Avsporing dette også. Forteller du alt til partneren din? Også ting du føler eller vet at du har blitt fortalt med en forpliktelse om å ikke si videre?
Her tenker jeg på både hyggelige og vonde ting. Eksempler kan være at noen forteller at de er gravide, men at det ikke er offisielt enda. Eller at noen forteller at partneren deres har vært utro, at de har mistet jobben og fått en pakke på 12 mnd, at moren deres i virkeligheten tok livet av seg fast det ikke er offisielt eller andre vanskelige ting som egentlig ikke berører din partner, men som du har blitt fortalt i tillit.
Jeg vil bare presisere at jeg ikke mener taushetsbelagte ting uten «» rundt. Det som er taushetsbelagt på jobb osv skal man selvsagt ikke dele.
Ja, jeg deler en del sånne ting med partneren min, men gir beskjed om at det ikke skal kringkastes. Hvis det er gitt streng beskjed om å ikke si det videre til noen, så holder jeg tett.
Hvis jeg har fått informasjon om noe og blitt bedt om å ikke si det videre, så gjør jeg ikke det nei. Taushetsbelagte greier er jo ulovlig å dele. Så det deler jeg heller ikke. Mulig jeg kan nevne noe og anonymisere historien.
Private ting kommer litt an på. Graviditet som ikke er helt offentlig kan jeg nok fortelle, men om en venninne hadde fortalt om utroskap og han kjenner dem så hadde jeg ikke.
Jeg forteller ikke slike ting til partner og det gjør ikke han til meg heller. Igrunn festlig når et nært vennepar skilte seg, og vi visste det begge, at det var store utfordringer, men vi snakket ikke om det.
Jeg antar selv at mine venninner forteller sine menn om de fleste ting, hvis jeg ikke spesifikt har bedt dem om å la være. En gravididet hadde vært et typisk eksempel, eller at jeg skulle skilles - store ting som uansett kommer ut, men som jeg ønsker litt kontroll over.
Selv forteller jeg om ting som er personlige, men ikke veldig private, om folk han ikke kjenner. Sensitive ting fra venner av oss begge hadde jeg ikke fortalt uten spesifikk tillatelse.
Om jeg har blitt bedt om ikke å fortelle gjør jeg det ikke.Ting som blir fortalt uten at fortelleren ber meg om å ikke dele kan jeg dele med partneren min ja. Men kun med han, deler ikke private ting andre har fortalt meg med venner.
Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er bl.a. styreleder i barnehagens samarbeidsutvalg og får derfor vite en del sensitive ting om andre barn og foreldrene deres. Det forteller jeg aldri til mannen min.
Vi gjør likt som Candy. Det kan også skje at jeg spør min nærmeste venninne om hun vil at jeg forteller mannen eller ikke om det er noe jeg tror at hun ikke vil at jeg forteller.
Det er mye som jeg ikke forteller ettersom jeg vet at han ikke har så stor interesse å høre om det uansett.
Han får dog noe info eller spørsmål pga sin utdannelse, som han aldri forteller til meg.
Jeg kan stole fullstendig på at mannen ikke forteller videre.
Tja, hvis ei venninne er gravid, og forteller meg det, så kan det være jeg forteller det til min samboer. Såfremt venninnen min har sagt at jeg absolutt ikke skal. Men egentlig så er det ganske lite av det jeg skulle få av info fra venner veldig interessant for min samboer. :gruble:
Det kommer litt an på. Vanligvis gjør jeg ikke det. Da en nabo fortalte at de skal flytte fra hverandre, f.eks., og det ikke var offisielt ennå, fortalte jeg det ikke til mannen.
Hvis vi ser bort fra informasjon som er taushetsbelagt forteller jeg heller ikke mannen min ting som har blitt fortalt meg i fortrolighet. Jeg hadde nok ikke vært spesielt åpen eller fortrolig med venninner jeg visste delte alt fritt med mannen.
Nylig opplevde jeg at en venn fortalte meg svært sensitiv informasjon om mannen sin til meg og andre venner og at mannen ikke vet at andre vet. Selv om det gjelder ham er dette noe som påvirker familien hans på alle måter og det ville være veldig vanskelig for spesielt kona å ikke ha noen å snakke med, men det er unektelig svært underlig å være sammen med mannen og vite at alle i rommet vet dette om ham, alle vet at de andre vet, men han vet ikke at vi vet.
Kommer an på hva det er. Om det bare blir sladder gjør jeg ikke det, men jeg kan gjøre det dersom det er noe jeg føler behov for å snakke om. Altså ting som ikke er juridisk taushetsbelagt, men som omhandler folk jeg kjenner.
