Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg synes diskusjonen er interessant. Hva kan man forvente av mennesker som kobler studier med mye obligatorisk med jobb/idrett? Bør toppidrett stå i en særstilling?
På NTNU har de egen utdanning som er tilrettelagt for toppidrettsutøvere. (ikke et argument, bare en kommentar om at det faktisk gjøres)
Jeg synes skolene bør tilrettelegge på ett eller annet nivå, og begrunnelsen min er enkel. Idrettsutøverene skal ha et liv etter idretten, og samfunnet trenger folk som kan bidra. Det er i alles interesse at de som er idrettsutøvere får skolegang (samme argumentet som at de som er i fengsel bør på skolegang - den er selvfølgelig også tilrettelagt. Og da en mye mer omfattende tilrettelegging)
Jeg er enig med him. Det er ikke sånn at disse studentene må få lov å drive med idretten sin - i realiteten er de akkurat nå idrettsutøvere, og aller er tjent med at de også kan ta et studieforløp samtidig.
Men de må selvsagt forvente mer egeninnsats og antagelig å bruke mer tid enn vanlige studenter. De skal ikke ha et halvveis løp. Bare et tilpasset et.
Jeg synes at universiteter og høyskoler skal strekke seg langt for å få til en tilrettelegging som gjør at alle mulige liv kan kombineres med studier. Enten det gjelder toppidrett, politisk engasjement, jobb, barn, egen helsetilstand, syke foreldre, eller alle mulige andre grunner man kan ha til å ikke være en a4 student på 22 uten forpliktelser.
Men, som Candy sier, da må jo også studenten være med på å foreslå og planlegge en måte dette kan fungere på, som gjør det gjennomførbart for begge parter.
Jeg tenker at tilpasning er viktig for mye, men ikke viktigere for toppidrett enn for andre hobbyer på høyt nivå. Det er ikke sikkert alle utdannelser er like kompatible med er valg om toppidrett. Det bør være sånn at det lages en avtale som man opererer innenfor sånn at man slipper komme opp i en situasjon med plutselige avslag. Det er helt vanlig at man må ta pauser i studiet når man holder på med sånt, og det synes jeg blir riktig når man har et studium som krever tilstedeværelse.
Men det gjøres da også? Jeg kjenner til at universiteter har egne folk som jobber med dette, og på det enkelte fakultetet har man egne personer som følger opp slike utøvere i forhold til tilrettelegging.
Samtidig kan man jo si at den enkelte utøver bør undersøke i forkant hvordan forholdene er på det enkelte studiested, og hvordan de tilrettelegger, før de starter på studier der. Jeg tenker at det beste er å være føre var, og ikke i ettertid komme å be om tilrettelegging studiestedet ikke gjør. Man velger jo litt selv. (Sier ikke at dette skjedde i dette tilfellet, men generelt - ønsker man å drive slik ved siden av studier, så plikter det også litt i evne å planlegge tenker jeg.)
I sykepleieutdanninga er det mye praksis, og det er krav om 90 % tilstedeværelse under praksisen. Det betyr at man i løpet av en tiukersperiode kan være borte fire dager. Og grunnen er jo at praksis er en utrolig viktig læringsarena, som ikke kan erstattes av hjemmestudier. Og dette er jo ikke mindre viktig bare fordi man driver med toppidrett.
Jeg går sykepleien nå, og måtte ta to års permisjon fordi livet mitt ikke var kompatibelt med å gjennomføre praksisperiodene. Når det dukker opp fagre ord om tilrettelegging, så er det stort sett bare ord. Jeg tenker at en toppidrettsutøver må være innstilt på å bruke lenger tid på ei utdanning som krever mye tilstedeværelse, eller velge et studie som ikke krever at du er tilstede.
Helt enig i det, Katta, men problemet her var vel at det ikke lå an til noen form for tilrettelegging - det var all in eller all out. Når det går an å vinne OL på skøyter mens du går på legestudiet, bør det også være mulig å spille fotball og bli sykepleier. Men ikke nødvendigvis på normert tid.
Enig i det. Men samtidig er det noe med å begynne på et studium og forvente tilrettelegging. Uten å ha undersøkt først. Da tenker jeg man ser på eget opplegg som vel viktig.
Men er det i alles interesse at vi skal ha toppidrettsutøvere som skal prestere på internasjonalt nivå?
