Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Som kvinne som støtter tredeling har jeg fått utrolig mye kjeft.
Jeg kan ingenting om barn, jeg vil sulte barn og jeg vil straffe mor i en syk likestillings navn.
For meg så bekrefter jo dette sinnet at tredeling er helt nødvendig for å få en reelt likestilling mellom kvinner og menn både i arbeidslivet men også når man blir møtt i barnehager, skoler og andre institusjoner. I dag tyr disse mye til mor, er min erfaring.
Men jeg har tatt feil før, så mulig det er noe jeg ikke ser her?
Jeg synes dette er fint, en naturlig utvikling mot mer likestilling. Der hvor mor ønsker å være hjemme lengst mulig kan hun være hjemme i 19+18 uker. Etter det bør det være greit å slippe far til. Særlig i arbeidsmarkedet er dette viktig, at det ikke bare er kvinner som kommer ned denne "ulempen".
Det som er feil med den nye fordelingen er at mors seks ukers barselpermisjon etter fødsel, som er medisinsk begrunnet, regnes med i mors kvote. Det mener jeg er feil. Mammakvota bør starte etter disse seks barselukene. Far har tross alt ikke født.
Det er mor som har gått gravid og som har født med alt det bringer med seg og det er hun som produserer melk med det, det kan føre med seg av bekkentrøbbel og alt med seg. Hvor mye hver av de voksne skal være hjemme bør være opp til hver enkelt familie å finne ut av, men de første seks ukene burde både mor og far være hjemme. :kjepphest:. Jeg synes ikke politikerne skal blande seg enda mer inn i dette, det er alt for mye styring som det er!
De fleste av oss får 50 år i arbeidslivet med dagens pensjonsordning, vi har ikke råd til å slutte før. Tida brukt i fødselspermisjon blir forsvinnende liten til sammenlikning og jeg nekter å tro at en dyktig kvinne vil holdes igjen et helt yrkesliv av et par-tre permisjoner på trekvart år.
Jeg er for pappaperm, men tror det går et skjæringspunkt der lengre pappaperm blir mindre fordelaktig for kvinners yrkesutøvelse. Mødre vil oftest ivareta spedbarn godt og vil amme en god stund, og nedkorting vil medføre at de må velge å være hjemme uten lønn. For yrker der man ikke får fast stilling tidlig må de da være hjemme uten sikring og får hull mhp å opparbeide seg rett til stillingsvern.
Dette er nærmest det eneste området, hvor jeg opplever at det ikke er helt rett frem at kvinner og menn skal likestilles fullt ut. På alle andre områder i samfunnet, er det selvsagt at likestillingen er fullstendig, men ikke her. Her argumenteres det med fysiske forskjeller - og fremhever dermed at det ER en forskjell mellom kjønnene.
Jeg tror personlig, at vi ALDRI kommer til å nå fullstendig likestilling i arbeidslivet, hvis disse ulikhetene i forhold til permisjonstid og fordeling av omsorgsoppgaver ikke jevnes ut. Det er ikke lov å spørre om graviditet eller familieplanlegging ved jobbintervju, og man må selvsagt tilrettelegge for graviditet, skaffe vikar til permisjoner og være positiv til redusert stilling i forbindelse med småbarnsperioden - men at disse faktorene samtidig ligger i bunn for en del disponeringer i arbeidslivet, og er med på å holde kvinner som gruppe tilbake lønnsmessig - det garanterer jeg. Det sier seg selv, at jeg har mer å slå i bordet med under forhandlinger om lønn og vilkår, når jeg ikke samtidig understreker at jeg må gå hver dag kl 15 for å rekke barnehagen, eller ha fri hver mandag for å få "litt unna hjemme".
Jeg sier ikke det er RIKTIG, eller RETTFERDIG - men så lenge mødre drar kjønnskortet og bruker graviditet og fødsel som en brekkstang for redusert stilling og større permisjonsprosent, tror jeg nesten vi bare må akseptere at det kommer noen ulemper i dette kjølvannet.
