1. Ocean's 8. En oppfølger til Steven Soderberghs Ocean-serie med bare kvinner i hovedrollene. Den er ikke like elegant skrudd sammen som den opprinnelige 11 (men hvor mange filmer er nå egentlig det?), men den er underholdende og forholdsvis smart, og den ser veldig stilig ut. Sandra Bullock som Debbie Ocean har en uanstrengt kulhet som gjør det troverdig at hun er søsteren til Clooneys Danny; Cate Blanchett er aldri annet enn tvers gjennom briljant, og resten av gjengen gjør en utmerket jobb, de også. Spesiell heder må gå til Anne Hathaway for hennes skremmende overbevisende, og veldig morsomme, portrett av en selvopptatt primadonna.
2. Spider-Man: Into the Spiderverse. Mannen og sønnen så denne rett før jul uten meg, og mannen har insistert siden på at dette er fjorårets beste superheltfilm (til tross for både Black Panther og Infinity War). Og han er jammen inne på noe. Det er en fantastisk stilig animasjonsfilm der så å si hver eneste frame kunne vært en plakat jeg ville være villig til å henge på veggen; den har en supersympatisk hovedperson og et fantastisk cast, og den har en historie som plukker fra alle kilder den kan, både tegneserier og film, uten å på noe tidspunkt kreve at publikum kjenner noe av mytologien fra før. Og soundtracket er dessuten skikkelig kult! Kan bare anbefale denne på det varmeste; den fortjener et enormt publikum, og jeg vil veldig gjerne at de lager mer i dette universet.
3. The House that Jack Built. Årets første «Troll i eske» på Cinemateket ble en nedtur etter Spiderverse tidligere i dag. Lars von Trier har laget en ekstremt voldelig, misogynistisk og ubehagelig, men i enda større grad en ekstremt unødvendig film som, såvidt jeg kan se, ikke har noe særlig mer poeng eller noe særlig mer innhold eller sjel enn den totalt tomme seriemorder-hovedpersonen. Det beste man kan si om den, er vel at Matt Dillon spiller veldig bra - og at jeg ikke trenger å bruke tid og penger på å lete frem alle von Trier-filmene jeg ikke har sett, for nå mistet jeg virkelig all lyst til det. Styr unna.
1. The Girl With All The Gifts. God filmatisering av Mike Carey ("Lucifer") sin utmerkede zombieroman med samme tittel. Selv med en tungvekter som Glenn Close i en av hovedrollene er det likevel unge lovende Sennia Nanua som bærer historien (hun må vel ha vært maks 13 da de filmet, jeg spår en lovende karriere).
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film". :latter:
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på år oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
Jeg tar med et par til, for jeg er litt usikker på hvilken side av nyttår jeg så dem på. :gruble:
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
A dog's purpose - En annerledes hundefilm om en hund som blir født på ny igjen og igjen mens den leter etter meningen med tilværelsen. :hjerter: og :hylgrine:
You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller. :stuart:
1. Ocean's 8. En oppfølger til Steven Soderberghs Ocean-serie med bare kvinner i hovedrollene. Den er ikke like elegant skrudd sammen som den opprinnelige 11 (men hvor mange filmer er nå egentlig det?), men den er underholdende og forholdsvis smart, og den ser veldig stilig ut. Sandra Bullock som Debbie Ocean har en uanstrengt kulhet som gjør det troverdig at hun er søsteren til Clooneys Danny; Cate Blanchett er aldri annet enn tvers gjennom briljant, og resten av gjengen gjør en utmerket jobb, de også. Spesiell heder må gå til Anne Hathaway for hennes skremmende overbevisende, og veldig morsomme, portrett av en selvopptatt primadonna.
2. Spider-Man: Into the Spiderverse. Mannen og sønnen så denne rett før jul uten meg, og mannen har insistert siden på at dette er fjorårets beste superheltfilm (til tross for både Black Panther og Infinity War). Og han er jammen inne på noe. Det er en fantastisk stilig animasjonsfilm der så å si hver eneste frame kunne vært en plakat jeg ville være villig til å henge på veggen; den har en supersympatisk hovedperson og et fantastisk cast, og den har en historie som plukker fra alle kilder den kan, både tegneserier og film, uten å på noe tidspunkt kreve at publikum kjenner noe av mytologien fra før. Og soundtracket er dessuten skikkelig kult! Kan bare anbefale denne på det varmeste; den fortjener et enormt publikum, og jeg vil veldig gjerne at de lager mer i dette universet.
3. The House that Jack Built. Årets første «Troll i eske» på Cinemateket ble en nedtur etter Spiderverse tidligere i dag. Lars von Trier har laget en ekstremt voldelig, misogynistisk og ubehagelig, men i enda større grad en ekstremt unødvendig film som, såvidt jeg kan se, ikke har noe særlig mer poeng eller noe særlig mer innhold eller sjel enn den totalt tomme seriemorder-hovedpersonen. Det beste man kan si om den, er vel at Matt Dillon spiller veldig bra - og at jeg ikke trenger å bruke tid og penger på å lete frem alle von Trier-filmene jeg ikke har sett, for nå mistet jeg virkelig all lyst til det. Styr unna.
4. Bohemian Rhapsody. Rami Malek er fantastisk overbevisende som Freddie Mercury, og resten av bandet er også veldig troverdige, både i de mange konsertscenene og ellers. Jeg likte filmen veldig godt; jeg innser at den er fortalt med de resterende Queen-medlemmenes velsignelse og antagelig er litt farget av det, men jeg synes hverken den virket overdrevent positiv eller negativ til noen av de sentrale personene. Mercury fortjener definitivt en så velspilt og velprodusert biopic, og det var veldig morsomt å se et nesten ekte Queen spille på et stort lerret med kino-Oslos beste lydanlegg. (Pluss at jeg endte med å høre nesten bare på Queen i en ukes tid etterpå, noe som også var stas!)
5. Maquia: When The Promised Flower Blooms. Månedens film på Cinemateket var denne japanske animasjonsfilmen. Den har fantastiske bakgrunner og er nydelig animert, og bygger på noe som kanskje er en kjent mytologi hvis man er japansk - jeg synes veldig ofte det er vanskelig å vurdere hva japanske filmer er ment å handle om, men jeg synes denne var veldig fin og hadde mange rørende temaer. Sånn som jeg så den, handlet den om kjærlighet (kanskje særlig morskjærlighet?) og om at kjærlighet aldri er bortkastet eller en dårlig ting, selv om man etter hvert mister den man er glad i på den ene eller andre måten. Men om det var det filmen var ment å handle om, det vet jeg ikke helt! (Dragene var også fine.)
6. Steven Universe(sesong 5). Fortsatt en av våre definitive favoritter, selv om det er vanskelig å opprettholde flyten når nye episoder kommer så sporadisk. Men denne sesongen sluttet med noe så massivt som en 45 minutters episode - dette er jo nesten like mye som en hel, vanlig sesong i seg selv! - med større scope enn noen gang. Jeg tror det skal komme en sesong til, men om det ikke skulle gjøre det, så var dette en strålende og verdig slutt. :hjerter:
7. Vox Lux. Troll i Eske-filmen i februar var denne historien om en fiktiv popdiva, og jeg var først litt usikker på hva jeg egentlig mente om den. Den er ikke spesielt merkelig sånn fra scene til scene, men jeg slet litt med å se hva den egentlig handlet om. Etter hvert mente jeg likevel å se en god del temaer som lå under, både når det gjelder forholdet publikum har til vold og traumatiske hendelser, til berømmelse og kjendiser, og kanskje også noe om hvor dårlig (det amerikanske) samfunnet passer på ungdommene sine, kanskje særlig jentene. Jeg likte den til syvende og sist godt, og var fornøyd med å ha sett den.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller. :stuart:
15. Polar: Tja, hva skal man si. :knegg: Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. :stuart: Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniversom stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
[quote=Tallulah;4776214]1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller. :stuart:
15. Polar: Tja, hva skal man si. :knegg: Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. :stuart: Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! :hjerteøyne: Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller. :stuart:
15. Polar: Tja, hva skal man si. :knegg: Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. :stuart: Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste. :knegg:
Er det bare jeg som vegeterer foran TVn her, eller? :knegg:
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
1. Ocean's 8. En oppfølger til Steven Soderberghs Ocean-serie med bare kvinner i hovedrollene. Den er ikke like elegant skrudd sammen som den opprinnelige 11 (men hvor mange filmer er nå egentlig det?), men den er underholdende og forholdsvis smart, og den ser veldig stilig ut. Sandra Bullock som Debbie Ocean har en uanstrengt kulhet som gjør det troverdig at hun er søsteren til Clooneys Danny; Cate Blanchett er aldri annet enn tvers gjennom briljant, og resten av gjengen gjør en utmerket jobb, de også. Spesiell heder må gå til Anne Hathaway for hennes skremmende overbevisende, og veldig morsomme, portrett av en selvopptatt primadonna.
2. Spider-Man: Into the Spiderverse. Mannen og sønnen så denne rett før jul uten meg, og mannen har insistert siden på at dette er fjorårets beste superheltfilm (til tross for både Black Panther og Infinity War). Og han er jammen inne på noe. Det er en fantastisk stilig animasjonsfilm der så å si hver eneste frame kunne vært en plakat jeg ville være villig til å henge på veggen; den har en supersympatisk hovedperson og et fantastisk cast, og den har en historie som plukker fra alle kilder den kan, både tegneserier og film, uten å på noe tidspunkt kreve at publikum kjenner noe av mytologien fra før. Og soundtracket er dessuten skikkelig kult! Kan bare anbefale denne på det varmeste; den fortjener et enormt publikum, og jeg vil veldig gjerne at de lager mer i dette universet.