Jeg er litt annerledes skrudd sammen enn flertallet når det gjelder konkurranser og idrett (henger litt sammen med mangel på konkurranseinstinkt på alle plan). Jo, det er klart det er stas når Norge tar gull, vinner kamper etc, men er det viktig? Når det gjøres til store diskusjoner på høyt nivå, hva Nasjonen Norge skal gjøre for å dyrke fram profesjonelle fotballspillere som skal hevde seg i utenlandske ligaer, hvilke tiltak som må settes inn for å få fotballandslaget, skøytelandslaget, hopplandslaget etc tilbake til gamle storhet slik at vi kan VINNE, så detter jeg litt av, kjenner jeg. MÅ vi det? Jeg er veldig glad for breddeidretten, og mener at den er enormt viktig, i et folkehelseperspektiv og mye annet. Og til dels også at toppidretten er viktig for å skape interesse for og rekruttering til breddeidretten, på et visst nivå. Men ut over det?
En toppidrettsutøver som tar utdanning og må stille på obligatoriske ting kan ikke delta på like mange samlinger og konkurranser, og blir kanskje aldri Best i Verden i sin idrett. Men hvor viktig jobb gjør disse idrettsutøverne for landet egentlig, ved å bli nr 2 i stedet for nr 26, som gjør at det er verdt det med særbehandling og tilrettelegging?
Jeg ser jo at det blir en helt annen diskusjon, og det er sikkert en hel masse man kan trekke fram som er viktig ved å skape vinnere. For noen er det så viktig at de mener man bør starte med å dyrke dem fram helt fra de er bitte små, og at man bør tøye dopingreglene helt til bristepunktet. For andre er det ikke viktig i det hele tatt. Så jeg mener at det er den diskusjonen man bør ta likevel, og komme fram til en avgjørelse. Er det veldig viktig for Norge å ha enere i internasjonal idrett? Hvis svaret er ja (selvsagt velbegrunnet, som helt sikkert er mulig), så satser vi på det, da tilrettelegger vi på alle mulige måter, og prioriterer at talentene skal få fritt spillerom til å gjøre det de må for å bli best. Hvis svaret man lander på er litt sånn "meh ... stas hvis vi vinner, men ikke det viktigste i verden", så tenker jeg de får følge reglene som gjelder for alle andre, og bli så gode som de blir, innenfor de rammene de har å forholde seg til. Om det betyr at de ikke når helt opp i verdenseliten, så so be it.
Hvis man ikke har kommet fram til en slik felles, offisiell holdning, men bare forholder seg til et diffust krav fra "folkesjela" om at det er typisk norsk å være god, så vil det jo alltid komme an på den personlige oppfatningen til de som styrer hver enkelt læringsinstitusjon.
Men generelt bør man selvsagt tilrettelegge for at flest mulig skal få utdanning, uavhengig av situasjon, men innen rimelighetens grenser. Er ellers enig med Katta og Høst.
Hvis et studie krever 90 prosent tilstedeværelse kan det være mange som har livssituasjon som gjør det vanskelig å gjennomføre på full tid. Bør man ikke da tilpasse for flere enn bare toppidrettsfolk eller foreslå at de studerer deltid eller tar pause?
Det kan være mange som er dårligere stilt enn toppidrettsutøvere i møte med slike krav.
Er idrett i en særstilling sånn?
Mange studier er jo kjempeenkle å kombinere med sånt. Enkelte utdanninger nesten håpløse. (Eks utdanningsløp som krever offshorepraksis).
Men nå snur du argumentet på hodet. :) Det ser du hvis du bruker eksempel fra fenglslet: "Er det i alles interesse at vi skal ha folk i fengsel?" Poenget er at vi har folk som er idrettsutøvere på et høyt nivå i dette alderssegmentet. Når de først er der, er det bra for de og samfunnet at de tar en utdannelse.
Jeg tenker du skal være ganske sikker på at det ikke er fordi jeg er sånn idrettsfan jeg tenker slik. Var på RBK-Brann kamp i år - og det er første kampen jeg noensinne har vært på. Mannen min var på kamp for 20 år siden, også RBK-Brann, så han har det jo som tradisjon. :humre:
Jeg tenker at når man er/vil være toppidrettsutøver, så er det ikke alle studier man kan ta, fordi ikke alle studier lar seg forene med at man ikke kan være der veldig mye av tiden.
Jeg hadde en i klassen min på NTH som slet skikkelig med det, fordi hun drev på idrett på toppnivå, i kombinasjon med at den linjen hun hadde valgt hadde en VELDIG stor andel obligatorisk, langvarig undervisning (lange dager på labben). Laboratorietid er en begrenset ressurs, og man kan faktisk ikke ta det på fleksitid.