"Brekkstang" altså? Man trenger ikke brekkstang når det er en rettighet man har, som også fedre kan ta ut. Denne formen for likestillingskamp må kjempes i hjemmet, og da er det først og fremst menn som må gjøre jobben.
Ja? For mange tror jeg at føde- og ammefanen holdes høyt. Hvordan kan menn argumentere MOT kvinner som mener seg berettiget til å være lengst hjemme eller være den som jobber redusert, når fødsel og amming og bekkenløsning brukes som argumenter? Det er jo ikke sånn at vi kommer dit at menn føder barn (hvertfall ikke i vår levetid), og jeg skjønner godt at man ikke helt klarer å stå på krava når det biologiske prinsipp føres som argument.
Igjen, jeg tror dette i stort er med på å holde likestillingen i arbeidslivet tilbake, dessverre. Husk at for at en gruppe skal FÅ mer, må en annen få mindre. Det hjelper ikke med menn på banen, hvis kvinner ikke vil ha dem der.
Jeg kjenner flere tilfeller hvor det er kvinner som reduserer stilling og tar brorparten av permisjonen, selv om de har høyest inntekt (inntektsfordeling er ofte argumentet for hvorfor en familie ordner seg med mor hjemme). Jeg tenker ikke umiddelbart at det BARE er far som må tenke nytt.
Jeg ser ingen grunn til at ikke denne endringen også bør innføres. Hvis man er veldig opptatt av at mor skal ha max av permisjonen, så har man fortsatt stor mulighet til det gjennom valget av fellesperioden på 18 uker slik at det blir 18+19.
Mors 6 ukers barselpermisjon i etterkant av fødsel burde vel strengt tatt tas helt ut av permisjonskabalen. Den er der kun for mor, og følger ikke barnet på noe vis. Det fikk vi erfare da far, pga min kroniske sykdom, tok over all permisjon da vi fikk yngste. De ukene kunne ikke overføres far, så enden på visa var at minsten fikk kortere tid hjemme enn andre barn. Siden de 6 ukene blir begrunnet med at de tilfaller mor pga "helsemessige årsaker" så burde man heller kalt det sykemelding.
Husker min mann fikk spørsmål fra sin sjef "er du klar over hva du nå gjør?" da han sa han skulle være hjemme et år i fødselspermisjon. Det var i en tid da han var rimelig fast track'et oppover i systemet der, og et år permisjon ville jo påvirke det. Min mann lot seg ikke ense av en slik påpekning, men det er jo derfor vi trenger klare regler når det kommer til permisjon. Det skal ikke være slik at det skal være "enklere" for kvinner enn menn å ta permisjon eller at kvinner forbigås i større grad pga det er de som har hovedvekt av permisjon slik det var tidligere. Det vil alltid være noen familier en slik modell ikke vil funke for, men vi kan jo ikke ha et system som tar utgangspunkt i det.
Dette oppsummerer mange av argumentene jeg hører mot tredeling ja. Men det er jo slik at de aller, aller fleste menn tar ut fedrekvoten og ikke noe mer.
Altså virker kvotering. At kvinner diskrimineres i arbeidslivet er ikke en myte, det er fakta.
Ifht til de første seks ukene kan jeg være enig i at far burde hatt rett til permisjon kanskje en mnd sammen med mor og at antall uker ikke burde påvirkes av når man føder.
Men å dra «kvinnen går gravid» kortet når mor kan ha 37 uker hjemme det går jeg ikke med på. Er man ikke restituerer etter 37 uker er det vel sykmelding man trenger.
Dette kan du tro hva du vil om, men det finnes veldig mye forskning som viser at du tar feil. Både fra Norge og internasjonal forskning. Og det er faktisk de høyt utdannede kvinnene som taper mest. Det er dessuten ganske fjernt å koble det opp mot hvor dyktig man er, og på den måten gi kvinnene selv skylden for lønnsgapet som finnes mellom menn og kvinner. Det er et reellt lønnsgap mellom kjønnene i dag, og foreldrepermisjon er mye av skylda for at det er slik.
