Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg er i en liten skvis her og trenger litt flere synspunkt.
Flere av vennene til gutta spiller Fortnite, men jeg har holdt stand. Grunnen er så enkel som at det er et skytespill med 12 års aldersgrense og gutta er bare 9 år.
Men så kommer alle argumentene for å la dem spille fra alle kanter: det er ikke et "voldelig" spill (det er jo skytespill, hva da ikke voldelig?), de fleste vennene spiller og de blir da utenfor (egentlig det eneste argumentet som treffer meg litt :sparke:) og jeg lar dem se filmer med høyere aldersgrense enn de er år.
Jeg er så fram og tilbake. Jeg har vært supersteil lenge, men kjenner at jeg vakler.
Jeg er steil selv - men har sluppet billig unna, for mine barn er ikke så interessert i akkurat Fornite. (nå er jo de eldre og, men for lillebror på 11, så har det vært tema)
Fordeler er jo de åpenbare, som for eksempel at det er barnas sosiale arena, de lærer samarbeid og strategi - og sikkert masse mer.
Fordelen med å si nei/være konsekvent på spillgrenser, er at man slipper å selv vurdere så himla mye hver gang - evt. Selv er det ikke at jeg er så opptatt av aldersgrenser, men skytespill synes jeg ikke noe om, rett og slett. Og det er jo unektelig ganske greit å forholde seg til aldersgrenser. Plutselig vil 13-åringens spille 18-årsspill er det DA greit?
Et minus (som jeg ikke helt vet hvor stort er), er at på Fortnite kan du godt havne opp med å spille mot 40-åringer, og ikke bare jevnaldrende. (de spiller jo naturlig nok sammen på lag med venner altså).
Jeg tror dog ikke at barn blir følelsesmessig avstumpet av å spille Fortnite, men jeg er likevel litt steil, da….
Prøv det selv. Her er regelen at far (jeg har ikke peiling) må prøvespille og sette seg inn i nye spill før Junior eventuelt får lov. Junior er snart 12, har spilt Fortnite et drøyt år.
Jeg vet ikke helt når knerten fikk lov til å spille Fortnite, men han var maks 10 år. Mannen min leste seg opp, og vurderte dette til å være greit nok. De dreper hverandre, ja. Men figurene «døde» jo i Skylanders også, som var spillet han spilte før Overwatch og Fortnite. Og Skylanders hadde 7-årsgrense. Og jeg tenker at måten de dør på har noe å si (selv om jeg nå høres lettere avstumpet ut).
Optimalt? Nei, slett ikke. Men vi vurderte det til å være greit nok.
Vi ser jo at dette er en viktig sosial arena for ham.
Minsten blir 9 i år, og det er helt uaktuelt at han får spille Fortnite. Vi vet at mange på hans alder får lov, men jeg ser ingen grunn til å forsere aldersgrensen med 3 år. Eldstemann blir 14 og har også fått nei til spill med 16-årsgrense.
Jeg had spilt Fortnite selv, jeg synes ikke det er et barnespill.
Vi har sluppet lett unna fordi da storebror var 9 spilte alle Minecraft, og det var ikke hot med Fortnite før han var nærmere 12, og da fikk han lov. Lillesøster er ikke interessert. Men gutta i klassen hennes er, og dette ble diskutert på foreldremøtet. Det var ikke mange som fikk spille (visstnok. De som får lov sa det sikkert ikke, eller var ikke der). En gutt fikk spille med storebrødrene, men ikke med venner. Jeg synes fordelen med det er at man i alle fall ikke skaper et press. Jeg har en venninne med en sønn i 4. trinn, og hennes sønn er den eneste i klassen som ikke får spille. Det er ikke så kjekt.
Jeg er enig med deg, og synes også det er dumt hvis flere og flere gir seg og lar niåringer gjøre det, for det blir jo da enda verre å si nei.
Det er anbefalt aldersgrense 12 år, så det er jo ikkje ei absolutt grense. Minsten her er snart 8 år og får sjå enkelte filmar med 12-års grense. F. eks. dei tre første Harry Potter filmane. Eg vurderer frå film til film om eg syns det er ok. Og slik er det med spill også. Eg har sett ein del på Fortnite på YouTube og lest litt om det og kom fram til at eg ikkje syns innholdet var spesielt ille. Det er ein grunn til at det ikkje er 16-års grense, som dei fleste andre spill i denne kategorien (førstepersons skytespill)
har. Så minsten her har nettopp fått lov til å begynne å spille Fortnite. Og eg sitt ved sida av og syns det er nesten like gøy som han!
