Vi skal ha klassefest for vår gamle barne- og ungdomsskoleklasse. Det er hauger av år siden vi gikk ut fra skolen og mange av oss har ikke sett de andre siden 9. klasse. En komite er i gang med forberedelser og jeg tenkte kanskje at noen av dere har tips for vellykkede arrangementer. Så langt har vi lokale og noen er i gang med å samle inn bilder fra gamledager. Vi har også lurt på om vi bør ha navneskilt eller bordkort med gamle klassebilder. En kort presentasjonsrunde før vi setter oss til bords er vel også lurt. Andre tips?
Vi hadde presentasjonsrunde første gang vi hadde klassefest, tilbakemeldinger vi fikk da var at mange syns det var ubehagelig. Så festene etter det så har det vært mingling før vi har spist, da har vi bare gått rundt å snakket med hverandre og på en måte blitt kjent på nytt der det har vært behov for det.
Vi har ikke pleid å ha så mye program, folk har hatt nok med å skravle egentlig. V har et par ganger engasjert et veldig flinkt lokalt band, det har vært vellykket.
Godt poeng. Vi hadde tenkt å holde denne veldig kort, ingen lang skryterunde med full CV etc. men heller for å unngå at vi bare ender opp med å snakke om dette resten av kvelden, spørre hverandre om de samme tingene etc., men skal tenke på det.
Det er ingen som kommer til å huske hva som ble sagt i presentasjonsrunden så folk kommer til å spørre hverandre om det samme uansett. Personlig ville jeg bare droppet presentasjon.
Er det bare akkurat klassen eller hele trinnet? Jeg gikk i en usedvanlig trivelig ungdomsskoleklasse, og vi har hatt mange treff i etterkant. For den gjengen hadde det vært helt uproblematisk å presentere seg, men jeg ville ikke likt å gjøre det for en større gjeng. Dessuten tar det jo litt tid.
Kahoot om gamle historier fra den gang da, kan være morsomt, men man må passe på at den ikke blir for intern og bare representerer en liten del av gruppa.
Istedenfor tradisjonell presentasjon kan man si navn, og en ting man tror ikke andre vet om en. Da får man kanskje noen ideer til samtaletema senere på kvelden dersom det går i stå.
Jeg husker sånn ca. halvparten av de jeg gikk på ungdomsskole med (hvis jeg husker så mange) så en deltakerliste på forhånd hadde vært fint, men en introduksjonsrunde hadde nok ikke hjulpet, for man er mer opptatt av hva man skal si selv enn det de andre sier. Og jeg hadde syntes det var kleint.
Enig med Tjorven om Kahoot om gamle historier, man skal være bra sikker på at man var en sammensveiset klasse for å gjøre det uten å potensielt tråkke på tær.
Rolig mingling, god mat og nok tid hadde vært plenty program for meg på en sånn samling.
Det er bare klassen med fokus på oss som gikk der i 9. klasse selv om alle som har vært innom klassen blir invitert. Vi blir nok ikke mer enn ca 20 personer hvorav en stor del har gått alle 9 årene i denne klassen. Deltakerliste på forhånd har vi på en måte i form av påmelding på et FB arrangement.
Kahoot og gamle historier kan bli utfordrende ja. Det er flere av disse jeg ikke aner noe om. Jeg har sneket litt på et par FB profiler og ser at vi har "litt av hvert" for å si det sånn.
Dersom dere var en tett og fin gjeng, uten store konflikter og motsetninger, fungerer det fint med masse gamle bilder og historier, presentasjoner og sånt. Ellers ikke. I så fall holder det massevis med navneskilt, et hyggelig lokale, samt god mat og drikke.
Ikke vært med på det selv, men hørt om denne.
Alle single reiser seg nå.
Alle med et barn reiser seg nå...to...tre
Alle innen helse og omsorg, innen håndtverkbransjen etc
Da kan den enkelte velge hva de deler, og fokuset er ikke på en og en.
Man kan vel ikke egentlig velge hva man vil dele da, det vil jo være underlig å bli sittende når alle single reiser seg om man er singel, eller bli sittende gjennom hele greia om man ikke vil dele noe. Jeg hadde virkelig hatet sånne ting.
Hva er egentlig problemet med å bruke kvelden på å snakke om "hva gjør du, hvem er du nå"? Hva skal man ellers snakke om, som ikke eventuelt kommer opp naturlig i en samtale?
