Guttungen, nå 16 år, har alltid vært usedvanlig glad i tog. Han har bygd togbaner fra han kunne putte to skinner sammen, og han fikk etterhvert en anseelig samling av Brioskinner og tog - ganske dyre greier, spesielt til sammen.
Nuvel. Han vokste jo fra togbygginga (om ikke interessen) etterhvert, og for noen år siden satte vi dette på hytta, som vi disponerer sammen med Ernie sin søster og familie. Vi tenkte det kunne være hyggelig å ha det der, for da kunne barna til ene fetteren få leke med dem, samt de to småkusinene til Guttungen.
Nå ser jeg, på FB, at Ernie sin søster har lagt disse togskinnene og togene ut til salgs - helt uten å konferere med oss først, hverken Guttungen, som er opprinnelig eier av lekene, eller oss foreldrene.
Og her kommer altså mitt behov for realiteringsorientering - er jeg sær som reagerer på dette. Burde hun i det minste ikke spurt om det er greit først, eller er det slik at leiker som har stått på hytta i seks-sju år er fritt vilt og fus til å få solgt?
Jeg viste det til Guttungen nå, forklarte saken, og spurte om det var noe han evt ville at skulle tas vare på. «Næh, hu kan bare selge det,» sa han - han er tydeligvis et rausere menneske enn mor si.
Jeg har litt lyst til å skrive i annonsen at eier av banen sier det er greit det blir solgt, men er for konfliktsky.:knegg:
Jeg må innrømme at selv om guttungen er raus hadde ikke jeg syntes det var greit hverken at det ble solgt (det er sånt jeg vil ta vare på til barnebarn) eller at hun skulle tjent penger på våre ting. Jeg hadde sagt i fra selv om barna sa det var i orden. :snurt:
Jeg ser på meg selv som et raust menneske, men akkurat det der syns jeg ikke er greit. Så fremt dere ikke sa at de var deres. Jeg har et dukkehus som jeg ga til tanteskatten, men av ulike grunner står det hos foreldrene mine, og det var der hun lekte med det. Dette skjedde før jeg fikk egne unger, men i mitt hode er det enda hennes så hun bestemmer. Hadde jeg derimot sagt at hun fikk låne det og det ble lagt ut til salgs så hadde jeg reagert.
Om hun vet at det opprinnelig er deres/guttungen sine så er det utrolig frekt. Om hun ikke vet det, og bare tror hun rydder hytta for "årgangsleker" som ingen bruker mer kan jeg forstå det, men jeg ville personlig ikke gjort noe sånn uten å høre med andre brukere av hytta først.
Her syns jeg du skal svelge konfliktskyhetek din og si i fra at den er ikke hennes til å selge. Og raus-schmaus, kanskje guttungen er litt konfliktsky også og trenger å se at mora står opp og at man ikke trenger å finne seg i alt? Han ble jo i det minste få pengene.
Man trenger jo ikke si i frampå en slem måte, bare vennlig gjøre henne oppmerksom på at hun tydeligvis har glemt at den er guttungen sin.
Fytti, så FREKT! Jeg hadde blitt rasende. Og gitt beskjed pronto om at våre saker selger vi selv, hvis vi vil de skal selges. Gir dere ikke beskjed denne gangen, fortsetter hun jo bare. Gudene vet hva hun selger neste gang.
Jeg ville antatt at svigerinnen bare vil rydde og ikke mener noe galt med det. Jeg ville uansett sagt fra at de er ikke hennes å selge. Tror jeg. Jeg kan nemlig være konfliktsky på slikt jeg også.
På den annen side, dere disponerer hytta sammen. Om hun nå, uten å bli sagt i mot, selger ting dere egentlig eier, hva blir det neste? Senga dere bruker? Turklærne du har i et skap? Annet utstyr du bruker og ikke hun? Kanskje greit å ta det opp allerede nå.
Nei, du er ikke sær. Leker som blir satt på en felles hytte kan selvsagt alle leke med, men ingen andre enn dere gi vekk eller fjerne på annen måte.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville gitt beskjed, men det er absolutt det rette å gjøre.
Og enig med Tallulah. Sønnen trenger ikke være så snill at han godtar at tante selger hans leker. Akkurat Briotog er definitivt noe å ta vare på til barn/barnebarn. Det gjør i hvert fall jeg.