Forskjellen på film og spill for min del er at filmene ser vi gjerne sammen med dem - men (i allefall jeg) går ikke inn i spillverdenen med dem. For min del er det skytinga/kriging som er utfordring/ikke greit (og barna mine kjøper argumentet).
Det som er sikkert er at det blir ikke noe lettere å stå i mot og si nei med årene. Vil du la dem spille spill med 18-årsgrense når de er 15? For hvis du synes det er vanskelig å være den voksne og si nei nå, så har du gitt fra deg mye grunn du kan komme til å trenge senere. Tiden går veldig fort, jeg tar meg å stå i situasjoner med minsten som jeg føler var aktuelle med eldstemann for bare lort tid siden.
Det er skytingen som er problemet mitt også. Hadde der ikke vært det, så hadde jeg kanskje vært mer liberal.
De forstår og godtar argumentene mine, men spesielt M er veldig gira på å få spille. Grunnen er nok at han ikke har spesielt mange venner, og ikke får venner så lett...så når da alle disse får spille (har hørt med foreldrene, så det er reelt at de får spille) så føler man seg lett utenfor. "De snakker bare om Fortnite, mamma. De har avtalt at de skal spille etter skolen/trening" .
Jeg står jo i mot og sier nei. Men når det går på en type ekskludering er det ikke bare svart/hvitt synes jeg. Da er det greit å lufte tankene og se om jeg er urimelig eller ei...som med mange andre spørsmål som blir stilt i samme kategori.
Skytingen ville også vært mitt problem. Jeg hører jo også språkbruken som følger med når eldstemann spiller med venner: "Skyt ham!" (det kan selvsagt hende ikke alle snakker sånn, men tror ikke eldste med venner er ekstraordinært ille).
Samtidig ser jeg dilemmaet ift sosial inkludering når ting fra før er litt vanskelig. Jeg hadde nok tenkt meg grundig om. Men at niåringer skal hjem fra skolen og sette seg ned og spille skytespill. Jeg hadde vært veldig skeptisk. Er dette noe dere kan ta opp på foreldremøte hos dere? Neida, man kan ikke ha felles regler, men slik det fungerer hos dere nå er det jo direkte sosialt ekskluderende. Det synes jeg ikke er greit.
For øvrig, så måtte jeg moderere meg - for før dro lillebror hjem om vennene spilte fortine - det ble jo litt for trist, så nå drar han ikke hjem - så han spiller det sikkert litt. Han foretrekker dog å være hjemme og heller ha besøk, så det skjer ikke så alt for ofte, skal sies.
Det ble tatt opp i dag på foreldremøtet. Med en professor fra universitetet som snakket om nettvett. Men noe resultat ble det ikke. Mange (flest gutteforeldre) lar ungene spille, og noen (spesielt jenteforeldre) lar dem ikke spille. Professoren spm hadde foredrag snakket om både der positive og negative med å spille dette spillet.
Jeg var mer forvirret etter møtet enn før...
Det gjelder jo ikke bare Fortnite. Blant jentene i lillesøsters klasse, er Snapchat blitt diskutert, og noen av foreldrene synes visst det er "vanskelig å si nei". Jeg synes på ingen måte det er vanskelig å si nei til lillesøster (som ikke har bedt om det heller), men det er klart at dersom alle andre hadde det, hadde det vært verre. Så prinsippet kan anvendes på både det ene og det andre, og er aktuelt å diskutere, uavhengig av Fortnite.
Jeg jobber i vgs og har til gode å møte en 15/16-åring som ikke spiller spill med 18-års grense. Jeg ble overrasket over dette da jeg begynte å jobbe der for 10 år siden og mine egne gutter var små. Vi har holdt igjen nok til ikke å være de første, men vi har ikke vært de siste. Og det er liten tvil om at dette er en viktig sosial arena. Yngste fikk spille Fortnite fra han var 11. Men jeg husker st han var helt fortvilet over at vi holdt tilbake på Overwatch før det - hele kameratgjengen spilte det, og han knakk sammen en kveld av dårlig samvittighet for at han hadde spilt det hos en kamerat. Det er ikke rett fram med spill og voksenprinsipper og aldersgrenser, synes jeg. Det er lett å tenke at en heller bør være fot streng enn for ettergivende, men den sosiale funksjonen gjør det mer nyansert og sammensatt enn hva en som voksen alltid har oversikt over. Det er ihvertfall verdt å ikke være kompromissløs og bastant uten å ha lyttet til barnet ordentlig først.
