Når dere reiser på ferie sammen med flere enn kjernefamilien, hvordan tar dere avgjørelser på hva dagene brukes til? Er alltid alle sammen om alt? Er det noen som overstyrer planene for de andre? Er det noen som er godt forberedt, og noen som bare møter opp? Liker du at det skjer ting eller vil du helst bare hvile på solsengen?
Fortell meg litt om hvordan dere har opplevd det og hva dere trives best med. Jeg tror kanskje jeg er et irriterende reisefølge, og trenger å kalibrere meg før årets ferie.
Jeg skal selvsagt snakke med mitt reisefølge, men det er spennende å høre hva dere tenker.
Hvis en skal reise sammen på ferie så må det være rom for å gjøre ting hver for seg. Det må være en blanding av at det skjer ting/hvile seg på solsengen. Folk som tar reiselederrollen og skal styre hva alle skal gjøre til enhver tid kan jeg ikke dra på ferie med.
Vi drar (relativt) ofte, minst 1-2 ganger pr år på lengre turer med venner/vennepar. Vi har vært så heldige at samtlige er inneforstått med at det fint lar seg gjøre å finne på ting hver for oss. I realiteten blir det gjerne slik at en foreslår noe, og de som vil blir med. Vi har ganske like interesser da. Og så fordeler vi gjerne ansvar før turen - sist runde var det min jobb å sørge for alle togbilettene, en annen for fotballbilletter, en for booking av resturanter osv.....:) Men ingen som har en «reiselederfunksjon» som bestemmer alt hele tiden, det hadde blitt slitsomt.
Neste måned skal vi på familietur, og da meldte jeg meg frivillig til å være «reiseleder» og ansvarlig for bestillinger, fordi jeg har best peiling på slikt. Men selv der er det rom for at folk gjør det de vil utenom det vi er enige skal være fellesaktiviteter. :)
Kommer litt an på hvem vi reiser sammen med. Når vi har reist sammen med mannens søster og barna hennes har vi ofte gjort det meste sammen. Men det har også gått greit å gjøre ting hver for oss. Når vi har reist med flere generasjoner eller andre familier med to voksne, så har vi i større grad gjort ting hver for oss. Enten det er snakk om utflukter eller resturantvalg. Jeg forventer ikke at besteforeldrene skal være i besteforeldremodus i 2 uker og de forventer ikke at ungene skal hele tiden tilpasse seg deres behov og interesser.
Jeg liker å ikke bare ligge på solsengen. Jeg liker det at vi har god tid når vi er på ferie, så vil heller ikke ha et fastlagt tidsskjema hver dag. Som oftest sjekker jeg ut på forhånd hvilke ting som kan være interessant å se eller gjøre eller gode resturanter i nærheten. Da har jeg en oversikt og vi kan prioritere litt og se an hvilke dager det passer best for oss. Jeg har vel opplevd en del ganger at mange ikke er like forberedt som meg og da må jeg passe meg for at jeg ikke overstyrer. Jeg har også behov for å ikke være i en stor gruppe hele tiden, så vi velger vel ofte å gjøre ting alene som familie også. Uansett om det bare er å kunne sove middag i leiligheten mens ungene holder på med nettbrett eller gå en tur på butikken.
Tror det er viktig å snakke om sånt på forhånd ja. Som oftest må man jo inngå noen kompromisser når man reiser med andre, men det skal jo ikke være slik at man kommer hjem fra ferie og ikke har hatt det fint.
Jeg liker å reise med svigerforeldrene mine. Vi avtaler før ferien hva vi vil gjøre felles og ellers gjør alle som er vil. For meg blir ferien ødelagt om jeg ikke har MASSE tid til å bare gå rundt der vi er uten planer.
Jeg er lettirritert, så jeg tror det er få andre enn dem vi kunne reist med. Min egen familie er feks helt uaktuelt å dra noe sted med.
