Har en kollega som jeg irriterer meg så voldsomt over. Det er akkurat som han ikke skjønner at den han snakker til faktisk må ha ansvaret for det han irriterer seg over, hvis det skal være noe annet enn sutring. For meg virker det helt crazy - skjønner han virkelig ikke ansvarsforholdet betyr alt? Hvis jeg henvender meg til hun som vasker og påpeker at det ikke rengjort der og der, så er det kritikk. Hvis jeg snakker til noen helt andre som jobber med noe helt annet, så er det sutring/klagning.
Jeg skjønner selvsagt at man kan være sur og lei over ting ingen kan gjøre noe med (les: regn, kreft, vondter, pms og dårlig gli på skia. Bare tuller, det plager ikke meg at det er dårlig glid :p ), men det å ta opp helt konkrete problemstillinger med helt andre enn de det angår? Why? Jeg oppfatter det som en åpning til å ha en lang tirade om hvor fælt og teit alt er, og den som ble spurt må høre på hele hopprennet. :gal:
(Har et inntrykk av at vedkommende generelt sett er styrt av hva h*n tenker, føler og opplever og ikke hva som ligger objektivt rundt: Hva kan gjøres med det? Hvem kan gjøre noe med det? Er det rett publikum jeg snakker til? Er det verd å bry seg?)
Men altså - jeg synes vi har blitt et sutresamfunn. Folk tåler ikke å få kritikk, folk krenkes over e lav sko - folk forveksler, saklig, velbegrunnet kritikk med hat når bare kritikken er treffsikker nok.
Jeg mener man kan la være å klage til kreti og pleti over ting de ikke kan noe for eller kan få gjort noe med.
På samfunnsnivå mener jeg at man må ha lov til løfte kritikk til en generelt debattnivå hvis temaet har generell interesse - eller når en spesifikk handling eller holdning kan generaliseres til å handle om samfunnsutviklingen generelt.
Hum. Da tror jeg at jeg er en som sutrer når jeg kommer på jobb og banner over helsikkens bussvei og idiotiske lys ... :sparke:
Men for all del; dersom alt som kommer fra vedkommende er oppgulp om alt som er galt i verden, så må det være ganske slitsomt. Jeg innbiller meg at jeg er søt og sjarmerende mellom "sutringen" min.
:humre:
Jeg er faktisk virkelig overrasket over at det virker som om h*n ikke skjønner forskjellen? Dette er hver gang vedkommende opplever noe som h*n karakteristerer som "feil".
Jeg er i og for seg enig at dette kan tolkes som et sutreinnlegg (vurderte å poste det i frustretråden), men selv om jeg er sur er jeg også nysgjerrig på om det er vanlig? Altså ikke å sutre eller kritisere, men å være såpass lite reflektert rundt forskjellen mellom de to tingene.
Jeg også sutrer - men jeg vet som regel når jeg gjør det.
Mja, enig hvis du avgrenser det til den offentlige debatten, men i RL har jeg ikke opplevd det slik. Oppfatter generelt ikke personer som sutrete, snarerer tvert imot, opplever at folk ikke en gang klager hvor de etter min mening burde klage.
Men i det offentlige ordskiftet, ja! Statsministeren mente det var kjipt å bli kritisert for å hente inn penger "under bordet", hun ville jo bare hindre terror. Hvis det er så viktig å hindre terror bør kanskje pengebruken også være synlig? (forresten "gøy" å lese på DSB sine sider: Pandemi var det de var mest sikre på kom til å skje, ofte er den offentlige debatten litt slik jeg skisserer i HI: Er det egentlig de rette tingene vi snakker om til de rette folkene?)
Har du forsøkt å konfrontere kollegaen med sutringen?
Som ansatt med noe, men begrenset ansvar har jeg lært meg til å trene på hva jeg kan gjøre noe med, og hva som er noen andre sitt ansvar å gjøre noe med med tanke på hvordan vi skal får arbeidsdagen til å gå på best mulig måte. Det krever trening, men med litt trening klarer jeg i større grad å parkere de som kun vil syte. Noen må ansvarliggjøres på valg de selv kan ta, andre må få voksenopplæring om riktig tjenestevei for konstruktiv kritikk/inspill.
Jeg tenker at dette må være noe annet enn normale betraktninger om kjipe ting i livet som vi alle kommer med innimellom betraktninger om positive ting i livet. For ellers ville du vel ikke «sutret» om det her inne.