Eldste fikk lov til å spille 18-års spill da han begynte på vgs i høst. GTA er unntaket - og det er han helt enig i selv også.
Vel, jeg kjenner flere 15/16-åringer som ikke får spille 18-årsgrense. Bestevennen til eldstemann blir 16 i år, og det er selvsagt utfordrende når han ligger et hakk foran. Og vi er nok heller kjent for å være liberale på spillfronten. Jeg spiller mye sammen med barna, de får spille mye. Men ikke hva som helst. Og selvsagt er vi obs på den sosiale funksjonen ved spilling, mer enn de fleste, tror jeg. Men jeg ser lkkevel ingen god nok grunn til å slippe 9-åringen til med Fortnite.
Jeg er enig med Simone her. Det er skyting, men ikke verre enn skytingen i Ratchet & Clank (anbefalt aldersgrense 7 år) som jeg tror de fleste foreldre ikke hadde tenkt over inneholder skyting med stadig tyngre våpen alt etter som spillet utvikler seg.
Det som er noe å tenke over med Fortnite er det enorme presset til å foreta kjøp i spillet for å bli oppgradert med skins og danser som er kule.
Så ja, her får 9-åringen lov å spille. Kommer det kompiser på besøk som vi vet ikke får spille så spilles det selvsagt ikke.
Her må jeg bare innrømme at jeg har latt meg «lure» av argumentet «jeg blåser i skytinga, mamma, jeg vil bare være sosial med vennene mine!». Slik jeg kjenner ungen, er det sant også. Og nå når vi er til fjells på tredje dagen, savner han den sosiale siden ved spillet sårt, faktisk. Han var vel nesten 10 da jeg ga etter.
Jeg virkelig HATER!! Fortnite.
Tiåringen (4køasse) her har spilt siden litt før jul. Og ja han koser seg. Han er sosial. Han har til og med spilt med Prinsen (har verifisert at det er sant).
Men det er et helvetes styr. Han er umulig å snakke med mens det står på. De har stygg munnbruk. De snakker dritt om hverandres utstyr. De blokkerer og utestenger over en lav sko og jeg har brukt så utrolig mye tid på å trøste, snakke, forklare, snakke med andre foreldre, roe en hysterisk gutt, sette grenser og få ufattelige mengder med kjeft tilbake. Nå har heldigvis nyhetsveriden gått litt over og han er noe mer rasjonell. Dog har nok ikke dette noe med selve spillet å gjøre altså. Jeg har vært med å spilt litt og det er greit nok.
Han har fått bruke noen kroner ( ca 800kr) som har vært bursdagsgaver ment for den bruken.
Min 4. klassing får ikkje spele. Han godtok det såpass fort at eg trur det var meir at andre gjorde det, enn at han eigentleg ville det så veldig sjølv som var grunnen til at han spurte. Når han og kompisene speler her går det i Minecraft, FIFA og Sims. Ganske fasinerande å høyre på 9-10 år gamle gutar som jublar når dei får ein baby på spelet. :)
Det høres jo ut til at denne gjengen ikke er gamle nok til dette spillet enda, og hvis vi hadde sett sånn atferd så ville vi nok kanskje kuttet det ut for en stund. :vetikke: Knerten (11 år) spiller også, men utover et og annet frustrasjonsutbrudd og at de tidvis snakker høyt (altså med høy stemme), så har jeg sett lite til det du beskriver. Eller ... han forsøkte å spille med nabogutta, men de ville ikke følge reglene som de var blitt enige om, så da bestemte knerten seg for at han ikke ville spille mer med dem. Det tenker jeg må være greit nok.
Knerten har ikke fått lov til å bruke penger i spill. Men nå er han over på FIFA, og der har han fått kjøpe noen FIFA-points. Selv om jeg har bestemt meg for at jeg synes Fortnite er greit nok, så synes jeg FIFA er hakket greiere.
Det var nære på at vi avsluttet hele greia ja.