Og hvis dette er ubehagelig for deg, hvorfor kan ikke mannen din si fra? Det er jo hans søster?
Det er ikke sært å reagere på det. Jeg ville tenkt at hun ikke mente å være "frekk" eller "slem", men bare rydder bort ting (man vil jo tenke det beste om folk), men det er likevel merkelig å ikke snakke med dere først. Hun kan vel ikke tro at det er noe de har hatt med på hytta?
Da jeg var sånn ca i ungdomsskolealder sa mamma at en bekjent lurte på om de kunne få overta/arve/kjøpe dukkevogna mi, og jeg sa at det var helt greit for meg. Mamma beholdt den likevel, og nå er jeg kjempeglad for å ha den. :hjerter:
Sier som Fakse. Vet hun at det er deres er det utrolig frekt. Tror hun at hun bare rydder vekk gammelt rammel som hører til hytta så er det forståelig, men da bør hun få beskjed.
Til sammenligning, jeg ga bort masse klær til noen i familien, fine vinterdresser og jakker og masse annet. Kun kort tid etterpå ser jeg deler av dette er lagt ut til salgs. Jeg reagerte negativt på det, jeg, selv om jeg vitterligen hadde gitt bort klærne allerede. Det jeg reagerte på var at de forsøkte å tjene penger på klærne de hadde fått, hadde de gitt dem videre hadde det selvfølgelig vært helt greit.
Det er litt samme problemstilling her, bare veldig mye mer graverende siden det er guttens leker, og lekene ikke en gang er gitt bort, men plassert på en felles hytte.
Jeg ville trodd hun har gått i surr om hvem som eier det, hun gjør det sikkert ikke med viten og vilje. Da går det an å si fra på en hyggelig måte, ikke sint og sur. :jupp: "Hei, dette er vårt, hvis du tenker at det ikke kan stå på hytta lenger, kan vi ta det hjem hit."
"De togbanene du har lagt ut for salg, er det de som er på hytta? I tilfelle er det guttungen sitt, og vi har lyst til å ta vare på det. Vi kan godt ta det hjem hvis dere ikke vil at det skal ligge på hytta."
Også går det an i en senere anledning, når det passer seg slik, å ta opp som et forslag at hvis noen av dere ønsker å selge/kaste noe av det som er på hytta så skal man informere eller spørre de andre først. Jeg synes ikke dere bør late som ingenting, det trenger ikke å bli en konflikt ut av det.
Si fra. Trenger ikke å bli konflikt av det med bare en melding å spørre om det er skinnene fra hytta og at det er deres. Akkurat sånne leker har vi også tatt vare på til senere og er stablet på loftet akkurat nå når ingen bruker det eller det er lånt ut. Og hvis det skal selges, så er det jo sønnen deres som skal ha pengene for det i tilfelle?
Jeg har forresten også opplevd at jeg har lånt bort leker jeg har tenkt på som "solide ting som tåler alt og som jeg kan få tilbake etterpå og beholde til barnebarna", og så har de blitt brukt i fillebiter, forresten. Jeg tror folk tenker veldig forskjellig på sånt. Men å selge det er drøyt! Det MÅ jo nesten bero på en misforståelse!
Det er virkelig ikke sikkert det ligger noe slemt bak, derfor er det ekstra viktig å få sagt fra og ryddet opp i det.
Sekstenåringen min ville selge Nintendoen sin i helga for å få råd til en annen konsoll. Jeg kontaktet eldstemann for å høre hva som var fornuftig pris å selge den for (siden han har peil på sånt), men fikk bare til svar at "Nintendo 64?! Men den er jo MIN". Ooops. Så jeg har full forståelse for at han kan tro at man eier noe man slettes ikke eier.
Jeg hadde ikke klikket i vinkel for noe sånt, men sagt fra hvis jeg vil beholde det.
Evt. sagt fra om guttungen ville beholdt pengene selv. Kan jo hende hun tenkte at pengene skulle gå til noe nytt felles på hytta, ikke nødvendivis ta de selv? Eller la mannen din si ifra?
