Floksa sa for 6år siden:

Det blir jo en spinnoff.
Er det greit å snakke om alt, så lenge det er til eller med folk du stoler på?
Kan du snakke om svigermors hemorider med sykklubben?
Eller om partners impotens med din beste venn?
Barnas kjærlighetssorg?
Finnes det ting man faktisk ikke bør snakke med andre enn den det gjelder om?

007 sa for 6år siden:

Det kommer vel helt an på. Hvor privat en er, hvor gode venner en har, hva en selv synes er greit å dele med og om andre, hvilken intensjon en har bak delingen osv i det uendelige.

Jeg personlig synes ikke svigermors hemoroider har noe i plenum i en syklubb å gjøre, men om en av syklubbmedlemmene er lege eller farmasøyt, så kanskje?
Mannens impotens påvirker jo i høyeste grad ens eget sexliv, og om en føler for å dele dette med ens beste venn er jo opp til den enkelte.

Input sa for 6år siden:

Både ja og nei. Avhengig av hva som er formålet med å snakke om det og konteksten for samtalen, mener jeg.

Om det er slik at mannen min har et behov for å snakke om noe som for meg er veldig privat, f.eks. sexlivet vårt, så må han selvfølgelig få gjøre det. Med én utvalgt person, som han stoler på. Ikke med hele guttegjengen mens de drikker øl.

frukt sa for 6år siden:

Enig med 007, det kommer an på så mye.

Einhyrningur sa for 6år siden:

Dette.

Skilpadda sa for 6år siden:

Ting som er problemer for meg, synes jeg at jeg har lov til å snakke om med folk jeg stoler på, selv om de involverer andre mennesker. (Hvis saken gjelder for eksempel mannen min, og jeg vet at det er konkrete personer han helst ikke vil at skal vite om den, kan det være en grunn til at jeg bør la være å snakke med en av disse. Men jeg mener det er min avgjørelse å ta da også.)

Ting som ikke er problemer for meg, og som er høyst private for dem det gjelder (svigermors hemorroider, for eksempel) synes jeg det kan være gode grunner til å ikke fortelle om til andre. Da er man mer over i slarving.

Madicken sa for 6år siden:

Det kommer selvsagt helt an på. Eget sexliv synes jeg hører meg og mannen min til. I hvert fall i første omgang. Klarer vi ikke å løse det på egen hånd, kan terapeuter eller gode venner muligens være et alternativ, men for meg hadde det vært et klart tillitsbrudd (og en gedigen turn-off...) å få vite at mannen min hadde omtalt kroppen min som en skikkelig turn-off for sine beste venner over en øl. Jeg synes det er utrolig respektløst. Dersom jeg og mannen ikke i det hele tatt hadde kunnet snakke om slike ting sammen, men måtte gå til andre med bekymringene først, hadde jeg tvilt sterkt på om forholdet var liv laga i det hele tatt.

Ellers er jeg tilhenger av å snakke om det meste, og ikke bære det inni seg, men det handler mye om å velge de rette personene å ta opp tingene med. Noe er forbeholdt mannen min, noe barna mine, noe vennene mine, og noe foreldre eller annen familie. Jeg innrømmer gjerne at jeg snakker av dyrekjøpt erfaring.

Myria sa for 6år siden:

Enig i alt dette.

Elise sa for 6år siden:

Ja, jeg synes jeg skal kunne få snakke om mine problemer med folk jeg stoler på, selv om det involverer andre mennesker. Å utlevere andres problemer er ikke nødvendig eller greit, men jeg har sikkert trådd over grensen der opptil flere ganger.

Pappalille sa for 6år siden:

Jeg synes intensjon har alt å si. Mener du å slarve er det ikke greit, mener du virkelig at du har grunn og behov for å snakke om det så er sannsynligheten til stede for at det er innafor. Synes jeg.

Chablis sa for 6år siden:

Nei, det finnes ting jeg tenker man ikke skal snakke med andre om.

Floksa sa for 6år siden:

Interessant å se svarene. For meg ville det vært uaktuelt å lufte noe uten at det var avklart med den som også ble utlevert.
Kan jeg spørre syklubben min om hemoridene dine, kanskje de har noen gode råd?
Impotensen din er vanskelig for meg å håndtere, kan jeg snakke med mine beste og mest betrodd venn for å få innspill på hvordan jeg bedre kan takle det?
Jeg hadde nok blitt veldig, veldig lei meg om partner hadde snakket om private ting vedrørende meg, med noen andre, selv om intensjonen er god.

007 sa for 6år siden:

Jeg også. Men jeg mener likevel det må være opp til hver enkelt hva en ønsker å dele med hvem og om hva. Det som er rett for meg er nødvendigvis ikke rett for andre.

Einhyrningur sa for 6år siden:

Og jeg hadde nødvendigvis ikke det. Hadde mannen hatt en bestevenn som fulgte han i tykt og tynt så kunne han fint snakket med ham om ting uten at jeg skulle følt noe tristhet for det.