Så det er i alles interesse at toppidrettsutøvere også har tilgang på utdannelse (på samme måte som enslige mødre, folk med helsemessige utfordringer, folk med "hull i CV-en" eller annet), men ikke absolutt 100% av alle typer studier.
Ja, det var meninga å snu argumentet på hodet. Toppidrettsutøver er jo ikke noe man bare "er", sånn "Oi, jeg har visst blitt en toppidrettsutøver, :what: hvordan skal jeg nå kunne ta utdanning?" Og det er heller ingen som hindrer en idrettsutøver å starte på et studium etter endt idrettskarrière, det har de en helt annen forutsetning for å greie enn for eksempel innsatte i fengsel. Min mor startet på sykepleieutdanning da hun var godt over 50 år (hun har riktignok aldri vært verken toppidrettsutøver eller sittet i fengsel).
Når jeg sier at jeg føler meg annerledes skrudd sammen så er det fordi jeg føler at veldig mange rundt meg ser det som en selvfølge at det er viktig at Norge presterer internasjonalt i ulike idrettsgrener (noen grener mer enn andre). Og en skandale når vi ikke gjør det, og da må tiltak settes inn. Og at det dermed er i alles interesse at et idrettstalent på toppnivå skal få dyrke idretten nok til å bli best. Det er klart det er i interessen til utøveren selv, klubben og sponsorene, men om det gagner samfunnet for øvrig er jo noe man kan diskutere. Jeg sier ikke at det ikke gjør det, men jeg synes ikke det er en så åpenbar sannhet som det ser ut til å være for mange andre.
Him... det finnes jo flere enn toppidrettsutøvere som av ulike grunner vil slite med å møte kravet til 90 prosent tilstedeværelse. Argumentet med «samfunnets interesse» kan vel gjelde disse også?
Er det kravet på 90 prosent som går mot samfunnets interesse her?
Det vanlige er at folk velger deltidsstudier eller tar pauser om annet man driver med tar for mye tid.
Ja, det er jo mitt argument. At da må lærestedet hjelpe til med å tilrettelegg for eksempel for at studiet kan tas på deltid. Eller tilrettelegges på andre måter.
Men toppidrett er jo en jobb, de tjener penger på det (varierer hvor mye selvfølgelig). Da kan vi like godt si at vi må tilpasse alle studier til folk som jobber ved siden av da.
I Norge har vi ekstremt gode støtteordninger, også folk voksne og folk med familie og alt mulig, så det er veldig godt mulig å ta studier etter at man er ferdig som idrettsutøver. På studier hvor man bare er på forelesning og er for seg selv, må man gjerne tilrettelegge, men på mange profesjonsstudier (kanskje andre typer også, jeg vet ikke) er det veldig belastende for medstudentene at noen andre alltid er borte, må utsette praksis, må utsette gruppearbeid osv. Jeg synes vi må ta hensyn til dem også.
Jeg tenker som Guava at det er mange grunner til at folk ikke kan møte kravene til diverse utdannelser og det er ingen grunn til at akkurat toppidrettsutøvere kan forvente mer tilrettelegging enn andre. Hvor går grensene for hvem man skal tilrettelegge for? Hvis man ikke klarer å møte kravene må man enten velge deltidsstudier, velge et annet studium eller vente med studier til idrettskarrieren er over.
Selvfølgelig er det mulig å starte på studier etter man er ferdig med idrettskarrieren. Jeg tror bare ikke det er ønskelig, hverken for individet eller samfunnet.
Og selvsagt bør det avklares i forkant, ikke kreves underveis. Men de aller fleste studier har jo faktisk tilrettelegging. Og ja, Guava, det bør så klart tilrettelegges for andre behov også. For min del, synes jeg det burde være ok at man jobber og studerer deltid også, så lenge det ikke går ut over andre som ønsker studieplass i for stor grad. Men det finnes grenser for hvor mye tilrettelegging man kan legge opp til.
Det er her jeg mener man må evaluere hvor viktig toppidretten er for samfunnet. Hvis man kommer fram til at det er noe vi i Norge ser på som svært viktig, noe vi skal satse på, så det en grunn til at man skal strekke seg lenger for å tilrettelegge for disse enn for mange andre. Noen synes sikkert det er gode grunner til å tilrettelegge mer for idrettsutøvere enn for ungdomspolitikere, frivillige hjelpearbeidere eller andre ting som kan forstyrre et utdanningsløp. Men da må man kunne legge fram noen vettuge argumenter for det. Eventuelt får man forsøke å oppnå full fleksibilitet for alle mulige grupper, noe som jeg ser kan være urealistisk krevende for mange utdanninger.
