Jeg leser på arbeidslivet.no at i 2016 var litt under halvparten av arbeidstakerne i Norge medlem i en arbeidstakerorganisasjon, og det syns jeg var lite, for for meg er det en selvfølge å være organisert, både for egen del og av solidaritetsårsaker. Og nå lurer jeg altså på hva FP mener om saken. :nemlig:
Helt sikkert fornuftig, men totalt ubrukelig da jeg hadde bruk for de.
Nå har jeg ikke jobb, så er ikke organisert. Får se når/hvis det blir aktuelt igjen.
Ja. Har vært siden studietiden. Har fått mannen til å bli det og men han er oitt it og ikn. Enkelte firma han har vært ansatt i er det ingen fagorganiserte i og da er det vanskelig for en som ikke er motivert for å være tillitsvalgt selv å se vitsen. Jeg er ansatt i kommunen og der er det helt naturlig.
Har alltid vært det før nåværende jobb. Stillingen min nå er sånn at jeg verken får være med på møter eller det som skjer med fagforeningen til de ansatte eller til arbeidsgiver, og jeg får heller ikke uttale meg i noen av dem. Ingen av dem forhandler heller lønn for meg. Så totalvurderinga ble at jeg meldte meg ut. Selv om det føles feil å ikke være medlem av noe.
Jeg er fagorganisert, og har vært lokal tillitsvalgt på et par tidligere arbeidsplasser. (I to ulike organisasjoner; i den første jobben min var «alle» i Handel og Kontor, og det var viktigere for meg å være i samme klubb som kollegene mine enn å være i den organisasjonen som passet best min utdannelse. Nå er jeg i Tekna/Akademikerne.)
Jeg ser på det som en forsikring. Hvis noe skulle skje, så får jeg hjelp. De årene ting ikke skjer, så er det «bortkastede penger», men ting har skjedd før og kan skje igjen, så jeg betaler med glede.
For jeg har vært i situasjoner på jobben hvor jeg har trengt, og fått, hjelp fra noen som kan regelverket.
Lønnsforhandling får jeg ikke hjelp til. Sånn utover å få data fra lønnsstatistikken. Hos min arbeidsgiver er de fleste ansatt i Tekna, og de forhandler med arbeidsgiver. For min del er det uansett de personlige forhandlingene som kan gi størst utslag.
Ja, selvsagt, har vært det siden første uke i jobb etter endt utdanning, altså i 20 år nå. Jeg synes det er usolidarisk og ikke så rent lite snyltete å ikke være det.
Nei, jeg har stått utenfor nesten hele arbeidslivet mitt. Var organisert de siste årene i forrige jobben min, mest for å være med på faglige arrangementer som de hadde en del av. Nå er jeg i helt annen bransje, og uorganisert som kollegene mine.
Det kommer jo an på, synes jeg. Jeg har selv vært tillitsvalgt nesten alle år på tidligere arbeidsplasser, både i Utdanningsforbundet og i Handel og kontor, og er helt enig i solidaritetstanken. Men tenker du snyltete på samfunnsnivå, da? For egen del får de som er fagorganisert hos oss mer enn det jeg får. Jeg får ikke nyte godt av ordningene de har rundt lønn, f.eks. Hvis jeg skulle vært medlem, ville jeg da betalt kontingent, men ikke fått goder, medbestemmelse eller informasjon fra foreninga. Er det snylting?
For mange må det også i tilfelle være på snylting samfunnsnivå du tenker på, da det er mange bransjer der det er uvanlig å være fagorganisert. I mannen min sin bransje har han stort sett vært den eneste fagorganiserte på sine arbeidsplasser, selv i relativt store bedrifter.
Ja, nå så, i YS. Har vært ansatt på steder hvor et sterkt mindretall har vært organisert. Jeg har alltid følt meg trygg på ledelsen og forhandlet selv. Har alltid jobbet i bedrifter som går godt.