Men det har vært MYE læring for både han og meg i dette så på sitt vis har det vært nyttig. Og de har det utrolig moro når det glir smooth.
Nå har det roet seg og de spiller på en god måte, med grei språkbruk og følelsene er ikke så utenpå.
Litt av problemet her er at han har en skade i beinet som gjør at han så vidt greier å gå litt langrenn, men ikke tør prøve slalåm, som han egentlig elsker. Da blir ikke fjellturen helt det samme. Skjønner at han savner vennene sine.
Jeg kjenner meg ellers ikke igjen i Floksas beskrivelse.
klassingen min fikk lov til å begynne å spille sent i høst. Den satt langt inne hos meg, men han hadde det ikke bra med vennene sine og de andre guttene i klassen spilte mye fortnite sammen. Da jeg ga etter fikk jeg en ny gutt i hus. Han er ikke lenger med de gamle " vennene", men har fått mange nye venner i klassen og jeg har fått en glad og fornøyd gutt i hus.
For et par uker siden merket jeg at ungen begynte å høres mer irritert og sinna ut mot de han spilte med, mye kjefting når de gjorde feil osv. Gutten selv sier at alle prater sånn, men vi hadde en prat om det og han fikk beskjed om at sånn oppførsel tolererer ikke vi og hvis han vil fortsette å spille så får han ikke lov til å rope og kjefte på de andre. Siden har det gått veldig fint.
Jeg er veldig glad for at jeg sa ja pga at gutten min har fått en helt ny vennegjeng som er veldig positiv for han. En av de andre guttene i den gjengen fikk heller ikke lov til å spille fortnite, men når foreldrene til slutt ga etter der så fikk de også en helt ny gutt i hus.
En skal ikke undervurdere det sosiale i spillverdenen og noen ganger kan det være riktig å gå imot sine egne prinsipper.
Ja, det var krevende en stund. MEn jeg tror ikke egnetlig det var selve spillet som var problemet. Men det var hans første møte med et skikkelig komersiellt spill og en ukultur i selve kompisgjengen.
For da vi vikk røska opp i det, ble det bra.
Min 3. klassing spiller og for meg er det helt uproblematisk. Han spiller på xbox i stua og det er alltid en voksen i samme rom. Får meg veier argumenter om at han blir utenfor veldig, veldig tungt, men jeg synes heller ikke at Fortnite er for grafisk eller realistisk. Det er vold og dyster stemning på Minecraft også, som mannen og kiden spiller sammen.
Det Floksa beskriver er jo sånt som kan oppstå uansett hva slags spill de spiller, uansett aldersgrense på spillet. Det har ikke vært mye sånt, men guttungen (11) snakker om at et par av kompisene blir sure og utrivelige når de spiller. Også det har mindre med selve spillet å gjøre, og mer med personligheten til de det gjelder, og ville vært det samme uansett nettbasert spill.
Her spiller alle tre ungene (13, 11 og 11) fortnite, men guttungen, som har spilt det mest, har begynt å gå lei. Nå spiller han og kompisene oftere andre spill, de har gått litt tilbake til Overwatch, og spiller ellers Gang beast og Roblox. Gang beast er jo også voldelig, men veldig overdrevent, tegneserieaktig og morsomt. Det blir mer på nivå med volden i Tom & Jerry :knegg: og har vel også anbefalt aldersgrense 7 år. Roblox minner mer om Minecraft, de har spilt det innimellom, og nå ble det plutselig gøy da de oppdaget en extension hvor de kunne bygge egen fornøyelsespark.
Ellers er jeg litt interessert i å høre begrunnelsen for hvorfor dere som er mest motstandere ikke ønsker at barnet skal spille fortnite. Jeg mener ikke som i "fordi det er et skytespill" eller "fordi aldersgrensen er der for en grunn", men helt konkret, hva tenker dere ville være de(n) negative konsekvensen(e) av å la barnet spille fortnite? Og det er ikke et retorisk spørsmål altså, jeg lurer. At de får et mer blasert forhold til vold? Får en mer aggressiv adferd? At de blir skremt og får mareritt? Blir avhengige av spillet? Andre ting? Jeg tenker at det i alle fall er verdt å veie disse negative konsekvensene opp mot det å være utenfor sosialt, for et barn som har få venner. Det er særlig når jeg hører om tilfeller som trøtt snakker om at jeg tenker at man bør ha svært sterke og velbegrunnede argumenter for å nekte barnet å spille. Da holder det ikke at man får en uggen følelse fordi det er et skytespill, man må vite hvorfor skytespill er mer skadelig enn å føle seg utenfor, eller å ha uheldige sosiale relasjoner, hvis det er alternativene man har å velge mellom. Det blir en annen problemstilling enn å la barnet være en av de første som får spille, og dermed initiere et press blant de andre, noe jeg synes er en svært god grunn til å la være. Men ulike barn reagerer ulikt på ting så det vil kanskje være ulike argumenter for forskjellige barn.