Man kan løse mye med kommunikasjon. ;)
Mamma gav en gang bort min første skinnjakke til kusina mi, som jeg hadde spinket og spart til og kjøpt for egne lommepenger. Fort gjort. Tenker at hun ville rydde, og at hun tok ansvar. Ryddig å sende melding og ordne opp. :)
Jeg er kanskje godtroende, men har problemer med å tro at folk sitter og tenker "Togbana til nevøen min er jo bare i veien, den trenger han sikkert ikke lenger. Vi legger det ut for salg, så kan vi kjøpe noe annet for pengene, det er sikkert ingen som kommer til å savne den".
Det er i alle fall ikke noe jeg ville konkludert med helt uten videre. Tror jeg ville spurt først.
Min tro på menneskeheten strekker seg så langt, altså. Vi har hatt liknende misforståelser i vår familie. Og det har vært misforståelser altså. Ikke ondskap eller latskap eller noe som helst annet. Og ganske lett å ordne opp i, enten med humor eller vennlighet.
Ja, det er sikkert en misforståelse og i alle fall ikke ondskapsfullt, men personlig ville jeg ikke plutselig trodd at en anseelig mengde Brio jeg aldri hadde hatt hjemme hos oss, var min sønns.
Nei, men jeg kunne kanskje trodd, eller i det minste kan forestille meg at andre kan tro, at denne var skjenket den andre familien, eller hytta, siden det faktisk er uttalt at den ble plassert der fordi barna på den siden, dvs barna til fetteren + småkusinene, skulle kunne bruke det, og dette er en del år siden. Og at hvis da barna til fetteren og småkusinene var ferdige med det, og ingen brukte det lenger, så kunne noen tenke at det kunne selges.
Jeg har en stor kasse med briotogskinner stående på loftet. En stor del av dette fikk jeg av en bekjent, som hadde voksne barn, som kom til meg med en koffert full, og sa at det kunne mine barn få. I mitt hode er det i alle fall slik jeg husker det, og jeg spurte flere ganger om han var sikker på at han ville gi det vekk, noe han bekreftet, så vidt jeg kan huske, men det er sikkert ti år siden nå. Jeg kunne godt ha solgt hele kassen, uten å tenke på dette noe mer (men særlig nå, etter denne tråden, så ville jeg spurt han om han vil ha det tilbake først, før jeg eventuelt hadde solgt det). Om det hadde stått på en felles hytte hadde det selvsagt vært annerledes, og det hadde vært mer nærliggende å tro at det tilhørte den andre familien. Men igjen, så overraskes jeg stadig vekk over andre folks manglende hukommelse på områder hvor jeg har ting helt klart. Jeg kan ta nærmest et hvilket som helst klesplagg som mine barn noensinne har fått eller brukt, siden de ble født, si hvem av dem som har brukt det, og hvem de har fått det av. Jeg har hjemmestrikkede klær og andre klær med affeksjonsverdi som vi har fått fra mine søstre, etter deres barn, som de har sagt at de ønsker å få tilbake når vi ikke lenger bruker det, for de vil ta vare på det. Mannen min har ikke peiling, selv om det ble sagt samtidig til oss begge. Han kunne glatt ha lagt disse klærne ut for salg.
Da storesøster var fire år fikk hun en liten pult og en liten stol, som min svigerfar hadde snekret etter mal fra et gammelt sett funnet på gården. Jentungen hadde dette på rommet sitt, sammen med et par andre små barnestoler, som var kjøpt på Ikea. De to ikeastolene ble jo ganske herpa etter hvert, men det som bestefaren hadde laget var like fint, det var solide greier. Da rommet ble ominnredet fra småbarnsrom til ungjenterom, ble dette kastet ut. Ikeastolene ble kastet, det var ikke mer igjen av dem. Jeg rakk såvidt å hindre mannen i å hugge opp stolen og pulten som bestefaren hadde laget til ved. :sjokk: Han tenkte ikke over at det var noe å ta vare på, hun hadde jo vokst fra det. Han tenkte rett og slett ikke på at faren hans hadde laget det for hånd, brukt mangfoldige timer og lagt ned mye arbeid, og overrakt det til hans datter som en gave. :herregud: Nå har jeg plassert det på et sikkert sted og merket med navnet hennes.