3. The House that Jack Built. Årets første «Troll i eske» på Cinemateket ble en nedtur etter Spiderverse tidligere i dag. Lars von Trier har laget en ekstremt voldelig, misogynistisk og ubehagelig, men i enda større grad en ekstremt unødvendig film som, såvidt jeg kan se, ikke har noe særlig mer poeng eller noe særlig mer innhold eller sjel enn den totalt tomme seriemorder-hovedpersonen. Det beste man kan si om den, er vel at Matt Dillon spiller veldig bra - og at jeg ikke trenger å bruke tid og penger på å lete frem alle von Trier-filmene jeg ikke har sett, for nå mistet jeg virkelig all lyst til det. Styr unna.
4. Bohemian Rhapsody. Rami Malek er fantastisk overbevisende som Freddie Mercury, og resten av bandet er også veldig troverdige, både i de mange konsertscenene og ellers. Jeg likte filmen veldig godt; jeg innser at den er fortalt med de resterende Queen-medlemmenes velsignelse og antagelig er litt farget av det, men jeg synes hverken den virket overdrevent positiv eller negativ til noen av de sentrale personene. Mercury fortjener definitivt en så velspilt og velprodusert biopic, og det var veldig morsomt å se et nesten ekte Queen spille på et stort lerret med kino-Oslos beste lydanlegg. (Pluss at jeg endte med å høre nesten bare på Queen i en ukes tid etterpå, noe som også var stas!)
5. Maquia: When The Promised Flower Blooms. Månedens film på Cinemateket var denne japanske animasjonsfilmen. Den har fantastiske bakgrunner og er nydelig animert, og bygger på noe som kanskje er en kjent mytologi hvis man er japansk - jeg synes veldig ofte det er vanskelig å vurdere hva japanske filmer er ment å handle om, men jeg synes denne var veldig fin og hadde mange rørende temaer. Sånn som jeg så den, handlet den om kjærlighet (kanskje særlig morskjærlighet?) og om at kjærlighet aldri er bortkastet eller en dårlig ting, selv om man etter hvert mister den man er glad i på den ene eller andre måten. Men om det var det filmen var ment å handle om, det vet jeg ikke helt! (Dragene var også fine.)
6. Steven Universe(sesong 5). Fortsatt en av våre definitive favoritter, selv om det er vanskelig å opprettholde flyten når nye episoder kommer så sporadisk. Men denne sesongen sluttet med noe så massivt som en 45 minutters episode - dette er jo nesten like mye som en hel, vanlig sesong i seg selv! - med større scope enn noen gang. Jeg tror det skal komme en sesong til, men om det ikke skulle gjøre det, så var dette en strålende og verdig slutt. :hjerter:
7. Vox Lux. Troll i Eske-filmen i februar var denne historien om en fiktiv popdiva, og jeg var først litt usikker på hva jeg egentlig mente om den. Den er ikke spesielt merkelig sånn fra scene til scene, men jeg slet litt med å se hva den egentlig handlet om. Etter hvert mente jeg likevel å se en god del temaer som lå under, både når det gjelder forholdet publikum har til vold og traumatiske hendelser, til berømmelse og kjendiser, og kanskje også noe om hvor dårlig (det amerikanske) samfunnet passer på ungdommene sine, kanskje særlig jentene. Jeg likte den til syvende og sist godt, og var fornøyd med å ha sett den.
8. A Star is Born. «Gaga er jo flink, og Cooper er jo søt,» sa jeg til en venninne for litt siden da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg å se denne. Og jeg står ved begge påstandene. Lady Gaga gjør en veldig god rolletolkning, musikken er jevnt over bra, og Bradley Cooper er overbevisende nok. Men noen veldig minneverdig film synes jeg ikke det var. (Og så synes jeg slutten var
9. The Favourite. Et kostymedrama noe utenom det vanlige, med et trekantdrama mellom tre kompliserte kvinner i sentrum, og hele resten av verden utenfor slottsveggene. Olivia Colman er aldeles strålende som den syke og isolerte dronning Anne, som er mest opptatt av kaninene sine og av sin aller nærmeste rådgiver og venninne, spilt av en ekstremt rakrygget Rachel Weisz. Og Emma Stone imponerer igjen som den yngre, men knapt nok mindre ambisiøse Abigail. Storpolitikken svinger fra den ene til den andre siden, avhengig av hvem som for øyeblikket har dronningens øre (og resten av henne), og det hele er storslagent og lett surrealistisk filmet og klippet. Velfortjente Oscarnominasjoner over hele fjøla.
10. Ralph Breaks the Internet. Vi hadde forholdsvis lave forventninger, men ble gledelig overrasket. Ekstremt mye bonushumor i utkanten av handlingen, og selve filmen er både solid og sjarmerende nok. Årets beste animasjonsfilm er den absolutt ikke, i et år som ga oss Into the Spider-Verse, men bare Disneyprinsessene i seg selv var vel verdt et par timer.
11. BlacKkKlansman. Solid og underholdende og, utrolig nok, basert på en sann historie. Samlet sett er dessverre filmen litt rotete og klarer ikke helt å balansere de ekstremt underholdende bitene med de ekstremt seriøse, men alle bitene hver for seg er veldig gode, så det plaget meg ikke så veldig. John David Washington og Adam Driver er veldig gode i de mest sentrale rollene, og selv om jeg lo en hel del, undergraver aldri humoren den genuint skremmende og brutale tematikken.
12. Can You Ever Forgive Me. MelissaMcCarthy og Richard E. Grant slåss om å stjele alle scenene i denne temmelig svarte komedien med usedvanlig usympatiske hovedpersoner og en relativt total mangel på moral. Utrolig gøy med Oscarnominasjoner til begge disse fabelaktige skuespillerne; dette er ikke den typen rolletolkninger man typisk tenker på i forbindelse med røde løpere og glamour.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20: Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
1. Ocean's 8. En oppfølger til Steven Soderberghs Ocean-serie med bare kvinner i hovedrollene. Den er ikke like elegant skrudd sammen som den opprinnelige 11 (men hvor mange filmer er nå egentlig det?), men den er underholdende og forholdsvis smart, og den ser veldig stilig ut. Sandra Bullock som Debbie Ocean har en uanstrengt kulhet som gjør det troverdig at hun er søsteren til Clooneys Danny; Cate Blanchett er aldri annet enn tvers gjennom briljant, og resten av gjengen gjør en utmerket jobb, de også. Spesiell heder må gå til Anne Hathaway for hennes skremmende overbevisende, og veldig morsomme, portrett av en selvopptatt primadonna.
2. Spider-Man: Into the Spiderverse. Mannen og sønnen så denne rett før jul uten meg, og mannen har insistert siden på at dette er fjorårets beste superheltfilm (til tross for både Black Panther og Infinity War). Og han er jammen inne på noe. Det er en fantastisk stilig animasjonsfilm der så å si hver eneste frame kunne vært en plakat jeg ville være villig til å henge på veggen; den har en supersympatisk hovedperson og et fantastisk cast, og den har en historie som plukker fra alle kilder den kan, både tegneserier og film, uten å på noe tidspunkt kreve at publikum kjenner noe av mytologien fra før. Og soundtracket er dessuten skikkelig kult! Kan bare anbefale denne på det varmeste; den fortjener et enormt publikum, og jeg vil veldig gjerne at de lager mer i dette universet.
3. The House that Jack Built. Årets første «Troll i eske» på Cinemateket ble en nedtur etter Spiderverse tidligere i dag. Lars von Trier har laget en ekstremt voldelig, misogynistisk og ubehagelig, men i enda større grad en ekstremt unødvendig film som, såvidt jeg kan se, ikke har noe særlig mer poeng eller noe særlig mer innhold eller sjel enn den totalt tomme seriemorder-hovedpersonen. Det beste man kan si om den, er vel at Matt Dillon spiller veldig bra - og at jeg ikke trenger å bruke tid og penger på å lete frem alle von Trier-filmene jeg ikke har sett, for nå mistet jeg virkelig all lyst til det. Styr unna.
4. Bohemian Rhapsody. Rami Malek er fantastisk overbevisende som Freddie Mercury, og resten av bandet er også veldig troverdige, både i de mange konsertscenene og ellers. Jeg likte filmen veldig godt; jeg innser at den er fortalt med de resterende Queen-medlemmenes velsignelse og antagelig er litt farget av det, men jeg synes hverken den virket overdrevent positiv eller negativ til noen av de sentrale personene. Mercury fortjener definitivt en så velspilt og velprodusert biopic, og det var veldig morsomt å se et nesten ekte Queen spille på et stort lerret med kino-Oslos beste lydanlegg. (Pluss at jeg endte med å høre nesten bare på Queen i en ukes tid etterpå, noe som også var stas!)
5. Maquia: When The Promised Flower Blooms. Månedens film på Cinemateket var denne japanske animasjonsfilmen. Den har fantastiske bakgrunner og er nydelig animert, og bygger på noe som kanskje er en kjent mytologi hvis man er japansk - jeg synes veldig ofte det er vanskelig å vurdere hva japanske filmer er ment å handle om, men jeg synes denne var veldig fin og hadde mange rørende temaer. Sånn som jeg så den, handlet den om kjærlighet (kanskje særlig morskjærlighet?) og om at kjærlighet aldri er bortkastet eller en dårlig ting, selv om man etter hvert mister den man er glad i på den ene eller andre måten. Men om det var det filmen var ment å handle om, det vet jeg ikke helt! (Dragene var også fine.)