Jeg skjønner godt hvorfor Taien spør, hvis barnet ikke har mange venner og har vanskelig for å få seg nye, særlig når en professor på området ikke er udelt negativt til spillet heller. Hos meg veier det sosiale veldig tungt. Mange ting har jeg ingen problemer med å si nei til selv om vennene får lov, men da har jeg mer konkrete grunner til det. De to yngste får ikke lov til å bade uten voksne (utenom i svømmehallen), fordi de ikke er flinke nok svømmere. Konsekvensen er klar: De kan drukne. De får ikke se en bestemt film, fordi jeg vet at det vil prege dem lenge etterpå, de vil få problemer med å sove om kvelden etc. Altså klare konsekvenser. Fortnite ... akkurat her har jeg vurdert de negative konsekvensene ved ikke å få spille som sterkere enn de spillet medfører, for mine barn. Selvsagt med mulighet for å justere grensene etter hvert, hvis det skulle åpenbare seg noen konsekvenser jeg ikke hadde forutsett.
Jeg synes det er vanskelig å manøvrere og å gi råd innenfor sosiale media og spillverdenen for ungene våre. Mellomste har fått spille Fortnite siden en gang i høst, går i 5. klasse og har akkurat fylt 11. Noen av vennene får lov å spille, andre får ikke lov. Vi snakker mye om at det ikke skal bli vanskelig for de som ikke får lov - og at det er viktig å være inkluderende med alle, uansett hva de interesserer seg for eller får lov til å drive med.
Det er mye mer komplisert å lage regler for barn nr. 2 og 3 som har eldre søsken som holder på med ulike typer spill og filmer, enn med førstemann som ikke hadde lignende trykk hjemme.
En venn av mellomste får ikke spille Fortnite hjemme på egen skjerm, men får lov å være med når vennene spiller. Dette er begrunnet med frykt for chatting med fremmede. Denne vennen er også eldst av sine søsken. Uten at jeg tør påstå at det har en sammenheng med restriksjonene.
Fortnite er nettopp en sosial arena, og ikke nødvendigvis en arena som yngre gutter takler like godt. Floksa gir jo et godt eksempel på det. Å kunne oppføre seg, også i et spill, er også en del av sosial modenhet. Å slippe yngre barn løs på en arena, uansett hvor, som de ikke er modne for, det viser ofte igjen på andre arenaer også. På fotballaget yngste gikk på (de blir altså 9 i år), så var det et fascinerende sammenfall mellom guttene med mest aggressiv oppførsel og stygg munnbruk, og Fortnite-spilling. Det kan selvsagt være tilfeldig, men påfallende nok til at jeg er skeptisk. Når eldstemann spiller har vi derimot vært fascinert av den gode stemningen, det er mye fnising og skravling. Og sånn sett anser vi det som en verdifull og givende sosial arena for ham. Men han er også hele fem år eldre.
I tillegg ser vi at Fortnite er oppslukende på et helt annet nivå enn andre spill vi har hatt i hus. Det gjør grensesettingen mer utfordrende, og sånn sett er jeg nok bare lite villig til å gjøre ting vanskeligere for oss enn nødvendig. Foreløpig er ikke minsten gammel nok til å spille, og det er gangbart argument her i huset.
Jeg ser helt klart fordeler med Fortnite, men ingen så tungtveiende at jeg lar 8-9-åringen få spille.
Jeg synes faktisk ikke det er vanskeligere med minsten. Han ser jo nettopp det at det er regler og restriksjoner for eldstemann også. Med eldstemann måtte vi jo navigere ukjent farvann hele tiden, og han var i tillegg påfallende teknologisk kapabel for alderen.