Men jeg ser absolutt den med at det noen ganger er greit å ikke vite alt mulig. Jeg hadde tidligere en person i min omgangskrets som ikke hadde grenser når det gjaldt å dele ting om seg selv, sine barn, partner og venner. Det ble nokså vanskelig fordi det gjerne var ting jeg ikke hadde behov for å vite og som føltes rart når jeg også av og til også møtte disse omtalte personene og følte at jeg visste alt for mye om dem. Det gjorde jo også at jeg ble nokså påpasselig med å ikke dele noe som helst personlig med denne personen og da ble det et nokså skjevt vennskapsforhold. Og det er vel også grunnen til at jeg kuttet ut dette forholdet.
Jeg gjør det stort sett ikke. Med noen unntak for graviditeter og andre ting som kommer ut etter hvert og blir offentlige. Jeg kan forsøke diskutere noe jeg tenker om andre eller observasjoner. Stort sett er han ikke interessert.
Jeg er en som holder igjen informasjon til venner fordi jeg tenker de kan fortelle det videre. Jeg har venner som forteller fortrolig om andre venner og da ønsker jeg ikke at mine ting skal havne hos andre igjen. Det er venner jeg holder igjen med. Egentlig stoler jeg på at det jeg forteller vennene mine av private ting ikke kommer videre . Uavhengig av om jeg har bedt dem ikke si noe.
Det kommer alt an på. Både hva det gjelder, og om hvorvidt det er sagt at parter IKKE skal vite.
Blant mine venner så ligger det litt i dagen at ting blir snakket om mellom partnerne, ogd et er greit, så lenge det forblir der. Derfor er vi også der t OM det er noe som ikke ønskes at skal formidles partner, så blir det formidlet. Veldig greit.
Mannen pleide fortelle meg det aller, aller meste. Han visste nå uansett at det stoppet hos meg.
Jeg forteller ikke ting venner og søstre har fortalt meg i fortrolighet.
Jeg har en gang opplevd at noe jeg i et fortrolig øyeblikk fortalte en venninne ble spredt videre til hennes mann son jeg også kjenner godt. Det var særdeles ubehagelig selv om det ikke var veldig sensitiv eller privat informasjon og i praksis er jeg ikke lenger venninne med denne damen. Vi snakkes om vi møtes, men jeg forteller aldri noe jeg ikke like gjerne kunne skrevet i avisen eller på Facebook og da regner jeg vedkommende som en bekjent og ikke som en venn. Hun viste at hun ikke var til å stole på når hun refererte samtale vår til mannen sin.
Jeg synes det er utrolig dårlig gjort å fortelle noe som er sagt i fortrolighet videre og for meg er det ingen forskjell på om det fortelles til partner eller kassadama på nærbutikken. Tilliten er uansett brutt. Slik gjør man ikke. Jeg har av en eller annen grunn blitt en person mange gjerne snakker med om både små og store utfordringer. Noen ganger er det i jobbsammenheng, men det er like ofte i private settinger. Jeg skiller ikke på taushetsplikt og mener det er en selvfølge å holde kjeft uavhengig av om det er en kompis eller en kollega som forteller noe. Unntaket er selvsagt hvis jeg føler jeg må ha hjelp til å løse
en vanskelig situasjon osv eller mener at helsevesen eller feks barnevern bør varsles. Det er heldigvis sjelden temaene er så alvorlige.
Noen ganger, men ikke ting som noen har bedt meg om å holde for meg selv. Dersom jeg velger å fortelle noe til mannen min, vet jeg at han holder tett, og det samme gjelder dersom han forteller meg noe.
Her er nok du hakket "særere" enn meg. Jeg tar det nærmest som en selvfølge at enkelte partnere får høre, og det er greit, så lange jeg ikke har sagt i fra om at dette IKKE må sies til partner.
Det siste du nevner her, det er jo kjempeviktig!! Noe jeg alltid har sagt til ungene mine også. Hold på hemmeligheter, men husk at den dagen det er noe alvorlig som krever hjelp, så er det IKKE et tillitsbrudd å fortelle meg/faren, slik at vi kan ta de nødvendige grep. Tenker da på alvolige ting som misbruk, mishandling etc. Ja, det er sagt i fortrolighet, og det er vanskelig å skulle bryte den tilliten, men noen ganger MÅ man, og selv om det kanskje ikke vises forståelse for det der og da, så vil vedkommende en dag takk for akkurat det "tillitsbruddet".
Dette.
Mye av det som blir fortalt meg i fortrolighet er ting mannen min har null interesse av å vite. Jeg hadde nok fortalt om felles venner venter barn, skal skilles eller sliter alvorlig på grunn av spillegjeld/alkoholisme/sykdom, men ikke om Kari har fått nye silikonpupper eller om Marit synes mannen bruker for mye penger på golf. Sånn for å dikte opp noen eksempler i farten.