Jeg så for meg at det var greit å få en liten kjapp oversikt over alle først så kan man spinne videre på det senere for da har man en "knagg" å henge ting på (du har også hund/har bodd i utlandet/har barn på samme alder som meg/jobber i bransje bla bla), men ellers bruke tiden til å mire om gamledager mer enn å snakke om i dag?? Det er vel like ugreit å få direkte spørsmål om alt mulig i personlige samtaler senere tenker jeg - altså dersom det er noe man ikke ønsker å snakke om. Også greit å få oversikt over hvem som er hvem i stedet for å spørre dem eller snike seg rundt og myse på eventuelle navneskilt.
Imidlertid har jeg skjønt at slike presentasjonsgreier kan være veldig feil, så vi skal diskutere hvordan vi gjør dette. Er jo ikke noe must.
Jeg ville droppa presentasjon.
Jeg ville heller ikke hatt noen leker, kahooter eller noe sånt. Det blir helt sikkert hyggelig og sosialt nok med bare mingling, musikk og prating :)
For meg som er privat på grensen (eller over sikkert) til det ekstreme, er det himmelvid forskjell på å måtte svare på/si at jeg ikke vil svare på personlige spørsmål i en samtale med noen få, fremfor i en stor forsamling. Jeg foretrekker å bli spurt om de private tingene i private samtaler 100 ganger fremfor å måtte ta det én gang i en stor forsamling.
Men en kjapp presentasjonsrunde med alle navnene kan jo sikkert være greit, selv om jeg hadde mislikt det også. Men det er jo grenser for hvor mye man bør ta hensyn til sånne som meg.
For den som spør kan det være omvendt. Jeg hadde kanskje følt meg utilpass dersom jeg hadde stilt et spørsmål som jeg syntes var "normalt" i en samtale dersom min samtalepartner plutselig ikke hadde villet svare. Evt. hadde jeg ikke tatt hintet og spurt videre, litt avhengig av situasjonen. I tillegg hadde jeg nok "sirkulert videre"... Jeg hadde imidlertid kunne leve med et slikt "avslag" uten varige men, så ingen stor sak for meg.
I min relativt lange periode som arbeidsledig var jeg såpass nedkjørt psykisk til slutt, at jeg ville unngått et sånt arrangement, bare for å slippe å fortelle folk at jeg var arbeidsledig. Ille nok i en-til-en-samtaler, og en slik presentasjonsrunde ville jeg opplevd som forferdelig ubehagelig. Ikke fordi jeg skammet meg over å være arbeidsledig, men det var bare så sårt at jeg ikke hadde lyst til å snakke om det eller å rope det ut i plenum. I dag hadde jeg ikke hatt problemer med en slik presentasjon overhodet, men minnet fra den gangen gjør at jeg forstår at det kan bli vanskelig. Andre kan være i andre livssituasjoner som kan være mye verre enn det.
Leker og konkurranser ødelegger en ellers morsom fest for min del. Totalt.
Høres ganske negativ ut nå, men jeg koser meg veldig bare med å mingle, spise god mat og snakke med de jeg ønsker å snakke med, om de temaene jeg selv velger å snakke om.
Jeg hadde satt pris på en bildevisning, av bilder som folk måtte ha liggende fra skoleturer, leirskole, første skoledag, eventuelle avisutklipp og lignende, som hadde rullet og gått på en vegg i starten, slik at man hadde noe å se på, snakke om, le av og mimre om. Jeg er veldig glad i å se på bilder. Da må man i tilfelle oppfordre folk til å sende inn på forhånd.
Jeg er enig med My ser jeg.
Jeg har faktisk droppet et par sånne skolearrangement da jeg var arbeidsledig for jeg orket ikke " hva driver du med da".
Generelt presentasjon av seg selv i sånn setting er bare kleint synes jeg.
Jeg jobber ikke. Det er selvvalgt, men jeg ville foretrekke å få det unnagjort i en presentasjon i begynnelsen i stedet for å måtte fortelle OM og OM igjen at jeg er hjemmeværende for det er jo ingen som klarere å styre unna det spørsmålet om "hva driver du med da?" og ganske uinteressant å måtte forklare hvorfor jeg har valgt dette. Jeg pleier å svare at jeg gjør "så lite som mulig"/"driver dank" etterhvert fordi jeg blir så lei av å svare på sånt.
Men skjønner så absolutt at det for andre kan være sårt å snakke om arbeidsledighet.