Men omorganiseringer og nedskjæringer har rammet min nåværende arbeidsgiver hardt, ledelsen har vært uaktsom, feig, ukompetent og mer. Eller det er i det hele tatt svært lite HR ressurser, selv nå med nedskjæringer og omorganiseringer.
I vår var jeg i distriktene og hørte hvordan voksene ansatte hadde blitt presset ut av arbeidslivet, og ledere deres som var satt til å utføre nedskjæringene hadde minimum av tid og faglig støtte. Jeg trodde ikke det var mulig.
Jeg har alltid vært det, utenom de siste par årene. Sa opp fast jobb og vært i vikariat. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg har blitt mindre og mindre imponert over jobben ulike fagforbund gjør i f.eks omstilling-flytteprosesser eller endringer av arbeidsforhold. Opplever dem som konfliktsky, unnvikende og tafatte.
Dersom man nyter godt av godene som fagforeningene kjemper fram også som uorganisert, synes jeg det er snyltete å ikke være organisert. Hvis man ikke gjør det, er det selvfølgelig noe helt annet.
Ja, det er en selvfølge for meg. Fordi den største fagforeningen har forhandlingsrett hos oss, byttet jeg fagforening en stund etter at jeg begynte der jeg jobber nå.
Er organisert i Fagforbundet, meldte meg inn da jeg ble ansatt i kommunen. Følte et vist press til å melde inn samt at det er mye "rart" der jeg er ansatt så kan være jeg faktisk får bruk for deres hjelp. Misliker sterkt sammenblanding av fagforening og partipolitikk, faktisk så mye at jeg vurderer utmelding.
Ja. Jeg tenker det er en nødvendighet så rabulistisk som jeg er i arbeidslivet, og en selvfølge rent prinsipielt. Men jeg er ikke spesielt fornøyd med verken den organisasjonen jeg er organisert i, på det lokale/semilokale plan, eller det realistiske alternativet.
Ja, jeg har nettopp meldt meg inn igjen i Utdanningsforbundet, et forbund jeg overhodet ikke identifiserer meg med. Jeg er heller ikke enig i flere av kampsakene, men fant ut at det alt i alt er det forbundet som passer jobben min best.
Jeg meldte meg ut under forrige lærerstreik, og har vært forbundsløs noen år.
Har ikke vært med i fagorganisasjon ila alle de 31 årene jeg har hatt inntekt.
I forrige jobben var jeg en av 4 jenter med over 100 mannfolk og fikk uansett personlig lønnsøkning og hadde ingen å sammenligne meg med. Det minste jeg gikk opp ila. de 16 årene var 2,5% lønnsøkning så var fornøyd. Nærmeste sjef holdt meg litt under vingene (helt til kræsjen jeg hadde i 2013 men var heldig og fikk den jobben jeg søkte og sa opp straks.
I denne jobben er vi kun 4 ansatte og vi har vi tidligere hatt en sjef som uansett trumfet igjennom det han ville, og ga seg selv helt spesielle lønninger, enda vi alle skulle ha lik prosentsats, noe han hadde bestemt. Fant det ut da han gikk av med pensjon tidligere i år og han har økt lønnen sin helt selv uten å la det gå igjennom verken styret eller lønnsutvalget...
Jeg er medlem i Tekna og har vært tillitsvalgt i seks år. Vi har en bedriftsgruppe der jeg jobber, og jeg opplever at denne bedriftsgruppa, sammen med andre bedriftsgrupper på huset, holder ledelsen i ørene. Mye blir gjort uten at alle medlemmene i fagforeningene får vite nøyaktig hva som skjer, men det er veldig mye som ville vært annerledes om det ikke hadde vært fagforeninger.
Jeg syns det er trist å lese om de dårlige erfaringene som blant annet Lykken beskriver over her. Nå kan det selvsagt være at det finnes mange konfliktskye og tafatte tillitsvalgte, men min erfaring er den motsatte. Å være tillitsvalgt er ikke akkurat en takknemlig jobb. I en omstillingsprosess er det begrenset hva man faktisk kan få til. En tillitsvalgt kan ikke utføre mirakler heller. Og man må også tenke på arbeidsforholdene for de ansatte som skal bli igjen i bedriften. Det er mange hensyn å ta.
