Gjerningsmennene (gjerningsguttene?) har ranet til seg airpods og telefoner ved å holde fast og true jevnaldrende med kniv. Gutta er pågrepet og viser seg å være kjenninger av politiet. I en alder av 13 og 14 år.
Jeg vet jo at slikt er tilfelle, men synes allikevel det er skremmende. Hvordan man klarer å være kjenning av politiet i den alderen, og hvilke virkemidler samfunnet har/ikke har til rådighet overfor gjerningspersoner i den alderen.
Jeg er skrudd sammen på en sånn måte at jeg tenker at gutter i den alderen som påfører andre sånne traumer ikke bare kan snakkes i hjel, men her vet jeg at mange er uenige med meg. Er det noen kloke mennesker her inne som har forslag til hva slags tiltak som kan hjelpe så unge "kjenninger av politiet" til å komme på rett kjøl?
Det hadde sikkert hjulpet for en del av dem om de hadde bodd i sammenlignbare hjem som klassekameratene, ikke vært plukket opp av gjengene som aspiranter når de hår på barneskolen, ikke blitt mistenkeliggjort hver eneste gang de går inn i en butikk, hatt foresatte som tok i mot bistand og bekymring fra skole og helsevesen, og ikke blitt lokket med sjukt gode penger (aka veien til et bedre liv) av de som bruker dem som kurêrer og lærer dem opp til å bli gangstere.
Det er for øvrig ganske lett å bli kjenning av politiet når man ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å henge rundt klubbhus og kjøpesenter og så videre.
De jeg kjenner som er i den kategorien er familier hvor skolen har vært bekymret i lang tid, koblet på barnevern osv. Gjerne fra barnet gikk i 3.-4. trinn. De har sine første møter med politiet omtrent på samme alder, skolehverdagen er konfliktfylt, mange strever faglig og er vanskelige å hjelpe. Man jobber og jobber med barnet og ser det går dårligere og dårligere.
Det er også mitt inntrykk. Jeg kjenner dette bare vagt fra siden som nabo og mor til andre i klassen. Dette dreier seg ikke bare om barnet, men hele familier som trenger hjelp og rettledning. Man kan ikke flytte barn fra familier på mistanke og dårlige fremtidsutsikter? Er foreldrene mottagelige for hjelp?
Vi trenger også gode nettverk rundt disse barna. Idrettslag, fritidsklubb, trygge voksne i gatene osv.
I tillegg; eit godt barnevern, GODE institusjonar med tilgjengelige og tydelige voksne, regelverk og forskrift som gir rammer for tvang/konfiskering om nødvendig.
I mi tid på barnevernsinstitusjon måtte eg både levere tilbake konfiskert hasj og høre på ungdomar som avtalte levering over mobiltelefon. No trur eg forskriftene er noko endra i forhold til mulighet for tvang, heldigvis.
Anbefaler å invitere skolens politikontakt (om skolen har) eller forebyggende-avdelingen som har ansvar for skolekretsen til foreldremøte, evt FAU-møte, for å få direkte innsikt i både hva sol er de lokale utfordringene, hva lokalsamfunnet kan gjøre for å forebygge, og hvilke tiltak (og når) politiet og barnevernet kan bruke.
Og det er da jeg lurer på om man burde sette inn tøffere tiltak. Jeg tenker institusjoner hvor det er voksne mennesker som har evne og rettigheter til å stille krav og klare rammer, gjerne kombinert med tilpasset skolegang. Som det ikke er lov til å velge om man skal delta på eller ikke. Ikke fengsler, men et sted med tvungen leksetid, innetider om kvelden, konfiskering av alkohol/narkotiske stoffer, forventning om bidrag til husarbeid osv. Egentlig de rammene som de fleste andre 13-14-åringer forholder seg til, men hvor de har foreldre som tar jobben.
Jeg er jo litt inne i dette for tidene og jeg ser jo at mange av de som er på intuisjon er svært unge. Erfaringsmessig er mye av problemet at vi ønsker frivillighet, og jeg som voksen ser hvorfor. Problemet er vel bare at barna overhode ikke ser det. Derfor "slipper de unna".
Dette finnes jo. Instutisjoner som er små hus med 4-5 barn og mange voksne. Rammene er som i et hjem, det tilrettelegges for skole. De får i tillegg behandling.
