Lorien sa for siden:
«BLÆÆÆÆRT, BLÆÆÆÆRT, BLÆÆÆÆRT!» Den mest enerverende av alle alarmlydene som finnes i sortimentet til iphone skjærer som en kniv gjennom stillheten i soverommet, dyna, og mitt hode. Så fort jeg viser tegn til bevegelse, akkompagneres den iltre alarmlyden av pistring og høyfrekvente bjeff fra to hundebur i hjørnet av soverommet. Det er morgen. Ubønnhørlig. Jeg slår dyna til side, ignorerer de to pelsdottene i skarp diskant og sjangler ut av min varme kokong i retning Oppdraget. «H, det er morgen, opp og hopp!» sier jeg, med min aller mildeste og mykeste mammastemme. Jeg får et grynt til svar. Det er med andre ord tegn til intelligent liv, så jeg tusler videre (sabla golvkaldt det er her, burde tatt på tøfler) til neste dør. «W, nå er det morgen, opp og hopp!» Nok et grynt og et jamrende gjesp. Jeg vandrer videre, denne gangen i retning løvens hule, også kjent som rommet til husets femtenåring. (Tøflene ja, det var de jeg skulle finne.) «I, klokka er sju. Du må stå opp.» Her er det foreløpig ingen tegn til liv, hverken intelligent sådan eller andre typer. Jeg må ruske i ham. «Morgen. Opp! Skole!» (Hvor satte jeg egentlig de forhufsede tøflene?) På vei fra tenåringens stramtluktende residens (det må være sånn det lukter i apeburet i København Zoo!) møter jeg en bustete lyslugg med to X-kromosomer. Jeg får en søvnig klem, og min datter erklærer at det minsann er turdag i dag. Det betyr pølser og tursjokolade. Og endel andre nødvendigheter. Jeg peker bustehodet i retning badet og registrerer med tilfredshet at lyslugg nummer en med Y-kromosom også er oppe. Jubel og fryd, og PØLSER. (Har nå mistet følelsen i den ene stortåa pga. kulde.) Tilbake til apeburet. Tenåringen, som tilsynelatende var bevisst for tre og et halvt minutt siden, er nå tilbake i komatøs tilstand. Nå bjeffer jeg ordre på militær manér. Borte er mild morgenstemme. «Opp! KLÆR! Insulin! Mat! NÅ!» Komapasienten mener bestemt at han er syk. Jeg kjenner på panna og konkluderer med null feber. Altså er det ingen pardong. Får ham opp i sittende stilling og fortsetter mot kjøkkenet.
Pølser, som til alt overmål er innenfor datostemplingen, lokaliseres i kjøleskapet. Pølsebrød også, og kvikklunsj. (Nå MÅ jeg få på meg de tøflene!) Diabetikeren roper fra zoo, om jeg kanskje kan steike bacon og egg? Og siden han spør så pent i et noenlunde høflig tonefall for en gangs skyld, hører jeg til min forbauselse meg selv rope tilbake «Ja da!» Altså bacon. Og speilegg. Håper bare stekepanna er ren, det er den. Flaks.
Lyslugg 1 og 2 har nå fått på seg klærne. Jeg kommanderer dem i retning høyfrekvente pip og ytterdør. De adlyder uten de helt store protestene. På vei tilbake til kjøkkenet snubler jeg i katten, som er i strålende humør. «Prrrrtmiaaao!» sier det stripete droget mens han gnir seg kjærlig og insisterende mot min venstre legg. I grunnen behagelig, men nå var det altså bacon. Og sitteunderlag. Og pølsepinne, det må jeg ikke glemme, da blir det krise. Og frokost. Det er tomt for glutenfritt brød, så jeg tripper på frostskadde tær inn på vaskerommet der fryseboksen står. Nå BØR det bare...der ja. Ett stykk brød, og FAEN, der ligger begge yndlingshettegenserene til tenåringen våte i vaskemaskinen. Med lynets hastighet får jeg slengt dem over i tørketrommelen, mens jeg vekselvis hopper på høyre og venstre bein for å få pause fra den kalde linoleumen. Nå, BACON. Og speilegg!
