Jeg har også bedt barna om å være obs på hvilke roller svarte skuespillere castes til. Det er forbløffende hvor ofte de castes til "morsom, litt dum, men veldig lojal sidekick til hovedpersonen".
Sønnen min er irritert for at "du lager politikk ut av ALT!". Lev Med Det! sier jeg. :knegg:
Jeg så Ghost in the shell i går, og der skjedde det opptil flere ganger. Men hvorvidt de burde hatt en asiatisk skuespiller i hovedrollen blir en annen diskusjon. Kjæresten og jeg var ikke helt enige der gitt.
Det kjem nok veldig an på sjanger, trur eg!
Den sjangeren som Mission Impossible høyrer til (action) står det nok dårlig til med. Men det må no vere ei lang rekke med Drama-filmar som består?
Jeg leste også at mannen ganger la til krav om at kvinnene måtte ha navn i filmen, utover å være "en kvinne".
Uansett, ja, jeg har hatt denne testen i bakhodet i mange filmer, og det er veldig påfallende.
Her er en liste over filmer som er testet (til venstre): bechdeltest.com/
Knerten og jeg så Ocean's 8 i forrige uke, og den anbefales. Damer som først og fremst er rollefigurer og ikke damer.
I tillegg har vi sett filmen "Black Panter". Hvor hovedrollefiguren riktignok er en svart mann, men han er omgitt at damer som slett ikke er der for å være pene (selv om de "selvfølgelig" er det også).
Det er også et poeng å legge merke til hvor mange damer som bare er med for å drive historien til en mannlig hovedperson fremover. For eksempel ved å bli drept, sånn at han må hevne henne (eller sørge over henne og dermed finne en dypere mening i tilværelsen), eller ved å havne i en situasjon som gjør at han heroisk må redde henne, eller ved å bare være et objekt han jobber med å skaffe seg.
En annen test jeg har sett, går ut på å sjekke om den kvinnelige rollefiguren kan byttes ut med en «sexy lampe» og historien fremdeles fungerer. :knegg: Altså: har hun noen egen agenda og egen historie, eller er hun bare der til pynt og for å inspirere andre til å handle?
:jupp: Jeg tror punktet om "snakke med hverandre om noe annet enn en mann" klarer å sirkle inn en del av de elementene, Skilpadda, for det er jo mange kvinnelige rollerfigurer i mange filmen, ofte er de både mektige, skurker, sjefer, grisetøffe osv. Men i relasjon til en mann, ja.
Ja. Og også i de tilfellene der en kvinne forsåvidt har en personlighet og kanskje også snakker med andre damer, så er det ikke uvanlig at hovedoppgaven hennes i filmen er å bygge opp under en manns historie/reise/utvikling. Femmes fatales er jo et godt genre-eksempel på det; de har (i klassisk film noir) gjerne ingen åpenbar egen agenda utover å friste og forderve og kanskje også drepe hovedpersonen. Og det er jo en forfriskende variasjon fra det å bare være noen han kan være forelsket i og kurtisere og til slutt vinne, men det er fremdeles bare en rolle definert i forhold til mannen.
Reaksjonene på Jessica er jo talende, sånn sett. Der har menn den samme posisjonen: de eksisterer for å støtte/true/utfordre hovedpersonen, og har ikke sin egen rolle eller agenda ut over det som har med henne å gjøre. Det er overraskende uvant!
Nei, det er det ikke. Det er revolusjonerende feministromaner. Faktisk. :nono:
Det er jo ellers plenty av litteratur som også stryker på Bechdel-testen, og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mindre tålmodighet får jeg med menn som skriver om seg selv og hvor fælt de har det. 13 av 17 bøker jeg har lest i år er av kvinnelige forfattere, foråsiresånn.