Ungdomsavsnittet på Majorstua (de heter noe annet) var på skolen her og fortalte om hvordan de jobber, helt konkret, når de jobber med sånne "kjenninger". Det er ekstremt mye ressurser som settes inn for å få dem på rett kjøl uten at de skal havne i fengsel eller fengselslignende institusjoner så snart de er gamle nok til det, fordi det er, enkelt sagt*, forbryterskoler og virkelig vanskeliggjør det å leve et godt, produktivt voksenliv senere. De jobber med rustesting, avtaler, samtaler, hjemmebesøk, barnevern og en hel mengde med ting. Det er ikke å "prate i hjel", det er på jobbe målrettet på måter man vet fungerer på sikt. Utfordringen er vel at verken politi eller barnevern har i NÆRHETEN av tilstrekkelige ressurser til å håndtere det antallet ungdommer det er snakk om.
Så kommer språk, kulturkollisjoner, utenforskap, radikalisering, den store mengden med papirløse innvandrere som lever utenfor samfunnet, ofte med rus som levevei, i en skala som er vanskelig å håndtere.
Vi har vel som samfunn undervurdert hvor mye integrering krever, både av "oss" og "dem". Det er ikke bare å lære seg norsk og sende ungene på skolen. Det er ikke bare å titte på den fremmedartede naboen og mene at han burde være mere norsk, komme på dugnaden og stille på foreldremøter. Folk trenger mye mer hjelp, og noen trenger nok også mer krav. Og "vi" trenger å bidra mer på grasrotnivå. Her skjer det jo også ting - husflidslag som involverer innvandrerkvinner i hele Norge - få ting samler som å gjøre felles ting sammen! Og fotballklubber rundt omkring strekker seg veldig langt for å få med de som ikke har foreldre som har ressurser eller vett til å gjøre det som egentlig kreves for å være med i en dugnadsbasert klubb. Men langt flere av oss burde gjøre mye mer.
Skolene er ikke utrustet, hverken bemanningsmessig eller på "metode", tror jeg, til å kunne håndtere store kulturkonflikter. Hvordan håndterer man fedre som ikke vil håndhilse, jenter som ikke får ha svømming, gutter som ikke respekterer kvinnelige lærere, krav om bønnerom, familier uten egentlige foresatte, bruk av vold som oppdragelse (hvis jeg klager på guttens oppførsel så får han juling hjemme, hva gjør jeg da?), foreldredialog når barnet er tolk, og hundre andre problemer som jeg tror det store flertallet av lærere ikke akkurat fikk dekket under utdanningen.
Jeg tror dette blir bedre, jeg tror både skoler, ledelse og lærere gjennom "learning-by-doing" finner ut av ting, får det opp i lyset, snakker om det og finner løsninger. Men jeg tror ikke man kommer noen vei uten langt mer ressurser enn det har vært vilje til.
Og så tror jeg at denne debatten har fått foregår alt for mye på FrPs banehalvdel. Hvis man begynner med å si at "det er store utfordringer knyttet til enkelte innvandrergrupper", så får man ikke engang begynt med setning nr 2 "derfor må vi investere mye mer i integrering", før FrP overtar ballen og kjører løpet.
Jeg jobber jo på en av de skolene hvor dette er utfordrende. Det er krevende og tar tid. Vi er godt bemannet med lærere og assistenter. Men vi ser at alt rundt påvirker elevene våre. Nesten ingen går på faste fritidstilbud og mange henger rundt på Tøyen/Grønland uten rammer og regulering. Fritidsklubben er populær, men her er det enkelte foreldre som motarbeider. Heldigvis går det bra med flertallet av elevene våre, men vi har en håndfull vi er svært bekymret for.
Det var godt beskrevet, Polyanna. Politiet hos dere har vært flinkere til å forklare, for det foreldremøtet jeg var på hvor politiet var tilstede var bare svada hvor det ble snakket om invitasjoner til bursdager og "be barna være snille med hverandre". Og særlig siden jeg i ettertid har skjønt at det er snakk om store problemer på skolen, så syntes jeg de kunne formulert seg langt tydeligere. Og jo mer jeg får innsikt i problemstillingen, jo mer føler jeg at en del av de ungdommene som trenger hjelp bare blir "pratet i hjel".