Skilpadda sa for 6år siden:

Jeg synes uansett det er opp til meg å vurdere om jeg vil gjøre noe partneren kan bli lei seg for. Kanskje jeg ville være enda mer lei meg over å ikke ha noen å snakke med, for eksempel.

(Det finnes helt klart ting jeg ikke ville snakket med andre om, altså - jeg bare synes svaret på spørsmålet skulle være litt mer generelt enn å bare dekke meg og mine grenser.)

Floksa sa for 6år siden:

Nei det er jeg helt enig i. Problemet dukker jo ikke opp før man har kryssende interesser. Altså at man deler noe, noen ikke ville at skulle deles.
Hva andre snakker om raker jo ikke meg. Før det er meg de snakker om.

Input sa for 6år siden:

Det kan vel skje at man trenger å lufte noe FØR man tar det opp med partneren.

Harriet Vane sa for 6år siden:

Jeg tror at i en del tilfeller kan det være forholdsbevarende å lufte ting med veldig nære venner når det gjelder partner, om man skal snakke med partner og hva man evt. bør vektlegge i en slik samtale. Noen av oss er slik bygget at vi tenker best på utsiden av hodet og trenger å snakke med noen for å lufte problemstillinger. Samtidig er jeg ekstremt privat, så det er en mengde ting jeg ikke snakker med noen om før jeg er nesten ferdig tenkt selv. Jeg er heller ikke noen tilhenger av å fortelle alt mulig, man bør ta en runde med hva som evt kan skje, hvordan ting kan oppfattes osv. Er det konfliktdempende eller konflikteskalerende å fortelle at man har hatt følelser for en annen, men valgte å ikke gjøre noe med følelsene og bli, slik et eksempel i annen tråd? Noen ting skal man holde for seg selv, for vedkommende hadde tydeligvis ikke reflektert over hva som kunne skje når hun fortalte dette (som hun trodde var romantisk og forholdsstyrkende). Hadde hun luftet det med en venninne, kunne venninnen kanskje vurdert dette litt frem og tilbake med henne.

Det kommer an på en mengde ting, hvordan man er som person, hvor nære og fortrolige venner har man, hvorfor vil man si ting?

Jeg er en sånn person som folk forteller ALT til. Jeg prøver å forvalte informasjonen på en god måte og det meste tenker jeg ikke engang på etter at folk har fortalt det til meg og bedt om råd eller luftet sine tanker og lettet hjertet. Jeg har mange nære venner og jeg mener at en fundamental del av vennskap er tillit og lojalitet. Jeg fremstår som ganske åpen selv, men jeg er faktisk veldig privat, særlig på vegne av mannen min og vårt parforhold. Sexliv og vårt private "rom" er helt utilgjengelig for andre. Men det finnes grensetilfeller. Feks hadde jeg noen år der jeg var i en opprivende og vond konflikt med svigers. Noe av dette involverte selvsagt min mann og måten han forholdt seg til konflikten på, noe handlet om hvordan han som voksen forholdt seg til sine foreldre og om oss som par. Det var faktisk ganske nære på at svigers fikk oss skilt, og hadde jeg ikke hatt nære venner som jeg kunne lufte dette med jevnlig, hadde vi helt sikkert vært skilt i dag. På grunn av de rådene jeg fikk og at jeg hadde noen andre å snakke med har jeg nå et helt greit og avklart forhold til svigers og de har fått respekt for oss om par og enkeltindivider. Min mann og jeg har det helt supert. Så man skal ikke kimse av å dele vanskelig og nære ting.

Wix sa for 6år siden:

Ja, hvis du trenger det (og har lyst til det), kan du velge ut enkeltpersoner å fortelle hva som helst til. Uansett. Det mener jeg faktisk er en menneskerettighet. Vi kan ikke drive mer sensur av hverandre.

him sa for 6år siden:

(Dette er jo det som gjør diskusjoner så bra! At man plutselig tenker tanker man ellers aldri ville ha tenkt! :hjerter: )

Skilpadda sa for 6år siden:

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du mener det du sier er motsatt av det jeg sier, him. :) Jeg er jo ikke uenig i at man kan fortelle videre ting dersom det er greit for den det gjelder! Jeg antok spørsmålet gjaldt saker der det ikke åpenbart er uproblematisk for den det gjelder, så det var det jeg snakket om.

Floksa sa for 6år siden:

Det går jo en grense mellom hva som er ens eget og hva som er andres.
Kan man snakke om barns problemer med venner?
For meg ville det vært et voldsomt tillitsbrudd om partner snakket OM meg med andre. Altså dypt personlige ting. Jeg opplever ikke det som sensur altså. Det er mitt, ikke partners. Tenker jeg.

Charlie sa for 6år siden:

Sine egne problemer forvalter man selv, men man deler det ikke med alt og alle overalt. Det er noe med sosiale antenner og situasjonsforståelse. Så er det en faktor hvorfor man sier det. Er det for å få råd om hva man skal gjøre, feks., er det noe annet enn et generelt behov for munndiaré eller for å trumfe hvem som vet mest/ har det verst. Typ høylytt diskusjon i en restaurant om navngitte venners skilsmisseoppgjør, som en FB-venn nylig overvar. Å presentere sine diagnoser som en del av å hilse på en skolekamerat fra 20 år tilbake, - og so berre.

