Overskriften høres sikkert merkelig ut, men kan man forvente at folk har en uttømmelig kilde av medfølelse og forståelse å bare øse ut av, uansett hvor mye noen sutrer og klager? Når har man lov til å si at nok er nok, jeg skjønner at du synes ting er kjipe, men suck it up - det er bare du som kan endre dette! Bør man av og til nettopp unngå å "forstå folk ihjel", og heller gi de realitetene i klartekst?
Jeg ser bort fra store, reelle problemer (og så kan man sikkert diskutere objektiviteten/subjektiviteten i den vurderingen), jeg tenker på de som ALDRI har noe som går oppover, uansett hva som skjer. De som alltid klarer å finne en negativ vinkling, som alltid klarer å få noe til å bli ett problem, en vanskelighet, en uoverkommelig utfordring - og det er ALDRI deres feil at det blir slik heller! Verden, livet, naboen, naboens katt, postmannens parkering, kua til søstera til postmannen osv. Det er ALLTID noen som har gjort noe, sagt noe, ment noe, det er alltid noen andre som i bunn og grunn kan skyldes for uføre/problemene/utfordringene.
Så når sier man at nok er nok? Klag ett annet sted? Siden ingen kan løse problemene dine (uansett forslag), så spar klagingen din til ett annet tidspunkt og bare gjør jobben din/leksene dine/ husvasken din eller hva det måtte være. Når er det innafor å si det???? :arghhhh:
(Dette burde sikkert ligge i gruffetråden, men kanskje noen har innspill som gjør at jeg kan ta dette på en noe mer diplomatisk måte enn hva jeg føler for akkurat nå!)
Hva med å vende på det?
Spørre hva man kan gjøre for å få det bedre? (Og så er jo oppfølgingen av den igjen, dersom svaret er ingenting, at det er det best å la det gå ...)
Evt. kan du bare nynne på Let it go fra Frozen. :nemlig:
Jeg har prøvd (det er mer enn en person det er snakk om altså, og forskjellige grader av sutring osv da) i forskjellige tilfeller å vinkle det til å ansvarliggjøre personene - Hvordan tror du at dette kan bli bedre? Hva tenker du kan være lurt å si her? Hva tror du kan være en løsning som du kan leve med? Svaret er gjerne av typen "lite jeg kan gjøre med det, det er jo fill in the blank som har/er/burde vært/skulle ha fill in the blank
Sutring kombinert med en utrolig manglende evne til å ta ansvar for eget liv! :gahhh: Og igjen, dette dreier seg om det (de fleste) nok ville regne som småting, men som fremstilles som enorme vanskeligheter! Jeg tenker at de også snakker seg selv "ned" på en måte, når de hele tiden terper på hvor vanskelig/elendig/urettferdig alt er. Litt sånn som unger/ungdom kanskje kan gjøre, ikke se sin rolle og sitt ansvar i situasjoner. Og så blir jeg så oppgitt fordi det er voksne det dreier seg om, og jeg tenker at på ett gitt tidspunkt må man som voksen slutte å tro/forvente at andre skal ha ansvar for å løse opp i ting for en selv!
Når jeg leser igjennom, ser jeg at jeg sikkert fremstår som helt urimelig ufølsom, og det er jeg virkelig ikke. Det er mer det at jeg blir så himla frustrert og sliten, og lei meg på deres vegne, når alt man får høre er klaging og sutring, og ingenting man foreslår er aktuelt! Og det er ikke slik at jeg tror at jeg har svarene på alt - men når også forslag om å prøve å finne noen som vil kunne hjelpe slås ned, da har jeg ikke mer å komme med altså!!
En gang klarte jeg ikke å dy meg, etter en runde med sutring og klaging var alt jeg maktet å få frem "Men har det hendt noe bra siden sist da?"
Det hadde visst ikke det. Men jeg følte meg litt bedre etterpå.
Og det er jo ikke slik at jeg ikke vet at det faktisk har skjedd fine ting også. Men likevel er det det negative som trekkes frem. Bekjents barn fikk plass på kurs barnet hadde ventet en stund på og gledet seg til. Fin ting, tenkte jeg. Neida, fokuset var all den ekstra tiden det ville ta av uka. Sånne typer ting.
Og det er utrolig hvor slitsomt det er å hele tiden måtte forholde seg til den typen fokus!!!
Jeg synes ikke du høres urimelig ut. Selv kan jeg fort finne på å sette ned foten for sutrere, hvor tydelig kommer an på relasjonen og hvor viktig det er for meg å opprettholde en god relasjon. En gang mistet jeg en venn... Men det kjentes i grunnen helt greit, fordi jeg var lei av å være vedkommedes søplebøtte for syt og klag når jeg merket at det ikke fantes rom for mine bekymringer.
Når det gjelder slike som man må forholde seg til som for eksempel kollegaer så kan jeg si noe sånt som at jeg skjønner at det er mye for deg nå, men akkurat nå må jeg fokusere på jobben. Jeg har en kollega som stadig vekk legger sine problemer over på meg, og etter en litt tøff periode da jeg plutselig begynte å la det ta for mye energi måtte jeg øve meg på hvilke saker jeg kunne hjelpe til med, og hva som strengt tatt er noen andre sitt ansvar. Det er en god øvelse, og kan selvsagt gjennomføres ned en viss dose empati.
I andre tilfeller, for eksempel slektninger som man er uenig med, eller de som bare liker å syte så må man bare smøre seg inn med teflon.