Ikke samme sak, men det bare viser hvor utrolig forskjellig syn vi kan ha på sånt, og at det ikke trenger å være frekkhet eller ønske om å tjene penger på andres eiendeler. Det kan være et ønske om å bli kvitt noe som ikke blir brukt og som bare står i veien, som man ikke lenger husker helt hvor kom fra, som andre kan ha glede av. Uansett skader det ikke å ha en liten åpen og diplomatisk holdning til ting, framfor å umiddelbart klikke i vinkel og kalle folk frekke. Gi dem i det minste en sjanse til å forklare hvordan de tenkte. Men enten må du ta kontakt med en gang, før det blir solgt, eller må du la det ligge, og heller ikke gruffe over det i framtida. Du kan nesten ikke ergre deg senere, og klage over at det var frekt gjort, hvis du så det skje, uten å gjøre noe med det.
Det er endel forhistorie her som gjør at vi kommer til å la det ligge og ikke gruffe noe over det, for å si det slik, spesielt siden det er greit for opprinnelig eier at banen blir solgt. Hadde han protestert, hadde jeg sagt ifra og bedt henne holde av tog med affeksjonsverdi.. Jeg trengte vel bare å få bekrefta at det ikke var sært av meg at jeg ble noe snurt over ikke i det minste ha blitt spurt. Jeg veit det ikke ligger vond vilje bak, og dama trenger pengene mer enn oss, så vi sier ikke noe om saken.
En jeg kjenner kunne trodd at hun arvet dette og etter noen år vil hun synes det er greit å tro at det kan gis bort eller selges for å få ryddet. Jeg har lært.
Det er noe dritt når det virkelige liv viser seg å være noe annet enn svart-hvitt. :knegg: Høres ut som du vet best selv hva som er rett i akkurat dette tilfellet (som så ofte ellers). Men du er ikke sær som reagerer nei. Ikke i det hele tatt.
Du er det beste mennesket jeg vet om tror jeg! :hjerter: Og ja, jeg hadde også blitt snurt. Errugæærn. Jeg ble egentlig ganske snurt av dette selv. :knegg:
Mulig toget har gått (ping!) nå, men HVIS dette er en misforståelse/sammenroting, så vil det være ganske kjipt for henne om det kommer frem om 1-2-3 år at dere faktisk ikke syns det var heeeelt grei skuring. Da ville det vært bedre å få beskjed før skaden skjedde.
VåR Brio er på loftet og skal tas vare på til evt barnebarn. Dette hadde jeg ikke tenkt på som noe dilemma en gang, gruff og historie eller ikke - en selger ikke andres eiendeler! Vil dere ikke ta vare på det, da? Våre gutter har hatt stor glede av Brio/lego/Playmo som besteforeldre har tatt vare på fra da vi foreldrene var små og satt fram når barnebarna har vært på besøk.
Man selger da ikke noe andre eier på Finn? :gruble: Jeg har donert en del Lego/duplo til yngre nevøer og nieser, og ting de har fått står de selvsagt fritt til å gjøre med som de vil, men her høres det jo ikke ut som om du har gitt toggreiene til broren din og hans familie.
Har sett at du velger å overse dette, men det ville jeg ikke ha gjort. Duplo er utrolig fine holdbare leker som ikke går av moten, så jeg ville absolutt spart på dem på sønnens vegne til han eventuelt får egne barn. Ville gjort oppmerksom på at det er hans leker, og sagt jeg kan hente dem fra hytta hvis hun synes de er i veien der.
Uansett, når Inagh har sagt klart ifra at hun ikke ønsker å gjøre noe med det, sønnen hennes ikke har problemer med det, og hun har antydet en bakgrunnshistorie som vi ikke kjenner, som gjør at hun ikke har tenkt til å gruffe noe mer over det, så synes jeg kanskje vi skal godta det, og ikke hause videre og prøve å overtale henne til det motsatte. Det må da være Inagh sin avgjørelse, hun er raus og storsinnet, og jeg har ikke inntrykk av at hun er korttenkt heller. Hun spurte jo heller ikke om hun burde si ifra eller ikke, bare om hun var sær som reagerte.