Tenker å viderebringe det man selv er betrodd, også har noe med setting å gjøre. Har man fått vite det under fire øyne, er det etter mitt syn noe man ikke viderebringer uten eksplisitt samtykke. Har man fått vite det ved et middagsbord hvor det er delt i plenum med 10-15 stykker, er det kanskje motsatt. Derfor stusser jeg litt når jeg får inntrykk av at man ikke skal holde ting for seg selv uten eksplisitt å ha blitt forbudt det - har noen drøftet spørsmål som må anses å være «privat» under fire øyne, så tenker jeg det er unødvendig å si at man ikke sier det videre. Det er så mye annet man kan prate om enn at mannen har mistet lysten på den slappe kona si, at hun strever med inkontinens eller hva.

Enig med Floksa i mye. Det handler om tillit man er vist, ved at noen har betrodd en noe.

him sa for 6år siden:

Wix sa for 6år siden:

Det er ikke alltid så lett å bestemme hva som er grensa mellom ens eget og andres nei. Andres problemer kan fort bli dine egne, når du har dem nær på deg. Jeg er enig med deg i at generelle ting (nå skal du få høre om noens problem) skal man la være å slarve om. Men hvis man selv trenger det, så er det noe annet.

Jeg kunne absolutt snakket om mine barns problemer, med noen utvalgte av mine venner - hvis jeg trengte det. Det har jeg jo gjort flere ganger allerede. Hvis min partner hadde snakket om sine problemer med meg med andre, så hadde jeg tenkt at da trengte han vel det da. Jeg kan ikke bestemme at han ikke får snakke med folk om ting han sliter med. Men bare sånn generelt om at jeg har det og det problemet, det er jeg enig i at ikke er greit å fortelle til andre.

Skilpadda sa for 6år siden:

Men det var litt det jeg mente, him, altså at jeg mener jeg kan velge å snakke med andre dersom saken faktisk er et problem for meg (også). Som i ditt tilfelle med datteren din, der mener jeg du hadde «rett» til å snakke om det fordi det faktisk var et problem for deg.

Fløyel sa for 6år siden:

Dersom jeg hadde hatt en dement svigermor med hemoroider hadde jeg luftet utfordringene rundt hennes sinnstilstand med en nær venn/venninne, hemoridene hennes hadde jeg tipset legen hennes om.

Jeg har en som jeg er svært fortrolig med, og jeg vet med sikkerhet at det blir hos henne, det er min søster og jeg kan vel si at med henne deler jeg det aller meste. Men min manns evt potensproblemer hadde jeg diskutert med min fastlege, gjerne sammen med mannen min.

Jeg har med årene lært at det er ikke "alt" jeg lufter i de ulike syklubbene. Jeg velger mine samtalepartnere med omhu.

vixen sa for 6år siden:

Jeg har noen nære venner jeg kan snakke med alt om og som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv noen ganger. Jeg stoler 100 prosent på dem og har kjent dem hele livet. Vi har vært med på hverandres opp og nedturer. Vi bor dessverre ikke på samme sted lenger, men når vi møtes så luftes det aller meste. Det er utrolig godt å ha noen andre som kan være fornuften min av og til. Vi kan lett gråte og le i samme åndedrag omtrent. Det gir meg en trygghet å ha et slikt sikkerhetsnett. Vi kjenner hverandres familie, partnere og søsken så vi forstår det meste dersom det er noe som knoter seg til av og til. Og vi er såpass ulike at det gjør godt å få ulike perspektiv på problemstillinger man ev sliter med.

Carrera sa for 6år siden:

Tja, kommer alt an på for meg også. Kanskje ikke så mye på tema, men til hvem, og ikke minst hvordan og hvorfor man forteller.

Svigermors hemorider synes jeg ikke er et samtaleemne i en syforening. Virkelig. Men med en nær og betrodd venninne, så kan det snakkes om, enten om hemorider kommer opp som et tema, og at det blir naturlig å nevne hennes erfaringer. Eller om svigermor gnåler masse om temaet, slik at jeg har et behov for å lufte det av meg.

Dette gjelder i grunn svært mange tema. Alt kan i min verden snakkes om til betrodde som jeg stoler på. Det være seg i frustrasjon, rådføring, slarv og det som er. Men absolutt ikke alt passer seg i syforeningen.

him sa for 6år siden:

Jeg vet feks om et tilfelle med en voksen mann (mellom 30-40) som er alvorlig syk (potensielt dødelig), han ønsker ikke å snakke om det og ønsker heller ikke at den nærmeste familien hans (mor, søsken, barn etc) snakker om det. I og med at det er så alvorlig er jo også de påvirket, men å gå helt imot noe som en voksen mann definitivt ikke ønsker, og som tross alt skjer inne i hans kropp, jeg synes ikke det automatisk er noe riktig/galt her.