske bør ha, men det er mange av oss som har den likevel.
Jeg er enig i at ingen er mindreverdige, men underlegen, jmfr. Bokmålsordbokas definisjon, er det fullt mulig å være. Trikset er vel å kunne være underlegen uten å føle seg mindreverdig?
Jeg kan kjenne meg underlegen når jeg må gjøre praktiske ting, eller snarere tekniske ting. Jeg har null interesser for å sette meg inn i slikt, men føler av og til at "dette burde du faktisk kunnet/klart selv, rine", og da kan jeg kjenne på følesen av å være underlegen. Stort sett føler jeg meg ikke underlegen, men det kan jo ha noe å gjøre med at jeg ikke oppsøker situasjoner der jeg ville følt meg underlegen.
Jeg liker bedre å være den flinkeste enn den dårligste, men har aldri tenkt at jeg er flinkest fordi andre er så dårlige. Hvis dere skjønner. :knegg:
Det er jo veldig mange situasjoner hvor jeg kan/får til mindre enn andre og det er helt greit. Underlegenhetsfølelse kommer når jeg kjenner på at jeg burde fått til eller jeg blir korrigert. Eller hvis det medfører at jeg blir utenfor noe jeg gjerne skulle vært del av.
:nemlig: Ta fotball, f.eks. Jeg kan usedvanlig lite om fotball, men jeg har likevel aldri følt meg underlegen når jeg støtt og stadig befinner meg i sosiale situasjoner der folk av en eller annen grunn insisterer på å snakke om fotball.
Hvis jeg skal være helt ærlig, føler jeg meg heller bittelitt overlegen når jeg hører folk diskutere fotball med stort engasjement. For meg stiller det omtrent i samme kategori som Paradise hotel.
Veldig ofte desverre. Jobber mye med å prøve å endre tankene mine. Endre tankemøsteret mitt, jeg er god nok som jeg er, gi litt mer faen. Alt sitter i hodet!
Yoga, pust og meditasjon hjelper meg. Man blir hva man tenker osv. Kjenner jeg er blitt tryggere på meg selv, driver ikke å sammenligner meg med andre lenger. Og det er deilig.:)
Jeg kan ikke huske jeg har følt meg underlegen i noen situasjoner, men det har sannsynligvis hendt siden det virker såpass vanlig. Jeg kan konstatere at andre har mer kunnskaper og ferdigheter enn meg på mange felt, men det følges ikke av negative følelser som underlegenhet. Eller rett og slett at man føler seg dum. Jeg har stor tro på at jeg klarer det jeg vil klare, at hvis det betyr veldig mye for meg å mestre en bestemt sak, så kommer jeg til å klare det. Når det gjelder personlige egenskaper så er jeg nok en del annerledes enn andre i venne-, kollega- og bekjentskapskretsen, noe som i utgangspunktet kunne medført en følelse av underlegenhet, men jeg er så fornøyd med å traske i vei på parallellsporet mitt at dette ikke skjer. Og veldig glad for at jeg har lagt til rette for et ganske ukomplisert liv som i minst mulig grad er styrt av bør og må.
Frem til jeg var ca 30 så kjente jeg ofte på det. Men faglederstillinger og ansvar vokste jeg på, og nå blir jeg mer irritert om noen "hersker" med meg. Men selvfølgelig føler jeg enda på det av og til. Men mer at jeg tenker: Jøss, du har en kunnskap jeg beundrer! Du har en ro og en måte å te deg på, som jeg ønsker jeg hadde!
Jeg blir inspirert og glad av skikkelige flinke folk og det får meg ikke til å føle meg underlegen. Det jeg forbinder med underlegen er folk som får meg til å meg liten og dum. Og det er gjør de ikke i kraft at de er mye flinkere, penere, smartere osv enn meg, men at de har en væremåte som gjør at følelsen kommer. Og det er sjelden.
Nesten aldri på jobb, der er jeg stort sett veldig trygg uansett hvem jeg møter. Føler meg solid forankret i rolle,utdanning og kunnskapen jeg etter hvert har fått.
Synes private settinger er mye tøffere, særlig med mange ukjente fra andre bransjer. Som f.eks "pålagte" sosiale greier med mannens kolleger.
Ja, innimellom. Mest i samhandling med andre mennesker, for det føler jeg at jeg ikke alltid mestrer. Jeg er ingen peopleperson og er litt redd konflikter. I tillegg er jeg så lite nysgjerrig at jeg ikke kommer på ting å spørre om som fører en samtale videre.
Sjeldnere og sjeldnere, egentlig. I jobbsammenheng er er jeg rimelig trygg på egen kompetanse, og selv i ny jobb og ny rolle med lederansvar nå, føler jeg meg ikke underlegen. Ja, jeg må spørre om mye, og det er mye som tar tid siden det ikke er automatisert, men jeg vet hvorfor jeg fikk jobben og at jeg har mye å bidra med, så det gjør ikke at jeg føler meg underlegen. Da jeg var yngre, ville jeg nok følt det ubehagelig å «avsløre» mangel på kunnskap - nå har jeg fagenheten på hurtigtast på telefonen. :knegg:
I sosiale sammenhenger derimot, kan jeg føle meg underlegen noen ganger. Det skjer ikke ofte lenger, men kan skje. Da handler det mer om situasjoner der «alle» virker generelt mer vellykkede enn meg - en totalpakke med lekrere kropp, stiligere klær, høyere utdanning, mer veltilpassede barn, mer spektakulære ferier, større hus, et bevisst forhold til interiør osv osv. Helt latterlig, selvsagt. Jeg jobber med saken, og har blant annet lært meg å uttrykke mitt miljøengasjement når jeg føler meg underlegen ift forbruk. Det er faktisk et bevisst valg å bo i et mindre hus, bruke opp den bilen vi har, ikke bytte sofa bare fordi og å ikke fly jorda rundt årlig. Det burde overhodet ikke gi meg en følelse av underlegenhet!