6. Steven Universe(sesong 5). Fortsatt en av våre definitive favoritter, selv om det er vanskelig å opprettholde flyten når nye episoder kommer så sporadisk. Men denne sesongen sluttet med noe så massivt som en 45 minutters episode - dette er jo nesten like mye som en hel, vanlig sesong i seg selv! - med større scope enn noen gang. Jeg tror det skal komme en sesong til, men om det ikke skulle gjøre det, så var dette en strålende og verdig slutt. :hjerter:
7. Vox Lux. Troll i Eske-filmen i februar var denne historien om en fiktiv popdiva, og jeg var først litt usikker på hva jeg egentlig mente om den. Den er ikke spesielt merkelig sånn fra scene til scene, men jeg slet litt med å se hva den egentlig handlet om. Etter hvert mente jeg likevel å se en god del temaer som lå under, både når det gjelder forholdet publikum har til vold og traumatiske hendelser, til berømmelse og kjendiser, og kanskje også noe om hvor dårlig (det amerikanske) samfunnet passer på ungdommene sine, kanskje særlig jentene. Jeg likte den til syvende og sist godt, og var fornøyd med å ha sett den.
8. A Star is Born. «Gaga er jo flink, og Cooper er jo søt,» sa jeg til en venninne for litt siden da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg å se denne. Og jeg står ved begge påstandene. Lady Gaga gjør en veldig god rolletolkning, musikken er jevnt over bra, og Bradley Cooper er overbevisende nok. Men noen veldig minneverdig film synes jeg ikke det var. (Og så synes jeg slutten var
9. The Favourite. Et kostymedrama noe utenom det vanlige, med et trekantdrama mellom tre kompliserte kvinner i sentrum, og hele resten av verden utenfor slottsveggene. Olivia Colman er aldeles strålende som den syke og isolerte dronning Anne, som er mest opptatt av kaninene sine og av sin aller nærmeste rådgiver og venninne, spilt av en ekstremt rakrygget Rachel Weisz. Og Emma Stone imponerer igjen som den yngre, men knapt nok mindre ambisiøse Abigail. Storpolitikken svinger fra den ene til den andre siden, avhengig av hvem som for øyeblikket har dronningens øre (og resten av henne), og det hele er storslagent og lett surrealistisk filmet og klippet. Velfortjente Oscarnominasjoner over hele fjøla.
10. Ralph Breaks the Internet. Vi hadde forholdsvis lave forventninger, men ble gledelig overrasket. Ekstremt mye bonushumor i utkanten av handlingen, og selve filmen er både solid og sjarmerende nok. Årets beste animasjonsfilm er den absolutt ikke, i et år som ga oss Into the Spider-Verse, men bare Disneyprinsessene i seg selv var vel verdt et par timer.
11. BlacKkKlansman. Solid og underholdende og, utrolig nok, basert på en sann historie. Samlet sett er dessverre filmen litt rotete og klarer ikke helt å balansere de ekstremt underholdende bitene med de ekstremt seriøse, men alle bitene hver for seg er veldig gode, så det plaget meg ikke så veldig. John David Washington og Adam Driver er veldig gode i de mest sentrale rollene, og selv om jeg lo en hel del, undergraver aldri humoren den genuint skremmende og brutale tematikken.
12. Can You Ever Forgive Me. MelissaMcCarthy og Richard E. Grant slåss om å stjele alle scenene i denne temmelig svarte komedien med usedvanlig usympatiske hovedpersoner og en relativt total mangel på moral. Utrolig gøy med Oscarnominasjoner til begge disse fabelaktige skuespillerne; dette er ikke den typen rolletolkninger man typisk tenker på i forbindelse med røde løpere og glamour.
13. The Ballad of Buster Scruggs. Coen-brødrenes nyeste har et litt skrudd blikk på historiefortellingen sin, som filmene deres pleier, og det er nok å le av her. Men den er samtidig veldig preget av nihilismen/kynismen som så ofte ligger under det de lager, den er tidvis både trist og brutal, og dette er et langt stykke unna den mer familievennlige humoren i for eksempel Hail Caesar. Filmen er egentlig en samling kortfilmer med westerntema, og det er ingenting som tyder på at det er noen direkte sammenheng mellom enkelthistoriene eller personene i dem. Hver enkelt er en original variant av en klassisk westernklisjé, fra den ensomme revolvermannen i den første historien til stagecoach-settingen i den siste, og alle sammen skrur på klisjeene og gir oss originale hovedpersoner og uventede vrier. (Og jeg liker dessuten virkelig Gillian Welch-sangen som avslutter den første novellefilmen.)
1. Colony Sci-fi serie på Netflix. Handler om at jorden er invadert av aliens og verden er delt inn i mindre kolonier. Handlingen legges til Los-Angeles kolonien. Jeg liker seriens hovedkarakterer; Josh Holloway fra Lost, og Sarah Callies fra Prison Break. Deler av plottet er nok litt tynt etter min mening, men serien har nå et visst driv, den er spennende og lett.
2. Power Rangers Lett underholdning sammen med ungene. Filmer handler om en gruppe dysfunksjonelle ungdommer, som alle har sine problemer/utfordringer på sin kant, men som finner hver sitt krystall og skal da bli en Power Ranger. De må lære å kjenne seg selv, stole på andre og samarbeide med hverandre.
3. IO En ung forsker jobber for å redde jorden fra menneskelig utryddelse. Det er tydelig at dette er en utryddelse vi mennesker selv er forskyldt. Alle overlevende har evakuert Jorden og er på vei til en av Saturns måner, IO, for å starte ett nytt liv der. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor filmen heter IO, eller hvorfor det er i fokus, for det har egentlig ingenting med filmen å gjøre. Handlingen er på jorden, med en ensom forsker som prøver å få dyr/insekter til å overleve i den forurensede verden. Så kommer det en ensom fyr som prøver å få henne med til å rekke siste oppskytning til IO. Filmen er kjedelig, platt, dårlig historie og jeg syns ikke skuespillerne klarer å dra den helt i land heller.
4. Black earth rising Handler om Kate, som ble reddet fra Rwanda og ble adoptert av en britisk dame som jobber som advokat i den internasjonale domstolen. Hun jobber sammen med moren sin som privatetterforsker i sakene som moren tar på seg. Det kommer opp en sak som involverer en afrikansk milits leder, som får Kate til å måtte gå litt dypere inn i røttene sine. Dette er ikke basert på en sann historie, men den tar allikevel for seg mye av det som skjedde i Rwanda under folkemordet. Sterk, gripende, spennende mini-serie.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
1.You[/B] - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
1. Colony Sci-fi serie på Netflix. Handler om at jorden er invadert av aliens og verden er delt inn i mindre kolonier. Handlingen legges til Los-Angeles kolonien. Jeg liker seriens hovedkarakterer; Josh Holloway fra Lost, og Sarah Callies fra Prison Break. Deler av plottet er nok litt tynt etter min mening, men serien har nå et visst driv, den er spennende og lett.
2. Power Rangers Lett underholdning sammen med ungene. Filmer handler om en gruppe dysfunksjonelle ungdommer, som alle har sine problemer/utfordringer på sin kant, men som finner hver sitt krystall og skal da bli en Power Ranger. De må lære å kjenne seg selv, stole på andre og samarbeide med hverandre.
3. IO En ung forsker jobber for å redde jorden fra menneskelig utryddelse. Det er tydelig at dette er en utryddelse vi mennesker selv er forskyldt. Alle overlevende har evakuert Jorden og er på vei til en av Saturns måner, IO, for å starte ett nytt liv der. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor filmen heter IO, eller hvorfor det er i fokus, for det har egentlig ingenting med filmen å gjøre. Handlingen er på jorden, med en ensom forsker som prøver å få dyr/insekter til å overleve i den forurensede verden. Så kommer det en ensom fyr som prøver å få henne med til å rekke siste oppskytning til IO. Filmen er kjedelig, platt, dårlig historie og jeg syns ikke skuespillerne klarer å dra den helt i land heller.
4. Black earth rising Handler om Kate, som ble reddet fra Rwanda og ble adoptert av en britisk dame som jobber som advokat i den internasjonale domstolen. Hun jobber sammen med moren sin som privatetterforsker i sakene som moren tar på seg. Det kommer opp en sak som involverer en afrikansk milits leder, som får Kate til å måtte gå litt dypere inn i røttene sine. Dette er ikke basert på en sann historie, men den tar allikevel for seg mye av det som skjedde i Rwanda under folkemordet. Sterk, gripende, spennende mini-serie.
5. Peppermint Jennifer Gardner spiller Riley North som mister mann og datter i en helt meningsløs drive-by skyte-episode. Hun peker ut de ansvarlige, men både advokater og dommer er kjøpt og betalt av en narkotikabaron. Hun forsvinner fra offentligheten i 5 år, og kommer tilbake for å hevne seg.
Ikke så veldig ny historie, den har vel vært fortalt i en del varianter før. Men det er litt alright å se en kvinnelig hovedrolle i denne type karakterer. Jeg syns Jennifer gjør en bra figur. Dog må det nevnes at historien har noen hull her og der, men filmen gjør seg godt som "ikke-tenke-så-altfor-mye"-actionfilm.
6. Isn't it romantic Denne filmen hadde jeg et lite håp til. Til og med mannen min hadde det. Traileren så litt morsom ut. Rebel Wilson spiller Natalie i denne, tja.. anti-romantiske-romantiske filmen. Hun er evig pessimist, hater romantiske komedier og syns slikt bare er tull. En dag blir hun ranet og våkner opp i en alternativ virkelighet, hvor alt er som en romantisk komedie. Plottet høres jo litt artig ut, men sorry.. meg og mannen sovnet nesten fra hele greiene. Det var ikke mange ganger latteren satt løst hos oss.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.
26: Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.
27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. :knegg: To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsomt film.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.
26. Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.
27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsom film.
28. Aqua Man: Måtte jo se den, men tja. Den var ekstremt langtekkelig, lite morsom og veldig forutsigbar. Gøy å se Nicole Kidman i dreads, da.
29. Vice: For et mesterverk! Historien om visepresident Dick Cheney er en fest for øyet, den er utrolig morsomt og kreativt fortalt. Kanskje ikke alltid så sannferdig, men det gjør ikke noe her. Filmen er verdt å se bare for sminkearbeidet.
30. I, Tonya: Filmen om en av de store skandalene i OL-historien som menneskeliggjøre Tonya Harding mer enn hva pressen gjorde da det hele sto på. Interessant også fra et feministisk perspektiv, hvordan vi demoniserer kvinner som ikke passer inn.
31. Mortal Engines: Mest for Hiawatas skyld, som elsker steam punk. Men det er en underholdende og fin ungdomsfilm som låner frekt fra Star Wars, Terminator og en rekke Ghiblifilmer. Ikke akkurat et overraskende plot på noe som helst vis, men grei fredagsfilm med familien.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.
26. Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.
27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsom film.
28. Aqua Man: Måtte jo se den, men tja. Den var ekstremt langtekkelig, lite morsom og veldig forutsigbar. Gøy å se Nicole Kidman i dreads, da.
29. Vice: For et mesterverk! Historien om visepresident Dick Cheney er en fest for øyet, den er utrolig morsomt og kreativt fortalt. Kanskje ikke alltid så sannferdig, men det gjør ikke noe her. Filmen er verdt å se bare for sminkearbeidet.
30. I, Tonya: Filmen om en av de store skandalene i OL-historien som menneskeliggjøre Tonya Harding mer enn hva pressen gjorde da det hele sto på. Interessant også fra et feministisk perspektiv, hvordan vi demoniserer kvinner som ikke passer inn.
31. Mortal Engines: Mest for Hiawatas skyld, som elsker steam punk. Men det er en underholdende og fin ungdomsfilm som låner frekt fra Star Wars, Terminator og en rekke Ghiblifilmer. Ikke akkurat et overraskende plot på noe som helst vis, men grei fredagsfilm med familien.
32. Instant Family: Denne så jeg på fly med ekstremt dårlig skjerm og lyd, og var derfor nødt til å velge en film som ikke var så avhengig av bilde- og lydkvalitet. Det handler om et par som velger å adoptere, og ender opp med en søskenflokk på tre. Det forundrer meg litt at dette ikke er en made for TV-film, den er enkel i filmspråket, karikert og ekstremt pedagogisk. Dette er lettfordøyelig feelgood hvor alt går bra til slutt (jeg røper ikke noe her altså, det er rimelig abvious fra starten hvor dette går), men den tar opp en del ting som er vanskelig ved å være fosterforeldre og fosterbarn, og det amerikanske systemet er jo snålt. Det er ikke noe dybde i denne, og man blir ikke spesielt glad i eller engasjert i karakterene, men grei nok tidtrøyte.
33. Crazy Rich Asians: Nok en feel good-film, emn adskillig bedre kvalitet enn Instant Family. Historien i seg selv er jo en klassisk romantisk komedie, men den er virkelig banebrytende i å ha en all asian cast. Aquafina er min absolutte favoritt som outrerte Peik Lin Goh. Jeg syns det er litt synd at de har brukt de minst profilerte og erfarne skuespillerne i de to hovedrollene, men samtidig; dette er også de to minst sammensatte rollene egentlig. Livet i Singapore er omtrent så fjernt fra en norsk matpakkehverdag man kan komme, og det kan vel hende de brukte opp store deler av budsjettet på locations og props (samt de profilerte birollene), og dermed ikke hadde råd til de virkelig store navnene i hovedrollene.
34. Ocean's 8: Det er veldig befriende å se en film der kvinner innehar alle roller med mening, uten å gjøre et poeng av det. Og det hjelper også at jeg liker rollebesetningen veldig godt. Litt lavere action enn de foregående Ocean-filmene, og med mindre dybde i karakterene dessverre. Spesielt den første Ocean-filmen (både den gamle og den nye) bar preg av at castet hadde det innmari morsomt underveis. Det syns jeg ikke denne gjorde i samme grad. Jeg er veldig glad i heist-filmer, så jeg håper denne får leve videre og at vi kan få en videreutvikling av karakterene i neste runde.
1. Colony Sci-fi serie på Netflix. Handler om at jorden er invadert av aliens og verden er delt inn i mindre kolonier. Handlingen legges til Los-Angeles kolonien. Jeg liker seriens hovedkarakterer; Josh Holloway fra Lost, og Sarah Callies fra Prison Break. Deler av plottet er nok litt tynt etter min mening, men serien har nå et visst driv, den er spennende og lett.
2. Power Rangers Lett underholdning sammen med ungene. Filmer handler om en gruppe dysfunksjonelle ungdommer, som alle har sine problemer/utfordringer på sin kant, men som finner hver sitt krystall og skal da bli en Power Ranger. De må lære å kjenne seg selv, stole på andre og samarbeide med hverandre.
3. IO En ung forsker jobber for å redde jorden fra menneskelig utryddelse. Det er tydelig at dette er en utryddelse vi mennesker selv er forskyldt. Alle overlevende har evakuert Jorden og er på vei til en av Saturns måner, IO, for å starte ett nytt liv der. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor filmen heter IO, eller hvorfor det er i fokus, for det har egentlig ingenting med filmen å gjøre. Handlingen er på jorden, med en ensom forsker som prøver å få dyr/insekter til å overleve i den forurensede verden. Så kommer det en ensom fyr som prøver å få henne med til å rekke siste oppskytning til IO. Filmen er kjedelig, platt, dårlig historie og jeg syns ikke skuespillerne klarer å dra den helt i land heller.
4. Black earth rising Handler om Kate, som ble reddet fra Rwanda og ble adoptert av en britisk dame som jobber som advokat i den internasjonale domstolen. Hun jobber sammen med moren sin som privatetterforsker i sakene som moren tar på seg. Det kommer opp en sak som involverer en afrikansk milits leder, som får Kate til å måtte gå litt dypere inn i røttene sine. Dette er ikke basert på en sann historie, men den tar allikevel for seg mye av det som skjedde i Rwanda under folkemordet. Sterk, gripende, spennende mini-serie.
5. Peppermint Jennifer Gardner spiller Riley North som mister mann og datter i en helt meningsløs drive-by skyte-episode. Hun peker ut de ansvarlige, men både advokater og dommer er kjøpt og betalt av en narkotikabaron. Hun forsvinner fra offentligheten i 5 år, og kommer tilbake for å hevne seg.
Ikke så veldig ny historie, den har vel vært fortalt i en del varianter før. Men det er litt alright å se en kvinnelig hovedrolle i denne type karakterer. Jeg syns Jennifer gjør en bra figur. Dog må det nevnes at historien har noen hull her og der, men filmen gjør seg godt som "ikke-tenke-så-altfor-mye"-actionfilm.
6. Isn't it romantic Denne filmen hadde jeg et lite håp til. Til og med mannen min hadde det. Traileren så litt morsom ut. Rebel Wilson spiller Natalie i denne, tja.. anti-romantiske-romantiske filmen. Hun er evig pessimist, hater romantiske komedier og syns slikt bare er tull. En dag blir hun ranet og våkner opp i en alternativ virkelighet, hvor alt er som en romantisk komedie. Plottet høres jo litt artig ut, men sorry.. meg og mannen sovnet nesten fra hele greiene. Det var ikke mange ganger latteren satt løst hos oss.
7. Fantastic Beasts - The crimes of grindelwald Jeg liker egentlig veldig godt Harry Potter universet, og jeg syns Scamander er en fantastisk herlig karakter. For å henge med i denne filmen, så må man huske første filmen godt. I første filmen følte jeg at man i større grad fikk en nærhet til karakterene, i denne filmen følte jeg at avstanden ble større. Filmen føles rotete, det er litt vanskelig å holde følge, og det er litt vanskelig å kjøpe plottet. Og slutten syns jeg ble tynn. Jeg skjønner at det kommer en oppfølger her, det må det nesten gjøre. Men jeg vet ikke. Blir litt meh.
8. A star is born Jeg likte filmen utrolig godt. Og kjempeoverrasket over at Bradley Cooper har såpass bra sangstemme. Det er veldig ulikt tidligere roller han har hatt. Det jeg ikke helt oppfattet i starten var Ally sin forelskelse i Jackson. Andre veien var mye mer tydelig.
9. Bumblebee Jeg har falt litt av rekkefølgen på disse transformers filmene. Denne her skal vel ta for seg en litt tidligere del av historien, før første transformers film med Shia LaBeouf. Jeg syns det er bra at vi ser flere kvinnelige hovedrolleinnehavere og Hailee Steinfeld gjør en god karakter som frustrert tenåring som blir dratt inn i et nytt univers. Men det er jo ingen overraskelser her, ingenting nytt verken i story eller effekter.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.
26. Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.
27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsom film.
28. Aqua Man: Måtte jo se den, men tja. Den var ekstremt langtekkelig, lite morsom og veldig forutsigbar. Gøy å se Nicole Kidman i dreads, da.
29. Vice: For et mesterverk! Historien om visepresident Dick Cheney er en fest for øyet, den er utrolig morsomt og kreativt fortalt. Kanskje ikke alltid så sannferdig, men det gjør ikke noe her. Filmen er verdt å se bare for sminkearbeidet.
30. I, Tonya: Filmen om en av de store skandalene i OL-historien som menneskeliggjøre Tonya Harding mer enn hva pressen gjorde da det hele sto på. Interessant også fra et feministisk perspektiv, hvordan vi demoniserer kvinner som ikke passer inn.