10,5 åringen fikk omsider tillatelse til å spille denne uken. Vi har holdt igjen av flere grunner. En er aldersgrensen. Både det at han har vært for ung, at det er greit å ha noe å se fram til, men også for å ikke legge et ekstra press på resten av alderstrinnet. En annen grunn er at han allerede spiller mye, og at han er en type som lett blir "sugd inn". Til slutt så er det høyst relevant at han har en yngre bror (8), og ettersom PS4 står i kjellerstua vil det være naivt å tenke at vi kan skjerme han.
Nå har vi revurdert (ca 1 år etter første gang det kom opp), og bestemt at vi tenker det er greit. Han er et år eldre, de fleste i klassen spiller og jeg ser at Fortnite ikke er verre enn en del andre ting de ser på/spiller. Vi har snakket mye om spilletid, om kjøp i spillet og den sosiale biten. Lillebror er også informert om at selv om vi har Fortnite, betyr ikke det at han automatisk har fri tilgang.
For meg personlig, veier det sosiale svært tungt. Han er en gutt med gode venner, men som allikevel lett faller utenfor av ulike årsaker. Som My, har vi også vurdert at de negative konsekvensene ikke er sterkere enn de positive. Så får vi se hvordan det utvikler seg.
Hovedgrunnen til at Fortnite har 12-års grense er jo online delen, ikke grafikken eller skytingen. Og det er jo her utfordringene ligger. Slike ting som Floksa beskriver. Utestenging, språkbruk etc. 12-åringen her spiller og har spilt i ett par år nå, og stort sett så går dette her greit, men noen ganger så kreves det at en voksen stepper inn og tar en liten prat. Og slik er det jo i virkelig verden også, så tenker ikke at dette er noe annerledes enn det.
Jeg syns også som tink at det er vanskelig å overholde reglene for 8-åringen som da gjerne ser på at storebroren spiller. Så ja, han får spille Fortnite han også. Men han er veldig klar på hvilke regler som gjelder for den sosiale biten, og er flink til å rapportere til meg eller faren hvis det er noe tull. Det har hendt et par ganger at han har spilt med broren og kompisene hans, og at han da føler seg urettferdig behandlet, slik er det utenfor spillverden også. Er man liten og ønsker å henge med de store, så må man noen ganger finne seg i at de store bestemmer reglene.
Min 10,5 åring har helt selv sagt at han er jo for ung, det er 12 års aldersgrense, og er mer sjokkert over at andre i klassen har spilt et år eller mer.
Det sosiale aspektet ved det er absolutt en grunn til at jeg har vurdert det som noe jeg under de rette forutsetningene kunne godkjent før han fyller 12, men han har ikke lyst så da er det greit. Vi er i prosessen med å muligens gjøre minecraft sosialt da, han har til nå måttet ha med seg nettbrettet på besøk til noen for å spille i samme verden med dem, så det er da en start på sosialt spill i det små.
Det er en verden å bli kjent med både for foreldre og barn
I følge Barnevakten.no er det 12-årsgrense på grunn av "gjennomgående skytesekvenser både mot monstre og personer i spillet". Grunnen til at det ikke er like høy aldersgrense som på andre skytespill er at "grafikken er tegneserieaktig og bærer ikke preg av blod eller gørr". Så der vektes i alle fall ikke online-delen som hovedgrunn til anbefalingen. Men jeg er enig i at det kan være en utfordring, selv om vi har sett lite av den slags her.
Jeg er litt oppgitt over at foreldre ikke følger med på hva ungene gjør på nett, og mener at det er spillets feil når unge lovende oppfører seg dårlig. I spill, som på alle andre sosiale arenaer, må barn veiledes, oppdras, følges med og bli vist interesse for. Om man later som det er en fotballkamp da, er det fotballen som har skylden for at ungene oppfører seg dårlig mot hverandre? Hadde man sendt ungene avgårde helt på egenhånd, aldri sett en kamp, aldri fulgt med på trening, aldri vist interesse for aktiviteten? Nei.
Min snart 10-åring er ikke interessert, fordi han mener at spillet er sterkt vanedannende. Jeg kniser litt over veslevoksenheten hans, men jeg vet dessverre at det for enkelte stemmer ganske bra.