Og før følte jeg meg ofte underlegen ift folk som er gode på praktiske ting. Senere år har jeg blitt mer laid back. Takker naboen for hjelpa med oppvaskmaskinmontering og konstaterer at vi er gode på forskjellige ting. Og det er bra.
Jeg gjør nok ofte det. Tror det har sammenheng med at jeg falt veldig utenfor i klassemiljøet i barndommen. Akademikerforeldre som gikk i kirka, skoleflink og veldig ordentlig i en bitteliten klasse i et bittelite bygdemiljø. Jeg har alltid følt at alle andre er mye bedre og flinkere enn meg. Men for hvert jobbytte og for hver gang jeg har flyttet og fått nye venner har det blitt litt bedre (vi flyttet til utlandet da jeg begynte på ungdomsskolen = nytt miljø hvor jeg faktisk ble likt, videregående i Norge = enda et nytt miljø hvor jeg jeg ble inkludert og hadde det fint, studiemiljøet og jobbmiljøet).
Nå har jeg en jobb hvor sjefen så til de grader uttrykker at jeg er mer enn god nok. Vi står sammen i en del kjempetøffe tak og jeg føler at jeg mester jobben min og får brukt meg selv på en god måte. Sammen har vi fått til ganske mye de fire månedene jeg har jobbet der.
Jeg føler meg sjelden underlegen, faktisk :gruble:
På jobb kan jeg noen ganger føle meg faglig underlegen, men jeg er en generalist og kan litt om mye, mens jeg ofte treffer forskere og andre som kan mye om litt så det har jo en naturlig forklaring. Jeg kan føle meg språklig underlegen når folk behersker språket vi snakker bedre enn meg - og jeg føler jeg havner litt akterut når jeg skal frembringe et poeng fordi jeg mangler ord eller kløner.
Ift leger, offentlige kontorer og sånt føler jeg meg aldri underlegen. Der føler jeg meg alltid lyttet til og tatt på alvor, og vet hva jeg snakker om (når jeg sier noe). Men der legger jeg også helt bort alt som heter følelser så jeg blir ofte behandlet som felles fagperson nærmest, heller enn som følelsesstyrt pasient/mor - som kanskje kan gjøre at man føler seg mer underlegen? :vetikke: Det funker for meg å gjøre det sånn, hvertfall.
Autoriteter er jeg lite redd for, jeg er vokst opp som NATO-barn og brynet meg på mange "høye herrer" gjennom det, og det er faktisk en god ballast å ha.
Jeg har vokst opp med foreldre som har fortalt meg at jeg får til alt hvis jeg bare prøver hardt nok, og at jeg ikke ligger tilbake for noen andre uansett grunn. Så det har jo hjulpet. (Bortsett fra vekt, der har min mor jobbet hardt for å gi meg spiseforstyrrelser og mindreverdighetskomplekser :knegg: )
Men nettopp det - da sammenligner du det jo med din skala?!
Alle har jo forskjellig fysisk og mentalt utgangspunkt og forutsetninger, og det synes jo ikke på utsiden!
Hvis du ser på totalpakka - kanskje noen av de som er bedre trent/trener mer ikke har jobb, og dermed trener på dagtid så de har bedre tid enn . Eller de velger bort hva vet jeg, karbohydrater, vin og sang - og holder seg tynne på den måten. Eller de har helt andre genetiske forutsetninger.
Alt er valg og prioriteringer med en sterk krydring/innramming av faktorer man ikke har kontroll på, og man må jo bare ta med seg at andres valg og resultater baserer seg på en rekke forutsetninger man ikke har innsikt i...
Jeg ser på facebook om folk som reiser til fjerne strøk, klatrer på fjelltopper, har hytte på fjellet og båt i fjorden, spiser flotte dyre middager, fjonger seg med merkeklær (som de passer inn i), og har champagnelunsj med venninner osv.
Også tenker jeg over hvilke valg jeg måtte gjort for å komme dit. Om jeg kunne kommet dit. Også må jeg enten innse at det er valg som ikke er tilgjengelige for meg (av ymse grunner), eller valg jeg ikke er villig til å ta. Så da ender jo med at gitt mine forutsetninger har jeg selv aktivt valgt at det blir sånn og ikke slik, og dermed null grunn til å føle seg mindreverdig. Ikke sant...?
Noen kan få meg til å føle meg som en liten ubetydelig dritt bare ved måten å si ting på, som gjør at jeg føler meg misforstått, eller som om folk tror jeg har vært slem med vilje, når ting bare må bli sånn som det blir av og til. (På jobb, må ta noen avgjørelser, men det er aldri vondt ment.)
På fredag var eg på bilmesse og skulle kjøpe meg ny bil. Nesten ingen kundar men 5-7 forhandlarar. Ingen tok kontakt med meg, ingen ville snakke med meg. Til slutt gjekk eg bort til ein av dei og spurte om kor lenge eg måtte stå der før nokon ville selge meg ein bil. Fekk eit svadasvar om fargevalg. Etter 15 minutt kom mannen min og alle strømma til for å hjelpe. Dei snakka med HAN, spurte HAN om kva bil eg ville ha og tilbydde HAN å dra på prøvetur. Då kjente eg på ein følelse av å vere underlegen men valgte heller å bli forbanna.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