31. Mortal Engines: Mest for Hiawatas skyld, som elsker steam punk. Men det er en underholdende og fin ungdomsfilm som låner frekt fra Star Wars, Terminator og en rekke Ghiblifilmer. Ikke akkurat et overraskende plot på noe som helst vis, men grei fredagsfilm med familien.
32. Instant Family: Denne så jeg på fly med ekstremt dårlig skjerm og lyd, og var derfor nødt til å velge en film som ikke var så avhengig av bilde- og lydkvalitet. Det handler om et par som velger å adoptere, og ender opp med en søskenflokk på tre. Det forundrer meg litt at dette ikke er en made for TV-film, den er enkel i filmspråket, karikert og ekstremt pedagogisk. Dette er lettfordøyelig feelgood hvor alt går bra til slutt (jeg røper ikke noe her altså, det er rimelig abvious fra starten hvor dette går), men den tar opp en del ting som er vanskelig ved å være fosterforeldre og fosterbarn, og det amerikanske systemet er jo snålt. Det er ikke noe dybde i denne, og man blir ikke spesielt glad i eller engasjert i karakterene, men grei nok tidtrøyte.
33. Crazy Rich Asians: Nok en feel good-film, emn adskillig bedre kvalitet enn Instant Family. Historien i seg selv er jo en klassisk romantisk komedie, men den er virkelig banebrytende i å ha en all asian cast. Aquafina er min absolutte favoritt som outrerte Peik Lin Goh. Jeg syns det er litt synd at de har brukt de minst profilerte og erfarne skuespillerne i de to hovedrollene, men samtidig; dette er også de to minst sammensatte rollene egentlig. Livet i Singapore er omtrent så fjernt fra en norsk matpakkehverdag man kan komme, og det kan vel hende de brukte opp store deler av budsjettet på locations og props (samt de profilerte birollene), og dermed ikke hadde råd til de virkelig store navnene i hovedrollene.
34. Ocean's 8: Det er veldig befriende å se en film der kvinner innehar alle roller med mening, uten å gjøre et poeng av det. Og det hjelper også at jeg liker rollebesetningen veldig godt. Litt lavere action enn de foregående Ocean-filmene, og med mindre dybde i karakterene dessverre. Spesielt den første Ocean-filmen (både den gamle og den nye) bar preg av at castet hadde det innmari morsomt underveis. Det syns jeg ikke denne gjorde i samme grad. Jeg er veldig glad i heist-filmer, så jeg håper denne får leve videre og at vi kan få en videreutvikling av karakterene i neste runde.
35. The Dirt: Jeez, er det mulig å ha et SÅ underholdende og bra utgangspunkt som boka The Dirt, og lage et så begredelig resultat? Dårlige skuespillere, dårlig fortalt, heseblesende, og ekstremt lite fengende. Null dybde, null sårhet, null temposkift, null faktisk historiefortelling. De prøver seg på noen fortellertekniske grep ala Vice og Deadpool, ved å snakke direkte til kamera, innrømme at ting ikke foregikk helt slik og la karakterene ha en fremtredende fortellerstemme, men det er rett og slett ikke godt nok gjort.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
1. Die hard 2. Vi så enern før jul, så vi måtte følge opp med denne. Høvdingen liker denne bedre, jeg må innrømme at jeg liker den første best. Vi har sett alle fra før av, men en av gledene med barn er jo å gjenoppdage ulike filmunivers. Og vi har hatt samtaler som "I gamle dager var det veldig populært med nakne damer og dop på film".
2. Kongens nei. Jeg så den mens jeg gjorde en del andre ting, og ble nok derfor ikke sånn helt superengasjert. Men det var i og for seg en ganske rørende fortelling veldig estetisk fortalt.
3. The incredibles 2. Apropos estetisk, den er jo virelig fantastisk. Den første er en av mine yndlingstegnefilmer, og jeg har alltid lurt på når oppfølgeren skulle komme. Plottet var relativt lett å avsløre, men den er flott, morsom, godt fortalt og absolutt verdt tiden.
4. Bad times at the El Royale: Igjen: estetikken! Så KUL, og så mye bra folk! Klassiskt setup; en gjeng ukjente møtes på et hotell, og man skjønner at de ikke er helt ærlige, noen av dem. Det er en debutfilm, tror jeg, og kanskje litt lang, men absolutt verdt å se. Morsom og grotesk.
5: Hotel Artemis: Løselig basert på en idé fra John Wick-serien, tror jeg, med et slags fristed for kriminelle, der de kan dra når de blir skadet. Satt i en fremtid der California er offer for massive riots, rent vann er privatisert og rent politisk føles den skremmende aktuell. Men vi gadd ikke se den ferdig. Ingen av karakterene greide egentlig å fenge oss nok til at vi gadd å se videre.
6. First Man: Om Neil Armstrongs vei til å bli den første mannen på månen. Det ligger en enorm tristhet over hele filmen, og en den beskriver godt en veldig "trang" og hemmende tid. Dette var jo pionerarbeid, og der andre filmer beskriver hvor stolte konene er, beskriver denne også hvor redde de er, hvor lite de blir tatt hensyn til og hvordan de blir kastet ut i en virkelighet som må ha vært helt fryktelig å forholde seg til. Veldig godt spilt av Claire Foy og Ryan Gosling.
7. Secret City /serie/: Australsk politisk thriller om journalisten Harriet Dunkley som havner i et storpolitisk drama som involverer Kina, Australia og USA. Skremmende aktuell om overvåkning, og hva styresmakter kan ta seg lov til under dekke av at det er for folkets sikkerhet. Serien tematiserer kjønnsidentitet også, på en veldig lite tematiserende måte, om man kan si det slik. Fin! Godt gjensyn med Anna Torv som jeg elsket i Fringe. Gleder meg til neste sesong, den er underveis.
8. Red Sparrow: For noe spekulativt møl, vi orket ikke se det ferdig. Liksom en spionthriller, med MASSE gode skuespillere, men egentlig er det bare et dekke for å se folk bli ydmyket pornografisk. Verdens tynneste plot, dårligste historie, mye bad sex og alt for dyre liksomkjipe leiligheter i østeuropa som er fulle av designikoner. Nei, det er ikke slik at fordi det ser ut som det er laget på seksti- og søttitallet så er det billig.
9. Gone Girl: Skulle ønske jeg ikke hadde fått avslørt plottet, da hadde den smelt betydelig mer. Men spennende film, med interessante roller. Likte at det ikke var veldig klare rollerfordelinger mtp hvem som er slemme, snille, hvem man egentlig skal heie på osv. Men den kunne ha strammet seg opp litt, og gått litt dypere. Mye grafisk sex her også gitt. :gal:
10. Sicario 2: Ikke like intens og brilliant som den første, men fremdeles en god film. Litt far fetched plot, men jeg liker Brolin og Del Toro. Underveis lurte Høvdingen og jeg litt på om det er denne filmen som ligger til grunn for Trumps påstander om tusenvis av terrorister som kommer over grensa fra Mexico.
11. Crossing lines, sesong 1: Et slags pan-europeisk (+ amerikansk) politikorps knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haag. Litt far fetched, men interessant at den faktisk spilles inn i hele Europa. En lettvekter-serie, men underholdende nok.
12. Fyre: Dokumentaren om festivalen på Bahamas som gikk så fryktelig galt. Det er jo som å se på et kræsj i sakte film, og med kjennskap til bransjen er det ekstra fascinerende.
13. Get me Roger Stone: Måtte jo se denne når han ble arrestert. Ekstremt fascinerende. Jeg lurer på om han egentlig ser på seg selv og sin rolle som et kunstprosjekt?
14. Crossing Lines, sesong 2: Vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å se på denne serien, for den ble egentlig bare verre. :knegg: De prøvde seg på noen lange plotlinjer som på ingen måte ble forløst, og det hele var veldig dårlig skrevet. Den sluttet med en cliffhanger som jeg slett ikke var særlig interessert i, og jeg kan avsløre at sesong 3 startet med helt nytt cast, og de skal tydeligvis ikke følge opp noe av det fra de tidligere sesongene heller.
15. Polar: Tja, hva skal man si. Mads Mikkelsen er ute med to filmer nå, der den ene heter Polar og den andre Arctic. Jeg blandet dem litt sammen. Basert på en tegneserie er den hypersaturert og fargesterk, og splat-nivået er tatt til nye høyder. Det er så mye grafiske nærbilder av kniver som stikkes inn i det ene og det andre at det blir rett og slett too much. Jeg likte egentlig Mikkelsens karakter som den stille, aldrende leiemorderen, og syns det var greit at karakterene var overkarikerte, men selve historien var ikke veldig interessant. Den var totalt forutsigbar, og hadde man kuttet de voldsomme voldscenene hadde selve historien vart i 10 minutter.
16. Russian doll, miniserie: "like if Andrew Dice Clay and the little girl from ‘Brave’ made a baby" - det sitatet beskriver egentlig serien helt perfekt. Jeg elsket den! Jeg vil ha Nadias hår! Premisset er egentlig en litt mer violent Groundhog Day, der Nadia dør gang på gang og våker opp på det samme badet på bursdagsfesten sin etterpå. Den var både morsom, interessant og veldig rørende. Jeg gråt litt til og med. MASSE utrolig gode skuespillere med, i den ene sære rollen etter den andre. Det er noe litt Woody Allensk over det hele, mikset med en dæsj Girls og scifi horror. ELSK!