MEN; vi har flyttet, og jeg synes det er helt avsindig hvor kunnskapsløse foreldrene i klassen til snuppa er rundt slike problemstillinger som du tar opp. Da vi bodde i Gamle Oslo var praktisk integrering og samarbeid innunder huden på oss alle. Mange gjorde litt hver og jeg syntes det var helt fantastisk. Så flyttet vi 4 km utover mot markagrensa og så skal vi bruke foreldremøtet på å diskutere om klassen skal reise til Berlin på klassetur, og når jeg tillater meg å minne om gratisprinsippet i norsk skole så kommer de med utsagn av typen "ja, men ungene her har jo vokst opp med å gå tur i Østmarka, så skoletur dit blir jo bare tull". Klarer de ikke å se at ganske mange av ungene i den klassen trolig aldri har vært i Østmarka annet enn når de har vært på skoletur?
Da er det kanskje ikke så rart at ting blir så segregert.
Og så tenker jeg at ansvaret for at dette har fått foregå sånn på FrPs premisser kan fordeles jevnt utover. For det er ikke lett å si setningen "det er mange utfordringer knyttet til innvandring...." /"utfordringer i Groruddalen..." eller hva som helst, uten at det blir reagert ganske hissig tilbake med "DET ER DET VEL IKKE!" eller noe som høres ut som det. Det er en debatt som blir polarisert kjempefort. Merker det selv, at jeg hopper i den ene grøfta om jeg diskuterer med noen jeg syns er naivt positive og i den andre om jeg diskuterer med noen jeg syns bruker FrP-retorikk. :gal:
Jeg syns et godt eksempel er denne berømte Grorudrapporten, som ble lagt frem som en ren gladsak ("folk trives KJEMPEGODT i Groruddalen! INGEN PROBLEMER HER!!!"), selv om tallene, om man går helt ned i tallmaterialet, OGSÅ viser veldig alarmerende trekk som blir underkommunisert - som at den mest voldsutsatte gruppen i hele Norge er hvite gutter på ikke-hvite skoler i Groruddalen. Så ender folk som føler på DE utfordringene på kroppen, på sine egne barn, med å rope om getto og masseflukt og det er jo heller ikke sant. Og i hvert fall ikke konstruktivt.
Hvordan skal du gjennomføre tvungen leksetid da? Verken forventninger eller innetid eller tvungen leksetid er nødvendigvis spesielt virksomt med en gruppe det har gått såpass langt med. For man kan ikke bruke tvang (normalt sett). Man kan bo i institusjon uten at de er i stand til å få deg på skolen, få deg til å stå opp, får deg inn om kvelden. Om du allerede er på et eller annet kjør, er det ikke akkurat sånn at det bare er å si "du har ikke et valg". For hvilke virkemidler kan man bruke hvis ungdommen likevel ikke gjør det man skal?
Jeg sier ikke at ikke institusjon eller andre drastiske tiltak kan være rett, men dette er utrolig komplekst.
Jeg var litt på galt spor som tenåring og har bodd på en slik institusjon. For meg fungerte det supert, jeg trengte bare voksne som så meg. For andre ble institusjoner bare en mulighet til å bygge nettverk med andre ungdom som var på galt spor.
Dette er utrolig vanskelig å diskutere egentlig. Det er lett å trå feil og som oftest ender det i en politisk diskusjon for eller mot FrP, og vi har ulike oppfatninger av problemet.
Jeg som bor et lite tettsted på Vestlandet leser kun om slike tilfeller i avisen, og tenker at dette er ikke bra nei....
12-13 åringer er så utenforbi min fatteevne at barn kan gå med kniv og rane jevngamle i Norge, det er slik vi hører om i sør-amerika. Det er en problemstilling vi ikke kommer til å føle på kroppen, og derfor lett å dra populistiske løsninger.
I en optimal verden så må man jo gå på enkelt individet, noen 13 åringer trenger bare å skilles fra andre 13 åringer, mens andre trenger nok 2-1 oppfølging over lang tid. Man må bruke ressurser på å forebygge og å verne borgere mot potensielle farer. Jeg mener barn må ut av hjemmet der det ikke finnes vilje og styrke til samarbeid. I mange tilfeller "kjenner man lusa på gangen" og aner tidlig hvilken retning barnet vil utvikle seg.Da bør man inn med tidlig innsats og fjerne barnet fra miljøet som ikke er bra før barnet har fått et langt kriminelt rulleblad. Men det må ressurser,penger og kompetanse til.
Ok, jeg mener om det er ressurser, kompetanse og penger er tilstede så synes jeg det er en bedre løsning, enn å la barnet bo hjemme der det ikke er styrke og vilje til samarbeid om å komme ut av kriminelle miljø. Men det er min mening. Nå er jo problemet at det ikke er nok sterke fosterhjem og ressurser i institusjoner.