Han hadde forresten ikke fått lov til å spille Fortnite dersom han hadde spurt om det i dag. Vi har lempet på det med aldersgrense på andre ting; enkelte filmer og et par spill, men Fortnite synes jeg ikke det er noen grunn til å la en 9/10-åring få lov til å spille.
Når det gjelder sammenheng mellom aggressiv adferd på fotballbanen og spilling så vil jeg påstå at de som viser aggressiv adferd på fotballbanen her utpekte seg lenge før fortnite var en problemstilling. Men jeg ser vel kanskje en sammenheng i form av at de som er aggressive der også er de som er mest hissige når de spiller. De som er sindige på fotballbanen spiller også fortnite med stor ro, uten å la spillingen generere dårlig oppførsel. Det har med temperament, konkurranseinstinkt og en hel del andre ting å gjøre. Men begge typer spiller fortnite. Guttungen min er aldri utagerende i fotballen (eller noe annet sted, for den saks skyld), og han logger heller av spillet enn å blande seg, hvis det brygger opp til dårlig stemning, for han hater krangling. En av de som er oftest i konflikter på fotballaget til guttungen får forresten ikke lov til å spille fortnite. Sikkert med god grunn, han er trolig en type som ikke ville takle det særlig bra.
Når det gjelder det siste der så er det et godt poeng. Her har vi aldri konflikter i forhold til spilletid, når ungene får beskjed om å slutte å spille så gjør de det alltid, uten å krangle. Men foreldrene til et par av vennene deres har fortalt at de har daglige krangler rundt dette, og ungene blir voldsomt hissige når de får beskjed om å avslutte, og de tøyer strikken hele tiden. Jeg vet at i alle fall en av vennene til guttungen har droppet fotballtrening flere ganger, med beskjed om at han har hodepine (mannen er trener), når vi vet at han har spilt hele ettermiddagen, og guttungen min (som spilte sammen med han) sier han ikke hadde planer om å gi seg da han måtte dra. Jeg skjønner godt at folk er skeptiske hvis de har slike utfordringer, jeg hadde ikke orket den typen konflikter daglig.
Men mye kommer an på hva alternativet er tenker jeg. Jeg har sett alt for mange eksempler på hvor ødeleggende det kan være for et barn havne på utsiden av det sosiale i sin aldersgruppe, så hvis det er alternativet så ville jeg gjort mye for å jobbe med de negative konsekvensene av spillingen, framfor å nekte spillet. Hvis spillingen fører til at et ensomt barn plutselig får en vennekrets og en tilhørighet så kan det være verdifullt nok til at det oppveier for mye annet negativt, med mindre det er veldig alvorlig. Men hvis barnet har det greit sosialt ellers, og har nok annet å holde på med, så er det ingen grunn til å slippe opp hvis man mistenker at det vil føre til konflikter og styr.
Takk for gode og mange synspunkter og refleksjoner.
I dag begynte dagen med at M var "syk" (men ble sendt på skolen av meg, da jeg vet at han ikke er syk syk.) Etter noen få timer får jeg telefon fra en i ledelsen på skolen. Hun har også med tilrettelegging ang miljø osv. Hun lurer på hvordan det egentlig er med M, pga at han påsto han var syk men virket ikke helt syk. Vi fikk en god samtale som endte i at hun skulle følge ekstra med. Litt senere ringer læreren og vi fikk også en lang og god dialog. Den ender med at han nesten oppfordrer (uten å direkte si det) til at M får spille pga guttene spiller dette og han vil da få lettere innpass. Så til guttas store glede har de nå fått lov til å spille Fortnite. Som D sa: "Det har skjedd ett mirakel!" :knegg: Og jeg må innrømme at kamelen jeg svelget nå er ekstremt stor, har laaaange kamelhår og hovene skraper i halsen! Men kan dette gjøre hverdagen lettere for M er ALT verdt det! Gutta er heldigvis regelryttere og hører på hvilke regler jeg setter. Ingen fremmede skal legges til som venner, Ingen aggressiv holdning (da er det over og ut), blir de helt oppslukt og verden dreier seg om dette....over og ut.
Heldigvis er de aktive gutter som trener noe nesten hver dag, så fysisk aktivitet opprettholdes. Så får vi se om livet til M blir bedre. Er det dette som skal til så er det uansett easy fix.
Men det kan jo være greit å fortelle litt om at konflikter kan oppstå og bli litt enige om hvordan de bør forholde seg til det? Så er du litt på forskudd.