17. Did you hear about the Morgans: Sarah Jesica Parker og Hugh Grant i witness protection program på bøgda i Wyoming. Her har du alt. Slemme folk fra byen, dumme folk på landet og jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter å se filmer med Parker? Jeg liker henne i virkeligheten, men hun spiller de samme, fjerne, egoistiske, kjipe, overklassedamene fra New York gang på gang, så nå begynner jeg å tvile på om hun egentlig ER grei i virkeligheten. Jaja, jeg fikk se litt slettelandskap da i allefall.
18. High Rise: OK, de første tre minuttene viste meg at jeg slett ikke hadde fått med meg hva slags film dette var. :what: Men herregud, så fantastisk den var! Det var Kubricksk, det var Giliamsk, det var deilig, deilig brutalistisk arkitektur (så får vi håpe denne filmen ikke på noe vis sier noe om hvordan det kommer til å gå med det nye Munchmuseet, til tross for den arkitektoniske likheten.), deilig syttitall og deilig absurd, surrealistisk og voldelig. :latter: Vistnok en kommentar på det engelske klassesamfunnet (og ikke en veldig skjult en heller), og absolutt verdt å se Og deilig etter alt drittet jeg har sett i det siste.
19. A star is born: Jeg har ikke sett noen av de foregående versjonene, og humret litt inni meg når VGs Morten Ståle Nilsen slo fast at versjonen fra femtitallet nok var den mest kjente. Jeg visste bare om den med Barbra Streisand før denne kom ut. Først og fremst; jeg har egentlig aldri likt Lady Gaga eller Bradley Cooper. Jeg syns hun fremstår som litt kunnskapsløs og med større tro på at det er mer mellom himmel og jord enn meg, og han syns jeg har vært fjåsete og lite sympatisk. Nå skal man selvsagt være forsiktig med å tillegge skuespillere egenskaper fra rollene de spiller både på godt og vondt, men i sum fikk jeg mer sansen for dem begge etter denne filmen. Jeg er litt usikker på om premisset er helt troverdig, jeg ser liksom ikke helt for meg den Ally'en som skriver Shallow og blir sammen med en mye eldre, alkoholisert countryartist er den som utvikles til popdivaen Ally. Men okei, greit nok. Jeg godtar premisset og gråt meg gjennom store deler av filmen. Jeg syns mye av musikken er nydelig (spesielt de låtene skrevet av Lucas Nelson og Jason Isbell), og at historien er sår og fin. Jeg er så glad i Sam Elliot, og likte godt samspillet mellom ham og Cooper.
20. Bohemian Rhapsody: Velspilt film, og herregud så like skuespillerne er! Jeg syns den var litt for farget av at de gjenlevende i Queen har hatt stålkontroll over produktet, men det var en absolutt rørende og nydelig film. Jeg fniste godt av den ene konsertscenen, der bassisten har på seg skjorte og strikkavest, mens Freddie Mercury er bare en total diva i lær foran. :latter:
21. Birdman: Denne har lenge stått på blokka, men har ikke fått tid til å se den. Jeg hadde derfor glemt mye av premisset for filmen. Det var utrolig gøy å se igjen Michael Keaton. Jeg kan ikke huske sist jeg så en film med ham i? Den er temmelig heseblesende, både fordi lange scener er filmet i ett, og fordi det definitivt er en skravlefilm. Det er nesten ikke en eneste scene uten skravling vegg til vegg, i tillegg til ganske insisterende frijazz på trommer i store deler av filmen. Jeg likte den kanskje mer på grunn av prestasjonen det er å lage og spille en slik film, enn jeg likte selve historien. Men jeg aksepterte og ble sjarmert av universet.
22: Tombraider: Vi måtte jo se den, og jeg syns i grunn det var en god revitalisering av Lara Croft i filmformat. Alicia Wikander spiller henne mer menneskelig enn Angelina Jolie gjorde, både mtp fysisk og psykisk smerte. Helt grei underholdning, og en fin heltinne for 2020-åra.
23: Dreaming Murakami: Dokumentar om den danske oversetteren av Haruki Murakamis bøker, som på samme vis som han etablerer både et virkelig og et fantasiunivers som sklir over i hverandre. Der oversetteren "sloss" med enkeltsetninger for å gi dem samme flyt på dansk som på japansk, når språkene har så ulikt utgangspunkt sloss den store frosken med Orm som truer med å ta over verden. En poetisk fin film, som egentlig ikke handler om Murakami, men om oversetterfaget, om kulturforståelse, kulturforelskelse, det å lese og å oppleve gjennom å lese. Nydelig!
24. BlacKKKlansman: Utrolig gøy å se Spike Lee-film igjen! Jeg måtte si til Hiawata at dette var filmskaperen som formet min og hans pappas ungdomstid mer enn noen annen filmskaper. Filmen er basert på den samme historien om en svart politimann som infiltrerer Ku Klux Klan, ved hjelp av en hvit (jødisk) kollega. Spike Lee sine filmer er alltid politiske, men også veldig morsomme. En helt annen festlighet var at han nå hadde med seg broren til John Turturro; Nicholas, og broren til Steve Buscemi; Michael. John og Steve er jo godt kjent fra Lees tidligere filmer. Filmen er fantastisk, rent estetisk, dødskult soundtrack, og har så mange stikk til Trump at det renner over. Men det er jo lett, når han har adoptert det mest av KKKs slagord. Filmen er også velig sterk, spesielt når Harry Belafonte forteller en alldeles jævlig historie om en ung svart mann som blir lynsjet, komplett med ekte bilder fra hendelsen. På slutten får vi også bilder av Trump, og de nynazistiske demonstrasjonene i Charlotte, samt ekte opptak av David Duke. Jeg hørte på Filmpolitiets Oscarsending at de kritiserte filmen for å karikere KKK, og dermed ufarliggjøre dem. Jeg er ikke enig. Faktisk så vises medlemmene av KKK i alle valører av dumhet, og er på sett og vis dermed bredere fremstilt enn filmens helter. Men seff, Lee driver jo med humoristisk aktivisme.
Spider-man into the Spider-verse: Dette er en film jeg skulle ønske at jeg hadde sett i 3D, og ikke hjemme. Rent visuelt tror jeg dette er en av de mest nyskapende animasjonsfilmene jeg har sett på lenge, som virkelig tok i bruk mediet for alt det er verdt, og var kreativ og ubegrenset. Jeg ELSKET det visuelle utrykket, og historien er nydelig også.
26. Hunt for the Wilderpeople: Taika Waititis gjennombruddsfilm; og så fantastisk! Ligger på Netflix i to dager til. Nydelig, morsom og rørende film om vennskapet mellom en fosterkid og den sure mannen til fostermora, på flukt fra en skrekkelig barnevernsdame. Det er en kjempefin og rørende buddyfilm, med masse snål. New Zealandsk humor, nydelig landskap og utrolig vittige karakterer.
27. The Breaker Upperers: Veldig new Zealandsk humor. To venninner jobber profesjonelt med å ødelegge forhold, der den ene parten vil ut, men ikke greier å si i fra. Produsert av Taika Waititi, og en snål, passe morsom film.
28. Aqua Man: Måtte jo se den, men tja. Den var ekstremt langtekkelig, lite morsom og veldig forutsigbar. Gøy å se Nicole Kidman i dreads, da.
29. Vice: For et mesterverk! Historien om visepresident Dick Cheney er en fest for øyet, den er utrolig morsomt og kreativt fortalt. Kanskje ikke alltid så sannferdig, men det gjør ikke noe her. Filmen er verdt å se bare for sminkearbeidet.
30. I, Tonya: Filmen om en av de store skandalene i OL-historien som menneskeliggjøre Tonya Harding mer enn hva pressen gjorde da det hele sto på. Interessant også fra et feministisk perspektiv, hvordan vi demoniserer kvinner som ikke passer inn.
31. Mortal Engines: Mest for Hiawatas skyld, som elsker steam punk. Men det er en underholdende og fin ungdomsfilm som låner frekt fra Star Wars, Terminator og en rekke Ghiblifilmer. Ikke akkurat et overraskende plot på noe som helst vis, men grei fredagsfilm med familien.
32. Instant Family: Denne så jeg på fly med ekstremt dårlig skjerm og lyd, og var derfor nødt til å velge en film som ikke var så avhengig av bilde- og lydkvalitet. Det handler om et par som velger å adoptere, og ender opp med en søskenflokk på tre. Det forundrer meg litt at dette ikke er en made for TV-film, den er enkel i filmspråket, karikert og ekstremt pedagogisk. Dette er lettfordøyelig feelgood hvor alt går bra til slutt (jeg røper ikke noe her altså, det er rimelig abvious fra starten hvor dette går), men den tar opp en del ting som er vanskelig ved å være fosterforeldre og fosterbarn, og det amerikanske systemet er jo snålt. Det er ikke noe dybde i denne, og man blir ikke spesielt glad i eller engasjert i karakterene, men grei nok tidtrøyte.
33. Crazy Rich Asians: Nok en feel good-film, emn adskillig bedre kvalitet enn Instant Family. Historien i seg selv er jo en klassisk romantisk komedie, men den er virkelig banebrytende i å ha en all asian cast. Aquafina er min absolutte favoritt som outrerte Peik Lin Goh. Jeg syns det er litt synd at de har brukt de minst profilerte og erfarne skuespillerne i de to hovedrollene, men samtidig; dette er også de to minst sammensatte rollene egentlig. Livet i Singapore er omtrent så fjernt fra en norsk matpakkehverdag man kan komme, og det kan vel hende de brukte opp store deler av budsjettet på locations og props (samt de profilerte birollene), og dermed ikke hadde råd til de virkelig store navnene i hovedrollene.