Da PP ble født, delte jeg rom med en ung førstegangsfødende fra ett av landene hvor noen av ungdommene raser skikkelig utfor, kommer fra.
VI snakket ikke så mye sammen - på grunn av språket. Men hun spurte meg om mannen min hadde førerkort - og jeg svarte ja. Du er HELDIG, sa hun til meg. Men jeg har jo førerkort selv. OG universitetsutdannelse. OG en god jobb. Min tilværelse er så himmelvid fra hennes at det kan være vanskelig for oss å forestille oss i hvor stor grad, når man ikke ser det annet en helt fra utsiden. OG veldig vanskelig for henne å forstå hvordan vi lever. Jeg tenker at hun ikke var noe unikt tilfelle. veldig mange som kommer til Norge, forstår ikke særlig av hvordan vi lever, hvordan utdanningssystemet fungerer, eller hvordan et samfunn som vårt fungerer. Jeg har ofte tenkt på hvordan det har gått med den lille gutten hennes. han fyller snart 17.
Jeg vet at man jobber godt og bevisst med dette i bydeler i Oslo hvor det er mange med en annen kulturell bakgrunn. Men jeg vet også at det er mange som overhodet ikke forstår hvor store disse forskjellene er. Og måten noen politikere polariserer denne debatten på, er jo overhodet ikke produktivt for å faktisk komme frem til gode løsninger.
jeg er flyktningceguide for en ung jente. Hun går på videregående, men strever veldig med grunnleggende forståelse av språklige nyanser - og har et tankesett som er helt annerledes enn vi er sosialisert til og vant til her. Samtalene våre er forøvrig de eneste hun har med nordmenn utenom skolen. Nettveret hennes består av kvinner fra landet hun kommer fra, de eldste kvinnene er lederskikkelser som de andre ser opp til - og lytter til. Men disse kvinnene har ingen utdanning, de snakker veldig lite norsk, og de har tatt med seg normer fra hjemlandet som de prøver å leve etter her.
Å skulle reflektere rundt etiske spørsmål eller drøfte i en norskoppgave, er veldig vanskelig for jenta jeg er guide for. Hun har gått tre semestre på skole før hun kom til Norge og begynte på videregående. Hun gjør så godt hun kan, men hun trenger hjelp og verktøy for å forstå samfunnet og hvordan det virker.
Mange kommer til Norge og er analfabeter - så får de barn og så klarer de ikke å forstå hvordan (og noen ganger hvorfor) barna skal følges opp. De har lite forutsetninger til å forstå det norske samfunnet, hvordan vi lever og hvordan utdanningssystemet fungerer. jeg har møtt mødre som har vært fulle av ærefrykt fordi barna deres faktisk kan lese.
For mange familier er forskjellene mellom dem og etniske nordmenn vanvittig store.
OG når det gjelder 13-14-åringer som har rukket å bli kjenninger av politiet, så er det klart at det helt sikkert er mange som har sett hvilken vei det bar med dem mange år før de endte opp som hardbarkede ungdomskriminelle. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg tenker også at frivillighet ikke alltid kan være løsningen. Særlig ikke hvis det handler om familier med veldig lite ressurser som ikke forstår hverken probelamtikken eller har evne til å tilby helt grunnleggende ting vi tar som en selvfølge at foreldre gir til sine barn i oppveksten.
Kun 7,3 millioner skal til for å lage daglig fritidstilbud til 4500 unge i Groruddalen. Og det ga resultater, men artikkelen og resultater finner jeg ikke.
Barna etterspør tilbud og kontakt med voksne som alternativ til å henge, og kanskje bli sysselsatt av eldre kriminelle.
Jeg er svært enig i at det er en rekke tiltak som bør settes i verk tidligere slik at man forhindret utviklingen av mange ungdomskriminelle, men spørsmålet mitt med tråden var litt hvilke reaksjonsmetoder man har og faktisk bruker overfor de som har havnet helt galt ut. Jeg synes stadig jeg leser i avisen at politiet føler at de står helt maktesløse fordi de kriminelle er under lavalderen, eller er dette bare FRP-propaganda?
Politiet har ikke så mange virkemidler når de er under den kriminelle lavalderen, men det er flere etater og kommunale avdelinger som jobber intenst sammen om tiltak som kan gjøres. SLT-koordinator, utekontakten, barnevernet og rektorene og FAU på skolene for eksempel.