Jeg støtter meg bl.a. på forskning som Input peker på og er for tredeling av kvoten. Jeg er også for å ta de seks ukene med barselpermisjon ut av kvoten og forbeholde den til den som har født ungen, siden den er medisinsk begrunnet. På en del områder er det tvang og/eller styring som er drivkraften bak reelle endringer. Dessverre er det nødvendig for å få til reell likestilling i valget av hvem av foreldrene som tar ut hvor mye av fødselspermisjonen.
Det er ingen tvil om at dyktige kvinner holdes igjen av for lang fødselspermisjon. Det er ikke uten grunn at en del kvinner i lederstillinger er raskt tilbake i jobb og overlater en større andel av permisjonen til mannen.
Jeg kan faktisk ikke se et eneste godt argument for at man ikke skal holde av en tredjedel av permisjonstiden til far. Det er egentlig ikke nødvendig å holde av de seks ukene utenfor, siden "normen" sannsynligvis blir 2/3 til mor 1/3 til far. I alle fall ikke når man ser at det er det som skal til for å få mennene på bane hjemme. Joda, noen menn står på krava. Og noen kvinner ser at det er en fordel for dem med menn som er likestilte på hjemmefronten. Men det er jammen ikke alle menn som har arbeidsgivere som er likestillingsorienterte.
Og da snakker jeg av erfaring, siden det var slik vi delte permisjonene våre (dvs. jeg var en måned lenger hjemme med andre enn med første, fordi vi hadde en sommerferiekabal som måtte gå opp med henne). Jeg har fullammet den anbefalte tiden, nattammet (alt for lenge) og har tatt så og si alt av våkenetter (mot at mannen så og si alltid har stått opp med barna, når de sto opp i otta), og er på ingen måte noen superkvinne.
Mannen min hadde topplederstillinger begge gangene han var hjemme i mye lenger permisjon enn hans "kvote", og der han jobbet så var det helt nødvendig for at hans mannlige ansatte skulle "tørre" å ta ut lange permisjoner og være trygge på at det ikke fikk karrieremessige konsekvenser for dem.
Jeg tror at vi som samfunn er tjent med ordninger hvor arbeidsgivere innser at menn i en viss alder også vil kunne ha noen avbrekk på grunn av permisjoner, fordi det da ikke er en (like stor) faktor om det er en ung mann eller en ung kvinne man ansetter. Man får tross alt ikke gjort noe med at det er kvinner som går gravide, og som føder. Og så tror jeg det er bra at det er like selvfølgelig, på samfunnsnivå, at det er en pappa som følger barnet til helsestasjonen, legen, på foreldresamtaler osv, som at det er en mamma som gjør det. Min erfaring er at den eneste forskjellen i omsorg som mor kan gi barnet det første leveåret er at hun faktisk kan amme, med den ekstra hudkontakten det kan gi (hvis man ikke er veldig bevisst på det, og gir flaske med samme hudkontakt, for det er jo faktisk mulig å gjøre). Barn er tjent med to likeverdige omsorgspersoner, og menn er tjent med å få være en likeverdig omsorgsperson. (Mor er tjent med å ikke være den som styrer hele sjappa hjemme, fordi det gir ganske mye frihet, det også, å ha en livspartner som deler ansvaret på hjemmebane fullt ut.)
Dessuten har man jo krav på ulønnet permisjon når man har små barn, så det er jo ikke sånn at man tvinges ut i arbeid. Det er et spørsmål om hva staten skal finansiere.
Jeg er også helt for en tredeling av permisjonen. Jeg mener at det er et nødvendig skritt mot ytterligere likestilling.
Jeg har selv hatt relativt korte permisjoner (8 og 7 måneder), og jeg har allikevel ikke hatt noen problemer med at de fremdeles ble ammet. Amming er jo uansett ikke den eneste næringskilden når ungene når den alderen. Knerten spiste egentlig svært lite da jeg avsluttet min permisjon, men det lærte han heldigvis svært fort når jeg ikke lenger var tilgjengelig. (Vi var forberedt på at dette kunne by på problemer hvis han nektet å spise, men valgte å ikke ta det problemet på forhånd ... og vi fikk jo helt rett i det.)