Jeg tror jeg kjenner typen. :nemlig: Her har vi også en som stadig kommer bort, med kaffekoppen i hånden og snakker lenge og vel (gjennomtenkt og ordrikt) om hvorfor IT-systemet vårt er dårlig, hva som er feil med økonomistyringen i sektoren, helt konkrete hendelser som har funnet sted og så videre. Alltid kritisk eller misfornøyd. Men hen tar det aldri opp med den det gjelder!
Jeg jobber på ingen måte med IT! Hvorfor tar du det opp med meg? Hen sier ikke ting som "Utrolig kjipt at systemet henger og at jeg ikke når gjennom til brukerstøtte når jeg prøver". Det er slike ting som er helt vanlig å snakke om ved kaffeautomaten, liksom. Det ville jeg ikke reagert på. Men når det er av typen "Vi bruker XXXX tusen i året på brukerstøtte. I tillegg har jeg brukt XX tid på det og det problemet. Kan du svare meg på hvorfor vi har de stillingene på IT, da? Hva gjør de som jobber der. Jeg har sjekket intranett, og der står det sånn og sånn om hvordan de skal jobbe.... BLADIBLA " :gaah:
Jeg opplever jo at jeg gjør det, men at det preller av som vann på gåsa. Når h*n starter med å spørre hvorfor det og det er slik og slik, og jeg svarer at det er bestemt av x og y, og h*n deretter begynner å klage til meg, så har jeg spurt om h*n ikke skjønte at h*n burde ta det opp med de det var aktuelt med. Men stoppe, njet, nix og nei.
Tja, jeg sutrer jo jeg også, i ujevnt nivå (har noen favorittklager og noen områder som jeg aldri klager på). Men jeg vet jo at det er sutring, jeg tror ikke at jeg faktisk løser ett eller annet problem. Og hvis folk tydelig gir beskjed om at de er totalt uinteressert, blir irritert eller - aller verst - skikkelig, skikkelig smørblide og bare kvitrer frem positivt tilsnakk ( Det fjerner all klageglede :knegg: ) så stopper jeg jo.
Ja, slik er det! Kunne du ikke bare svare han på hvorfor dere har de stillingene der på IT, da, rajraj? :humre: Masse ting som til og med kunne vært litt relevant (men kjedelig å høre på for alt er sursnakk), men ikke til MEG! Jeg kjenner typen i den forstand at jeg har opplevd det før.
Men igjen - de fleste stopper jo når de får signaler om alt det negative pratet er lite velkomment. Det er kanskje ikke så uvanlig - men vedkommende virker overrasket over at jeg er lei og sur, når tiraden starter etter at jeg har gitt beskjed om hvem h*n bør prate med. (Det kan ofte være sjefen! Han sitter jo 10 meter unna!) Jeg lurer helt seriøst på om vedkommende ikke forstår dette med å adressere de som reellt sett er ansvarlige? :confused:
Så lenge det er i arbeidstida, kan du unnskylde deg med at du har viktigere ting å bruke tiden du er betalt for å jobbe på enn å høre på klager du uansett ikke kan gjøre noe med?!
"Jeg hører at du er frustrert for ..., men det må du nesten ta opp med rette vedkommede (verneombud, tillitsvalgt, sjefen).
Selv bruker jeg innimellom å ta hjertesukk/sutring eller annet videre til rette vedkommede selv. Men det er kanskje ryddigst å avklare dette med sutreren. Dersom jeg får saker på mitt bord i fortrolighet gjør jeg selvsagt ikke det altså.
Jeg synes det er viktig å høre forskjell på syting om irrelevante greier, og frustrasjonslufting. Nå er jeg (dessverre, haha) stort sett riktig person å syte til, da, men noen ganger er det vel så viktig for folk (og også meg) å lufte frustrasjon og få litt gehør på at "jaja, det der ER skikkelig kjipt, jeg skjønner godt at du er oppgitt". Selv om de i praksis "syter" til feil mottager.
Vi har til slikt bruk en dartskive på kontoret, hvor man har mulighet til å printe ut feks firmalogoer eller artistbilder og henge opp. Utrolig hvor treffsikker man kan bli av slikt.
Ja, jeg er enig i at det er vanskelig når livet er kjipt og trist og da er det deilig å ha noen å fortelle om alt det fæle, og hvor grusomt man har det. Og få trøst og kanalboller! Og innimellom er det jo noen som har det skikkelig kjipt og får lav frustrasjonsterskel. (Men det som er problemet her, er ... tja, det er akkurat som vedkommende ikke skjønner at dette er sutring/klaging?)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