Men i disse some-tider er min erfaring at det blir minimalt av sånn "hva driver du med" prat uansett. De aller fleste har sett hva folk gjør på fb, linkedin osv. Jeg har satt større pris på reunions etter sosiale medier enn før, fordi samtalene har vært så mye bedre enn oppdateringer på hva som har skjedd siden sist. Vi har sluppet unna formalia, og heller snakket om morsomme saker :)
Det er det jeg håper for det var jo virkelig for å unngå at det bare blir kjedelige samtaler og det samme om igjen at vi ville ha denne presentasjonsgreien. Ferdig med DET liksom. :-D
Veldig riktig. Du må bare se på dette som innspill, uansett er det flott at noen gidder å arrangere. :jupp: Men alltid nyttig å få opp øynene for problemstillinger man ikke hadde tenkt over selv, også kan man velge om man ønsker å ta hensyn til det eller ikke, eller man ha det i bakholdet når man velger hvordan ting skal gjennomføres.
Jeg tror jeg ville forsøkt å få til rotering av folk. Feks når dere sitter til bords, så skal annenhver flytte seg to plasser til høyre på signal, eller noe sånt. Altså sikre at mange får snakket med hverandre i løpet av kvelden. Jeg syns ihvertfall det kan bli kjedelig hvis folk blir sittende rundt bordet hele kvelden, og man har samme plassen hele tiden.
Vi hadde klassetreff for snart fem år siden. Fredag møtes vi til fest - pizza, drikke, musikk og uhøytidelig mimring. En del morsomme historier ble fortalt i plenum, noen vitser kom og vi spilte musikk fra da vi gikk ut fra ungdomsskolen.
Dagen etter var vi først på kirkegården med en hilsen til ham som lå der og senere var det en mer formell fest der vi hadde invitert noen av lærerne også. Søndag... En kaffe og småprat for noen reiste sørover det de blir og vi andre ruslet hjem.
Ikke noe stort program og ingen presentasjon, bare fokus på å ha det hyggelig. Og vi skal vel prøve å få til nytt klassetreff til høsten. :jupp:
Ja, det er kjempekult! "Alle som har trøbbel med alkohol reiser seg!" "Alle som er uføretrygda reiser seg'!" "Alle som har doktorgrad reiser seg!" osv - snakk om å få folk til å føle seg gradert og utilpass kjappest mulig!
Jeg forslår quiz med spørsmål fra den tida dere gikk på skole sammen, spørsmål knyttet til mote, samfunn, området dere bodde i, hvor gammel skolen er, hva læreren i det og det faget het og hvor gammel vedkommende var da og andre ikke-personlige spørsmål. Dere kan også ha leker som var typiske for den tiden. Navnelapp skjønner jeg ikke meningen med når dere bare var rundt tjue personer. Man skjønner vel hvem de andre er?
Dette synes jeg er et godt forslag. Og så er jeg enig i at navnelapp er unødvendig når dere er så få, jeg trodde først det var snakk om flere personer.
Vi hadde imidlertid sånn reise-seg-lek, og det var populært. Stilte så lite sensitive spørsmål som mulig. Ikke om man hadde barn, utdanning eller jobb. Mer fokus på fallskjerm, leser bok hver uke, vunnet NM (vi visste jo litt om noen), foreldre bor samme sted som før, tatovering, sosionomer reiser seg (vi visste det var ganske mange som hadde blitt nettopp det) etc.
Jeg syns også en sånn "alle ... reiser seg" kan fungere helt fint, om det er hyggelig gjort.
Klart, om man velger "alle som tjener mer enn en million i året reiser seg", så blir det stusslig, men "alle som har barnebarn" er jo ikke noe som vil få de andre til å føle seg utilpass, og så er det en kjempefin samtalestarter når man snakker med de 1-2-3 stykkene det eventuelt gjelder. Andre hyggelige kan være "alle som bor xxx", "alle lærere", "alle som husker alle ordene til denogden sangen".
Og så vil det selvsagt være veldig avhengig av klasse og miljø og sted og alder og alt mulig. "Alle som har skutt en ulv" vil kunne være en hoot enkelte steder, men lage skikkelig baluba andre, for eksempel. :humre:
Apropos navnelapper: Jeg tror vi skal gå for det selv om vi bare blir 20-ognoe. Når vi er såpass få, blir det jo ekstra pinlig ikke å kjenne folk igjen. Det er faktisk minst 35 år siden jeg så de fleste det er snakk om, og selv om jeg ikke har glemt dem (noen hadde jeg faktisk glemt også - de som bare gikk i klassen på barneskolen f.eks.), kan de jo ha forandret seg til det ugjenkjennelige. Vil gjerne unngå pinlige situasjoner i den forbindelse. Type han med ekstrem hårmanke har plutselig ikke et hårstrå igjen og tilsvarende. Hehe.
