Vi har vært på teater idag, Chat Noir og sett barne/familieforestillingen " Natt i Nisseland".
Stykket varte i ca 2 timer inkl. pause- helt ok. Men, jeg må kalibrere litt eller finne ut om jeg må jobbe med meg slev med følgende irritasjonsmomenter:
voksne spm tar opp mobil og fikler med den så lyset irriterer oss rundt
voksne som har syklubb- hadde jeg sittet litt nærmere og kunne tappe de på skulderene og sagt " kan dere ha syklubben deres ett annet sted?"
voksne som ikke klarer å si til ungene sine at de må være stille under forestillingen og ikke trenger å sitte å prate hele tiden?
Teateret ble for meg idag helt ødelagt pga disse tingene, jeg snakker ikke om unger som ler /skriker om det er morsomt/skummelt osv. Men som jabler hele forestillingen gjennom så en til tider hørte mer skravling fra publikum enn fra scenen.
Jeg syntes det er direkte ufint og frekt både mot de som er på scenen og publikummere rundt? Til dags dato har jeg aldri opplevd mer støy fra salen enn i dag...
Så kjære FP'ere hva mener dere om støy fra publikum både ved teater, konserter osv.
Opplever det samme på kino om dagen. Unger/voksne som heller skulle vært et annet sted. Hvis ikke man har interesse av å se hva som skjer foran seg så bør man finne på noe annet :sparke:
Sist konsert jeg var på, i kirka, der ene ungen min var med i koret, så jeg mer eller mindre hele konserten gjennom mobilskjermen til den som satt foran meg. Høy mobil, med fullt lys på skjermen, filmet størstedelen av tida og dekket utsikten for meg.
Det var mest visuell støy fra mobilskjermer der jeg satt (min alder og oppover). Lengst bak, der ungene i koret satt og ventet på tur, var det visst HØY skravling blant koret (4.-7.-klassinger). Noe ungen min syntes var irriterende, for hun hadde lyst til å høre på musikken.
Det er et langt større problem nå enn før føler jeg, og det er fortvilende da det går så utover opplevelsen. Tidligere var det stille på kino, teater og konserter, men nå har det på et vis blitt legitimert å skravle høylydt. Hvorfor?! Hvorfor kan man ikke hviske slik man gjorde før, hvis man må si noe?
Jeg har hatt samme opplevelse. Sist vi var på kino og så tegnefilm, så ble det pratet så mye rundt i hele salen at det ødela mye av opplevelsen. Og da hadde vi valgt originalversjonen med engelsk tale nettopp for å slippe de minste ungene.
Jeg kan ikke huske at dette var noe problem for noen år siden. Eller hadde jeg bare mindre barn da sånn at jeg ikke ble plaget av ståk? :vetikke: Men jeg tror egentlig ikke det, for mine unger har aldri vært særlig bråkete ute blant folk.
Opplevde det samme på musikal i London nylig. Hele rekka bak oss hadde syforening. Vi var flere som sendte morske blikk bakover, uten at det hjalp nevneverdig.
Jeg er skikkelig streng der, og sier fra på kino, teater, konserter o.l. Jeg hadde begynt å få innpass i en vennegjeng en gang, men ble ekskludert etter at jeg kjeftet på dem på konsert. Jeg har ingen toleranse for snakking og telefonbruk, for i mine øyne finnes det ingen unnskyldninger. Hvisking på kino er også ille. Det høres så utrolig godt.
Det er helt klart et økende problem. Jeg tenkte først at det er jeg som begynner å bli gammel og sur, men det er det faktisk ikke. Mangel på respekt for andre, det er det som er feilen. Jeg hysjer høylydt.
Små barn glemmer seg lett og kan spørre eller hviske veldig høyt, men det er veldig stor forskjell på et vennlig, hviskende "ja, vennen min, men hssjjj, vi må være stille når vi er på teater" og på å med liv og lyst svare og prate tilbake til et skravlende barn. :gal:
Jeg hadde en gang med 6 unger under ca 8 år på kino en gang, og høstet anerkjennende blikk og kommentarer rundt baut fra de andre rundt oss da jeg etter at jeg hadde plassert dem og delt og vann og godis, ga dem et lite foredrag med tydelige regler og formaninger og "sånn oppfører man seg på kino!". (Ikke prate, ikke vandre rundt, IKKE ERTE BRØDRENE SINE! Ikke kaste søppel). Et par av dem var små villmenn og formaninger var høyst påkrevd, men jommen gikk det bra!