Ofte er barna/ungdommene forbi det stadiet hvor det i seg selv vil hjelpe, innen de blir kjenninger av politiet. Da de var på det stadiet hvor det kunne hjulpet, var ikke de juridiske vilkårene for omsorgsovertakelse oppfylt (eller i hvert fall dokumentert oppfylt).
Man skal - og det mener jeg er riktig, men ressursene samsvarer ikke med behovene - strekke seg langt før man vurderer å flytte barn fra familien. Også når familien har omfattende utfordringer. Det har flertallet av familiene til disse barna. (Tidvis er også den barnevernfaglige vurderingen at enkeltbarnet vil ha det bedre hjemme enn et annet sted, mens de samfunnsmessige hensynene taler for at omgivelsene vil ha det bedre om barnet flyttes bort fra nærmiljøet - men det er ikke et hensyn som ligger i barnevernets mandat. Der har man en del diskusjoner mellom lokalt politi og lokalt barnevern).
Ellers opplever jeg ikke at det er noen i systemene rundt som mener ting skal snakkes i hjel. Det er en tabloidisering.
Der snakker de om et forslag fra politiet om å innføre "innetid" og andre straffereaksjoner som innebærer begrensninger i bevegelsesfriheten for slike "kjenninger". Å kunne vise dem bort fra enkelte belastede steder, for eksempel.
Jeg lurer på om det - i tillegg til de forebyggende tingene og tiltak i hjemmet og avtaler og oppfølgning - også burde vært brukt reaksjoner som er i gaten fotlenke og begrensninger i bevegelsesfrihet? En av utfordringene er jo at disse ungdommene blir "helter" for småguttene - det ville kanskje blitt godt og grundig punktert om "heltene" måtte gå hjem klokken 8, og ikke fikk gå hvor de ville?
Teknisk burde det vært lett å få til, bare man FOR ALL DEL IKKE setter politiets IT-folk på saken...
Det vil gjøre mange unge barn kriminelle og det vil være gråsoner og kreve tett oppfølging av politi for å finne ut hvor kriminelle de er og hvor lenge de skal sone. Det er også slik at kriminelle er helter og unger er læregutter. Om heltene straffes får de kanskje bedre tid til å jobbe med rekruttene. Og avmakten i denne gruppen kan øke, mange har for få gode rollemodeller.
Jeg er mer på å snakke, infiltrere og bruke masse tid, og tolker om nødvendig for å få kontakt med hjemmene.
Den skjønte jeg ikke? Hvorfor blir de kriminelle av restriksjoner - det er vel det at de har begått kriminelle handlinger i årevis som gjør dem kriminelle?
Tett oppfølgning tror jeg ikke man kommer utenom.
Hvordan får de bedre tid av å få mindre tid "på gata"?
Må bare få kommentere den seneste forsiden til Aftenposten. Det er altså ikke sånn at flertallet av ungene på Mortensrud har kriminelle som idoler. DET ER NOEN FÅ! Arghh.
Jeg bet meg merke i en setning i Aftenposten forrige uke. Den går på tverretatlige hjemmebesøk. Jeg synes det høres ut som noe lurt. At man jobber med familiene til disse barna for å få dem mer på banen og trygge/styrke/lære opop dem eller hva de nå trenger for å bli tydeligere foreldre.
"– Tverretatlige hjemmebesøk hos familier har vi gode resultater med, for noen, sier SALTO-koordinator Hege Hansen."
Herfra: www.aftenposten.no/osloby/i/vQnEyj/Rektor-pa-Mortensrud--Barn-helt-ned-i-tiarsalderen-har-kriminelle-som-forbilder?spid_rel=2
Jeg har selv mang en gang ønsket kurs og opplæring i å være forelder. Noen som jobber tett på hjemmet over tid.
Jeg tror vi har behov for mer tvang i samfunnet (barnevern, psykiatri etc). Vi har hadde tidligere alt for stor grad av tvang (tenk bare på de som ble tvangssterilisert og lobotomert ...), men nå er graden for lav. Det gir bare "snakkeløsninger" (som er den første og viktigste løsningen, men den må på plass før de er blitt "kjenninger") og kriminelle. En av to grøfter.
Så det var ikke justisministeren de så som idolet, da? Siden det var han som var på bildet. (OK, litt plump, men det var første tanken jeg fikk. Husk at graden av kriminelle på stortinget i FrP er høyere enn blant innvandrere :nemlig: )