Og sett deg ned sammen med dem når de spiller et par ganger sånn at du kan prate med dem om spillet.
Det har du rett i. Hvilke konflikter tenker du er de som er mest sannsynlig å komme opp i? Jeg har satt med dem litt i ettermiddag, og kjenner at jeg virkelig ikke liker spillet! Men har bestemt meg for å lære hva og hvordan.
Hvis de spiller online (og det skal de vel), så setter de opp regler internt i gruppa. Og så er det noen som bryter de reglene, for å vinne. Noen takler regelbrudd i seg selv ganske dårlig. Mens andre synes det er ille å bli forrådt av de man oppfatter som venner.
Språkbruken kan ta av. Knerten har én han spiller med som ikke har grei språkbruk, men så lenge verken knerten eller de andre kompisene henger seg på, så får han ene bare holde på. Å oppdra han er en større jobb enn dette spillet. :S
Akkurat dette er et viktig poeng. Min gutt opplevde et helvete med utestenging, fysisk vold og grov språkbruk i barnehagen - det var definitivt ingen av ungene som spilte Fortnite da.
Jepp. Det har vi snakket om. I tillegg får de bare snakke med folk de kjenner. Jeg snakket med to andre mødre under håndballtreningen til gutta i dag (1 time gikk jammen fort når vi snakket om dette...) og hun ene (der sønnen har spilt en stund, og er en av guttas beste venner) fortalte om deres regler, og jeg adopterte straks dem. Gutta er HELT med på reglene jeg setter, og kommer faktisk med egne også. Jeg tror og håper det skal gå bra.
Det som er noe av det aller mest positive med spillet her er at ungene spiller online med søskenbarna sine, som bor 30 mil unna, som vi bare treffer noen ganger i året. De har også blitt kjent med hverandres venner gjennom spillet, selv om de aldri har møtt hverandre. Veldig koselig å høre hvordan de skravler og ler sammen (guttungens rom er rett inn fra stua så vi hører godt det som foregår). Gutter på 14 og 16 år ville ellers ikke gidde å ringe for å snakke med de yngre søskenbarna sine så veldig ofte ellers, er jeg redd.
Mine får lov til å spille, men gjør det ikke. Dvs minstemann på snart 11 spiller det av og til sammen med kompiser, men det er i rolige former, og sjelden. Jeg jobber som lærer og har faktisk blitt spurt om det er sant at lillebror ikke liker spillet. Det viste seg at de trodde han brukte det som unnskyldning for at han egentlig ikke fikk lov.
Samme her. Han (snart 9 år) fikk lov på nyåret nå. Han får spille to dager i uka, så det ikke blir altoppslukende. Han spiller på PS4 på stua - gjerne sammen med storesøsknene om de gidder. Ellers spiller han mest kreativ - altså er mer opptatt av byggedelen av spillet enn av drepedelen, for å si det sånn. Det morsomme er at før vi bestemte at han skulle få lov, var Fortnite Viktigst i Verden, mens det etterpå ikke er så enormt viktig. Han spiller like gjerne Minecraft - der dreper han like mange/få og det er like vanskelig/lett å få ham til å avslutte. Konflikter og språkbruk har ikke vært noe problem her enn så lenge, men vi følger med.
For noen år siden spilte storebror Clash of Clans. Her hadde vennegjengen klaner, som de også utvidet med fremmede. I et tilfelle var det en av de eksterne som var frekk og grovmunnet i chaten. Da tok guttene ansvar og hev ham ut av klanen. Vi som foreldre var kjempefornøyd med at ungene ryddet opp - både fordi at de vokste og lærte mye om praktisk nettbruk av det, og fordi at våre formaninger tydeligvis gikk inn. :humre: Å spille Fortnite gir også muligheter til å la dem definere sine spilleregler, hva som er OK og ikke, og hvordan det kan løses.
Hos oss spiller 12-åringen og 15-åringen veldig forskjellig. Eldste spiller squads med vennene, og de er ganske opptatt av å vinne. Minsten preiker med kompisene, de prøver triks, og er mest opptatt av å kjøre fly og hooverboard.
Sånn er det her også. Akkurat nå spiller poden med to kompiser og de har bygget et museum, og avholder et veldig demokratisk møte der de diskuterer hva de skal ha i det for at gjestene skal like det. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