Jeg hadde ikke likt det om noen forventet at jeg skulle gjøre det de hadde planlagt for hele følget. Det er helt greit at andre sier hva de har planlagt, og spør om flere vil være med, men jeg vil ikke føle meg forpliktet til å følge andres planer. Når vi har reist med noen, har vi som regel avtalt om morgenen når/om/hvor vi skal møtes til middag, men ellers styrt dagene våre selv. Har avtalt litt mer nøye hvis vi skal leie bil, dra på lengre utflukter og sånt.
Det kommer selvsagt litt an på hvem vi reiser med og hvor kompatible vi er som feriemennesker. Noen krever det lite organisering å være på tur med, i andre tilfeller må det være klarere retningslinjer. Som regel er vi da tydelige på hvordan vi ønsker å ha det, og understreker at andre står fritt til å være med på det, eller gjøre noe annet de heller har lyst til. Ingen trenger føle seg forpliktet til å fotfølge de andre, det blir som regel mer enn nok fellestid.
Jeg reiser ihvertfall ingen steder uten å ha avklart på forhånd hvilke forventninger vi og reisefølget har. Det er det viktigste. For oss funker det best å ha noen felles møtepunkt, som f.eks at vi lager felles frokost og middag(eller møtes ute for å spise) og kanskje et par felles aktiviteter/utfluktsmål ut over det, og så er vi i utgangspunktet uavhengige av de andre på dagtid, men kan ofte finne på noe sammen for det hvis det passer sånn for alle.
Sånn veldig nært og sammensammen en ukes tid hadde blitt i overkant. Vi har reist sammen med andre mange ganger og har funnet ut hva som funker for oss.
For oss et noe av fordelen med å reise med andre med barn at man kan dele seg opp. Noen finner på noe på barnas premisser. Noen voksne får tid for seg selv, tenåringen gjør noe skikkelig kult som småsøsknene er for små til. Vi kan på ingen måte gjøre alt sammen hele tiden. Det blir jeg sprø av. Ikke fast oplegg som er forhåndsspikret, jeg liker å bestemme underveis.
Solseng er obligatorisk, jeg må kunne lese bok i fred.
Det er ikke ofte vi reiser sammen med noen, men jeg blir skikkelig irritert over folk som ombestemmer seg hele tiden. Hit og dit og her og der hele ferien, og som samtidig blir sure fordi vi har lyst til å gjøre noe annet bare oss fire. Vi velger å dra på ferie alene bare oss fire, sånn har det stort sett alltid vært. Gutta har alltid hatt glede av hverandre og ikke savnet andre. Vi kommer ikke til å bli mer sosiale med årene. De rundt oss har tilsynelatende godtatt at vi foretrekker å dra på ferie alene.
Vi reiser aldri på ferie med andre. Jeg liker ikke forventninger om at vi skal gjøre ting vi ikke egentlig har lyst til fordi andre eller flertallet har bestemt det. Når vi drar på ferie er dessuten halve gleden å undersøke på forhånd og legge planer for alt vi skal gjøre og jeg ville aldri orket å dra på ferie med "vi tar det på sparket"- folk. :skremt:
Vi reiser kun med mennesker vi vet er laidback'e på planer. De vi har reist mest med er den rake motsetningen av oss - vi er utpreget B, de A :knegg: Vi spiser så og si alltid middag sammen, men ellers så er planene løse. Noen utflukter bestemmer vi oss for å gjøre sammen. Men vi kommer ut når de går til lunch liksom, så litt ulik klokke :humre: Fungerer utmerket. Vi kan ikke reise med noen som forventer at man er sammen hele tiden, eller blir snurte etc.
Kommer an på hvem vi reiser med ja, som flere er inne på. Vi har en vennefamilie som vi reiser mye sammen med. Vi har tre barn, de har to, deres eldste er like gammel som våre yngste. Det er fem år mellom vår eldste og deres yngste. De er veldig lik oss når det gjelder interesser og preferanser, så vi gjør det meste sammen, i alle fall av større utflukter. Så passer vi på at en og annen dag/kveld kan mammaene stikke og gjøre noe sammen uten barn, mens pappaene tar med barna på noe annet, og omvendt. Av og til tar en av oss med bare ett av barna alene ut på noe, det er særlig eldste hos oss som har hatt behov for det. Det trenger ikke være mer enn en liten time, en joggetur, en liten kafetur, kikke litt i butikker mens resten er på museum etc. Det er først og fremst jeg og mannen i den andre familien som leser oss opp, organiserer og planlegger mest på forhånd, siden vi er mest interessert i sånt. Mannen min liker godt å bare følge strømmen. Men vi har en Whatsapp-gruppe hvor vi deler linker, foreslår, kommuniserer og planlegger på forhånd. Vi fungerer veldig godt på ferie sammen, og det er grunnen til at vi gjør det igjen og igjen.