Jeg mener fagforeningene vil ha en svært viktig rolle å spille i tiden som kommer framover. Vi vil i større og større grad merke at lønns- og arbeidsvilkår er under press, og om ikke vi har sterke fagforeninger så vil det skade oss alle sammen.
Jeg er, men har null tillit til at tillitsvalgte på noe tidspunkt vil tale min sak om jeg havner i en konflikt. Vurderer å bytte til skolelederforbundet.
Ja, og har også vært tillitsvalgt i mange år. Var først medlem og tillitsvalgt i NJ, deretter medlem og tillitsvalgt i Samfunnsviterne/Akadmikerne, for så å melde meg inn i NTL av politiske årsaker.
Tidligere var den viktigste grunnen å være fagorganisert for å få bli representert under lønnsoppgjør, og etter at jeg ble mer og mer politisk aktiv, så ble det mer riktig for meg å gå over i et LO-forbund. Jeg meldte meg ut og inn på helt feil tidspunkt da, og falt i to år mellom to stoler rent lønnsmessig, men nå er jeg inne i den tariffavtalen jeg ønsket.
Ja, jeg meldte meg inn i Fagforbundet med en gang jeg begynte som lærling etter vgs. Etter noen år byttet jeg beite, men forble i Fagforbundet det meste av studietiden, fikk støtte til skolebøker. Byttet til utdanningsforbundet mot slutten av studietiden, og det ville virkelig vært helt ute å stå utenfor nå, føler jeg.
Ja, har vært medlem i 18 år i Utdanningsforbundet. Har også vært plasstillitsvalgt en periode før jeg ble Styrer/enhetsleder. Etter at jeg ble leder synes jeg det er mindre og mindre givende å være organisert, da forbundet gjør en elendig jobb for oss ledere når lønn skal forhandles under lokale forhandlinger. Vurderer derfor å bytte forbund til Lederne... :nemlig:
Assistenten på vår skole er enten organisert i Fagforbundet eller Delta. Da jeg skulle bytte forbund var en av grunnene til det valget jeg gjorde at det jeg valgte hadde flere medlemmer på arbeidsplassen enn det andre. Det var ikke hovedgrunnen da.
Ja. For meg er det en selvfølge, selv om jeg ikke føler at jeg passer helt inn i det forbundet jeg er medlem i. Men alternativene er langt verre, så da blir jeg. :nemlig:
Jeg er tillitsvalgt. Tvilende tillitsvalgt, der altså. :skratte:
Jeg har vært organisert siden jeg var student, i ulike organisasjoner. Det har vært en fordel på flere måter.
I bedriften der vi var mange nok til at det var en klubb, var det bindeleddet opp mot ledelsen. Det er enklere å ta opp (og få gjennomslag for) saker når man er fler, og ikke en og en.
Da jeg som nyansatt kom i konflikt med ledelsen på en annen arbeidsplass, var det gull verdt å ha en fra forbundet som var med på møter og kunne si hva som var riktig framgangsmåte.
Og da jeg tok videreutdanning i jobben jeg har nå, fikk jeg støtte til utdannelsen fra fagforeningen.
Jeg tenker snylting på den måten at fagforeningene har bidratt til og noen ganger jobbet veldig hardt for at arbeidslivet skal være overkommelig og nogenlunde trygt også for de som ikke er fagorganisert. Tenker mange nok som deg og ikke gidder bidra til at arbeidstakerorganisasjonene har noe innflytelse, ja så mister vi godene også. Mange nok på Stortinget ønsker et delvis ubeskyttet arbeidsliv, eller i første omgang å fjerne tilkjempede rettigheter og beskyttelsesmekanismer. Når du kun ser på din egen lønningspose, så hjelper du dem i den kampen. (Innrømmer gladelig at dette høres veldig anklagende ut).
