Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg ser poengene deres, altså. Det er bare så, ....ARGH! Drittfolk, altså, både French og IS-folk. :gaah: Og så må andre rydde opp etter driten.
Gitt et skikkelig rettsoppgjør her, der man ikke, slik jeg syns man har gjort en del, tar lett på holdninger og handlinger fordi de er kvinner og mødre, er det sikkert det riktigste, gitt at de er norske statsborgere. Så kan man jo vurdere fradømming av statsborgerskap med det samme, selv om jeg har en følelse av at de landene de med dobbelt statsborgerskap har sitt andre borgerskap i kommer til å slippe dem som varme poteter og fradømme dem det FØRST, slik at de fort ikke har dobbelt likevel.
Det kan lett bikke andre veiene også. Tyskerjentene ble drøyere fordømt under andre verdenskrig enn en del av mennene som hadde gitt mye mer direkte støtte. Jentene i Bolivia fikk ikke noe som helst hjelp, i motsetning til Moland og French.
Nå er det vel større sjanse for høyreekstrem terror i Norge enn de fleste andre typer, så jeg er nesten mer bekymra for at noen som French skal finne på noe, enn en IS-brud.
Det sitter flere norske statsborgere fengslet i utlandet da, uten å få hjelp på samme måte som Moland og French. Her er en sak fra 2018, der står det at 46 nordmenn sitter fengslet i utlandet, to av dem er kvinner.
Saken med Moland og French var, som tidligere nevnt, tvil om rettsaken, og at de to var i livsfare. Det siste ganske åpenbart, siden en av dem faktisk døde før de rakk å få dem hjem. De to kvinnene i Bolivia (og de andre på lista - hvor mange det nå måtte være i dag) ville sikkert fått mer hjelp de også, hvis forholdene var sammenlignbare. Man kan synes hva man vil om Moland og French, men det var en spesiell sak.
Jeg syntes det er helt riktig at moren blir tatt hånd om av PST. Hun har vært gift med en av norges farligste IS-krigere, Bastian Vasques, han ble drept i 2015 etter å ha drept Arfan Bahttis 2 år gamle sønn. (skal man tro hva mediene skriver). 2 av de som fremdeles er igjen er jentene det skrives om i 2 Søstre, samt Arfan Bahttis eks-kone, Aisha Shezadi (moren til den drepte 2 åringen) , som senere ble kone nr 2 til Bastian Vasques. Slik jeg forstår det så er dette en sammensveiset gjeng som startet Islam Net i Norge i 2010, jeg anser dem som en fare for rikets sikkerhet, og en strafferamme på 6 år er for lav.
Jeg syns man kan hente hjem alle mødrene med barn som vil hjem. Det er greit å huske at en av søstrene fra Bærum var barn når de reiste, og det er snakk kun snakk om disse to om hun Aisha ikke vil hjem.
Her har vi mulighet til å hjelpe barna, straffeforfølge mødrene, samt rehabilitere og holde under oppsikt. Jeg tror de utgjør en større fare ved å la dem bli.
Jeg går egentlig ut fra at det blir noe slags sikring og/eller overvåkning resten av livet. Jeg føler meg vesentlig tryggere når de er her i landet under kontroll av politiet, enn når de virrer rundt i leire fylt av likesinnede
Ungene vil jeg ihvertfall ha inn i norsk barnehage og skole, hvor de kan bli eksponert for alternative livssyn.
Jeg syns også vi skal passe oss for at kvinnene ikke blir straffet strengere enn mennene som dro. Mennene som dro har ofte mye større mulighet fora komme seg hjem, men kvinnene veldig effektivt har blitt fratatt muligheten ved å bli fratatt pass, papirer, og bli innelåst. Det er også farligere for kvinner å legge ut på reiser for å flykte alene og sammen med små barn enn det er for menn.
Jeg syns dette er et ekstremt viktig poeng. Vi skal passe oss for å bli et samfunn der vi dømmer støttespillere strengere enn de som er utøvere. Behandlingen av "Tyskerjentene" etter krigen er og forblir forkastelig. Det er lov å være idiotforelsket i en skikkelig idiot, uten at det kvalifiserer for fengsel alene.
Spørsmålet er om denne kvinnen har gjort noe som er straffbart etter norsk lov. Å følge etter en morder til en krig, og få barn med ham er foreløpig ikke noe som kvalifiserer til fengsel. Hvis hun derimot har oppfordret ham til drapshandlinger, så vil det kunne anses som medvirkning. Spørsmålet er hva som kan og ikke kan bevises. Uskyldspresumsjonen er kjernen i norsk strafferett, og det, sammen med retten til menings- og ytringsfrihet, er viktig å bevare i et ekte demokrati.
Barna ble hentet hjem og ivaretas av norsk barnevern. Mor ble også hentet hjem, men siktes umiddelbart av PST. Jeg syns dette er helt riktig håndtert. Barna er norske og er en uskyldig part i det hele. Nå har vi også mulighet til få dem integrert i det norske samfunnet. Mor hadde neppe klart å reise til Norge med de to barna på egenhånd, og for barna sin del syns jeg det er riktig at hun fikk bli med.
Jeg leste en artikkel om mannlige fremmedkrigere som har kommet tilbake til Norge. Det var overraskende korte fengselsstraffer de ble dømt til, det lengste var vel 6 år. Dog vil jeg tro alle som kommer tilbake fra krigen blir overvåket i lang tid framover.
Hele situasjonen er vanskelig og den virkelig gode løsningen finnes nok ikke. Men jeg tror dette er det beste alternativet. Norge tar ansvaret for sine egne borgere, både økonomisk og rettslig.
Jeg synes det vanskeligste er et aksept for alle ressursene som er brukt for å få denne kvinnen hjem til Norge, og alle menneskene som er satt i en farefull situasjon for å få det til.
Jeg skjønner hun angrer, jeg skjønner hun vil være sammen med barna sine - men valget om å nekte en veldig syk sønn å dra uten henne gjennom så lang tid, sliter jeg også med å a
ha sympati og forståelse for.
Nja, det er vel ikke så rart at hun har kjempet for en løsning hvor hun blir med sin syke sønn til Norge og barna holdes samlet, så lenge det framsto mulig å få til.
Jeg kjenner jeg ikke har noe som helst grunnlag what so ever til å sette meg inn i hvordan det må ha vært å leve i den fange/flyktningeleiren, og dermed mene noe veldig sterkt om hva hun burde ha gjort. Det jeg derimot mener noe om, er at det har vært best for den syke sønnen å få ha med moren sin, etter å ha levd i det helvetet, og det syns jeg det er veldig rart at folk som er foreldre selv ikke greier å se.
Joda, og det har sikkert vært en vanskelig balansegang, det. Jeg vet ikke hvor kritisk tilstanden til dette barnet har vært, og det går jo an å tenke seg at moren som har levd tett på ham har følt seg trygg på at det var riktig å vente. Som Tallulah er inne på, vil det jo være å påføre ham et nytt traume å sende ham til Norge uten familien sin. Men klart, jeg skjønner at det er gode sjanser for at mor spilte med høy risiko for å sikre både seg selv og barna i samme slengen.
Jeg synes at vi så langt vi kan skal bruke etablert praksis på disse sakene. Så hvis vi hadde brukt tilsvarende ressurser på en kvinne som hadde begått en annen kriminell handling i Norge, flyttet til et sted hun ikke kunne komme seg hjem fra uten bistand og trengte hjelp til et sykt barn, så synes jeg vi skal gjøre det her også (gitt at risiko for hjelpemannskap er akseptabel).
Jeg har ikke noen veldig sterk preferanse på om det er riktig praksis eller ikke, det viktigste er om vi følger praksis og rettsprinsipper.
Det er alltid fælt at barn lider for foreldres handlinger, om de er norske eller ikke, men det skjer jo dessverre hele tiden, over hele verden.
Det er neppe i et svært sykt barns interesse å bli tatt bort fra den eneste voksne som dette barnet har hatt nær kontakt med, for å først måtte reise på en slitsom reise helt uten noen kjente, for deretter å havne i et land hvor alt er nytt og rart. Jeg forstår godt at moren ønsket å bli med på reisen.
Jeg er slett ikke sikker på at jeg ville valgt annerledes enn henne om jeg var i tilsvarende situasjon. Det er ikke bare ungens fysiske helse som skal invaretas.
Ja, men ikke et større ansvar for såkalte IS-barn enn for andre norske barn i fare eller vanskelige situasjoner. Det er ingen tvil om at vi/media har brukt mer ressurser på å lokalisere disse barna enn mange andre norske barn som befinner seg i eller blir født i utlandet.
Enig. Men egentlig ikke så overraskende, gamling med egne og andres barns liv har jo IS drevet med hele tiden, det virker som om slike ting er litt underordnet. Jeg skulle ønske man ikke hadde gitt etter for presset og hentet henne tilbake til Norge.
Som mor selv, så er jeg hvertfall sikker på at det å risikere at barnet ikke får adekvat behandling så raskt som mulig - er en sjanse jeg ikke ville være villig til å ta. Jeg er ikke i tvil om at det er fryktelige forhold for alle i denne leiren, og nærmest ulevelige for barn, og nettopp derfor burde det å få barna ut være førstepri. Med eller uten meg. Det er sagt han har cystisk fibrose, tror jeg, og da trenger han hvertfall hjelp så raskt som overhode mulig.
Denne kommentaren forstod jeg ikke helt. Prøver du å si at det er mange andre barn som er i en tilsvarende - eller verre - situasjon, hvor Norge står passivt og ser på at barna er i livsfare?
Jeg syns i utgangspunktet vi bør hjelpe hjem alle norske statsborgere som ønsker det, og da spesielt barn. At norske statsborgere sitter i en flyktningeleir uten mulighet til å komme hjem til Norge syns jeg framstår som rart.
Når du flytter til utlandet mister man medlemskapet ditt i folketrygden evt kan du betale frivillig medlemskap
Så om du gøy det hjem har du karantene tid på å motta hjelp fra nav etc. Er det ikke slik lenger? Eller har jeg misforstått ?
Det har ho vært i media om en som har bodd i Spania og ikke får sykehjemsplass i Norge. Samme med om ferierende blir syke på ferie så må vi ha reiseforsikring for å dekke evt hjemtransport.
Fult mulig jeg misforstår hele greia?
Det er ikke snakk om at de ikke får sykehjemsplass, men om at du ikke kan søke om sykehjemsplass i en kommune du ikke er bosatt i. Når de har en bostedsadresse i Norge kan de søke plass i den kommunen de har folkeregistrert adresse. Slik jeg har forstått det, så kan barna til disse i utlandet få de til Norge, ta de inn i sitt hus i et døgn, og så kan de søke om sykehjemsplass.
Ja at det med den sykehjemsplassen er slått så stort opp skjønner jeg ikke.
Vi har hatt et tilsvarende tilfelle i familien, der det merkeligste var et krav om å møte opp for å bevise fysisk tilstedeværelse i Norge. Det måtte ikke jeg når jeg flyttet tilbake fra utlandet, og derfor fikk vi til slutt gjennomslag for å bruke bankid for legitimasjon. Men familien måtte ta permisjon fra jobb i ventetiden på sykehjemsplass, sånn som alle andre med pleietrengende eldre.