Nå i påska reiste vi sammen med mannens søsken (bror m/kjæreste og søster m/mann og tre barn/ungdommer) og foredre, til sammen 14 personer, i ei uke. Det humpet og gikk relativt greit til at vi var så mange. Mannens søster og mannen var de som hadde klarest planer for hva de hadde lyst til å se og gjøre, og jeg var enig med deres forslag, siden vi har felles interesser og noenlunde lik grad av utfartstrang og eventyrlyst. Resten var mer passive uten noen spesielle ønsker, og uten å ha satt seg noe særlig inn området og mulighetene. Noen av barna/ungdommene, og sikkert nok noen av de andre voksne også, hadde trolig foretrukket avslapping i og ved huset, i stedet for et par av utfluktene, men selv om jeg foreslo at vi kunne dele oss opp og ikke alle trengte å bli med, så ble alle med likevel. Det var en underforstått oppfatning om at "det er jo hyggeligst om vi er sammen", og alle var veldig fornøyd med opplevelsene i etterkant, og var glade for at de ble med. Men det er utfordrende å bli enige om noe eller å formidle planer og endring i planer, i en gruppe med 14 stykker. Stort sett foregikk det slik at jeg, svigerinne med mann kom med forslag, og resten sa seg enige. Ny kunnskap og info kom til (stengte veier, åpningstider, værmeldinger o.l. ), og planene ble diskutert og revurdert, blant noen, mens andre da var forsvunnet eller opptatt med andre ting, og ikke fikk det med seg, og det blir da satt i gang ulike og motstridende prosesser på hver sin kant. Særlig mannen min og broren hans var litt blindpassasjerer, som ikke engasjerte seg i planleggingen men bare hang med, og fikk dermed ofte ikke med seg hele planen eller hadde helt klart for seg hvor vi skulle og hva som var nødvendig å ha med etc. De ble også litt småirriterte når planer ble endret og de ikke fikk det med seg, selv om det var de som bevisst meldte seg ut av diskusjoner og forsvant når ting skulle planlegges. Jeg følte jeg var et underlig, kvitrende mellomledd, som løp rundt og passet på at alle fikk med seg alt og var klar over hva som var planer, forslag og endringer, for å unngå misforståelser i gruppa. Men det var kanskje den innsatsen som gjorde at ting gikk såpass greit og knirkefritt som det gjorde. Tror uansett ikke at det er noe jeg trenger å gjenta alt for ofte.
Det er vanskelig å finne reisepartnere som er helt kompatible på alle områder, er min erfaring (laid back i forhold til strenge planer, A- eller B- mennesker, dyr restaurant hver dag eller bare spise skiver i utleieleiligheten etc), men vi har løst det på den måten at vi prøver å jenke oss litt i forhold til andre. Det at jeg er ganske laid back, gjør at at jeg ikke stresser så mye med planer og slikt. Typisk har vi i vår familie 3-4 ting som vi gjerne vil gjøre/se/oppleve mens vi er på tur, og så formidler vi det til de andre vi drar med. Hvis de vil bli med, er det topp, hvis de ikke har lyst, men heller vil henge på stranda, er det også helt OK. Hvis de har et forslag til aktivitet som vi vil være med på, er det flott, hvis ikke, dropper vi det. Vi orker heller ikke å reise sammen med noen som forventer sosialt samvær 24-7, men ellers prøver vi å tilpasse oss så godt vi klarer på andre områder. Det jeg har opplevd som mest problematisk, er hvor mye penger man er villig til å bruke utenom fly og bolig. For meg er en del av ferien å slippe å tenke på middag til x- antall personer, og jeg vil derfor spise ute flesteparten av dagene vi er på tur. Vi har ikke råd til byens mest eksklusive restaurant (iallfall ikke hvis vi er i vanlige ferieland som Spania og Italia), men prøver å finne noe med OK mat og OK priser. Da er det litt kjedelig å reise med det paret som velger restauranter med minimum norske priser hver dag (har opplevd det), men også å reise med det paret som overhodet ikke er interessert i å spise ute og som spiser pasta og salat hjemme hver kveld (som vi også må ta vår del av arbeidet med å lage, selvsagt) (har opplevd det også). Familier med veldig kravstore og sutrete barn har vi også droppet.