Selv har jeg vært fagorganisert siden jeg var 19 og er fortsatt småflau over at jeg ikke organiserte meg med en gang jeg begynte å jobbe som 15-åring. Til og med da jeg var ansatt i min brors enkeltpersonsforetak var jeg fagorganisert. Det var han også, men i et annet forbund. Han hadde ikke særlig bruk for det, men det var helt utenkelig for ham å melde seg ut.
Ja, har vært organisert flere steder siden jeg jobbet som ekstrahjelp som student. Det er viktig med lønn og gode forsikringsordninger. Men som flere andre er inne på så er det kollektive også veldig viktig for meg.
Ja, i Tekna. Det er en ren forsikring, i tilfelle jeg skulle trenge bistand i en konflikt. Jeg trenger dem ikke til noe annet, jeg har individuell lønnsforhandling og ingen tariff.
Er organisert, og for meg er det "selvsagt". For det solidariske, men også fordi det er med å støtte opp under et organisert arbeidsliv generelt - hvor både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden deltar i organisasjoner som er med og legger premisser for samfunnsutviklingen - og som en forsikring hvor noe "kan skje". Fordi uansett hvor flink og grei du er, kan du før du vet ordet av det stå midt oppe i en personalsak hvor du er spotlighten. Du er bare en leder/ kollega/ bruker unna, og det er ganske tett på.
Så har det hendt noen ganger i karrieren at man har fått henvendelser fra "ressurssterk, jeg gjør jobben min og er untouchable og er på prinsipielt grunnlag ikke organisert" personer som - oj!- fant seg selv til halsen i dritt!- som vil ha gratis bistand. Da må jeg si jeg syns de får takke seg selv og hyre inn en advokat til 1500 kr/ timen, men jeg har også hjulpet en person en gang, med beskjed om å se og organisere seg. Vet ikke om hen gjorde det, men neste gang blir det "nei" fra meg. Har vært tillitsvalgt på frivillig basis i mange år, og det er medlemmer som får bistand.
Er det en som ikke vet bedre, er det en annen sak, selvfølgelig. Men har man tatt et standpunkt på prinsipielt grunnlag, vet man jo hvilke alternativer man har (tatt).
Foreløpig er det vel hovedsaklig billig forsikring og interessant medlemsblad jeg har hatt nytte av, men jeg tror det kan være nyttig å ha fagforeningen i ryggen når jeg kommer ut i arbeid. I tillegg tilbyr de mye kurs, konferanser og lignende som jeg tror kan være interessant. :ja:
Jeg har forøvrig ikke vært organisert før nå. :sparke: Har aldri tenkt at det kunne være en god idé. Nå har jeg jo jobbet mange år i England, og ting er litt annerledes der.
Jeg har alltid vært, og for meg er det en selvfølge. Jeg har også vært tillitsvalgt. I tillegg til de personlig fordelene og solidaritetstanken innenfor min arbeidsplass eller mitt yrke, så mener jeg det er viktig nasjonalt at fagforeningene er sterke. Se på arbeidslivet i land hvor andel organiserte har sunket mye de siste tretti åra, det er skummelt hvor fort ting kan endre seg.
Ja, det hørtes ganske anklagende ut. Jeg har vært fagorganisert i 20 år, og vært tillitsvalgt i 16 av dem, så jeg føler ikke at jeg kun tenker på meg selv, nei. Det er slett ikke lønningene som er grunnen til at jeg ikke er med hos oss. Det er at jeg ikke får være med på møter, ikke får informasjon og ikke har stemmerett pga stillingskategorien min. Det synes jeg ikke er riktig.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg har blitt mindre og mindre imponert over jobben ulike fagforbund gjør i f.eks omstilling-flytteprosesser eller endringer av arbeidsforhold. Opplever dem som konfliktsky, unnvikende og tafatte.
Jeg opplever også at fagforeningene ikke "henger med" i det nye arbeidslivet. Tungt å snu på flise når man har en suksessoppskrift. Får meg til å tenke på Nokia. De hadde så og si monopol på mobiltelefoner, var en stor suksess. Smarttelefonen kom tidlig derifra, men det ble for svakt i konkurranse med Apple. Jeg tror fagforeningene er der i dag.