Og når man ønsker en utdanning det blir vanskelig å kombinere med en toppidrettskarriere, så må man bare velge om man skal la idrettskarrieren gå ut over studiene, eller om man skal la studiene gå ut over idrettskarrieren. Det får det jo bli opp til hver enkelt å vurdere. Man får ikke alltid i pose og sekk.
Jeg synes ikke det. Og min erfaring fra NTH (knirk) var at det var mange som kombinerte studiene med politiske verv, sosiale verv, idrett (f.eks. fotball i eliteserien, lab og alt) osv. Noen på normert tid, mange ikke.
Det som gjør idrett litt spesielt, er at man ikke bare kan vente med det til etter studiet (veldig få debuterer nasjonalt og internasjonalt som 27-åring, lzm), og man har liten grad av påvirkning på samlinger og reiser. Dermed kan man ikke bare kjøre halvt løp og følge halvparten av fagene, f.eks., men trenger reell tilrettelegging.
Poenget med belastning for medstudenter som input nevner er også relevant.
Det belaster svært lite at noen er borte fra forelesningsbaserte studier med store grupper.
Studier hvor mye foregår i grupper, oppgaver skrives i grupper og praksis gjennomføres og reflekteres i gruppe er ganske annerledes.
I debatten nå virker det som om Olympiatoppen og fotballforbundet forventer at det er opplest og vedtatt at toppidrett står i særstilling.
Akkurat det synes jeg godt kan være gjenstand for diskusjon.
Nå i disse NATOøvelse-tider. Jeg lurer på om folk i Forsvaret som driver idrett kan forvente at de bare kan reise på landslagssamling midt i øvelser?
Idrett er ikke veldig spesielt mtp det med alder. Man kan være folkevalgt som 22 åring. Hva med modeller som stiller til konkurranser? De går også ut på dato.
Innenfor musikk er det også grupper som man vet går ut på dato ganske kjapt.
Deltar man i idol og kommer videre er det gjerne nå eller aldri. Skal man få tilrettelegging der?
Jeg går på VID og flere av mine medstudenter har fått barn i løpet av det siste året. Samtlige er svært fornøyde med tilrettelegging fra skolen, selv om, som de påpeker selv, det at de fikk barn akkurat nå var eget valg. To valgte å ta permisjon og så ta opp igjen utdanning med neste kull, og det er fler som kom inn i vårt kull både i fjor og i år. Jeg synes dette vitner om en skole som gjerne legger til rette for at Livet skjer mens man studerer. Det jeg ikke forstår er hvorfor man skal tilrettelegge ekstra fordi det er idrett det er snakk om? Hun er 22 og det er jo ikke slik at dersom hun ikke får denne utdannelsen NÅ så kommer hun til å dø, uten utdannelse og sitt livs drøm oppfylt! :dramaqueen: Virkelig, det er å være bortskjemt.
Einaste eg inderlig håper på i denne saka her er at det er likt for alle. At det samme hadde møtt Joshua King, Martin Ødegaard eller Johannes Klæbo, ikkje berre en kvinnelig fotballspelar. Eg har virkelig ingen belegg for å seie at det IKKJE hadde vore slik men eg håper om ikkje anna at praksisen er lik mellom kjønn og idrettar.
Tilstedeværelse er en ting, men jeg syns å huske fra PPU at det var veldig lite slack på når man kunne ta praksisen. Men det kan godt være jeg husker feil - det var mye som forsvant i ammetåka med 3 mnd gammel baby. Mener jeg møtte opp på praksis-skolen, og husker noe gruppearbeid med innebygd melkepumping. Men resten er bare tåke.
Livet er fullt av valg, og det er det disse toppidrettsfolkene nekter å innse. De vil ha alt og alle muligheter på en gang uten prioritering.
Jeg jobber med studieadministrasjon og felles for alle oss som gjøre det er at vi ikke kan fordra toppidrettsfolk som vil ha eksamener på treningsleir, (med pappa/trener som eksamensvakt), ikke vil eller kan ha praksis, fordi det kræsjer med høydeopphold, treningsleir eller et et spesielt type opplegg i utlandet. De kan ikke følge forelesninger, de kan ikke levere inn obligatoriske arbeider, de kan ikke ha gruppeeksamener eller møte på obligatoriske forelesninger. Skifolka kan ha opp mot 80 % fravær i vintermånedene, men de mener likevel at det er studiestedet som skal sørge for at de har normalprogresjon?