34. Ocean's 8: Det er veldig befriende å se en film der kvinner innehar alle roller med mening, uten å gjøre et poeng av det. Og det hjelper også at jeg liker rollebesetningen veldig godt. Litt lavere action enn de foregående Ocean-filmene, og med mindre dybde i karakterene dessverre. Spesielt den første Ocean-filmen (både den gamle og den nye) bar preg av at castet hadde det innmari morsomt underveis. Det syns jeg ikke denne gjorde i samme grad. Jeg er veldig glad i heist-filmer, så jeg håper denne får leve videre og at vi kan få en videreutvikling av karakterene i neste runde.
35. The Dirt: Jeez, er det mulig å ha et SÅ underholdende og bra utgangspunkt som boka The Dirt, og lage et så begredelig resultat? Dårlige skuespillere, dårlig fortalt, heseblesende, og ekstremt lite fengende. Null dybde, null sårhet, null temposkift, null faktisk historiefortelling. De prøver seg på noen fortellertekniske grep ala Vice og Deadpool, ved å snakke direkte til kamera, innrømme at ting ikke foregikk helt slik og la karakterene ha en fremtredende fortellerstemme, men det er rett og slett ikke godt nok gjort.
36. Modus - seong 1 og 2: Svensk krim med ganske feministisk politisk motiv. Jeg var ikke klar over at den var basert på en bok av Anne Holt før jeg leste filmpolitiets anmeldelse av den. Jeg likte godt at Stockholm fikk så mye plass, det er en av mine favorittbyer, og at det er så gjenkjennbart skandinavisk, i mye større grad enn Broen egentlig. Dessverre har de løst en del av de amerikanske karakterene med diverste europeiske skuespillere som dessverre ikke snakker særlig godt amerikansk, og amerikanerne (i første sesong) er ekstremt karikerte og overflatisk skildret. I andre sesong har de fått inn noen "ekte amerikanere", deriblant Samatha fra Sex & the City som amerikanske president. Heller ikke denne sesongen greier å beskrive amerikanere særlig troverdig. Og hvertfall ikke amerikanere som har bodd og studert i Stockholm. De blir fremstilt veldig Trumpsk, egentlig. Plottet i sesong 2 er temmelig lite troverdig løst, men jeg liker fremdeles de svenske karakterene. Dessverre fikk vi se mindre til Inger Johannes familie i denne, det syns jeg var en av styrkene til første sesong.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
29. Better Things, sesong 1, 2 og 3- Morsomt, gjenkjennelig til tider, sjarmerende og gode karakterer.
30. The Sinner- Jessica Biehl spiller veldig godt i denne. Likte den, selv om noen av delene føltes litt langtekkelig.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
29. Better Things, sesong 1, 2 og 3- Morsomt, gjenkjennelig til tider, sjarmerende og gode karakterer.
30. The Sinner- Jessica Biehl spiller veldig godt i denne. Likte den, selv om noen av delene føltes litt langtekkelig.
31. Todrick Hall - Behind the Curtain - Jeg er ikke noen superfan av musikken hans, men han har definitivt tekster som har en mening og musikk som betyr noe for mange. Det var morsomt å få et innblikk i hvordan han jobber, og det er interessant å se hvor bevisst han er rollen sin. Jeg digger at konseptet og at han som person, selv om ikke musikken hans alltid er my cup of tea.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
29. Better Things, sesong 1, 2 og 3- Morsomt, gjenkjennelig til tider, sjarmerende og gode karakterer.
30. The Sinner- Jessica Biehl spiller veldig godt i denne. Likte den, selv om noen av delene føltes litt langtekkelig.
31. Todrick Hall - Behind the Curtain - Jeg er ikke noen superfan av musikken hans, men han har definitivt tekster som har en mening og musikk som betyr noe for mange. Det var morsomt å få et innblikk i hvordan han jobber, og det er interessant å se hvor bevisst han er rollen sin. Jeg digger at konseptet og at han som person, selv om ikke musikken hans alltid er my cup of tea.
32. Green Book- En lettfordøyelig film om egentlig et ganske seriøst tema, men liker Viggo Mortensen i filmen. Fornøyelig om ikke annet. Og likte den ganske godt, selv om jeg følte at den kanskje kunne dykket litt dypere ned i tematikken til tider.
33. Captein America; The First Avenger - Liker Marvel, og denne er vel ikke den jeg liker best av Marvel-filmene, men den starter liksom hele Avengers, så startet på den. Underholdende er den jo.
34. The Avengers: The End Game- Må innrømme at jeg tenkte 3 timer :dåne: Men det gikk utrolig fort. Koste meg! Og må nok se flere av Marvel-filmene på nytt igjen føler jeg.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
29. Better Things, sesong 1, 2 og 3- Morsomt, gjenkjennelig til tider, sjarmerende og gode karakterer.
30. The Sinner- Jessica Biehl spiller veldig godt i denne. Likte den, selv om noen av delene føltes litt langtekkelig.
31. Todrick Hall - Behind the Curtain - Jeg er ikke noen superfan av musikken hans, men han har definitivt tekster som har en mening og musikk som betyr noe for mange. Det var morsomt å få et innblikk i hvordan han jobber, og det er interessant å se hvor bevisst han er rollen sin. Jeg digger at konseptet og at han som person, selv om ikke musikken hans alltid er my cup of tea.
32. Green Book- En lettfordøyelig film om egentlig et ganske seriøst tema, men liker Viggo Mortensen i filmen. Fornøyelig om ikke annet. Og likte den ganske godt, selv om jeg følte at den kanskje kunne dykket litt dypere ned i tematikken til tider.
33. Captein America; The First Avenger - Liker Marvel, og denne er vel ikke den jeg liker best av Marvel-filmene, men den starter liksom hele Avengers, så startet på den. Underholdende er den jo.
34. The Avengers: The End Game- Må innrømme at jeg tenkte 3 timer :dåne: Men det gikk utrolig fort. Koste meg! Og må nok se flere av Marvel-filmene på nytt igjen føler jeg.
35. The Incredible Hulk - Joda, neida, den var helt grei, men utrolig rart å se Edward Norton som Hulken siden han ikke fortsatte i den rollen.
36. Sex Education - For noen morsomme karakterer i den serien der. Og utrolig pinlig med den moren. Lettfordøyelig serie, og datter'n kom inn mens jeg så episode 2 og endte opp med å se hele serien ferdig før meg.
37.Please Like Me, sesong 1 - For en fantastisk serie! Hvorfor har jeg ikke sett denne før? Elsker hvor rare, eksentriske og virkelig karakterene er, og selve handlingen også. Basert på Josh Thomas' sitt eget liv, og han har hovedrollen også. Sjarmerende serie, og jeg gleder meg til eksamen er over og jeg kan binge de neste sesongene.
38. Thor - Alltid vittig når Norge kommer inn i sånne store produksjoner. Thor er en morsom karakter til tider. Storproduksjon og synd at Natalie Portman og Marvel ikke passet sammen. Hun er jo virkelig verdt å se på skjermen.
1.You - serie fra Netflix, en stalker som gjør alt han kan for å bli sammen med jenta han liker, Beck. Det er en psykologisk thriller, men blir ikke superskummel. Allikevel absolutt en god serie, og jeg liker veldig godt stemmen til Joe som snakker og deler tanker.
2.Gone Girl - Hadde nok forventet mer enn den klarte å gi. Nick Dunne, Ben Affleck, oppdager at kona har forsvunnet, og kona har lagt igjen nok ledetråder til å legge skylda på mannen.
3.Estreros - En var film om to unge gutter som vokser opp sammen, og de møtes igjen som voksne og ser tilbake på barndommen. En god film, selv om den mangler litt for å krype ordentlig under huden og komme helt på topp.
4.Call Me By Your Name - Måtte ha et gjensyn med denne vakre filmen. Timothée Chalamet og Armie Hammer gjør en helt fantastisk jobb. Stemningen i denne filmen er nydelig, lagt til Crema i Italia på 80-tallet. Sommerstemning, scenene som glir over i hverandre og nydelige Crema som bakteppe. Og slutten burde gitt Timothée Chalamet en Oscar-statuett.
5.The Assassination of Gianni Versace - Darren Chris storspiller I denne serien. Likte måten den er bygget opp på. Jeg må innrømme at jeg ikke visste veldig mye om mordet på Versace, men jeg likte serien og så den på et par kvelder.
6.Collateral - Denne serien var altfor kort! Visste ikke at det var en miniserie da jeg startet å se den. Likte den veldig godt, så kunne godt ha sett en full sesong av denne. Mange interessante karakterer og historier.
7.Before I Fall - Groundhog Day-prinsippet, men med ungdommer og en litt annen vri. Absolutt ikke dårlig, men ikke sånn superbra heller. En film om oppvekst, finne seg selv, men den blir litt grunn for meg og griper meg ikke helt. Så er jeg uansett ikke helt i målgruppen. Datteren min syntes den var super!
8.Beatiful Boy - Hadde hørt blandede kritikker om denne filmen, men gode kritikker om skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Filmen var bedre enn jeg forventet, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde store forventninger. Den tok meg egentlig litt på senga, fordi den rørte meg sånn. Jeg teared up fra omtrent fem minutter inn i filmen, litt fordi jeg har lest om filmen og kjenner til den sanne historien den bygger på, og midtveis rant tårene og på slutten ga jeg bare opp. Steve Carell som David Sheff, faren til Nicholas Cheff som blir metamfetaminavhengig. Hans kamp for sønnen, fortvilelse, redsel og trang til å gjøre noe kommer godt fram i filmen. Og det er vel den kampen og stemorens kamp og følelser, som gjør sånn inntrykk på meg. Verdt å se!