Vet ikke om dette var gode råd, men det er iallfall erfaringer jeg har gjort meg gjennom flere år der vi har feriert med ulike nabopar og vennepar.
Vi har alltid valgt egen leilighet, jeg blir fort lei av andres unger. For ikke å snakke om andres diva-tenåringer. Vi sluttet derfor å dra på ferie sammen med andre familier i 2013.
Henger meg også på Rine når det gjelder utfordringer når det gjelder nivå på matbudsjett, og i hvilken grad det faktisk ER hyggeligst å lage mat i utleieleiligheten fremfor å spise ute. For meg er det uten tvil FERIE når jeg slipper å gjøre de samme kjedelige tingene som jeg gjør ellers i hverdagen. En utfordrende øvelse kan også være medvoksnes evne til å fylle opp med det man forsyner seg med av basisvarer ment for fellesskapet. Vann, kaffe, toalettpapir...
Og kan også konkludere med at nivå på ryddighet faktisk kan være utfordring når flere familier skal dele samme areal. Det kan for eksempel være en fordel å ikke la matrester stå fremme i land med f.eks insekter (ja, det gjelder selvsagt ALLE land) og det er litt kjedelig når medferierende velger å ta med seg stranda hjem og inn i stua, eller lar bleier ligge litt sånn her og der. Normalt gir jeg fullstendig beng i hvordan folk har det hjemme, men når vi skal bo sammen over tid, kommer av og til vaner og uvaner litt (for) tett på.
Vi liker i grunnen aller best å dra på ferie alene. :sparke:
Når det er sagt, har vi jo vært på fine turer sammen med andre også. Men da ungene var små, var en av utfordringene at jevnaldrende søskenbarn hadde helt andre regler, matvaner og så videre, og det ble litt kræsj. I fjor var vi på tur med et vennepar med små barn, og fordelen da var at aldersforskjellen tilsa at de hadde sine rutiner, og alle ungene skjønte at de små/de store hadde det annerledes enn dem. Men det dukker jo opp overraskelser underveis. Vi var veldig innstilt på å legge opp dagene mest etter de små, at turer ble korte, at det ikke ble sene restaurantbesøk, og at det var enkelst for oss å lage middager f.eks. Men da vi begynte med middagen mens de gikk på badet for kveldsstell, orket vi ikke vente 2-3 timer på å spise. Reisefølget hadde et voldsomt leggerituale, som endre med at de satt på sengekanten til sistemann sov. Jeg sa også på forhånd at den eneste planen jeg hadde for uka var å fylle på en del sommerklær og sko til ungene, og at jeg kom til å ta en effektiv handletur en av dagene. Da jeg sto klar for avreise, vurderte mammaen til småbarna å ta med toåringen, siden h*n bare survet og ville bæres den dagen. Jeg ble nok litt :what:, og de ble ikke med.. (For ordens skyld, vi var med og tegnet og dyttet på huska og så peppa gris og slikt mye av dagene altså, men jeg er ikke helt der at jeg endrer på den ene planen jeg hadde. :sparke:)
Jeg har en del vennefamilier jeg liker veldig godt, men som jeg ikke kunne tenke meg å reise på ferie med. Fordi det hadde betydd at vi måtte tilpasse oss på områder jeg ikke ønsker å tilpasse meg. Når det gjelder den ene familien vi ender opp med å feriere sammen med år etter år, så er det nettopp fordi vi ikke føler at vi trenger å tilpasse oss. Vi er veldig samstemte, både når det gjelder hva vi ønsker å gjøre og hvordan vi ønsker å gjøre ting, vi er på samme nivå når det gjelder pengebruk og krav til komfort og aktivitetsnivå, og ikke minst, vi liker hverandres barn, og barna går godt overens. I tillegg til at feriene er den eneste anledningen vi har til å møtes, siden de bor i et annet land.