Vi tilrettelegger masse allerede. Dysleksi, dyskalkuli, adhd, sosialangst, eksamensangst, depresjon, ME, brukken rygg, kyssesyke, ekstrem kjærlighetssorg, graviditet, trafikkulykke, hjernerystelse, foreldre som er syke eller dør, hjemlengsel, kreft, posttraumatisk stressyndrom, overgrep, å måtte leve i skjul for familie eller eks, døv, blind, rullestol, krykker, you name it. Vi fikser det. Men felles for alle disse er at de ikke er selvvalgte situasjoner. Å velge å satse alt på toppidrett er en fulltidsjobb, og da kan man gjøre det først og så kan man studere etterpå.
Det kan jeg ikke tenke meg overhode ... Minner bare på om kåringen av de beste fortballspillerene kun er tilrettelagt mot herrenes kampplan. (les saken i Aftenposten, tror den er åpen)
videregående er greit nok med egne linjer for de som driver med idrett. Har inntrykk av at det er på høgskolenivå / batchelor det er størst problem med tilrettelegging. Tror også dette er veldig forskjellig fra skole til skole.
Harriet: Hvor mye tilrettelegging er det for sånne som meg som gjerne vil ta flere fag/emner, men ikke har tid (og ikke alltid lyst) til å møte på forelesninger? (Innleveringer og lab og alt det der er ok, det er bare forelesningene jeg får makk av.)
Det skjedde et stort skifte akkurat da jeg ble ferdig på universitetet, fra at studentene styrte tida si selv, til at det ble innført veldig mye obligatorisk. Jeg tviler ikke på at det førte til at flere gjennomførte, men det gjorde det vanskeligere å sette sammen fag selv, ta litt mer enn normert, eller kombinere med jobb. Er dette løsnet opp i igjen, eller er det fortsatt like firkanta som da det var nytt?
Når det gjelder toppidrettsutøvere så er det tradisjon for å tilrettelegge kjempemasse for dem. Men jeg mener det er feil. Man trenger faktisk å holde koken og være litt konsentrert, jeg vet av flere toppidrettsutøvere som har brukt 10-12 år og fått seg legelisens. Men de er jo ræva dårlige da. De har tatt utdannelsen alt for tynt, man skal være overlært på en del ting.
Jeg er også skeptisk til at det skal tilrettelegges så mye for toppidrettsutøvere. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal være i en egen liga(!) i forhold til dette, sammenlignet med andre studenter som også har særegne behov. Her jeg jobber er det sykepleieutdanning og vi tilrettelegger ikke for større fravær enn det som er tillatt uansett hvilken grunn studenten har. Dette kommer av at det er en rammeplan som sier at det skal være 30 timers uke i praksis. Det er pedagogiske grunner til at det er slik, man går glipp av ting hvis man er tilstede bare 2 dager i en uke feks. De skal følge sine primærpasienter, og det går ikke hvis man ikke er mye tilstede.
Jeg syns ikke toppidrettsutøvere skal særbehandlet i forhold til andre som ønsker å satse på et talent eller en drøm, f.eks modeller eller artister osv
Praksis og prakiskrav er der av en grunn, og det er å få kunnskap god nok til å utøve faget med god kvalitet. Jeg regner med at det ligger nøye vurdering bak disse kravene og at de derfor må følges av alle.
Jeg får lyst å spørre karriererådgiver Hinze i Olympiatoppen om hun tuller her: (sitat fra artikkelen i HI)
– Det oppleves vanskelig, men de forholder seg bare til retningslinjene. Man har gjort det veldig vanskelig på en del profesjonsstudier for studenter som har andre behov og ikke har mulighet til å følge en A4-plan, sier Hinze.
– Mange har forsøkt å presse på for å få til andre retningslinjer. Politikerne må foreta seg noe for det er en uheldig situasjon hvis toppidrettsutøvere ikke kan kombinere med studier
Debatten som har vært viser at mange tar for gitt at toppidrettsutøvere er i særstilling.
Det argumenteres som om det skulle ligge som et grunnleggende premiss hos det store flertall. Jeg lurer på om det virkelig stemmer?
Tida for de nasjonale heltene er vel et tilbakelagt kapittel?
En lærer fortalte en gang at han hadde opplevd at fotballgutter i en ungdomsskoleklasse hadde fått beskjed av trener om å ta det ganske med ro i enkelte gymtimer begrunnet i at de skulle spille viktige kamper og ikke måtte risikere å møte støle og utslitt på kamper.
Forventningen var at dette måtte forstås. Kamper trumfer skole.