Det virker jo å være et litt vanskelig felt å manøvrere i?
Noen ser det som en selvfølge at ting ikke deles med partner og noen ser det som en selvfølge at ting deles med partner.
Forventnings avklaring tror jeg er viktig.
Jeg sier ikke ting til andre som det ville vært totalt krise om de delte med partneren sin. Generelt er jeg ganske privat av meg, det er veldig få jeg deler alt med.
Ja, enig. Men jeg tror også at man kjenner folk og forhold ganske godt etterhvert, så man vet hvem som deler mye/alt med partneren. Jeg gjør i alle fall det. Av mine fortrolige (der jeg også kjenner partneren) har jeg god peiling på hvem som sier ting videre til partneren og hvem som ikke gjør det.
Som rine er jeg ganske privat av meg, jeg deler ikke ting med venner som jeg ikke tåler at de deler med partneren sin.
Det kommer an på relasjonen til vedkommende, det. Jeg kan fint tåle å få fortrolig informasjon fra noen jeg kjenner godt, men kan føle at det er litt beklemt hvis det er noen jeg ikke kjenner så godt som deler for mye med meg. Dette gjelder voksne, på jobb (med elever) er det annerledes.
Og så synes jeg egentlig ikke det er så vanskelig å navigere i landskapet "hva forteller man til partneren eller ikke?". Hvis jeg har snakket i to timer med en venninne som skal skilles, tror jeg nok jeg ville fortalt til mannen at hun hadde det vanskelig fordi hun skulle skilles, men droppet et grundig referat fra de to timene der årsaker, tanker og følelser blir endevendt.
Aldri. Er noe fortalt til meg i fortrolighet og bedt om å ikke fortelle videre, gjelder det også min mann, såfremt det ikke er snakk om liv og helse, hvor jeg mener det trengs øyeblikkelig hjelp og jeg må ha hjelp av utenforstående. Ikke fordi jeg tror han plapprer videre, men det handler om tillitt og respekt ovenfor vedkommende.
Har mye taushetsbelagt på jobb, og generelt foretrekker jeg både på jobb og privat å vite minst mulig (gjelder det en kollega, feks. ønsker jeg ikke å vite hvem det er hvis det ikke er nødvendig å vite personalia, fordi det påvirker ellers når man treffes).
Beste eksemplet jeg har sett, er X som fortalte A om fortrolig opplysning som ektefelle hadde fått, og da X senere fikk vite at det var videreformidlet til B ble hun dødelig fornærmet og kuttet kontakten. Selv om både hun selv og ektefellen plapret.
Sier du det til en, sier du det til alle for enkelte. Sånn går no’ dagan.
Jeg synes også det generelt er ubehagelig å få andres hemmeligheter, og foretrekker å leve uten dem, hvis det likevel ikke er noe jeg kan gjøre. Altså, jeg er selvsagt gjerne mottaker for betroelser for folk som trenger å snakke om det, men jeg er livredd for å plapre om ting jeg ikke skal ved en feil, og det er ubehagelig.
Jeg kan snakke med mannen min om ting som er fortrolige for andre, men jeg gjør det jo ikke hvis jeg vet eller antar at de ikke vil at han skal høre det. Folk som kjenner meg godt nok til å fortelle meg fortrolige ting, kjenner mannen min også og vet omtrent hva slags forhold vi har. Han ville aldri finne på (eller være interessert i) å fortelle det videre til noen andre.
Jeg har omtrent det samme forholdet til de av mine venninner/venner som jeg kan finne på å betro meg til - det vil si at jeg kjenner eventuelle partnere og vet hvordan de fungerer sammen når det gjelder denslags, og jeg ville synes det var greit om de i sin tur vurderte det som OK å snakke med partneren sin om saken. Hvis det er noe jeg ikke vil at de skal si til partneren, sier jeg det eksplisitt.
Jeg sjekker: "kan jeg si det til polymannen?" #rema1000
Og så er jeg i så fall nøye med å preppe ham at dette er hemmelig som i "nei, da kan du heller ikke fortelle det til foreldrene eller søsknene dine!" :gal: Han er notorisk indiskret (eller transparent og åpen, om man vil bruke mer positive adjektiv) som type, og trenger litt teskje der. Men da er han flink, altså.
Jeg har faktisk tatt det for gitt at fortrolig informasjon gitt til nære venner ikke blir videreformidlet til eventuelle partnere. Hadde reagert svært negativt hvis dette hadde skjedd, og sannsynligvis aldri betrodd meg til vedkommende igjen.