Energityver kaller jeg sånne folk, og så er det helt opp til deg selv hva du orker høre på. Noen sånne mennesker må få klar beskjed; det sliter meg ut at alt er så negativt bestandig, kan du se noe som er bra og så snakker vi om det? Eller så må man av og til kvitte seg med mennesker også, ikke bare ting.
Du er ikke urimelig. Min pysete strategi er å sukke og jatte med, og å forstå at alt er kjipt. Jeg involverer meg i liten grad for å forsøke å finne løsninger, for personen er uansett ikke interessert. Men det er jo ikke noe gøy å være sammen med slike, så jeg begrenser det i størst mulig grad. Er familie, så ikke så lett å velge vekk.
Begge deler - en er en person jeg vil måtte forholde meg til privat i noen år til, en er en "ren" venn, to er kollegaer (som strengt tatt burde kunne regnes som venner mer enn kollegaer...) Og så har jeg en som er i en lederposisjon i forhold til meg (uten å være overordnet meg), som jeg har en nærmere, men fremdeles kollegialt forhold til...
Det er rett og slett "mennesketypen" jeg begynner å reagere på, kjenner jeg - det synes å være noen fellestrekk som jeg merker at jeg får stadig mindre tålmodighet med, og jeg vet ikke hvordan jeg skal snu dette/disse folkene. Jeg kan jo ikke endre dem, nødvendigvis, men samtidig tror jeg vel fremdeles at dersom jeg/noen bare hadde funnet en løsning, så hadde ting blitt bedre/lettere for den/de? Men jeg vet jo egentlig at da vil vil det vel bare være noe nytt de sutrer for? Det synes som om noen bare har ett behov for eller ønske om å ha det vanskelig?
Energityver var egentlig ett veldig godt ord. For jeg blir så sliten av å (ville) prøve å fikse ting hele tiden! Eller tenke ut nye ideer eller finne strategier. Hittil har jeg gjort som Pelle, men samtidig forsøkt å finne løsninger/komme med ideer. Og jeg kan ikke velge de bort heller, dette er personer jeg må møte i hverdagen. Men jeg merker jo at jeg prøver å begrense kontaktpunkter, og det er jo synd det også!
Og så får jeg dårlig samvittigghet fordi jeg føler at jeg er slem når jeg prøver å unngå folk, eller når jeg prøver å "avskjære" sutring, fordi alle andre synes å ha milevis av tålmodighet og forståelse, og min rekker snart ikke lengre!! Men samtidig vil jeg jo gjerne hjelpe! Men når alle jatter med og forstår så inderlig, vil det kunne være mer hjelp å heller gi sutreren ett lite "spark bak"?
Svaret på når er egentlig når det tapper deg for energi, uten at du får "noe tilbake". Og da kan man se over en større periode altså, innimellom har folk det tungt og trenger trøst, en kalibrering av egne opplevelser eller å få "luftet ut litt". Men over litt tid bør det ikke gå kun den ene veien.
Med de du kjenner godt tenker jeg det er helt greit å være ærlig å si at du ønsker å være konstrukti og komme med løsninger, men ettersom det kanskje ikke er poenget med sutringen - så får dere heller snakke om noe annet.
Man kan som over her.. Vende på det. Ei som klagde høylytt på sykkel parkeringen og at det var aaaltfor mange sykler i sykkelrommet på jobb fikk høre at det var så fint at det var så mange som syklet. Hun lo litt da.
Tenker hvis man er en søplebøtte for sutring, må man se på hva som oppmuntrer at man blir det. Får de støtte for klaging, vil de fortsette. En mulighet til svar:
Enten må du gjøre noe med det, eller så må du droppe det. Er det noe du kan gjøre for å forandre det?
Jeg gav beskjed til en kollega i dag at hun enten må tåle ting eller gjøre noe med det. Det forsurer miljøet for resten av oss når det klages på ting gjentatte ganger.
Men passer denne listen helt inn her? Det du viser til, er vel klaging over ting på arbeidsplassen og klaging på andre medarbeidere?
Eller er det definisjonen som er forskjellig? Klaging = gjentatt sutring over filleproblemer?
Jeg har medarbeidere som har fortalt om utfordringer med alvorlig syke unger eller med alvorlig syke (og demente!) foreldre som de ikke får plassert på institusjon. Eller at de har fortalt om egne problemer med depresjon eller at ektefellen har fått alvorlig sykdom og ligger på sykehus. For meg hadde det vært ekstremt merkelig om disse svært viktige tingene i mine kollegers liv ikke kunne bli snakket om.
Jeg har ofte fokusert på hva som faktisk gir glede i livet og hva som gjør folk lykkelig. Ikke minst har jeg sagt at undersøkelser viser at det som gir folk lykke er det å være takknemlig for det man har. Det er også noe jeg selv etterlever som best jeg kan. De små øyeblikkene. En lang frokost i helgen. Å kose i sofaen med ungen. Å se en fin film sammen.
Og - selvsagt. Kan man gjøre noe med det? Gjør noe med det. Kan du ikke gjøre noe med det? Aksepter det.
Jeg er nok heldig, for jeg har bare folk av denne typen i livet mitt. De har tøffe ting i livet som de deler, og jeg føler meg heldig over å være en de deler med. Sutring og klaging forekommer selvsagt, meni svært små porsjoner, og jeg trenger at det er bedre å få det ut enn å gå og gruble på det.
Tenker det er forskjell på å fortelle om tøffe ting som skjer i livet og sutring og klaging, sånn som jeg har opplevd det. Det er noe med hvordan det kommuniseres, først og fremst, ikke at temaet er noe vanskelig?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