Ja, det er liksom der jeg også er. Er det umulig for en toppidrettsutøver å utdanne seg til lege parallelt med idrettskarrieren så må de kanskje bare velge da. Enten velge bort drømmestudiet, og satse på noe som faktisk er gjennomførbart, eller legge opp idretten. Kjipt for den enkelte, men that's life. De er i tilfelle ikke alene om å måtte ha tatt slike avgjørelser i livet.
Men det er der jeg opplever at en del tenker veldig annerledes enn meg. Vi må for all del ikke risikere å miste et TALENT, som kanskje en gang i framtiden kan vinne GULL for Norge. Tenk om vi ender opp med en lege som redder liv i stedet for å bli olympisk mester... what a waste.
Jeg tror befolkingen er delt der, premisset at det er viktig å få frem talenter ligger der hos mange. Men jeg lurer på om ikke andre underholdningsarenaer er i ferd med å overta litt. Hvorfor skal det være mindre viktig med populærmusikk?
Toppidrettsutøver er ikke akkurat en skjebne man må følge, det er en jobb og et valg. Det er ikke synd på dem fordi de da må velge bort noe.
Jeg kjenner at jeg er såpass lite idrettsinteressert at jeg ser at jeg ikke helt klarer å engasjere meg i dette. Men jeg kan til en viss grad se at det er et argument at man kanskje gjør det vanskeligst for de som driver med smalere idretter uten høye lønnsnivå eller mye sponsorer. Er man proff mannlig fotballspiller med millionlønn er det jo null niks problem å utsette utdanning, kanskje verre i sporter der man knapt tjener til livets opphold og iallefall ikke til å sette av penger til senere.
Samtidig tenker jeg på sport som underholdning på lik linje med annen underholdning. Og på de fleste andre arenaer innenfor underholdning må man velge eller prøve å få det til uten for mye tilrettelegging. For meg er det ikke noe skille mellom musikere, skuespillere, modeller, idrettsutøvere eller for den saks skyld youtube-stjerner eller e-sportsutøvere.
Den omtalte personen er en kvinnelig fotballspiller. Det blir på ingen måte betalt som en fulltidsjobb i Norge i dag, med unntak av en eneste klubb i Norge (og så kan vi jo lure på hvorfor det laget har vunnet samtlige kamper i serien i år). Det vanlige er at spillere på toppnivå i Norge må kombinere idrett med jobb/studier.
Så kan vi spørre oss om vi trenger skikkelig gode kvinnelige fotballspillere i Norge.
Jeg synes svaret til Moser er veldig godt.
Sykepleierutdanningene består av 50 % veiledet praksis. Det er en stor utfordring for skolene å skaffe tilstrekkelig med gode praksisplasser til studentene - og svært ofte jobber studentene i team når de er i praksis, da det har vist seg å være en gunstig læringsform. Avdelingene hvor studentene har praksis, har ofte spesielle opplegg de ukene studentene er der, så det er ikke slik at de bare kan stikke innom på et annet tidspunkt å gjøre unna praksisperioden, heller.
Jeg har ingen god løsning på denne utfordringen, men jeg reagerer veldig på holdningen til Olympiatoppen.
Jeg skjønner at det er vanskelig for studiestedene også, og noen studier er helt klart bedre egnet til å kombinere med idrett enn andre. Kanskje er det ingen kjempeidé å studere til sykepleier når man i perioder er mye borte.
På den annen side; det er svært få i Norge som lever av idretten sin. Skal man avstå fra å studere fordi man kanskje kan bli tatt ut på landslaget? Jeg antar at det er langt lettere å kombinere studiene med idretten når det bare er på nasjonalt nivå og ikke internasjonalt sånn som landslaget er.
Tjorven: Det finnes jo en rekke mindre deltidsstudier man kan ta. Det er ikke selvsagt at alt lar seg kombinere i livet, særlig ikke på profesjonsnivå og toppidrettsnivå- som begge er svært spesialiserte og inyensive løp.
Broren min tok ferdig bachelor som 35-åring, så å studere i etterkant er også mulig. Jeg ser liten grunn til at toppidrettsfolk skal få mye særbehandling.
Nettopp. Å velge en utdanning med mye obligatorisk undervisning, og særlig utdanninger med praksis, mener jeg er en dårlig idé for en toppidrettsutøver som trenger mye tilrettelegging. Som VID skriver, er det vanskelig og ressurskrevende å lage spesialopplegg som er kvalitetsmessig forsvarlig. De fleste høgskoler og mange universiteter har en svært presset og anstrengt økonomi, og da å skulle bruke penger på enkeltpersoner som har andre valgmuligheter, synes jeg er helt urimelig.