Det er stille fra apeburet, så jeg må ta en tur dit. Delinkvinten har veltet og er tilsynelatende ikke lenger bevisst. Nå er ikke stemmen min mye velmodulert lenger. Men det virker, adressaten spretter opp i sittende stilling igjen med et forskrekket uttrykk. Jeg strener mot kjøkkenet. I yttergangen hører jeg to tobeinte og to firbeinte lyslugger. HvaerklokkaERDENHALVALLEREDE?, holy hell! «Frokost, unger! Nå! Drosja kommer om ett kvarter, H!»
Bacon. Tursekk. Pølsepinne, sitteunderlag. En lyslugg har funnet frem havrefras og jeg kjenner jeg elsker ham litt fordi han er så ukomplisert om morgenen. Den andre lysluggen erklærer at hun såmenn også skal ha bacon, ellers vil hun ikke ha frokost. «Gå og børst håret ditt», svarer jeg. Hun himler med øynene og forsvinner ut av synsvidde.
En stykk høy og mørk (og bister) type ankommer kjøkkenet og lurer på om frokosten hans er klar, det er den ikke, så jeg henstiller høflig om å smøre skolemat mens han venter. «Er ikke brød her,» brummer den høye og mørke, og jeg skyver stekepanna til side og går ut på vaskerommet og henter brødet som ligger oppå tørketrommelen. Fryser nå så mye på beina at jeg ikke lenger kan føle tærne mine. Går tilbake til komfyren mens jeg fantaserer om å tine føttene mine i baconfettet som blir til overs.
Havrefrasen er fortært og lyslugg 1 forsvunnet, lyslugg 2 likeså. «H, drosja er her om fire minutter, gå og puss tenner og HUSK BRILLENE!» «Men jei er på do!» Selvfølgelig.
Baconet er stekt. Jeg knekker egget i stekepanna og knuser plommen, ettersom jeg erindrer at jeg fikk kjeft i går fordi plommen var hel.
Høy og mørk er vekk, men på fjøla ligger to glutenfrie brødskiver. Ved siden av står smøret og osten. «I, du må smøre ferdig maten din, frokosten er straks klar, H, drosja er her!» «Men jei må pusse!»
Lyslugg 2 er ikke å se. Jeg puster dypt inn og roper. «W….!» og innser i samme øyeblikk at jeg høres ut som Fred Flintstone. Jeg slenger noen baconskiver på en tallerken og lemper resten samt speilegget over på en annen. Høy og mørk kommer tuslende og mumler misbilligende: «Må du rope sånn? Ho står jo rett der borte og mater gullfiskan!»
(...)
«H! DROSJA!» «Men jei glemte capri-sonne’n min!»
(...)
«Hadet, mamma!»
«Hadet, skatt, elsker deg, ha en fin dag!»
«Ja da!»
(...)
«Klokka e åtte, mamma, og skolen begynner halv ni!» «Ja, lille skatt, du må gå. Men du må børste håret og pusse tanna først, okei?» Hun forsvinner i retning badet.
«Du mamma, neste gang, kan du prøve å sprøsteike baconet litt mindre, det e så vanskelig å få tak på det med gaffelen når det e så hardt.»
(...)
«W, nu må du gå, den e ti over!»
«Men jei har ikke pussa enda!»
(Ikke har hun børsta håret heller, viser det seg. Hva har hun da gjort på badet i ti minutter, det må fuglene vite.) Sytten minutter over, etter en lang diskusjon om sykkel/ikke sykkel og elevkor/ikke elevkor, trasker Lyslugg 2 i retning skolen.
(...)
«I, skolen bynne om ti minutt! Du har ikke pakka diabetesutstyret, ikke pakka sekken, og ikke pussa tenner!»
«Slapp av, mamma! Æ sykler på to minutt!»
08.32: Huset er tomt. Katten har fått mat. Sola skinner, vepsen i kjøkkenvinduet er død. Jeg finner fortsatt ikke tøflene mine.
-Trevor-R.jpg)