En liten anekdote: Da jeg skulle ha kort permisjon med min førstefødte, så ble jeg spurt av nav-personalet om jeg "virkelig var klar for å gi fra meg permisjon på den måten". Jeg skulle på ingen måte gi fra meg permisjon, for det var jo far som skulle være hjemme isteden. Jeg håper og tror at nav ikke formulerer seg slik lenger.
Jeg er for tredeling, og var det også før jeg selv fikk barn. Da vi skulle ha vår første, tok jeg 9 mnd og mannen 3 (dobbelt så langt som det som da var fars andel). Imidlertid så var jo dette barnet veldig sykt i starten i lang tid, og jeg fikk fødselsdepresjon, som ikke ordnet seg før han var ca 6 mnd. Det var ganske tøft å slite seg gjennom det meste av permisjonen og når ting endelig kom på stell var det ut i jobb. Men likevel gikk det helt fint, altså.
Så da vi skulle ha nr 2 tok far mindre enn første gang (men likevel mer enn normalen), rett og slett fordi jeg ønsket å sikre meg en hyggelig barseltid - i tilfelle reprise.
Akkurat dette er veldig forståelig, men i et slikt tilfelle, der mor er syk av depresjon, finnes det jo muligheter for å sykemelde mor slik at far kan ta over permisjonen. Det er viktig at helsepersonell fanger opp ting som dette slik at ikke mor bruker opp sin permisjon på å bli frisk. Det er jo ikke det som er meningen.
Jeg har aldri hatt permisjon. Derfor er det jo vanskeligere for meg å forstå oppstusset rundt dette. Men det virker å ligge enormt med følelser i det og det vekker virkelig engasjement.
Men har ikke Norge svært lang permisjon, sammenlignet med sammenlignbare land? Hva har Sverige, Danmar, Tyskland ?
Jeg vil i grunnen si at jeg ikke var så syk at far måtte overta. Jeg var jo tilsynelatende i stand til å fungere - riktignok uten glede i livet. Men når jeg kom til den konklusjonen at jeg måtte be om hjelp var jo 4 mnd alt gått.
Sverige: Föräldrapenning betalas ut i 480 dagar för ett barn. I 390 dagar baseras ersättningen på den inkomst du har (dagar på sjukpenningnivå). De övriga 90 dagarna är ersättningen 180 kronor per dag (dagar på lägstanivå)
De första 180 dagarna som tas ut för barnet måste vara dagar på sjukpenningnivå. När ni har tagit ut 180 dagar på sjukpenningnivå kan ni börja ta ut dagar på lägstanivå också. Det är ert gemensamma uttag av dagar på sjukpenningnivå för barnet som räknas.
Ni får 195 dagar var på sjukpenningnivå och 45 dagar var på lägstanivå. Ni kan fördela dagarna mellan er genom att avstå dagar till varandra, men 90 dagar på sjukpenningnivå är reserverade och kan inte avstås till den andra föräldern.
Du kan ta ut föräldrapenning till och med den dag barnet fyller 12 år eller när barnet slutar i årskurs 5 i grundskolan. Men från och med barnets 4-årsdag kan ni bara spara 96 dagar sammanlagt.
Så de her dagene brukes ofte til innskoling i barnehage, planleggingsdager etc. Jeg er litt usikker på om man må ta 5 eller 7 dager per uke, mener det er 7 dager og for å få full betaling og da er det 15 måneder, men mange tar ut mindre betaling og får da lenger permisjon.
Jeg syns at det er merkelig at det må kvoter til for å få til en passende fordeling. Og mener det må skyldes at man mellom foreldrene ikke fokuserer på likestilling.