Jeg har trodd at det er jeg som er blitt gammel og surere, men dette er virkelig et problem som har økt, føler jeg. På teater, på kino, på konserter. Og jeg snakker ikke om hvisking (som jeg også synes er irriterende) eller om «naturlig» støy fra barn. Jeg snakker om voksne folk, om ungdommer, om (større) barn som ikke får en eneste reaksjon fra foreldrene. Det er sykt irriterende og ødelegger opplevelsen.
Jeg er ikke så ofte ute, men klarer å irritere meg på skoleavslutninger. Det er taler og sang, og særlig mødrene har syklubb og følger ikke med det grann. Respektløst. Det er ikke mange minutters oppmerksomhet det bes om 17. Mai og jul.
Her kommer det en ansatt ved kinoen fram før filmen og peker på nødutganger, minner folk på å ha mobilen i lomma, ti stille og vise hensyn. Det hjelper faktisk, synes jeg.
Jeg har opplevd lignende av voksne folk på større foreldremøter, foredrag og forestillinger. Har litt dårlig hørsel og kan slite med å få med meg det som sies når det blir mye snakking rett bak meg, så veldig frustrerende.
Kino har jeg faktisk ikke opplevd det på heldigvis.
Helt enig! Jeg blir skikkelig muggen av folk som ikke har lært å t hensyn, og som dermed lærer ungene sine samme uvane.
Nylig var jeg på kulturskolekonsert, og jeg gir egentlig fullstendig blaffen i om guttungen bakerst som hoppet av og på stolsetet, og som lå og trommet og dunket og snakket høyt var en bror eller fetter; når ungene stiller alene på scenen med klarinetten sin, så må du enten sørge for at han er stille eller gå ut. Sorry, men han ødela for så utrolig mange.
Dette er jeg helt enig i. Hvorfor tar ikke foreldrene bare barna og går ut? Jeg har faktisk forståelse for at noen barn har vansker med å sitte stille og holde munn, men hvordan skal de lære hvis ikke det finnes konsekvenser for oppførselen? Gode avtaler på forhånd, brytes de, så må man gå ut. Det er jo ikke vanskelig å forklare det konseptet for barna. Man må jo ta hensyn, og man skal ikke ødelegge en opplevelse for andre.
Jeg synes det er flott at foreldre forsøker, og man skal ikke gi seg, for plutselig på den 12. konserten så har de skjønt konseptet, men utrolig viktig at man er innstilt på å måtte gå hvis barnet ikke klarer å holde roen.
Huff, nå kom jeg på en hendelse på en kulturskolekonsert jeg var på en gang. En elev ca i 11-12-årsalderen skulle spille solo, og var tydelig kjempenervøs. Hun var kommet i gang, det gikk bra, hun spilte fint og begynte å slappe av, da mobilen til en voksen mann på første rad begynte å ringe HØYT. Og det tok evigheter før han fikk fisket den fram og skrudd den av. Den stakkars jenta kom helt ut av det, og måtte begynne på nytt. Hun kom seg igjennom stykket, men var tydelig på gråten hele tiden. Jeg hadde fryktelig vondt av henne og kunne filleristet idioten som ikke hadde skrudd av lyden. Sånt går faktisk ikke an.
Nettopp. De var snakk om småttinger på 8+ som var helt starten av sin karriere, og Lillebror på 12 var sikkert blant de eldste. Det er selvsagt helt greit å ha med, og det er greit at barn bommer på kutyme også, men ikke konsekvent gjennom en hel konsert i et lite rom hvor det var umulig p ikke få det med seg. Jeg satt på raden foran og både så og hørte.
Helt enig! Var på Phantom of the Opera, og jeg skjønner at små barn har et behov for å peke ut ting de ser, men når moren ivrig forklarer og snakker tilbake, da skjønner ikke barnet at det ikke er oppførsel man har på et teater. Det bedret seg virkelig i andre akt da barnet satt på fanget til far, og fars reaksjon var å hysje og svare med hodenikk og ikke noe annet. Veldig tydelig eksempel på at de voksnes reaksjon virkelig har noe å si.
Jeg kjenner på det at det er godt det ikke bare er meg som reagerer på det. På lørdag skal vi på nytt teater (amatør) med barn som spiller, spent hvordan det blir.
Jeg har et barn med autisme, og vi øvde og øvde på å være stille, men forlot forestillinger gang på gang når vi så at det ikke fungerte. Mye penger ut vinduet, men det var eneste måten å gjøre det på. Etter hvert gikk det jo helt fint. Og han var ikke gamle karen før han ble like kino-nazi som sin mor.