Jepp, jeg lurte bare på om jeg var sær som syns dette var litt merkelig gjort - det hender at jeg ikke helt har de sosiale antennene ute og trenger litt bekreftelse på om jeg reangerer rett eller ikke. (Jeg er typen som ikke skjønner at venninnelunsj i desember betyr ta med julegave, dreit meg ut ved ikke å ha skaffa julegave til mine nærmeste medarbeidere og slike ting. :knegg: ) Jeg er tydeligvis ikke sær som syns det er en rar greie, siden fler tenker det er en smule rart gjort å selge leker som ligger på hytta, merka med barnets navn under togene, uten å spørre om det er greit først.
Av ymse årsaker, som jeg ikke kan gå inn på her, velger vi, samstemt i familien, å la være si noe som helst om dette, la det gå, og tenke at livet er for kort til å bevisst gjøre noe som potensielt kan åpne dype avgrunner, uansett hvor pent og forsiktig ting kan bli tatt opp. Livet er også for kort til å gidde gå og gruble og bære nag over noe som, i det store bildet, er en bagatell, så det vil bli glemt, water under the bridge. Skulle guttungen en gang bli pappa, og barnebarnet vil ha tog, har vi en uendelig mengde legotog i kjelleren - det kommer ikke i nærheten av hytta. :knegg:
Om karma finnes, og om vi har flere liv enn dette her - vel, så tror jeg Inagh kommer til å leve i lykke og velstand og harmoni! :hjerter: Du er virkelig et raust og varmt menneske. :klemme:
Jeg hadde heller ikke skjønt at julelunsj betyr julegave. Tror ikke det er selvsagt, altså. Hva som er tradisjon på bestemte arbeidsplasser kan man jo ikke gjette seg til. Min jobb har julelunsj. UTEN julegaver.
Du er veldig raus På min arbeidsplass vet jeg ikke om at man gir julegaver til kolleger. Har i grunnen jobbet flere steder og aldri sett det. Så tenker ikke det er "selvsagt", men kan være en greie på akkurat den arbeidsplassen. Fint nok, men ikke noe man "burde" skjønne.
På vår desembervenninnelunsj har noen med gaver og noen ikke, alt er like greit, og de som tar med, gir til dem som ikke har med hvis det gis i offentlighet. Har man et spesielt forhold og gir "mer" gjør man det privat/ under bordet. Har en som jeg byttet gaver med på spion-maner, begge satte posen på gulvet under bordet, og så tok vi med "feil" pose :fnis: Alle fikk samme gave over bordet. Det er fordi vi har barn som utveksler gaver, ikke fordi noen er mer/ mindre "verdt", just saying. :ja:
Kjenner jeg koner av sinne bare av å lese dette. Jeg hadde garantert sagt ifra til henne. Dette må du aldri finne deg i. Rett og slett det frekkeste jeg har hørt. Tenker ar det egentlig ikke går an. Hun må ha dårlig hukommelse og faktisk tro ar det er hennes sønn sine leker. Fy søren altså..🤬
Jeg er også en sånn som ikke tenker på å ta med vertinnegave, utenom en vinflaske. :knegg: Her er det vanlig å gjøre, til alt fra «mammakveld» til venninnesamling. Men det sviver meg altså ikke før jeg står der, hver eneste gang.
Jeg bad en gang om å få tilbake noe som en nær slektning hadde lånt, og det utløste såpass mye gruff at jeg forstår at du ikke tar det opp. Men du er ikke sær. Det er veldig spesielt.
Jeg tar ikke med vertinnegave hver gang jeg er i besøk, altså. Sånne besøk som går på omgang, type syklubb, synes jeg ikke krever vertinnegave. Hvis noen inviterer meg litt som utenom "det vanlige" tar jeg som regel med en flaske vin eller iallfall en blomsterkvast. Jeg har noen venninner som alltid har med en liten ting når de kommer til meg, og noen som aldri har, men jeg blir like glad for besøk uansett, og inviterer både de tomhendte og de som tar med gave igjen. :sosial:
Og så blir jeg litt overrasket over at noen kan "koke i sinne" og bli "rasende" over det HI beskriver. Sært og frekt, absolutt, men hvis svigerinnen har dårlig råd og man strengt tatt ikke bruker togene selv, så hadde jeg tenkt som HI og latt det fare.