Jeg har et familiemedlem som driver med toppidrett og går på et studium med mye praksis. Hn har permisjon fra studiene for å satse fullt en periode. Dette er en idrett med minimalt med inntekt for utøverne, så hn finansierer satsingen gjennom deltidsjobb/sommerjobb. Det tenker jeg er en god løsning.
Å skulle satse på toppidrett samtidig som man tar drømmestudiet vil ikke alltid la seg gjøre. Kjipt, men sånn er det.
Hvis man driver med en idrett som ikke lønner nok til å kunne leve av det, setter det jo noen begrensninger for hva man kan jobbe med også. Eller tilrettelegger alle arbeidsgivere slik at ansatte kan være borte på samlinger, kamper, treninger osv? Forsinket studieprogresjon og tilpasset studieopplegg koster veldig mye penger. Jeg ser fremdeles ikke hvorfor universitetene skal ta den belastningen. Og jeg gjentar at det er faktisk veldig godt mulig å studere etter at man er ferdig med toppidretten.
Nei, man kan selvfølgelig diskutere om vi skal satse på toppidrett i Norge. Men hvis man ønsker det, så må det være et tett samarbeid mellom NIF (eller i dette tilfellet NFF) og utdanningsinstitusjonene, for pr i dag er en svært stor andel av toppidrettsutøverne avhengige av å studere for i det hele tatt ha noe å leve av. For hvis man skal vente med utdanning til man er ferdig med "idrettskarrieren" - hva skal man da leve av i mellomtiden? Da blir idretten en arena bare for de som har foreldre som er villig til å betale.
I USA har man jo et helt annet system hvor toppidrettsutøverne i langt større grad knyttes til studiestedet i form av scholarships, og studiestedene legger prestisje i å ha de beste utøverne. Som de jo selvfølgelig tilrettelegger for.
Jeg synes ikke det er en god ide at folk ikke utdanner seg, nei. Men jeg synes heller ikke det er en god ide at feks en sykepleierstudent ikke får den progresjonen som ligger i de 8-10 uker lange praksisløpene. Jeg antar at det er praksis skolen har problemer med å tilrettelegge - både fordi det ikke er gunstig å stykke opp praksisperioden, fordi man ikke uten videre kan godta at en praksisperiode blir kortere for en student enn for de andre og fordi studentene altså ofte jobber sammen i team/grupper. man kan ikke uten videre flytte en hel langpraksis til en annen tid i studieåret heller, det vil jo komme i konflikt med annen undervisning/andre praksisperioder. Jeg vil anta at det er samme problemstilling for legestudentene også - man trenger både kontinuitet og progresjon i ulike ferdighetsøvelser - og ikke minst i observasjonstrening.
Disse studentene skal jo lære seg å utføre prosedyrer, observere pasienter og lære seg hvordan man kjenner igjen symptomer og sykdomstegn.
Jeg tenker at det er viktig å legge til rette for at folk får en utdanning. Jeg vet at dette gjøres i stor grad for folk allerede. Min kjennskap til VID er at de tar godt vare på studentene sine og er kjent for å være en av de beste utdanningene. Og jeg har aldri oppfattet dem som kvinnefiendtlige. De fleste studiene ved VID har vel ganske stor kvinnedominans?
Den jeg kjenner har funnet seg en fleksibel (rutine-)jobb som er relevant for studiene der det er mulig å ta på seg mer eller mindre arbeid i perioder.
Er det selvsagt at toppidrettsutøvere får permisjon til å drive idrett om de er i jobb?
Mange utøvere er da aktive etter studier. Er det arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge da? For enhver pris?
Jeg husker en sak noen år tilbake hvor det var en skismører fra landslaget som ikke ble innvilget permisjon til et arrangement. Det ble det veldige overskrifter av.
Nei, det er ikke selvsagt og for enhver pris. Men noen arbeidsgivere velger å tilrettelegge. Der jeg jobber nå er det noen ansatte på toppnivå i relativt marginale idretter. Jeg ser at de får fri, og at det skrytes masse av dem internt. Men jeg antar at det er ulønnet permisjon og at muligheten for dette avtales ved oppstart.
(Akkurat som at jeg har hatt en kollega som hadde i sin arbeidsavtale at han hadde mulighet for fri hver dag etter at Vålerenga hadde spilt kamp. :knegg: Det er mye det er mulig å tilrettelegge for hvis bare man snakker sammen.)
:nikker: Og jeg er glad for at mange arbeidsgivere ser verdien av at ansatte har aktiviteter utenfor jobb av ulik slag, enten det er idrett, politikk eller frivillighet, selv om det noen ganger betyr at man må være borte fra jobb. Ikke alle arbeidsgivere vil ønske det eller ha muligheten til å gi fri med eller uten lønn, men jeg vil tro at mange er velvillige fordi de ser at det lar seg kombinere med å være en god arbeidstager.