En annen ting som er viktig for meg når det gjelder hvem jeg kan reise på ferie med er hvordan de takler det når ting ikke går helt etter planen (noe man ofte må erfare for å kunne vite). Det er grunnen til at jeg aldri mer reiser på ferie med en av mine aller beste venninner og hennes familie. De er typen som henger seg fast i det negative, mugner totalt, krangler seg i mellom og begynner å fordele skyld, og er svært lite løsningsorientert når det dukker opp uforutsette hindringer. Veldig fine folk som jeg er veldig glad i, men jeg kan ikke reise med dem. Dette er en av de tingene jeg liker veldig godt med dem vi velger å feriere med, og noe som gjør at det fungerer så bra. De depper ikke om alt ikke blir som vi hadde tenkt, klandrer aldri noen, de gjør det beste ut av situasjonen, holder humøret oppe, og går løs på oppgaven med å finne en plan B.
En av de beste ferien jeg har hatt noen gang, var med tra andre familier i et leid "lite" (ca 1000 kvm) slott i Frankrike. Vi hadde hver vår leiebil og masse plass til hver familie (minst to soverom til hver)og masse fellesarealer både ute og inne. Og svømmebasseng.
Det yngste barnet var 2, de to eldste var 13 og 14 - resten var gutter mellom 7 og 9 år. VI ble enige om å møtes til felles frokost hver dag før vi dro. Det viste seg at det var veldig bra kokemuligheter på slottskjøkkenet, så vi fordelte middagsansvaret på ulike folk hver dag når vi fant ut at vi alle gjerne spiste middag inne hver dag - fordi ungene likte det og vi voksne likte det. På dagtid gjorde vi litt ulike ting den uken var der - så de fleste lunsjer ble spist ute på farten. Etterhvert som barna ble bedre kjent, byttet vi litt på hvilke barn som var med hvem. Vi endte opp med å være mye mer sammen enn vi hadde planlagt. Dette slottet var stort nok til at det var plass til alenetid for alle som ønsket det - soverommene var digre, og det var masse fellesarealer og mye å gjøre både ute og inne. Prisen delt på fire familier var det ingenting å si på, heller! :lengter tilbake:
Vi delte alle utgifter til mat og drikke på antallet store og små som var med. Funket fint.
Vi reiser VELDIG sjelden med andre, men har hatt noen utenlandsturer med en annen familie. Det er stort sett hyggelig, men vi har en HELT annen økonomi enn dem, og når de da handler inn de dyreste matvarene uten å snakke med oss (for der lages all mat hjemme pga allergier, noe som er helt ok) og forventer at vi skal betale halvparten...vel det skaper et par småvrange øyeblikk. Så vi trives best i egen families selskap.
Har ikke vært på mange slike turer med andre, men kommunikasjon og forvetninger er vel nøkkelen.
Jeg har vært på noen turer med brodern+samboer og mine foreldre, og det har ikke bare vært enkelt. Brodern og dama kan ikke ta en eneste beslutning på hva de vil og skal og sitter mer eller mindre og hvisker til hverandre. GÅD.
Vi reiser oftest alene, men har reist sammen med min storfamilie et par ganger. De er lettvint og vi splitter oss lett dersom vi vil ulike ting. Men vi liker nok aller best å dra alene. I høstferien nå planlegger vi road trip i wales igjen.
Dersom man ikke har reist sammen tidligere, og skal være sammen over tid og tett på hverandre er det i alle tilfeller lurt å avklare graden av planlegging og økonomi på forhånd. Husker jeg var litt stresset da jeg skulle reise med 3-4 andre familier da guttene var små, men det viste seg at vi i det store og hele var veldig samkjørte på leggetid, alkohol og inntak av godis.