Jeg opplever ofte at foreldre eller andre voksenpersoner som er på teater med barn i større grad er der for å dokumentere opplevelsen til barna, ikke dele opplevelsen med dem. De tar bilder av barna og det som skjer på scenen, og melder seg ut selv ved å se på telefonen sin framfor det som skjer. Det ser jeg spesielt de gangene jeg havner på forestillinger sammen med skoleklasser. Elevene bruker ikke telefonen sin under forestillingen, men lærerne sitter ofte på kanten eller bak og surfer og gjør andre ting enn å følge med.
He, he. Høres litt ut som min sønn. Særlig når vi er på restaurant så hisser han seg voldsomt opp over unger som springer rundt eller lager ståk. Han er veldig klar over at dette aldri har vært akseptabel oppførsel for hans del, og dermed forventer han at alle andre unger også kan oppføre seg.
For snuppa så var det å være stille på kino og sitte fint på restaurant noe som bare skjedde av seg selv. Med knerten så har vi måttet jobbe mye og hardt, men vi kom jo i mål. Og nå er han strengest av oss alle. Vi har helt slutta å gå på "barnerestauranter", for han blir så sint.
Å, det der irriterer meg grenseløst! Spesielt det med lærere. Og det er ofte de samme lærerne som lar elevene skravle uhemmet, bytte plasser og lignende. Eller lar og lar, de ser det vel ikke siden de sitter med nesa i mobilen.
Fin tråd.
Også gamlinger på konferanser kan være irriterende. Telefonen ringer kjempehøyt! Vill krafsing i lommer for å få tak i den - og så SVARER DE! Liksom stille (tror de!) og mumler "æ e ikke hjemme, æ e på konferanse og kan ikke snakke nå, var det noe viktig?".
Sist snudde både jeg og sidemannen oss og ga pensjonisten bak oss blikket!
"Nei, æ må visst legge på, vi snakkes".
Ka fan?!
Folk eier ikke folkeskikk. Hvorfor hysjer dere ikke? Jeg ba den forelskede dusten som flørtet med kjerringen sin med idiotiske anekdoter om å klappe igjen på Sting-konsert.
Noen av de som bråkte mest satt akkkurat litt for langt unna til at jeg kunne si noe til de, ellers er ikke jeg redd for å si fra til folk i sånne settinger.
Det mest irriterende med skoleavslutninger er ikke bråk synes jeg, men den haugen med foreldre på de første radene som alle holder opp mobiltelefonene for å filme gullklumpen sin så vi andre foreldre som bare vil være til stede og se på barna våre (og ikke gjennom telefonen) ikke får sett noen ting. :mad::mad:
Å, jeg er så ENIG! Jeg har også noen i familien som tror at deres barn er sjukt mye mer bedårende og interessante enn alle andre barn og at resten av verden er enig. De barna får løpe rundt i kirken, turne på benkene, rope høyt eller skrike uten at det blir tatt tak i det hele tatt. Vi har alltid vært på alerten, hysjet, formanet og båret ut, og det er temmelig irriterende at feks kusine (4) får stjele showet i alle andres dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse, solokonsert eller hva har du.
Som småbarnsforelder er det noen år der man ikke får med seg en hel forestilling/begravelse/middag/dåp hvis man skal ta hensyn til det store flertall. Og det bør man jo, ta hensyn, altså.
Den gang jeg gikk på videregående - i oldtiden - hadde nesten hele skolen abonnement til Nationaltheateret fordi en av våre norsklektorer solgte inn teater til oss med STOR innlevelse. han var en del av den indre kretsen til Per Aabel - og før vi fikk utlevert være første billetter i første klasse, fikk vi et kurs i skikk og bruk i teater.
Reglene er som følger:
Man spiser IKKE godteri på teater, det er forbehold kino-besøk. Når man skal finne plassen sin og man må passere andre på samme rad, skal man ha forsiden, IKKE rompa, mot de man deler seterad med.
man går ALDRI før skuespillerne har forlatt scenen og applausen har lagt seg. Man kler seg i minst pent hverdagstøy og snakker dempet med andre før forestilling og i pausen. Man snakker ALDRI NOENSINNE UANSETT under forestilling. ALDRI. Skuespillerne er levende mennesker som hører og ser og kan blir distrahert. Og det vil man vel ikke?
:vismann:
Foreldre som tar med barna på kulturopplevelser og stiller seg foran andre barn for at eget barn skal se best mulig/være nærmest mulig, burde rett og slett skamme seg. Og når barnet hyler/utagerer på annen måte, så går man vekk. Hvorfor skal egen gullunge få lov til å ødelegge opplevelsen for alle andre rundt?