Jeg synes jo det er veldig bra at studiesteder sier klart fra om at 8 ukers praksis ikke er det samme om den stykkes opp i mange deler. Det er en del læring som må skje i bolker, sammenhengende og med veiledning underveis hvis man skal få godt utbytte av det. Det er inkompatibelt med lange avbrudd enten det skyldes sykdom eller tidkrevende hobby. Det betyr jo ikke at toppidrettsutøvere ikke skal kunne ta utdanning, men det er ikke alle utdanninger som er like egnet når man skal kombinere det. Det samme gjelder jo jobb. Jeg vil tro det går an å kombinere legejobb og toppidrett, men på den avdelingen jeg jobber hadde det vært helt krise. Det hadde rett og slett ikke gått uten at det hadde blitt for stor belastning på de andre, og man ville nok ikke gitt permisjoner.
Det er ikke slik at man MÅ ha høyere utdanning for å få jobb. Det er masse jobber man kan ta uten ekstra utdanning, ut over videregående. Det er mange i dette landet som aldri har satt sin fot inn på en høyskole eller universitet, og de klarer fint å brødfø både seg selv og familien.
Jobb, kanskje? Det du sier her er at vi med studiestøtte skal finansiere folks idrettskarrierer og det synes jeg er en ganske hårreisende tankegang, spesielt når det ellers snakkes om at vi må kutte i velferd. Studiestøtte er en ekstremt viktig del av velferden vår og vi er ikke tjent med at den misbrukes av folk som ikke får inntekt av det de egentlig vil drive med.
Tja. Jeg kombinerte mine studier med å drikke masse øl og ha det kjempegøy. Hvis noen velger å kombinere sine studier med toppidrett, så tenker jeg det er helt greit. Gitt at man velger studier hvor det er mulig å kombinere/tilrettelegge.
I mitt hode så vil graden av fleksibilitet i jobben ofte, men slett ikke alltid, samvariere med lengden på utdanningen, og jeg ser det som naturlig at idrettsutøvere da ofte ser i den retningen.
Øldrikking er heldigvis en litt mer fleksibel aktivitet enn toppidrett. :humre:
Velger man studier hvor det er mulig å kombinere/tilrettelegge så er det jo greit. Og mange gjør jo det. Problemet her var jo at idrettsutøveren hadde vagt et studie hvor dette ikke var mulig eller ønskelig fra skolens side. Det mener jeg må være skolens valg, og ikke noe man kan kreve, eller noe som hører hjemme på politisk nivå. Det er mange grunner til at man velger den ene utdanningsinstitusjonen foran den andre, og det å være fleksibel og tilrettelegge for den slags kan være et konkurransefortrinn for mange skoler, som ellers sliter i konkurransen om studenten med andre skoler og universitet. Så det vil alltids være noen som ser fordeler med det.
Nemlig. Det er litt som å starte i en turnusjobb og forvente at man kan be om tilpasset arbeidstid fordi man egentlig ikke har rom for å jobbe på kveldstid. Det er ikke helt uvanlig å få seg en overraskelse når man oppdager at jobb faktisk er noe man må sette høyt på lista over prioriteringer. Det er noe med å undersøke om sånt er mulig på forhånd.
På min arbeidsplass hadde det gått veldig utover kolleger om noen skulle drive med toppidrett og plutselig måtte ha permisjoner fordi de var tatt ut til konkurranser og mesterskap.
Permisjoner som er planlagt i lang tid er enklere og jeg opplever at det er stor vilje til å finne løsninger på mye. Er det snakk om sykdom og velferdspermisjon for å pleie gamle foreldre og sånt er det mye vilje til å strekke seg langt. Jeg er ikke så sikker på om folk hadde vært villige til å strekke seg og tatt mye belastning for at en fagperson skulle løpe maraton eller hoppe på ski rundt i verden og gjerne holdt på sånn i årevis.
Er man en faggruppe på tre merkes det godt når noen er borte.
I noen yrker er det nok greit å finne vikar, men det er det neimen ikke over alt.
Med kvalitetsreformen fulgte krav om oppmøte, innleveringer og tilstedeværelse på fulltidsstudier. Full tid er full tid. Rett og slett. Men du kan ta en haug av deltidsstudier, nettstudier, samlingsbaserte studier, etter- og videreutdanninger og hva_har_du. Sjekk ut EVU og deltid innen aktuelle fagfelt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