Ja, i Tekna. Dei fleste andre som jobbar her er organisert i Forskerforbundet, så innimellom har eg vurdert å bytte. Men har komt fram til at det viktigaste er at eg er organisert. Ikkje så nøye om det er Tekna eller Foskerforbundet. Og så blir det så styrete å bytte på grunn av forsikringar som eg i dag har veldig gode vilkår på gjennom Tekna.
I år skal eg for første gang prøve meg på å forhandle om høgare lønn via Tekna. Spent på korleis det går...
Det er nå en gang slik at enkelte stillinger eller oppgaver vanskelig kan blandes med andre. Jeg har periodevis vært der selv, men å melde meg helt ut av alt som heter fagforeninger har ikke vært aktuelt pga solidaritetstanken. Da har jeg vurdert om det har vært andre forbund som har passet bedre og som ikke har vært i konflikt med øvrige ansatte. Noen ganger finnes det, andre ganger ikke. Jeg tenker likevel at prisen for et velordnet arbeidsliv i Norge er at noen ganger holdes man utenfor stemmeretten.
Hos oss får ikke de øverste ledende stillingene som direktør og HR delta i lokallagsaktiviteten. De kan likefullt være medlem, og vil i mitt forbund få støtte fra sentralt hold dersom de blir utsatt for noe som angår deres stilling som ansatt.
Jeg er organisert og har alltid vært det. Begge foreldrene mine var tillitsvalgte store deler av barndommen min, så det har alltid sittet i ryggraden og har aldri vurdert å la være. Er i tenkeboksen med tanke på å skifte forbund, men å ikke være organisert er uaktuelt.
I går var begeret mitt fullt og jeg meldte meg ut av Utdanningsforbundet (må bare få sendt inn skjemaet) og inn i Skolelederforbundet. Å ikke være organisert er for meg ikke et alternativ.
Det vet jeg ikke (verken det første eller det andre, igrunn), men det er ok med 1. ansvarsforsikring, og 2. veldig bra tidsskrift. De har gode tilbud for legestudenter, så mange melder seg inn tidlig også.
Selvsagt er jeg fagorganisert. Jeg har vært det siden 1995. Det er ikke alltid jeg er enig med mitt eget forbund, men jeg er mer enig med mitt enn det andre jeg kan være medlem av. Så da så.
Jepp, det er jeg. Meldte meg inn mot slutten av studietida. Burde vært organiserert mens jeg hadde butikkjobber i studietida også, der var det mye rart.
Ja, jeg er fagorganisert og har vært det i ca 15-16 år nå tenker jeg.
Akkurat nå er jeg også sjeleglad for det da jeg i forrige uke, helt ut av det blå og på usaklig grunnlag, ble møtt med et press om å si opp stillingen min mot en sluttpakke.
Ja, selvsagt. Jeg er aktiv på sentralt nivå, og selv om det ikke er noe direkte in it for me - er det viktig å ivareta faget mitt og vite at jeg har dyktige jurister i ryggen hvis noe skulle skje. Jeg har lederfunksjon og vil være arbeidsgiverrep i mange konflikter hvor motpart har støtte fra "min" fagforening. Det må jeg tåle.
Fra mitt ståsted (og det er helt sikkert upresist), virker fagforeningen din veldig lite konfliktorientert mot arbeidsgiverne deres - nesten tvert i mot. Hvordan fungerer det innad?
Jeg tenker at det må være litt uheldig at man i praksis har bare tre fremtidige arbeidsgivere når man sitter som motpart i en konflikt, hvis man skal fortsette i profesjonen?
Usikker på hva du mener her? Konflittorientert? Det er riktig at hovedtyngden av medlemmene kommer fra samme bransje, men det er svært mange innen profesjonen som jobber i forvaltningen, i det offentlige, undervisning, industrien osv.