9.Big Little Lies - vet ikke hvorfor jeg har drøyd så lenge før jeg så denne serien. Den er faktisk bra. Liker Nicole Kidman og Reese Witherspoon, men har litt vanskeligere med Shailene Woodley. Det har nok mer med at jeg ser på henne som tenåring enda, og ikke troverdig som single-mum. Hun kunne nok vært single-mum, altså. Uansett, en bra serie, og selv om jeg i starten fikk litt vibber på housewifes-greie, så er det faktisk ikke det. Gleder meg til sesong 2.
10. Abducted in Plain Sight - Speachless! Mangler virkelig ord. Greit at det var en annen tid da dette skjedde, men å vente 5 dager før du kontakter FBI når ungen din er savnet? Eller la han overnatte i senga til datteren din? :tullerdu:
11. Fyre The Greatest Party that Never Happened - Hjelpe meg! Verden er full av korttenkte idioter! Husker at jeg hørte buzz om festivalen da de annonserte den! Hva trodde de?
12. True Detective, sesong 1 - Woody Harrelson and Matthew McConaughey gjør gode prestasjoner, og jeg synes storyen er bra. Binga denne sesongen, og gikk på sesong 2.
13. Hidden Figures - En veldig god film, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett denne før. Og nok en gang utrolig å tenke på at det ikke er lengre siden det var så segregert mellom svarte og hvite.
14. Boy Erased - Lucas Hedges gjør en bra prestasjon her, og det slo meg at han har spilt godt i mye jeg har sett, bl.a. Manchester by the Sea og Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Boy Erased er en ganske lavmælt film, men den får absolutt fram poenget. Det er i grunnen ganske så skremmende at slike omvendelses-skoler fortsatt finnes.
15. Russian Doll - Groundhog Day-inspirert serie, men gjort på en helt annen måte. Denne serien var utrolig god, og anbefaler alle å se den. Natasha Lyonne gjør nok en god figur som Nadia. Kanskje litt lik den rollefiguren fra OITNB, men who cares?
16. Chicago Fire - sesong 1, 2 og 3 - noe må man se på mens man skriver eksamensoppgave. Mer guilty pleasure, og ikke like gjennomtenkt som f.eks. Grey's i starten, og karakterene er litt grunne, men hey, veldig grei avveksling til skriving.
17. First Girl I loved - en veldig lett ungdomsfilm, som virkelig var grunn og dialogen påtatt. Tok seg litt opp på slutten, men uansett, så liker jeg at den finnes. Det er så bra at det kommer flere og flere filmer med LGBTQ-tema. Og bare det at det er flere LGBTQ-personer i filmer og serier uten at det gjøres noe stort nummer av det. Støtter det helhjertet!
18. Amundsen - Nja, visuelt er det flott til tider. Katherine Waterston gjør en veldig god jobb. Hun virker mer ekte enn Christian Rubeck. Men det er i grunnen for lite Katherine Waterston i filmen. Pål Sverre Hagen som Amundsen er også bra, men får liksom ikke helt taket på Amundsen. Og det er vel kanskje meningen å fremstille Amundsen sånn også. Merket at jeg visste for mye om Amundsen, og det ødela faktisk litt. Den spenningen som ble bygget opp, var liksom ikke helt der. En film som i grunnen ikke fenget meg særlig, men det hadde jeg heller ikke forventet da jeg gikk for å se den.
19. Bohemian Rhapsody - Hjelp, så lik Rami Malek er Freddie Mercury i den filmen! Og han som spiller Brian May. Jeg er enig med Tallulah at det skinner igjennom at de gjenlevende Queen-medlemmene har hatt stålkontroll, men samtidig gjør det også at Freddie Mercury blir skildret på en litt annen måte enn jeg tror han ville blitt uten kontroll. Jeg føler at denne filmen lar oss komme mye nærmere og tettere innpå hovedkarakteren enn A Star is Born, og jeg ble mye mer grepet av denne filmen. Kan hende det også har noe med at jeg er ihuga Queen-fan og kjenner historien til Freddie Mercury godt fra før også.
20. Chicago Fire, sesong 4, 5 - En jeg kjenner beskrev Chicago Fire som kjappversjonen av Days of Our Lives. Kan gå glipp av en episode, men ikke to minutter av en episode. I løpet av en episode har hovedkarakterene rukket å miste jobben, få tilbake jobben, vært gravid, sprengt i en brann, reddet et spiddet offer i en bilulykke og de som er imot brannmennene har blitt brent til døde i en stor brann. Grei tidtrøyte uten at jeg trenger å tenke for mye, også hjelper det med et par eyecandy.
21. I, Tonya - Kom på at jeg så denne tidligere i år, da Tallulah skrev om den. Tonya passet overhodet ikke inn i den tradisjonelle kunstløp-idéen, men hun kjempet mot alle som mente noe annet og beviste at hun kunne vinne. Jeg kan ikke annet enn å beundre det. Filmen var ikke en stor høydare, men den minnet meg på historien til Tonya, den om å stå utenfor og være annerledes, men klare å kjempe seg gjennom en mur av fordommer og vinne.
22. Chicago Fire, sesong 6 - Fortsatt samme som tidligere sesonger, men fortsatt grei serie å se når man skal slappe av.
23. The Umbrella Academy - Jeg håper det kommer en sesong til. Likte den, joda, det er noe som kunne vært bedre. Vi kunne fått mer innblikk i hver karakter, det kunne vært mindre sprikende episoder, men alt i alt, en underholdende serie.
24. Dirty John- Jeg har ikke hørt podcasten før, men det er absolutt en sjanger jeg liker, sånn true crime. Serien er bra laget, og jeg blir absolutt nysgjerrig på hvordan det er mulig å bli lurt sånn. Synes serien lager et godt bilde av en kvinne som ikke er av typen så dum kunne jeg aldri vært, men mer et bilde av en vanlig kvinne som blir lurt av en mann som har svindlet mange før.
25. God's Own Country- At jeg ikke har sett denne filmen før? En utrolig god film om kjærlighet. Rørende, rå og veldig godt laget. Lite dialog, men skuespillerne spiller veldig godt, og følelsene deres skinner gjennom.Denne anbefales virkelig.
26. The Dirt - Joda, jeg visste at Mötley Crüe levde livet back in the days, men kanskje ikke akkurat hvor mye. Ikke den beste filmen, men interessant nok for meg som trengte noe litt tanketomt å se på og liker bandet.
27. Foo Fighters Back and Forth - Ok, inne i en trend med å se på dokumentarer om band og artister Tydligvis. Interessant om Foo Fighters og Dave Grohl.
28. Quicksand - størst av alt - For en utrolig god serie! Slukte hele serien på en kveld! De to som har hovedrollene gjør en veldig god jobb. Jeg har lest boka, og dette er en veldig god filmatisering av det. Leste på nettet at det er samme person som har skrevet manuset her som skrev manuset til Broen og Millenium. Det er en skolemassakre som er hovedhendelsen, men forholdet mellom Maja og Sebastian får mye plass. Det er absolutt en positiv ting. Både Maja og Sebastian får dybde og blir veldig virkelige karakterer. Anbefales å se denne!
29. Better Things, sesong 1, 2 og 3- Morsomt, gjenkjennelig til tider, sjarmerende og gode karakterer.
30. The Sinner- Jessica Biehl spiller veldig godt i denne. Likte den, selv om noen av delene føltes litt langtekkelig.
31. Todrick Hall - Behind the Curtain - Jeg er ikke noen superfan av musikken hans, men han har definitivt tekster som har en mening og musikk som betyr noe for mange. Det var morsomt å få et innblikk i hvordan han jobber, og det er interessant å se hvor bevisst han er rollen sin. Jeg digger at konseptet og at han som person, selv om ikke musikken hans alltid er my cup of tea.
32. Green Book- En lettfordøyelig film om egentlig et ganske seriøst tema, men liker Viggo Mortensen i filmen. Fornøyelig om ikke annet. Og likte den ganske godt, selv om jeg følte at den kanskje kunne dykket litt dypere ned i tematikken til tider.
33. Captein America; The First Avenger - Liker Marvel, og denne er vel ikke den jeg liker best av Marvel-filmene, men den starter liksom hele Avengers, så startet på den. Underholdende er den jo.
34. The Avengers: The End Game- Må innrømme at jeg tenkte 3 timer :dåne: Men det gikk utrolig fort. Koste meg! Og må nok se flere av Marvel-filmene på nytt igjen føler jeg.
35. The Incredible Hulk - Joda, neida, den var helt grei, men utrolig rart å se Edward Norton som Hulken siden han ikke fortsatte i den rollen.
36. Sex Education - For noen morsomme karakterer i den serien der. Og utrolig pinlig med den moren. Lettfordøyelig serie, og datter'n kom inn mens jeg så episode 2 og endte opp med å se hele serien ferdig før meg.
37.Please Like Me, sesong 1 - For en fantastisk serie! Hvorfor har jeg ikke sett denne før? Elsker hvor rare, eksentriske og virkelig karakterene er, og selve handlingen også. Basert på Josh Thomas' sitt eget liv, og han har hovedrollen også. Sjarmerende serie, og jeg gleder meg til eksamen er over og jeg kan binge de neste sesongene.
38. Thor - Alltid vittig når Norge kommer inn i sånne store produksjoner. Thor er en morsom karakter til tider. Storproduksjon og synd at Natalie Portman og Marvel ikke passet sammen. Hun er jo virkelig verdt å se på skjermen.
39. Please Like Me, sesong 2, 3 og 4 - Denne serien! :hjerter: For noen fantastiske, corky, sjarmerende karakterer! Jeg virkelig elsker alle karakterene! Og serien! Den er lavmælt, lun, morsom, trist, var, sår, åpenhjertig og straight forward. Det er blant det beste jeg har sett! Virkelig!