Sånn reise-seg-lek kunne vært noe, men litt usikker siden jeg er så langt fra de fleste i dag og ikke vet så godt hva som passer. Det får de som har hatt litt mer kontakt oppigjennom vurdere, men jeg bringer forslag videre.
Det var en gruppe damer jeg ikke hadde sjans til å kjenne igjen, de hadde blitt "koner" på akkurat samme måte, med samme sveis og klesstil og jeg som er litt ansiktsblind.... :dåne:
Jeg hadde tjuvkikket masse på FB på forhånd, ellers hadde jeg vært helt screwed.
Mens jeg tror jeg er Facebook-venn med nesten samtlige av dem, og flere av dem omgås jeg jevnlig.
Og så er det kanskje på sin plass å gjenta at jeg gikk i en usedvanlig fin ungdomsskoleklasse (selv om den tida på ingen måte er år jeg ønsker å gjenta).
Samme tenker jeg. Og det kan være flere som kvier seg til å snakke foran andre, eller kanskje ikke har så mye å "skryte av" som syntese er ubehagelig.
Jeg hadde ikke likt det.
Vi hadde ikke det på våre fester. Og de fleste kjenner sikkert til hverandre gjennom fb?
Eh, nei.
Jeg hadde ikke hatt sjans til å huske verken navn, ansikt, kroppsspråk eller stemme på de jeg gikk på ungdomsskolen med. Ikke de jeg gikk i klasse med i tre år på videregående eller tre år på sykepleien med heller. Det er kun et fåtall av dem jeg er FB-venn med også, så der hadde jeg hatt null hjelp.
Hvis folk er så sarte at det er ubehagelig å delta i en presentasjonsrunde med i det minste navn, uten sivilstatus og/eller utdanning/yrke, bør en kanskje holde seg hjemme. Det er fryktelig ubehagelig å være den som ikke husker andre, man blir sett på som overlegen og som om man driver med hersketeknikker. Å presentere seg og si navnet sitt er jo normal folkeskikk?
Jeg har sett facebookbilder av noen og det er flere jeg aldri hadde kjent igjen. Vi var 14 år den gangen. Nå er vi 50. Jeg liker å tro at vi fortsatt er som før, men det er nok ikke sannheten. ;-)
Det ble forsøkt å ordne klassefest for ungdomsskoleklassen min og på FB-gruppen så var det varslet at man skulle presentere seg med antall barn, jobb etc . Husker ikke helt om det skulle gjøres i en slags klasseavis eller på festen jeg.
Uansett, det var ikke mange som meldte seg på så det måtte avlyses. Så jeg vet ikke jeg. Sånn som jeg husker folka fra min klasse, og jeg vet at mange av dem har strevd noe fryktelig i etterkant så vil jeg tro at det er mange som kan synes det er litt ubehagelig.
Men er det formålet med en sånn fest da? Utelate de sarte liksom?
Men å ikke kunne si navnet sitt sånn at andre vet hvem du er? Altså normal, høflig presentasjon, som «Hei, jeg er Else Larsen og gikk i 9C.»
Om en ikke klarer det sliter en nok med såpass mye mer at en fest med «ukjente» kanskje er utelukket i utgangspunktet.
Det kommer vel an på hva som forventes av presentasjonen. Navn og hvilken klasse man gikk i er noe annet enn å måtte si at man er uføretrygdet videregående dropout, nyskilt og barnløs, og bor i kjellerleilighet hjemme hos foreldrene. Særlig hvis sidemannen er bankdirektør, lykkelig gift og bosatt på beste vestkant, en sønn på fancy universitet i utlandet og en datter i toppidretten. For å sette det på spissen.
Snakker man med en om gangen så er det kanskje lettere å vri samtalen dit man vil, og porsjonere ut informasjonen i litt mindre doser. Selv om man strengt tatt sier det samme, så føler man seg litt mindre på utstilling enn om man reiser seg opp i en forsamling. Og en del av de som er der vil kanskje også vite eller sense nok til å ikke spørre og grave for mye også.