Jeg synes dere overreagerer hele gjengen. Man er da ikke tyv fordi man rydder på hytta og selger noen gamle leker, som man har glemt opprinnelig eierskap til? :niks:
Nå synes jeg kanskje det holder med karakteristikker av Inaghs svigerinne. Inagh sier at hun vet at det ikke ligger vond vilje bak, og da ser jeg ingen grunn til å tvile på det, det er tross alt hun som kjenner henne og forhistorien. Da synes jeg det er ganske frekt av deg å kalle henne en tyv. Når vi først er inne på hva som er frekt.
Ingen har sagt at det er greit. Alle er vel enige om at det ikke er greit, hvis du leser innleggene her. Det er snakk om reagere, og synes det er rart, for så å la det fare uten å gjøre noe mer ut av det, selv om det ikke er greit. Uten å klikke i vinkel eller koke over av sinne. Jeg lar stadig ting passere selv om jeg ikke synes det er greit. Noen ganger er det rett og slett ikke verdt det.
Jeg responderte på Rines antydning om at det er mer greit å selge andres ting om man har dårlig råd, enn om man IKKE har dårlig råd. DET var mitt poeng. I utgangspunktet var ikke poenget mitt å peke finger og si at Inaghs svigerinne er tyv.
Men når nå det er sagt. Mener du, My, å si at man ikke er tyv om man ikke vet at det man tar er andres ting? For i tilfelle er vi rett og slett uenige om hva som definerer en tyv.
Jeg har full forståelse for at Inagh lar dette fare. Slik hun beskriver situasjonen, så ville nok jeg gjort det samme.
Jeg er helt enig ang. vertinnegave, obviously. :knegg: Hvis vi er bedt til middag, så tar jeg med vin til vertene. Men hvis det f.eks. inviteres til mammakveld og alle tar med seg noe mat til fellesbordet og det man selv vil drikke, så faller det meg ikke inn å ta med noe til den som holder huset. Det er jo kjempehyggelig å gjøre det, men det faller meg altså ikke inn. Før jeg ser at nesten alle andre har med noe. :flau:
Det er en felles hytte, da er det sjelden slik at én familie eier alt som er der. Om man ikke husker hvem som er eieren (Og det synes jeg er rart. Man husker kanskje ikke akkurat hvem som eier det, men vet da i det minste at det ikke er ens eget.) så spør man de andre man eier hytta med. For meg er i alle fall det helt åpenbart.
Øh - var det der en henvisning til meg? Hvis det å skrive "Hm. Så det er OK å være tyv om man har dårlig råd? Greit å vite. :noterer:" er å gå helt av hektene av sinne, så tenker jeg at du har vært forskånet fra ganske mange sinneutbrudd. :knegg:
Rine sa ikke at det var mer greit. Hun sa tvert om at det var sært og frekt, men at hun i dette tilfellet trolig hadde gjort som HI og latt det fare. Eller omtrent det samme som du sier selv, i setningen jeg har uthevet.
Din respons på dette synes jeg var temmelig usaklig.
Prøver du å bli den nye Sitron? :gruble:
Du har iallfall en tendens til å komme med rimelige usaklige svar på en del innlegg. Kanskje et forsøk på å skape debatt, men jeg klarer ikke helt å se at det du skriver her har noe som helst relevans til det jeg skrev. Jeg skrev at jeg synes folk reagerer vel sterkt på saken HI presenterer ("jeg hadde blitt rasende!:mad:" osv.), og skrev videre at jeg nok ville tenkt som HI og ikke tatt så veldig på vei. I alle fall hvis det kan være tvil om hvorvidt svigerinnen har oppfattet at nevøen var ferdige med togene, og når man vet at økonomien er dårlig. Jeg synes, som sagt, at det var noe sært å bare selge togene uten videre, men jeg ville altså ikke blitt "rasende" og "klikket i vinkel" , og i alle fall ikke kalt svigerinnen min for en tyv.
I min familie hadde en sånn sak mest sannsynlig berodd på en misforståelse og ikke noe å bli rasende over. Jeg hadde heller ikke klikket i vinkel, det er for lite overtråkk til det. Men det er jo ikke ok gjort.
Jeg er ikke konfliktsky så jeg hadde nok kommentert til henne at «det er greit å selge togsettet, men siden det ikke er ditt så spør neste gang, ok?»
Sånne ting har en tendens til å eskalere så det er alltid greit å rydde i det før det blir konflikt synes jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