Jeg er imot tvungen tredeling etter å ha opplevd en barselstid der det tok meg 18 måneder å bli I stand til å jobbe etter fødsel, pga fysiske plager relatert til fødsel og svangerskap. Jeg syns at dette vil føre til flere tilfeller der mor må sykemeldes, dvs at begge foreldrene er hjemme, og dette har en stor kostnad for samfunnet(flere sykepenger) I tillegg til at jeg tviler på at far tar fullt ansvar hvis mor også er hjemme, selv om hun er sykemeldt.
I svangerskap nr 2 ønsket mannen min 6 mnd permisjon, noe som I hans hode tilsvarte 50% av permisjonen. Jeg sa at de første 6 månedene er til restitusjon og amming og nattevåk for mor, men at vi kunne dele de resterende tiden 50% til hver. Når jeg begynnte å jobbe drev jeg fortsatt med nattamming, og måtte stå opp kl 5 for å amme før jeg dro på jobb. På jobben måtte jeg pumpe 1-2 ganger per dag og så kom jeg hjem igjen kl 17 ca. Da var minstemann så mammaklein at at han var som klistret på meg resten av kvelden. Så jeg sovnet ca kl 21, og ammet kl 12, kl 03 før jeg stod opp kl 05 igjen. Jeg var totalt utslitt, mens mannen min hadde en flott tid, som jeg unner han. Dog er det ingen tvil I mitt hode om at både jeg og minstemann hadde hatt det mye bedre og vært mindre utslitte om jeg kunne vært hjemme litt lengre. og så viktig syns jeg ikke likestilling er, at det skal gå ut over helsen til mor og barn.
Men vi kan ikke ha "litt" likestilling. Enten så er man likestilt, eller ikke, og hvis likestilling i forhold til permisjonstiden ikke er så viktig, må man også ta høyde for, at menn og kvinner i arbeidslivet har ulike forutsetninger for type jobb, arbeidsmengde, ansvarsområder etc. Slike diskusjoner preges ofte av egenopplevde erfaringer, og utgangspunkt i opplevd hverdag, men faktum er - at endring gjør vondt. Hvis man skal få til noen strukturelle forskjeller, vil det alltid være noen som opplever å ha mistet noe på veien til målet.
Jeg ønsker meg veldig gjerne dit at når jeg skal ansette, så er det IKKE sånn, at jeg kalkulerer mentalt med en lang permisjon (eller flere) for unge kvinner, oftere enn for unge menn. Men så lenge ønsket om et likestilt arbeidsliv, for mange ikke gjelder på dette området, så tror jeg ikke det kommer til å skje før min pensjonstid,. Dessverre.
Jeg er for tredeling - for mors skyld, for fars skyld og ikke mints for barnets skyld. Det er fortsatt alt for mange familier her i landet hvor mor og far er enige om at fars jobb er MYE viktigere enn mors - så jeg tror nok at vi må bruke tvang for å få til en ønsket endring. Jeg tenker at det kanskje kunne vært greit at de første seks ukene ble holdt utenfor. Jeg tenker også at det kunne vært fint om mor og far fikk litt tid hjemme sammen rett etter fødsel - men jeg mener det er greit og på sin plass å tredele. Det er fullt mulig å ta ulønnet permisjon hvis man ønsker det - og jeg synes det er greit at Staten bruker det som en veldig raus permisjonsordning til å styre utviklingen i en retning de ønsker. Våre felles skattepenger kan gjerne kanaliseres inn mot en ønsket politikkutvikling.
Men de fleste kvinner er jo ganske friske i løpet av det første halve året etter fødsel, og samfunnet og privatpersoner vil tjene mest på en likestilling i permisjonen og eventuelle kostnader med sykemeldte mødre, fremfor at vi fortsetter som i dag. Det er hevet over enhver tvil.
19 uker til mor, som i de fleste tilfeller også vil ta fellesdelen på 18 uker, da er man jo hjemme i 37 uker, til barnet nesten er 9 måneder med 80 % lønn? Det er da ingen grunn til at det er mor som må være hjemme når barnet er så stort? Utover at mor VIL være hjemme og far VIL prioritere jobb da, og det syns jeg ikke staten trenger å sponse. Så vil det nok være unntak i regelverkene for de familiene der deling av ulike årsaker ikke er mulig. :jupp:
Fint med tredeling. Høres logisk ut at de 6 ukene burde settes utenfor.