Jeg for min del har ingen problemer med å stå foran en forsamling, verken for å presentere meg eller for å holde et foredrag. Men informasjon om "gøyale aktiviteter, konkurranser og festlig underholdning" hadde vært noe som kunne fått svaret til å tippe i retning "det passer dessverre ikke denne gangen" hos meg. Så jeg kan absolutt relatere meg til at det som er helt ok, og til og med lystbetont for de fleste, kan ødelegge kvelden for meg. Og jeg er ikke engang spesielt sart. :knegg: Om man skal ta hensyn til det er det opp til arrangøren å velge, og hvis de tenker at "en person som er så kjedelig og ikke er villig til å by på seg selv har kanskje ikke noe på fest å gjøre i utgangspunktet" så er det greit nok, og for så vidt ganske riktig, siden det heller ikke er en slik fest jeg vil ønske å delta på. Men det er i det minste greit å være klar over at noen opplever det slik, sånn at man kan gjøre et bevisst valg.
Hvis du gidder å lese innleggene mine (siden du siterer meg) før du setter ting på spissen, så ser du at jeg har spesifisert kun presentasjon med navn, ikke sivilstatus eller yrke. Eller alt det andre du ramser opp.
Ja, ser nå at jeg leste litt for fort, og overså et lite "uten" der. Beklager det. :sorry:
Ellers (og nå mener jeg til liefje), så er mitt problem ofte at når jeg møter folk fra ungdomsskolen som jeg ikke har sett på mange år så aner jeg ikke hva jeg skal snakke med dem om, etter at de har sagt hva de gjør og hvor de bor, og jeg har sagt hva jeg gjør og hvor jeg bor, :sparke: så jeg er takknemlig hvis jeg ikke blir frarøvet i det minste det samtaleemnet i starten. :knegg: Når jeg tenker meg om så har jeg kanskje ikke så stort behov for en reunion. :gruble:
Men altså, hvis man ikke har hatt kontakt på 35 år, hvorfor får man plutselig lyst til å møte masse folk man sannsynligvis har bittelite til felles med? Hva forventer man seg da?
Ja, si det? Kanskje nysgjerrighet på hvordan det har gått med dem man engang kjente? :vetikke: Jeg deltar sjelden/aldri på reunions, nettopp fordi det er en haug med ukjente folk der jeg vagt husker en brøkdel av dem.
Hadde takket nei. Har ikke behov for å vite hvordan det går med folk. Det kan man vel se på FB?
Vi hadde en klassefest det året vi ble 18. Da var det fortsatt de samme klikkene og tydelig hvem som var kuulest. Jeg og 3 andre gikk etter maten og dro på disco.
Etter det har jeg ikke hørt noe om treff. Nå har det gått 35 år uten kontakt, og etter 10 år på FB holder det fremdeles med det vi sees på nett. Har ikke vært noe forespørsel om felles treff.
Jeg stiller meg med dere, jeg synes også det er litt pussig liksom? Det er ikke noe galt å synes sånt er veldig stas, men personlig så kjenner jeg ikke noe på begeistring eller lyst på å bruke tid på det. Det er en haug med fremmede som jeg heller ikke er noe spesielt nysgjerrig på.
Men det kan være at jeg begynner å bli gammal altså, det har blitt for lenge siden, for reunions fra studietiden er jeg mer positiv til.
I det tilfelle mer litt sånn at det var en haug med veldig fine folk som jeg har mistet kontakten med, bare fordi livet har føket forbi og som det bare hadde vært skikkelig ålreit å ta en fest med igjen. Så jeg kjenner at lysten til å møte opp der er noe helt annet.
Hvorfor fest nå etter så lang tid spør dere? Svaret er kanskje at det har vært interesse tidligere, men så har ingen tatt tak i det og fått organisert en fest. Nå var det plutselig et par av dem som hadde møttes, så da ble det tatt opp igjen. Det blir fest og jeg gleder meg og tenker at jeg holder meg litt i bakgrunnen i forhold til å foreslå ting om både presentasjon og annet program siden jeg definitivt er en person som over hodet ikke har noe i mot sånne ting og derfor kanskje har mindre forståelse for at dette kan være vanskelig og uønsket for andre. Skjønner nemlig nå at det er et omstridt tema.
Ja, her ser det unektelig ut som om de fleste i tråden med fordel kan holde seg borte fra slike gjenforeningstreff. :humre:
Vi hadde den uhørte "alle reiser seg"-leken da vi hadde en slik fest for 7 år siden, og det var så vidt jeg kunne bedømme stor suksess. Det er mulig noen pintes, men 90 % av gjestene hang i alle fall fortsatt med på nachspiel klokka 4 om natta. :knegg:
Jeg hadde det ganske fint på barneskolen, men vi er spredt for alle vinder. Derfor synes jeg reunion er koselig, selv om vi ellers ikke henger sammen. Et var en gjeng som fulgte meg i mange viktige år og "vet hvor jeg kommer fra".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