Man må ta hensyn til andre enn sin egen, innerste krets.
Når barna ler/gråter/hyler pga det som skjer på scenen er helt greit, og når barna svarer skuespillerene som idette tilfelle hvor nissen roper: "er det noen snille barn her?" og en unge i salen svarer "ja" så er det ikke det som ødelegger. Da var det mange som lo faktisk.
Det er stor forskjell på å være ivrig liten tilskuer med på "Mulvarpen med Bæsj på hodet", og å sutrende turne på stolen under en skoleavslutning med små solister som spiller julesanger. Første er ikke i nærheten så hysjete som siste. Det er klart teater for barn skal være FOR BARN :)
Knis. Jeg husker fortsatt det episke øyeblikket da en engasjert unge ropte til Sonja som reiste etter julestjernen og lette etter sin følgesvenn "Hvor ble han av?" #undrendeblikk:
HAN GIKK BAK DER!!!! :hyper: Hele salen brast i latter, inkl. hovedrolleinnehaver, og det er definitivt det mest minneverdige øyeblikket i teatersammenheng. Det var vel i 1982. :knegg:
Må dra opp denne igjen. Lørdag var vi på teater igjen, denne gangen barneteater på kulturhuset i Sandvika og det var helt stille under hele forestillingen. Det var både barn og voksne der, muligens fordi publikummerne kjente skuespillerene og derfor viste mer respekt? Jeg ble glad og tenkte mulig det er håp!
Jeg tenkte på denne tråden på fredag, da aspirantorkesteret spilte i foajéen på Kulturhuset som oppvarming til Nøtteknekkeren. I en sånn setting skjønner jeg at det blir noe mer aktivitet av folk som skal passere o.s.v. enn i en ren konsertsetting, altså, men jeg ble så irritert på dem som satt og skravlet HØYT mens småttiser i finstas spilte at det var så vidt jeg klarte å holde kjeft. :sur: Alle småsøsknene som var til stede skapte faktisk mye mindre uro enn alle de godt voksne damene som skravlet. :rolleyes:
Olavshallen i Trondheim har stort skilt med slå av mobilen i storsalen før forestillinger, og så sender de ut dette på epost før forestilling:
"Vi ser helst at du har mobilen i lomma.
Ingen som har kjøpt billett ønsker å se forestillingen gjennom ditt mobilkamera!
Og du; ta praten før eller etter forestillinga, da! ;)"
Var på familiekonsert i går og folk oppførte seg veldig bra. Kun litt snapping rett før forestilling, og unger som svarte på spørsmål fra scenen
:)
Jeg blir også skikkelig muggen på folk som mangler folkeskikk, og hysjer om de snakker under foredrag eller under forestilling/kino. Jeg husker på en juleavslutning der min datter skulle opptre, og det satt en gjøk med et hylende spebarn litt bortenfor meg. Ingen hørte noe som helst, og til slutt ba jeg henne pent om å gå ut, så vi andre fikk med oss forestillingen. Hun trampet ut etter å ha forbannet meg, men jeg fikk mange takksigelser fra andre foreldre etterpå. Herregud, enkelte er så ego!
Jeg satt bak noen på en forestilling som begynte å prate om utseende på en av de på scenen, også satt foreldrene til vedkommende rett foran. Så vannvittig pinlig. :dåne: :dåne:
Da storebror gikk ut av 7. klasse i vår var det presisert at søsken ikke kunne komme på avslutningen fordi det skulle være en høytidelig stund med foreldre. Vi skaffet barnevakt, og mange med oss. Andre lot være å gå to foreldre fordi de ikke hadde noen til å passe.
Da er det så fiffig at noen ankommer med et barn på ca 2 år som fra første stund roper, bråker og løper rundt. Ingen forsøk på å få henne til å være stille en gang. Jeg holdt på å bli sprø, og sa til dem at hun ikke kunne være der hvis hun skulle være sånn og påpekte at det faktisk ikke var lov med søsken :rødme: og at andre hadde droppet å ta dem med. De gikk.
Skoleavslutning i dag. Det var nok mange som etterhvert ble slitne og ukonsentrerte, men de fleste foreldrene klarte å holde seg gjennom hele forestillingen.
Enkelte foreldre og besteforeldre ble hysjet på flere ganger, men brøt ut i samtale mellom hvert nummer, og spurte flere ganger om hvor mange klasser det var (eller egentlig; er det ferdig snart!? Er det ferdig snart!?) :skuffet:
Det er min siste juleavslutning på den skolen. Good riddance. :sukk:
