Møtte på en nabo for kanskje 3 år siden. Første møte var ikke positivt. Jeg gikk tur med min hund forbi et hus. En liten hund stormer mot min hund. Den lille hunden står under min hund og prøver å bite. Jeg drar min hund bortover, den lille hunden følger etter oss og prøver å bite min hund.
Så kommer eier springende. Jeg prøver å dra min hund bort fra den lille hunden, flere ganger. Eier står flere ganger bøyd over sin lille hund, stønner og peser. Jeg prøver å dra min hund unna den lille. Eier er veldig nærme sin hund, men stønner og sukker fortsatt.
Til slutt sier jeg; nå klarer du vel å ta din hund? Og litt etterpå; kan du ikke bare ta hunden din? Da kommer svaret: "Huff, stønn, jeg er ikke så glad i den knurringen.." Dette er altså en hund på maks tre kg. Jeg blir litt sjokkert og sier; det tror jeg du nesten bare må venne deg til.. Så går jeg.
Møter de noen mnd etter, det er ikke båndtvang, og min hund springer bort til de. (I skogen). Jeg beklager, og beklager samtidig at jeg var streng sist gang vi møttes. Hun er veldig blid og forståelsesfull. Følger oss noen hundre meter hjem.
Neste gang møter jeg henne når jeg ikke har med min hund. Hun endrer retning på turen for å følge meg. Det kommer en monolog fra henne om sine problemer, alt er negativt og jeg kommer så vidt til orde med korte setninger som , å ja, ok, akkurat osv. Hadde lyst å avbryte å si at jeg måtte gå hjem, men klarte det ikke.
To år går, og denne damen oppsøker meg når jeg ikke er hjemme, men min samboer er hjemme. Han åpner og sier jeg ikke er hjemme. Dette er ca en uke siden. Min samboer sier; du kan sikkert bare gå deg en tur igjen. Da sier damen; det vet jeg ikke om jeg tør.
Forleden står jeg og slår av en prat med en nabo ved postkassene. Damen med hund har ikke postkasse her, men kjører forbi og stopper når hun ser oss. Jeg sier hei når hun kommer gående ut av bilen, men kjenner henne jo ikke, og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Hun sier noe sånt som at "Deg er det lenge siden jeg har sett (ja, 2 år), og så stryker hun meg på ryggen. Hun gir den andre damen en klem. Antar hun kjenner den andre damen. Jeg er egentlig på veg like bortenfor for å fotografere noe, og går når de to andre begynner å prate. Den andre naboen min spør damen med hund; "Har du hatt en fin dag?" Jeg er på veg gående bort, men hører de snakker litt lavere, og den andre damen sier "ja nå har jeg bare hoppet i det." Etter det hører jeg ikke noe mer.
Går tilbake, og da kommer damen med hund mot meg og skal ta rundt meg og sier; "Du skal få klem du også, jeg visste ikke om du ville ha klem!"
Sier videre; jeg synes det er så dumt at du hørte hvor jeg har vært i dag. Jeg sier; jeg hørte ikke hva du sa, så det vet jeg ikke. Vel, hun forteller at hun har møtt veggen. Min samboer kommer hjem samtidig, og vi har avtalt at han har med ferdigmat, så jeg sier at han har med ferdigmat, så jeg må gå inn og spise. Damen forteller mer om at hun sliter, jeg lytter høflig, sier at det går jo alltid over, damen sier at ja men denne gangen vet hun ikke om det går over osv. Sier at hun har glemt å kjøpe natron til sin mann, spør om jeg har, jeg går og henter så hun får låne. Jeg sier at jeg ikke skal ha tilbake, jeg har bare noe t-skjeer igjen, men neida, hun sier at hun skal levere tilbake. Sier etter hvert; skulle ikke du inn og spise, og vi sier hadet.
To dager etter er hun uanmeldt på døra, ganske tidlig på morgenen. Jeg og min samboer går i morgenkåpe og føler ikke for å åpne udusja. Hun legger igjen natronet ute, sender melding om at hun har vært på døra, jeg takker for meldingen, sier jeg stod i dusjen.
4 dager etter er hun unameldt på døra igjen. Jeg har ingen interesse av å tilbringe tid med henne, så jeg åpner ikke igjen.
Hva gjør man med slikt? I sommer fortalte en annen nabo at hun unngikk å gå tur der denne personen bodde, for å unngå henne. Hun hadde gått noen turer med henne, men det er alltid en strøm av negativitet som kommer, og null interesse for andre enn seg selv. Vanskelig å komme til orde pga at det full monolog som kommer fra henne.
Jeg tipper hun kommer uanmeldt fordi da går det jo ikke an å avvise på forhånd.
Fortsetter man bare å la være å åpne? Sender man melding på Facebook der man sier sannheten? Jeg kjenner jeg går litt rundt og tenker på at; kanskje kommer hun i dag, osv, bekymrer meg litt.
Hva sier jeg hvis jeg møter på henne? Jeg orker ikke å gå tur med henne pga all negativiteten, men kan heller ikke gå tur med henne pga at min hund drar så mye i båndet når han går tur med andre hunder, så jeg får vondt i armene, skal jeg si det? Og hennes hund bjeffer så mye, og jeg tåler ikke bjeffing pga at jeg får mer tinnitus.
Om hun kommer uanmeldt på døren må man jo bare åpne og se spørrende på henne. Om hun ber om å få komme inn, kan man enten si at det ikke passer, eller gå rett i strupen på problemet og si at man ikke egentlig ønsker noe nytt vennskap, at man har nok med hverdagen (eller noe lignende).
Hva angår turer må jo det ærlige svaret være greit? "Min hund trekker så voldsomt når vi går med andre at det orker jeg rett og slett ikke. Ha en fin tur, men jeg går denne veien nå så hunden ikke river av meg armen." Kanskje?
Alt dette er veldig enkelt her på forum. Jeg har dog lært at med sånne mennesker er det best å være ærlig fra starten. Jeg har akkurat instruert min datter om en jente som er yngre enn henne og som er litt på denne måten; det er ingen allmenn plikt å være noens venn bare fordi de ikke respekterer "alminnelige sosiale grenser/whatever".
Takk for svar. Tror jeg kommer til å gå for ærligheten ja, at jeg ikke kan gå turer med andre med hund. Og prøve å være mest mulig nøytral, DVs ikke smilende, og at man ikke prøver å løse problemer for henne. Prøve å svare med korte svar, bestemt, ikke hyggelig.
Sånn i utgangspunktet vil jeg si at det at hun kommer på døra uanmeldt ikke gjør henne «invaderende». Det er ingenting galt med å komme på døra til folk. Det at du ikke liker henne og ikke har interesse av å tilbringe tid med henne, det er en annen sak. Da må du være ærlig når hun kommer på døren og når du ellers treffer henne.
Om du sier klart i fra om at du ikke er interessert i å omgås, og hun fremdeles kommer på døra til stadighet, da begynner det å bli invaderende.
Avvisning er lettare sagt enn gjort!
Dette er jo ein person som allerede har gitt uttrykk for at ho sliter psykisk og då er det ekstra vanskelig å avvise fordi ein er redd for at det skal føre til at ho går ekstra langt ned i kjelleren. Eg er heilt einig med Pappalille at det er det som er det riktige å gjere. Men personlig ville eg nok slitt skikkelig med å vere direkte i denne situasjonen fordi eg idiotisk nok hadde fått dårlig samvittighet for å vere "slem" mot eit menneske som ikkje har det bra. Så eg villa antageligvis valgt den feige løsninga og unngått ho så langt det lot seg gjere og dikta opp unnskyldningar om at det ikkje passa med besøk dersom ho ringte på....
Eg har faktisk allereie ein nabo so eg har valgt unngåings-strategien på......Ho kjem heldigvis ikkje og ringer på, men når eg tilfeldigvis treff ho ute øser ho ut med negativitet om alt og alle. Alt er fælt og alle er idiotar, bortsett frå ho. Dette har ført til at dersom eg ser ho ute når eg har tenkt meg ut, så ventar eg til ho har gått inn i huset før eg går ut. Og dersom eg ser ho ved postkassene når eg parkerer med bilen, latar eg som eg plutselig får ein telefon og blir sittande i bilen med telefonen mot øyret til ho har gått.......På den måten har eg unngått samtalar med ho det siste halve året.
Det er akkurat det. Som ved siste "besøk", da jeg hadde sagt fra om at min samboer hadde varm mat. Da synes jeg det var greit å bruke noen ekstra minutter. Det er så rart, da hun sa at hun var så redd for at jeg hørte at hun hadde sagt hvor hun var den dagen (på et hjelpetilbud for folk med psykisk sykdom), sa hun også at det var så dumt at hun gikk rundt og sa det til alle. Vel, så la vær å si det da. Men man blir vel litt irrasjonell ved psykisk sykdom.
Når man ikke har hatt kontakt på to år, og når man har møtt dette mennesket bare 4 ganger, synes jeg faktisk det er litt invaderende å bestemme seg for å oppsøke meg igjen, tilfeldigvis for å øse ut av seg at man har møtt veggen. Uten å si fra på forhånd.
Det synes ikke jeg, det er i grunn sånn man blir kjent med nye folk. At hun mangler litt sosiale antenner på hva man snakker om, det er jo veldig synd for henne. Det er du som må være tydelig på at du ikke er interessert. Om hun hadde vært en person du tilfeldigvis hadde mye til felles med og mye å snakke om med, så hadde du jo antagelig ikke opplevd det invaderende.
Jeg hadde helt ærlig følt det invaderende med hvem som helst som kom på døra bare for å prate, uten å ha spurt først. Jeg kjenner knapt noen det passer for. Når skulle det være?
Jeg ville vært høflig avvisende, samt sagt jeg ønsket å gå turer alene.
Invaderende eller ikke, man kommer neppe ut av sånne situasjoner uten å være ærlig. Å ikke å gå ut av eget hus eller egen bil for å unngå et økende antall naboer kan jo neppe være hensiktsmessig i lengden.
Det er jeg enig i. Jeg ville startet med å si at det ikke passer, rett og slett, hver gang. Om man ikke tar et hint, kan man jo være mer direkte, men det er jo mer ubehagelig da.
Dei fleste av oss har nok ikkje så mange naboar vi vil unngå at det blir eit problem. Eg har berre den eine. Alle dei andre naboane mine er hyggelige og det er heilt greit å slå av ein prat når eg treff dei.
Men det er faktisk ikkje så ofte! Til tross for at eg bur i rekkehus-borettslag der vi bur ganske tett er det fleire naboar eg ikkje har sett sidan september/oktober. Og denne dama eg har prøvd å unngå har eg vel også berre møtt på nokre få gangar det siste halve året, så det er ikkje akkurat ein daglig aktivitet med falske mobilsamtaler ;)
Men eg veit at det vil ta seg opp litt når det blir vår og sommar og alle er meir ute.
Enig med Niobe i at du nok må si i fra så ærlig og tydelig som du kan hvis du ønsker at hun ikke forsøker å prate med deg/kontakte deg igjen. Det høres ut som om hun ikke klarer å lese de signalene selv. Ikke alle klarer det.
Jeg forstår godt at det må være vanskelig å avvise noen slik, og det er jo et bevisst valg du må ta. Du må velge å risikere å såre henne ved å avvise henne for at du skal slippe å snakke med henne mer. Eller du kan fortsette å gjemme deg.
Jeg klarer kanskje ikke helt å sette meg inn i din situasjon. Jeg har nok vært heldig, jeg tror ikke jeg har opplevd andre personer som så ubehagelige at jeg har måttet avvise dem, selv om det har vært relasjoner jeg ikke akkurat har oppmuntret til.Jeg tenker vel heller at folk er ulike og at noen sliter og bare har behov for å snakke og det koster meg så lite å låne bort litt oppmerksomhet av og til.
Hvis dette plager deg så mye at det påvirker dagene dine negativt, bør du absolutt vurdere å si ifra, det er vel mest sannsynlig ikke hensikten hennes å plage deg heller. Tror de fleste av oss ikke vil forårsake hverandre noe vondt, men noen mennesker er ikke i stand til å innse hvordan de påvirker andre med sin form.
Enig, jeg må være så klar som mulig. Tror først jeg skal fokusere på det at jeg ikke klarer å gå tur med hunden min med andre. Og se hvordan hun reagerer da.
Det med at jeg stod og hørte på henne ved postkassene gjorde meg ingenting.
Det som jeg synes er litt merkelig med hele greia, er at hun etter å ikke hatt kontakt i to år, begynner å oppsøke meg, tydeligvis for å fortelle at hun sliter, har måttet søke profesjonell hjelp. Hvorfor meg, liksom? Etter to år uten kontakt? Og de 3-4 gangene jeg tilfeldigvis har møtt på henne har ett møte vært tydelig negativt, det andre helt greit, og det tredje en monolog fra hennes side om henne problemer. Og da denne monologen inntraff var hun vel i en nøytral sinnstemning.
Det er liksom så diametralt motsatt fra meg selv. Om jeg hadde slitt på samme måte kunne det ikke falt meg inn å oppsøke en person jeg har møtt 4 ganger, ikke hadde hatt noe å gjøre med på 2 år, for å fortelle at jeg hadde møtt veggen. Og i hvert fall ikke møtt opp uanmeldt på døra. :eek:
Jeg hadde også opplevd det invaderende, men jeg tenker på meg selv som en med ekstremt lav terskel. Så jeg er enig med Niobe, men i praksis hadde jeg sikkert flyttet.
Denne damen bor i en fritidsbolig her også, og har visst ett hjem og til og med en annen fritidsbolig de pendler mellom, så håper på roligere tider. :D
Gruer meg litt til vi er mer ute, vi har inngjerdet hage på to mål vi og hunden bruker mye på vår, sommer og høst, like ved en vei. Men satser på at hun ikke kommer til å gå inn grinda når hunden vår er ute i hagen, han er rimelig "på" når det kommer folk i nærheten, så satser på at hun ikke klarer å gå inn grinda da. Når hun så vidt klarer å ta sin egen hund fordi "hun ikke er så glad i den knurringa", sliter hun vel med en ivrig hund på 33 kg som står oppetter en grind.
Jeg overdriver. Hadde ikke flyttet, men jeg er veldig konfliktsky. Jeg hadde nok prøvd å si noe om at turene var min alenetid og at den er viktig for meg.
Enig. Begynner med sannheten om at jeg ikke kan gå turer med henne pga hunden min og armene. Foreslår hun annen sosialisering må jeg vurdere noe annet.
Mulig, lignende besøk av naboer uten forvarsel som er hyggelige å snakke med har ikke føltes invaderende.
Det er nok kombinasjonen oppsøke noen for å øse ut av deg at du har møtt veggen, komme flere ganger uanmeldt på døra etter hverandre på kort tid, og komme for å gi klem ved 4. møte jeg synes er invaderende. Jeg er ærlig talt ikke så vant med at man oppsøker andre uten å ha avtalt elektronisk før, nå til dags. Og som sagt, oppsøke bekjente for å snakke om "møtt veggen". Jeg er liksom vant til at man snakker om sånt med familie/veldig nære venner.
Annen nabo som hadde gått lei henne, opplevde at mannen sa "nå må du la henne gå i fred" ved et tilfelle, så de er nok egentlig obs på problemstillingen.
Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.
Eg tenker litt som Niobe, at du må seie tydelig nei før du stempler henne som invaderende. Samtidig kjenner eg meg igjen i situasjonen og kan relatere til episoder der eg og føler meg overvelda og fanga av mennesker med andre grenser enn meg. Likevel er det vanskelig for den andre å vite at du eigentleg ikkje ønsker denne typen kontakt, har du til og med blir ståande og lytte etter at samboeren din har sagt at han har varm mat. Det kan tolkast som interesse viss du snur på det.
Det går an å seie nei, sjølv om den du snakker med er psykisk sjuk. Og det er ein god plass å starte. Eg har finne ut at dersom eg kjem med forklaringer, av typen «Kan ikkje gå tur fordi hunden min blablabla...» så åpner du for kontakt når situasjonen er annleis. Det er betre å bare seie «Nei, eg vil vere aleine nå». Då åpner du ikkje for diskusjon.
Det er lettare sagt enn gjort - eg trener på det same (og har nyleg svart «ikkje denne veka, men eg kjem tilbake til deg seinare» til ein person eg opplever som invaderende. Og så lenge eg er høflig og seier dei riktige tinga, kan ingen klandre den andre for at eg ikkje klarer å sette grenser).
Tenker du det utifrå den informasjonen som er gitt her? Eg kan heller ikkje lese tanker og gjette at folk meiner noko dei ikkje seier.
—-
Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov? Eg var innlagt 22 veker av eit år og såg veldig lite til naboane mine over tid. Og eg kan bli usikker når eg møter folk eg ikkje har sett på lenge. Eg er kjemperedd for at dei skal spørje korleis det går, for eg aner ikkje kva eg skal svare. Eg har vald å vere åpen om at eg strever med både psykisk og somatisk sjukdom i SoMe, for å imøtegå det forklaringsbehovet. Men eg kjenner på det kvar gong eg møter nokon ute i normal arbeidstid. Kva tenker dei? Kva trur dei? Tenk om del spør kor eg har vore det siste året? Eg er såpass sjenert at eg pleier ikkje legge ut om ting på den måten. Men det det er ikkje utenkelig at ho var så usikker på korleis ho skulle forklare at ho har vore borte lenge, at det rant litt over?
Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.
Ærlig talt, det gjør det ikke. Det kan hende du har rett, men mest sannsynlig er dette bare en person med litt dårlig justerte sosiale antenner, og som er veldig dårlig til å vurdere hva man kan dele med andre og når. Det kan skje ganske normalt oppegående mennesker. Og når det gjelder sykdom, fysisk eller psykisk, så er det veldig vanskelig å vurdere. Man kan ha føle seg ekstra synlig og utsatt for mistolkning (ikke nødvendigvis en innbilt risiko, heller), og dermed få veldig stort behov for å forklare seg.
Men selvsagt finnes det i overkant pågående mennesker, og jeg blir lett satt ut av folk som driver oppsøkende virksomhet. Men jeg er jo glad mange har tatt seg bryet med å gjøre det i mitt tilfelle, for jeg hadde jo neppe blitt kjent med dem hvis ikke. :knegg: Og så tenker jeg at som voksne er det greit å mestre å si «det passer ikke» eller mer utbroderende «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette». Helt ok.
Jeg leste det sånn, ja, spesielt den fysiske påtrengtheten. Men det kan godt hende jeg tar feil altså. Men det virket bare MYE mer "off" enn "litt rar".
De aller rareste har jeg ikke truffet på institusjoner. De er helt vanlige mennesker, sånn ytre sett. Går på jobb, har barn og bolig. Men åpenbart malt med litt bred kost, sånn når man begynner å prate med dem.
En av de rareste folka jeg har møtt var direktør i et av de største selskapene i Norge. Han snakket utelukkende med babystemme med sin kone, sin lillesøster og sine to voksne sønner. :gal:
Huff, ja, ei jeg kjenner setter seg på huk, og omtaler seg selv i tredjeperson ("mamma skal bare gå en tur på butikken"), og bryter på bokmål i stedet for dialekten hun snakker til voksne med, til sin egen snart 12 år gamle, svært oppegående datter. :skremt:
Tenker absolutt ikke alvorlig psykiatri her jeg heller. Får litt vondt av damen ( og jeg føler meg veldig lett invadert så den følelsen forstår jeg altså). Det at hun oppsøker deg plutselig nå kan komme av noe så enkelt som at hun jobber med å utvide nettverket sitt - enten alene eller etter råd fra/i samarbeid med fks en teraput. Da kan ditt navn ha kommet opp som en potensiell person å satse på. Kanskje har hun oppfattet deg som vennlig og ikke vært bortskjemt med denslags. Når man er usikker eller uerfaren i sosiale sammenhenger ender man jo ofte opp med å frykte stillhet, snakke om seg selv og "det som måtte falle en inn". Jeg sier ikke at du har forpliktelser i forhold til damen, men jeg tenker at vi med fordel ofte kan tenke litt bedre om folk og anta at "alle har sitt". Rent konkret ville jeg vært høflig men tydelig i enkeltsituasjoner der det ikke passer.
Dette er en person som bor i en fritidsbolig store deler av året, og har et hjem og en annen fritidsbolig de pendler mellom, så tror ikke hun følte på noe forklaringsbehov. Og hun fortalte at dette var første gangen hun hadde oppsøkt hjelp også. Hun har nok vært synlig i nabolaget, bare jeg som ikke har møtt på henne på to år. Tilfeldigheter, ser av innlegg på sosiale media at hun har vært på turer med hunden. Hun bor kanskje 2 km unna meg, så ikke naturlig at hun går forbi oss daglig, ser henne sjelden rundt oss utenom i det siste, når hun har oppsøkt meg på døra.
Hun hadde nok behov for å stoppe bilen da hun så oss, og dette var altså det første hun fortalte om både til naboen og meg. Samtidig som hun fortalte at det var så dumt av henne og gå å fortelle om det til alle.
Fra den ganske lange turen med henne for to år siden har jeg inntrykk av at hun er en person som skal lesse av seg alt om seg og sine problemer, fortelle hele sin historie om problemer, null interesse for person hun snakker med, ingen spørsmål som hvor lenge har du bodd her, hvor har dere bodd før, osv som kanskje kan være naturlig når man møter nye folk i et nabolag. På denne turen, som sikkert varte en times tid var det så og si umulig for meg å komme til ved å prøve å dreie samtalen over på noe annet.
For eksempel når jeg fortalte at hunden vår var mye i hagen på den tiden, fordi jeg ikke kunne gå tur med den pga brukket arm: Kontant fikk jeg høre; Nei, det blir ikke det samme, det er ikke godt nok. (Selv om jeg fortalte at min samboer gikk tur med den en time om dagen). Andre naboer har jo også kuttet henne ut fordi de selv blir nedstemt av å være sammen med henne.
Selvsagt har jeg det. Det kan jo hende folk kommer midt i middagen, eller at jeg er syk eller sliten. Da sier jeg at det ikke passer nå, og om det er noe som kan tas på annet tidspunkt så prøver jeg å avtale et.
Ja, jeg har det. Jeg lurer litt på hvorfor du spør? Det kan da umulig gå an å bli voksen og være voksen i noen år uten å havne i ubehagelige og litt kompliserte situasjoner med andre mennesker? Mennesker er kompliserte, det må nesten gå litt halvgalt fra tid til annen. Og jeg er glad for, tross alt, at jeg har lært å ikke gå omveier rundt ubehagelige følelser og opplevelser, men å kommunisere ut av dem så godt det lar seg gjøre. Det fungerer ikke alltid, det er nå en annen sak, men så er det heller ikke mordere jeg har med å gjøre. Det går ikke alltid bra, men ingen har dødd så langt heller.
Når det er sagt, de menneskene jeg virkelig ikke har noen interesse av å ha i hus, de sier jeg ikke «det passer ikke» til. Da har jeg forklart hvorfor vi fra min side ikke kommer til å ha noe med hverandre å gjøre og hvorfor de ikke er velkomne. Men dette er mennesker som har gjort ting mot meg som jeg ikke kan risikere at skjer igjen, og som ikke har beklager noe som helst. Vi snakker ikke «ringt på døren fire ganger».
Jeg spør fordi det virker som du ga råd når det gjelder nettopp det du nevnte, folk som du liker, som du ikke har overskudd/passer å være sammen med akkurat der og da.
Det virker som, ut fra svarene dine, at du synes at å spørre om råd om hvordan man signaliserer at man ikke er interessert i å ha et vennskap, tilbringe tid sammen med noen man ikke har noen ting til felles med og/eller har interesse for, er verdt å spørre om råd om?
Hvis jeg ikke synes det var verd å spørre om råd om, så hadde jeg ikke svart. Men jeg svarer ut fra det jeg mener og tenker, og du trenger på ingen måte være enig eller synes at rådene er gode. Det blir opp til deg å vurdere.
Jeg hadde svart «det passer ikke» til en nabo som kom på døren for 5. gang når det ikke var noe jeg hadde overskudd/interesse/tid/lyst til å involveres i der og da. Men så er det ingen jeg har hatt så liten interaksjon med som havner på «deg har jeg aldri lyst til å se igjen»-liste. Derfor passer kanskje ikke svaret mitt til din oppfatning av situasjonen.
Nei. :flau: Det er ein person som held monologer som passer til beskrivelsene dine. Det var eit forsøk på å seie at dette er lettare i teorien enn i praksis.
Likevel, eg kan ikkje forvente at vedkommande skal skjønne at eg ikkje orker denne omgangsformen, når eg aldri har sagt noko om det. Då kan eg heller ikkje anklage vedkommande for å vere invaderende.
Anklage og anklage. Jeg har ikke tenkt å si til henne at jeg synes hun er invaderende, men denne oppførselen hennes føles invaderende på meg. Både det å komme på døra uten avtale hyppig, stoppe bilen når hun ser meg for å fortelle at hun har møtt veggen, komme og stryke meg på ryggen og gi meg klem føles invaderende. Når man bare har møtt denne personen 4 ganger på til sammen 3.5 år. I tillegg bare snakke om seg og sine problemer og negativitet første gang man tilbringer en god del tid sammen, slik at den andre personen du er sammen med ikke kommer til orde. For meg er ikke dette normalt. Og jeg startet denne tråden for å få råd til hvordan man kommuniserer til en slik person at man ikke er interessert i videre kontakt.
Men for all del, en må gjerne bytte ut der jeg har brukt invaderende med plagsom for meg.
Da tror jeg du leser Niobe med lange tær og mørke briller.
Det Niobe har kommentert, er at det ikke er invaderende at folk ringer på hjemme hos deg. Det kan kanskje føles slik for deg, men for andre mennesker kan det være en kjærkommen sosial kontakt. At du ikke ønsker denne typen kontakt er det faktisk du som må ta ansvar for.
For noen er det rart å dele informasjon om for eksempel psykisk sykdom. For andre kan det være en dyd av nødvendighet, for å ikke fullstendig gå i oppløsning. Å holde vanskelige ting inne i seg er ikke en anbefalt metode. For noen er det naturlig å gi klem til hvem-som-helst. For andre gir de knapt nok klem til kjæresten. Vi er alle forskjellige, og vi kommer med forskjellige lengder på de sosiale antennene.
Jeg tror det er dette Niobe forsøker å forklare deg.
Selv er jeg overrasket over at flere anser det for å være en god idé å si at du ikke kan gå tur fordi du har vondt i armene. En virkelig invaderende person vil da finne en måte å omgå dette på slik at dere kan gå tur sammen uten at du får vondt i armene. Hva gjør du da?
Jeg syns Niobes forslag om å si noe ala «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette», er et tydelig, men god forslag.
Eg trur ikkje du heilt får med deg poenget i det eg skriv. Eg skjønnner at du opplever dette som grenseoverskridende. Men du må begynne med å seie nei.
Fredag var jeg ute og måkte. Hagen vår ligger helt inntil en veg. Vi har inngjerdet hage. Jeg står og måker langs gjerdet med ryggen til grinda. Hunden min hører noen, springer ned til vegen, og det er dama og hunden. Hun strener opp til grinda, like ved der jeg står og måker. Hun sier hei, jeg sier hei, hun sier mye snø, jeg sier ja det er mye snø. Så står hun ved grinda med hunden sin, hunden min er løs på innsida av grinda. Jeg fortsetter å måke snø med ryggen mot grinda. Nesten konstant sier hun nei nei til hunden min.
Sånn står hun i ihvertfall 5 minutter, kanskje 10.
Så sier hun du får ha en god helg da, jeg snur meg og sier god helg ja.
Jeg hadde fått hetta og er lykkelig for at vi bor i 3. etasje og har kamera slik at vi ser hvem som er på døren og kan la være å åpne. Jeg hadde syntes det var kjempekoselig om venner kom litt oftere sånn plutselig (men melding en liten stund før, ja), men fremmede hadde jeg absolutt ikke ønsket kontakt med på den måten. Faktisk selv om de egentlig var hyggelige å møte.
Ja, jeg skjønner ikke poenget med å ikke sende melding først, for å spørre om det kan passe.. Eller jeg har jo mine mistanker om hvorfor. Lettere å bli avvist da.
Andre gang vi møttes spurte denne damen om vi kunne være venner på Facebook. Jeg hadde bare en hundeside da. Jeg vet ikke om hun vet hva jeg heter en gang, tror ikke vi har hilst. Hun har et dobbeltnavn både til fornavn og etternavn, noen ganger endrer hun det, jeg vet ikke hva hun kaller seg, bare ett navn eller begge..
Nå har hun vært her uanmeldt 4-5 ganger på 3 uker.
Mannen min tilbød seg å si fra til henne om at jeg ønsker å være alene for tiden, hvis han møter på henne.
I går kom jeg på at om våren og sommeren bruker vi å ha ytterdøra åpen, så hunden kan få gå ut og inn som han vil. Da kan hun vel plutselig stå i gangen. Heldigvis bruker hunden vår ofte å ligge i hagen da, og se ned mot veien og grinda. Han har en del vokt i seg, og tror ikke hun kommer til å forsere grinda når han er der.
Hvis dette fortsetter må jeg snart få gitt henne beskjed om at jeg ikke er interessert i disse besøkene. Jeg trodde virkelig jeg hadde vært såpass avvisende fredag at hun tok poenget, hadde jeg selv opplevd noe lignende hadde jeg ikke tatt kontakt med den andre igjen. Det virker som hun tenker at siden vi bor ved en veg og har hage like inntil vegen, er det ensbetydende med at hun skal gå opp mot grinda vår med hunden sin, om vi er ute.
Folk er forskjellige, så enkelt er det. Det som er åpenbart for deg er ikke nødvendigvis det for andre. Du må nok bare gi tydelig beskjed i dette tilfellet. Lettere sagt enn gjort, ja. Men bedre enn å ha det sånn.
For min del skal det ekstremt lite til før jeg føler meg invadert, men jeg er fullstendig klar over at jeg befinner meg utenfor "normalområdet" i så måte. Jeg synes derimot det er en grei sak å gi klare beskjeder når noen trår over grensene mine, men innser på bakgrunn av tilbakemeldinger at jeg kan være i overkant direkte. Finner det ganske vanskelig å moderere meg på dette området til tross for at jeg prøver å formulere meg snillere. Da virker det jo ofte ikke. Til denne naboen ville jeg sagt noe a la:
Om tur
Jeg foretrekker å gå tur alene
Ev: Jeg foretrekker å gå tur alene eller sammen med mennesker jeg kjenner godt
Om besøk
Jeg er ikke særlig interessert i kontakt
Jeg hadde nok også sagt noe til henne hvis hun sto taus –bortsett fra nei, nei til hunden – og så på i flere minutter mens jeg måket. Noe du lurer på? Trenger du hjelp til noe? Litt avhengig av svaret ville muligens sagt at jeg opplevde det litt ubehagelig.
For min egen del er jeg ganske privat av meg, og er ikke så glad i at folk kommer uanmeldt på døra, bortsett fra en ganske liten, indre krets av familie og venner (den gruppa kan sikkert få plass til å telles på to hender. Max. Kanskje en...).
Samtidig vet jeg ganske mange som er mye mer rause og sosiale enn meg, med prat, besøk og fysisk kontakt i form av klemmer og "tafsing" generelt. :ja:
Derfor tenker jeg jeg ikke generelt ville kalt det "invaderende atferd", men at hun er annerledes enn deg. Jeg tenker at dersom du ønsker en endring, må det tas opp helt spesifikt, og antakelig slik at man ikke oppfatter at det er noe som kan være annerledes på tirsdag eller til sommeren (ref. "vondt i armene"). Tenker også at det kan være gode grunner til å ta det opp før det går for langt, og at man kanskje sprekker en gang hvor dt har fått bygge seg opp over tid, så man blir slem og urettferdig (både ifht den det gjelder, men også fordi man antakelig vi ha ganske dårlig samvittighet lenge etter).
Ellers kan man flytte, som jeg godt kunne funnet på, men vil man ikke det, må man selv ta et ansvar hvis man vil at det skal endre seg. Det er jo også mer realt enn å snu rompa til og være sur, som egentlig ikke er noen bra situasjon for noen av partene.
Vurderer å sende henne en melding på fb om dette fortsetter i samme skala som det har gjort de siste ukene.
Tenker på litt forskjellige utgaver:
"Er ikke begeistret for uanmeldt besøk. Hunden min drar mye i bånd når vi går tur med andre, og jeg får vondt i armene, så må derfor gå tur alene. Har utfordringer med tinnitus og kan derfor ikke prioritere sosiale ting."
Eventuelt;
"Misliker uanmeldt besøk. Jeg føler ikke vi har noe til felles og hadde satt pris på om du sluttet å oppsøke meg."
Den siste er jo mest nær sannheten, men er jo veldig direkte og kontant..
Hvor mye skal man legge vekt på at dette er en person som påstår hun sliter og har møtt veggen? Som sier til min mann at hun ikke vet om hun tør oppsøke meg igjen, men ikke har problemer med å oppsøke meg 4-5 ganger uanmeldt på døra i ettertid?
For å myke opp litt så går det jo an å starte og avslutte med noe sånt som "Jeg bleklager at jeg har vært noe avvisende når du har tatt kontakt, men grunnen er ... osv ... jeg håper du har forståelse for dette".
Men hvorfor? Å hinte ved å snu ryggen til har jo tydeligvis ikke fungert. Du må være tydelig. TYDELIG.
"Jeg misliker uanmeldt besøk" kan fort bety at hun da gjentatte ganger vil forsøke å avtale å besøke deg. Du vil jo ikke det.
Jeg syns forresten ikke det kan omtales som "besøk" at hun forsøker å slå av en prat med deg over gjerdet når du likevel er ute. Hvis du ikke ønsker den typen oppmerksomhet, må du faktisk gi beskjed. Direkte. Tydelig. Ikke si noe annet. Si det du mener. Pakk det gjerne litt inn, for all del. Ingen trenger å høre at de er noen innpåslitne, selvopptatte og ekstremt negative mennesker. Men denne damen trenger å høre at du ikke ønsker å ha kontakt med henne. Direkte. Ikke via omskrivinger.
Tenkte å sende en nå, men da jeg tenkte å gjøre det kom jeg på at det kanskje er lettere å sende like etter hun eventuelt kommer en neste gang. Noe sånt;
Jeg blir veldig stresset av uanmeldte besøk. Hunden min drar veldig i båndet når vi går tur med andre, så vi må gå alene. Jeg plages med tinnitus og kan ikke prioritere besøk.
Selv om det kan innby til å mistolkes tror jeg at jeg begynner med noe sånt etter neste gang hun kommer. Har jo ikke møtt henne på to år før hun plutselig begynte å komme, og mistenker at hun går tur her i området for å tilfeldig støte på meg/gå innom, så man kan jo håpe på at jeg møter henne like lite som jeg har gjort de to siste årene, før hun begynte med disse uanmeldte besøkene for noen uker siden.
Jeg tror de aller fleste normalt empatiske mennesker har en innebygd sperre mot å si ting som de vet kan såre en annen person. Særlig hvis det er en person som ikke har gjort noe direkte slemt, men som man bare ikke har lyst til å forholde seg til. Så jeg synes ikke det er rart i det hele tatt at du har problemer med å være så direkte. Men av og til er det dessverre nødvendig, når man trenger å beskytte seg selv mot å bli utnyttet, og hint ikke virker. Men det er alltid mye lettere i teorien enn i virkeligheten.
Enten må jeg liksom gå å vente på at hun kommer neste gang, eller så kan jeg sende en melding, og da også liksom måtte vente på at hun eventuelt skal svare..
Tanken har på en måte slått meg; Første gang hun oppsøkte meg, da jeg ikke var hjemme, sa jo min mann at hun sikkert kunne ta seg en tur igjen. Da var det jo to år siden jeg hadde møtt på henne, jeg hadde møtt på henne et par ganger for to år siden, mannen min visste ikke hvem hun var. Da sier hun; det vet jeg ikke om jeg tør.. vel, hun tør i hvert fall å stoppe bilen når hun ser meg og fortelle at hun har møtt veggen, og dukke opp på døra uanmeldt 4-5 ganger etter dette. Og dukke opp på døra etter at jeg har vært avvisende til henne i hagen, og hun har stått taus like i nærheten mens jeg har måkt. Høres ut som ganske modig for meg. Det spørs hvor mye jeg skal føle ansvar for hennes velvære. For meg er hun et menneske jeg ikke kjenner, og som sagt har møtt 3-4 ganger til sammen på 4 år.
Jeg tror jeg ville skrevet noe sånt som: "Jeg forstår det som du gjerne vil bli kjent med meg. Jeg har begrenset sosial kapasitet og har i grunnen nok med å ivareta familie og det nettverket jeg har, så jeg har dessverre ikke mulighet til å bli nærmere kjent med deg".
