Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
12
[1 Tink] [2 Albertine] [3 Maverick] [4 Enhjørning] [5 Timar] [6 Taien]
[7 Stompa] [8 Darth] [9 Blånn] [10 Eia] [11 Pamina] [12 Inagh] [13 007] [14 Toffskij]
[15 Che] [16 Elise] [17 Polyanna] [18 ingling] [19 Fersken] [20 Dali]
[21 Pappalille] [22 Acino] [23 polarjenta] [24 Tallulah][/CENTER]
Jeg syns, stort sett, det er så artig med minnene som dukker opp på Facebook - «på denne dag...» så kan jeg mimre litt, humre litt og påminnes litt.
Så kommer desember... Desember som skal være gledens måned, spesielt når man har barn. Desember som skal fylles av kakebaking, pepperkakehus, pynting, lys og julemusikk - forventninger og tindrende barneøyne.
Ikke veit jeg hva det var med Lillemann og desember, men Facebook forteller meg nådeløst at for oss var desember sykehusmåneden. Desember var ukene vi tilbrakte med å kikke ut på juletreet som lyste så vakkert på plassen foran Rikshospitalet.
Desember ble måneden man satt i en sliten lenestol på intermediær i Drammen og kikket på «juletreet» bestående av diverse krampestillende remedier, antibitotika og gud vet hva som fløyt i slanger festa i en liten barnehånd eller -fot.
Desember ble dagene jeg endte opp med å avsky Chris Rea, som like sikker som amen i kjerka, kjørte hjem til jul og alle de andre sangene som kvitret om julehyggen der hjemme i heimen.
Desto mer trykket jeg Maria Mena sin såre sang til brystet, det inderlige ønske om å bare få ha jula hjemme...
[yt]ED3bQ6i8I-k[/yt]
Nuvel. Snodig nok klarte vi alltid komme oss hjem til jul - selv den gangen vi skreiv oss ut, på trass, klokka 16 julaften kveld, og ønska god jul, med overlegens ord i bakhodet og friskt minne: «og dere kommer tilbake med en eneste gang han blir dårligere, dere veit hvor vi er, og døra er åpen. Og så veit jeg at det kommer du ikke til å gjøre, og du veit jeg i det minste har sagt det!»
Jula fikk vi hjemme, på magisk vis, hvert år. Oftest var det jul uten småkaker og pepperkakehus, men noenlunde pynta var det, stort sett, og julemat ble det, hvert år - selv om akkurat den jula vi kom hjem rett før kirkeklokkene nedi dumpa ringte jula inn, definerte pepperbiff som julemiddag og pysjamas som juletøy - jul hjemme ble det.
Ikke alle barn er så heldige å få feire jula hjemme. Jeg kjenner mammaen og pappaen til en slik liten kriger. Vel, liten og liten, stor gutt er han blitt - fjortis og fin i farta, når han er i form til det. Martin var en av Lillemann sine skolekompiser.
Martin lever, det er et mirakel at han lever. Jula i fjor lå han på barneintensiven på Rikshospitalet, vi holdt pusten for ham, vi holdt pusten med familien, som satt rundt senga hans, forberedt på det verste. Det sto om timer. Det sto, helt bokstavlig, om timer. Drt snudde. Martin levde.
Martin lever - på trass. Rikshospitalet omtaler ham som mirakelgutten. Kreften er nådeløs, hardnakka og slem, den herjer med kroppen hans, gang på gang. Alt er prøvd, absolutt alt, og han er blitt kreftfri gang på gang, akkurat lenge nok til å få håpet tent, før det smeller til igjen.
I høst fikk Martin ny beinmarg. Martin har nå offisielt vært gjennom en vellykket beinmargstransplantasjon og er kreftfri. De har kun transplantert et barn med downs (under 18år) fra før i Norge. Det var for 10 år siden og barnet døde av komplikasjoner etter transplantasjonen. Derfor sluttet de å tilby transplantasjon til barn med downs, de mente risikoen for død var for høy. Det var helt uakseptabelt for familien hans. Så nå har Martin motbevist alt dette, og er første barn med downs i Norge som har overlevd en transplantasjon.
Martin har altså overlevd, men det har vært en humpete vei. Han er kreftfri, men langt fra frisk. De håper å feire jul hjemme, men ei lita tur nedi grøfta velta det, så målet nå er å slippe Rikshospitalet for å feire julaften på hjemmesykehuset.
Det er mange barn som Martin, som av ymse årsaker må feire jula på sykehuset. Stiftelsen Sykehusbarn deler hvert år ut julegaver, et lys i hverdagen, til disse barna. Mitt juleønske er at dere hjelper til med et lite bidrag til dette. Spre litt glede til alle de som ikke kan kjøre hjem til jul, med Chris Rea gnålende over høyttaleren.