Sånn generelt er det fint å ha avtalt en eller to felles aktiviteter, men ellers la det være opp til den enkelte (familie) om man hiver seg med på gode forslag eller dovner seg på stranda. Når jeg blir lei av andres unger, så minner jeg meg selv på at mine unger sikkert er slitsomme de også, for andre. Uforskammet oppførsel blir påtalt uavhengig om det er mine eller andres.
Jeg ville ikke likt å reise på ferie der noen andre skal bestemme hva jeg skal gjøre til en hver tid, men er veldig glad for gode forslag. Det er like trasig å reise på ferie med de uten noen som helst forslag, som sier "samme for meg" til alle innspill.
Vi har bare hatt felles ferie med mannens storfamilie, og da går det i litt løse planer, alle kommer med innspill, vi drodler frem og tilbake og blir enige. Noen felles ting, noen ganger "vi kan ta ungene på stranda, så kan dere få løpt en tur sammen?", litt frem og tilbake med måltidsplanlegging, lage/dra ut/take-away/hvem handler, osv.
Som Pøblis sier: Det er fantastisk om man kan ha et sted med nok plass, også til at man kan trekke seg litt bort fra halloien, inne og ute.
Å, nå fikk jeg lyst på storfamilietur igjen! :hjerter:
Jepp, det var triste greier. Særlig synes jeg det var trist å gå på do på badet som hørte til soverommet vårt. Det var to trinn opp til et slags podium - så man satt liksom på en tronstol. Og hvem vil være opphøyet i en slik situasjon.
Jeg aner ikke om/når de åpner bookingen @floksa. Jeg vet det er populært - vi leide i en høstferie og prisen var veldig gunstig også, så for fire barnefamilier ble det slett ikke dyrt i det hele tatt.
Det så ut som jeg fikk leid det en uke i juli nå, men 36.000 for en uke ble litt i overkant. Vi vurderte det som 60-årsgave til svigersene, men vi er bare seks voksne som skal spleise, så... :knegg:
Vi har to vennepar (der det ene dessverre er skilt nå) som vi har (hatt) felles ferie med og det har fungert bra. Det ene paret reise vi fortsatt med og vi har planlagt sommerferie sammen. Det fungerer bra ettersom vi har ganske like ønskemål, er like laid back og ikke minst at vi trives så godt sammen. I tillegg kjenner vi hverandre så godt så man må ikke være smørblid hele tiden og snakke konstant og om noen er enig med sin partner om noe så kan jeg si det uten å være nødt å trekke den andre til side for at de andre ikke skal høre det.
Det blir alltid litt dyrere ferie enn ellers ettersom de foreslår ting som vi kanskje ikke prioriterer, men uansett vil bli med på når de presenterer det.
Har hatt venneferie som har fungert, og som absolutt ikke har fungert. Ikke fungert - bodde sammen, en familie måtte gjøre noe felles hver dag, og det ble krise da vi ikke ville ut av huset, men ville ta en slækkedag hjemme, uenighet om hva som var "bra nok" av restaurant når alle hadde lavt blodsukker, ulik nivå av hva som var "rent nok", en kid som hadde spesielle preferanser på hva hen kunne være med på og ble stående utenfor osv. Fungert bra når vi bodde i hver vår leilighet i samme anlegg, gjorde ting litt både sammen og hver for oss og gikk ut og spiste middag sammen som "fast opplegg", og hvor det var rom for å gjøre ting felles og hver for seg avhengig av preferanser og økonomi. Betød også at vi som hadde "best råd" avsto fra en aktivitet fordi vi antok at de andre ikke ønsket å prioritere det, og det ble teit at vi gjorde det alene -greit nok.
Ta med noen flere? (Det var det vi gjorde den gangen vi leide. Vi lette etter feriehus, fant slott, ringte venner og lurte på om de ikke ville være med - og vips! hadde vi tidenes slottsferie.) :elsker: Det er 10 soverom der, alle har plass til minst to personer.
Svigerfamilien min er på tur med alle etterkommere etter "svigermormor" hvert år, og i år blir det av ulike grunner to sånne turer. Vet ikke om jeg orker en til. :knegg: Og det er liksom ingen andre der er naturlig å invitere når det er gave til svigerforeldrene mine. Men jeg kan foreslå at neste års tur legges ditt, kanskje.