Men har far fått selvstendig opptjenings- og uttaksrett nå? Eller er han fortsatt avhengig av at mor har opptjent rett til fødselspenger, og går ut i jobb?
Pølblis sa det godt. Vi har en svært generøs svangerskapspermisjonsordning i Norge. Den bør derfor kunne brukes politisk. Hvis man er uenig i fordelingen, må man gjerne gjøre det annerledes, men det kan man i så fall bekoste selv.
Ikke merkelig i det hele tatt. Det koster penger. Og dette gidder vi ikke bruke penger på, dessverre. Så få for all del ikke barn med en kvinne som ikke har tjent opp rettigheter til foreldrepermisjon. Det gjør at DU ikke har noen rettigheter til permisjon i det hele tatt. Kanskje bortsett fra de to første ukene etter fødsel. :mad:
Det stemmer vel ikke helt, som mann kan man, i hvert fall da jeg sjekket sist, få "fellesdelen" som permisjon dersom kvinnen ikke har opptjent permisjonsrettigheter, dette krever dog at man er litt kreativ, men det er mulig.
Hva med de tilfellene når mor ikke har rett til foreldrepenger, er far helt avskåret fra å ta foreldrepermisjon med barnet? Nei! Far har rett til foreldrepenger, men det stilles krav til hva mor gjør i mens. Det far i så fall kan ta ut er foreldrepenger som ikke er fedrekvote. Det kalles ikke fedrekvote i slike tilfeller, da det kun er han som har rett til foreldrepenger. Da bare en av foreldrene har rett til foreldrepenger, vil det ikke være behov for å dele inn i kvoter.
På et intellektuelt nivå og på samfunnsnivå er jeg enig i tredeling.
Personlig er jeg glad jeg er ferdig med å få barn før det blir innført. Med erfaring fra tre barn og deling av permisjon på forskjellige måter er jeg ikke i tvil hva som ga best ro og funket best for akkurat denne familien.
Ellers så mener jeg at en tredeling gir for lite fleksibilitet, også til de som av ulike grunner vil at far skal ha det meste av permisjonen. Jeg kjenner flere som har hatt en jobb/turnus/egen virksomhet som har gjort at de relativt lett kunne begynne å jobbe etter 6 uker, far hadde permisjon og fordi man hadde en veldig gunstig turnus/jobbet hjemmefra med god kontroll på egen tid/lignende så fikk de en veldig fin og rolig babytid for hele familien. Og far fikk masse tid med barnet sitt. Og mor beholdt en tilknytning til arbeidslivet som for dem ellers ville vært vanskelig. Dette blir ikke lenger mulig.
Så er det alle de som ikke har en A4 barsel-/amme-/helsesituasjon før det har gått mer enn 6 måneder, og det er tross alt mange.
Jeg er redd dette er en løsning som på sikt kommer til å skyve flere kvinner ut i deltid, fordi opplevelsen deres av å gå tilbake i jobb mens de fortsatt er søvnløse og ikke i form fysisk, blir så knallhard at de ikke ser det som mulig å være fulltidsarbeider.
Jeg syns 10-12 uker fedrekvote er topp, fordi det gjør at menn faktisk er hjemme alene med baby uten at mor samtidig har ferie eller lignende, og dermed gir far en reell mulighet til å bygge en selvstendig relasjon til barnet, og komme opp og stå på å ta sin del av hjemmejobben. Men ut over det så mener jeg at det virkelig må være opp til hver familie.