Jeg er veldig tilpasningsdyktig og med på det meste. Jeg kan til og med dra på stranda (det er ingen selvfølge: Jeg blir aldri brun og har blitt så brent at jeg har fått feber og mistet huden). Har overlevd helt fint med å ha "reiseleder" også - MEN jeg hadde ikke dratt på ferie med de flere ganger.
Det jeg synes er et minimum er at man treffes jevnlig og informerer hverandre om hva som skjer - uten krav til de andre selvsagt. Feks at man med frokosten (eller middagen) sier at "I dag skal vi gjøre x og y, og da spiser vi i byen. Lyst til å være med?" Tror jeg hadde dødd hvis jeg hadde vært på ferie med folk, stått opp og alle hadde vært vekk (altså det hadde vært greit med en lapp på kjøkkenbordet). Hvis vi hadde vært mer fra hverandre enn sammen, kunne det godt hende jeg hadde opplevd det som ok, hvis det feks var rimeligere å feriere sammen.
Pøblisslottet må jo være et glitrende eksempel på det! :D
Jeg tror alle kan ryke utfor å være irriterende reisefølge i de rette omstendighetene: Hvis alle andre er "vi tar ting som det kommer, so what dersom dagen går uten at vi kommer oss på tur", er den ene "jamen, jeg har så lyst til å få mest mulig ut av dagene!" være temmelig irriterende, samme hvor nedtonet hun prøver å gjøre det, og vice versa. (vise? Vice?)
Vi reiser mye sammen med andre, både storfamilien og vennefamilier. Det er helt klart forskjell på hvem vi har de beste feriene med, og vi prioriterer nok familiene som vi klikker best med, både voksne og unger. Når det er sagt er vi nok veldig omgjengelige og tilpasser oss greit uansett, og jeg har vel aldri hatt en ferie hvor jeg har tenkt "aldri mer".
De gangene det fungerer best er når ungene har kjemi, når vi har kalibrert sånn ca forventninger og planer på forhånd, og når det er rom for å finne på ting hver for seg.
Næh, hva skal jeg si.
Jeg er en planlegger. For meg er det minst 50% av ferien å planlegge.
Lese på nett og i bøker, se bilder, sjekke anmeldelser.
I tillegg er jeg rastløs. Kan godt sole meg en halv dag og sitte på fortausrestaurant i flere timer, men ikke hele ferien.
De jeg reiser sammen med er ikke sånn.
Så når vi kommer til destinasjonen er jeg ganske klar på hva jeg vil se. Og jeg elsker å gå rundt i timesvis og se på folkelivet, kjøpe lokal mat og drikke og se på serverdigheter og arkitektur.
Siden de øvrige ikke har planer blir de ofte med meg. Og da blir det ofte ikke helt som de hadde sett for seg. Og syns at jeg bestemmer for mye.
Også får jeg dårlig samvittighet.
Jeg blir gjerne med på det de andre foreslår, men hvis vi for eksempel drar på museum så blir jeg fort lei. Da går jeg en runde også setter jeg meg på kafeen eller utenfor og ser på folk. Da blir reisefølget irritert og avslutter sin del av besøket også.
Også blir jeg skikkelig barnslig når jeg blir sulten, men jeg har heldigvis blitt bedre på å spise mer jevnt enn før. :knegg:
Jeg ser egentlig når jeg skriver dette at vi har for dårlig avklaring av forventninger i forkant, og at reisefølget mitt kanskje er like vanskelig som jeg.
Jeg foreslår at dere legger opp til mer adskilte aktiviteter, og at dere treffes til middag. Så kan dere finne på noe sammen innimellom, men ikke hele tiden.
Jeg har reist på ferie med vennefamilien et par ganger, og det gir ikke mersmak. Det har vært hyggelig, men ikke noe som frister til gjentakelse. Sist gang reiste vi med et vennepar som hadde barn mye yngre enn våre. Det gikk greit, men jeg er glad for at småbarnsperioden er over, ja.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