Jeg kan ikke si at jeg syns argumentet om at staten ikke må blande seg inn i hvordan familiene fordeler permisjonen har veldig godt hold. Permisjonen får vi jo av nettopp av staten. Vi får verdens beste gavepakke fra det offentlige med rett til 80 % i 59 uker (i fjor da jeg var i permisjon, mulig regnestykket ser annerledes ut i år), så det skulle bare mangle at denne pakken kommer med visse vilkår og at den brukes politisk til å styre likestillingsutviklingen. Utover dette står selvfølgelig familiene fritt til å fordele oppgaver og fritid som de vil, men at det er vilkår knytta til NAV-betalt permisjon skulle bare mangle.
Men det er jo ikke til å stikke under en stol at mange har helseproblemer i barseltida, så forslaget om å holde 6 uker utenom er bra!
Nå er dette lenge siden, men hvis jeg husker det riktig, så krevde NAV ikke bare at det var en sykemelding, men en sykemelding som bekreftet at hun var TOTALT ute av stand til å ta seg av barnet, for at de skulle overføre permisjon til far. Til slutt godtok de de dagene hun lå på sykehuset, men gipset hånd i etterkant var ikke godt nok.
Klart de kan sette vilkår, det er jo masse vilkår til permisjonen allerede.
Jeg er bare uenig i at det er gode vilkår, de som settes nå. Jeg mener de går mot hensyn til mors helse, familienes individuelle behov og variasjoner og på sikt, likestilling.
Jeg tror tredeling er tipptopp for folk med standard 8-16-arbeid, god helse, enkel baby, kort reisevei og kontorarbeid med fleksibilitet for for eksempel pumping eller at far triller baby innom for amming. Jeg syns den gruppen er for smal til at de skal definere permisjon for alle de andre også.
Men det er ofte nettopp aktivitetskravet til mor som er problemet. Det er ikke alltid så enkelt å få til. Det er kun de siste årene de har ryddet opp i det med uføre mødre, og fortsatt kan det bli en del vansker hvis mor er arbeidsledig.
Men jeg husker at det på den tiden var mye snakk "på forum" om veldig like historier. Jeg hører gjerne fra folk som har fått permisjon overført til far pga mors fødselspermisjon, altså, men jeg tror ikke det er kjempevanlig.
Jeg fikk overført fedrekvoten til meg på grunn av fars sykdom. Det var null problem for oss. Men jeg vet jo at NAV kan være trøblete for mange å forholde seg til, det betyr likevel ikke at det ikke finnes et regelverk. Vi kan ikke basere premisjonsreglementet på uheldige tolkninger hos NAV.
Mens her gikk det lett som en plett. Jeg ble sykemeldt for fødselsdepresjon for 17, 13 og 11 år siden, og ingen av gangene var det noe problem å få NAV til å la far ta over permisjonen mens jeg var sykemeldt.
Jeg er dessverre veldig i mot. Jeg har tre barn hvor av far var hjemme hele permisjonen bortsett fra de første 6 ukene. Jeg var fulltidsstudent på den tiden.
Med nummer 2 hadde ikke far mulighet til å Være hjemme så jeg hadde hele permisjonen og måtte ned i 50% stilling på kvelden slik at vi kunne få det til å gå opp. Med nr3 var jeg hjemme lengst og far tok ut sine dager gradert i ett år for å få det til å gå opp.
Ingen av disse tre hadde vert mulig med dagens permisjon. Jeg føler de fratar valgfriheten til å kunne juster det slik det passer. Første gang far tok pappapermen var for 14 år siden. Det gikk helt fint med en relativt konservativ arbeidsgiver så kan faktisk ikke tenke meg at det ikke hadde gått i dag. Min mistanke er at mange menn rett og slett ikke ønsker det selv.
Med vår mellomste fikk mannen ta permisjon fra dag to, og det var i 2010. Mulig det er endret igjen, men vi hadde 100% lønn fra 30. januar, og han startet i jobb igjen i midten av november, og tok den oppsparte ferien en dag i uka helt frem til påske mener jeg. Var aldri noe diskusjon om sykemelding de første ukene heller, husker jeg var svært overrasket over at nav ikke kranglet på dette det hele tatt. Jeg var riktignok sykemeldt selv.
Og sånn burde det jo være, i tilfeller som hos oss.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
