Hvor stor bolig har du, diskuteres i en annen tråd. Hvor stor bolig tenker du å ha når barna har flyttet ut?
Hva tenker du om det? Tenker dere å beholde stort hus når barna flytter ut? Er et (del-) motiv for å fortsette å bo i stort hus at barna skal bo hos dere jevnlig på ulike besøk?
For min del tror jeg ikke jeg orker å sitte med et stort hus med tanke på mulig B&B om kidsa kommer. Det er både arbeid og kapitalbinding å sitte med stort hus. Da får de heller leie seg inn på campingen, vandrerhjemmet eller hotellet, om de trenger noe mer enn kontoret-come-gjesterommet, som jeg kanskje vil ha i leiligheten min. Mange gjester kan vi sikkert ha, og da bestiller vi lokale eller har det på restaurant. Tenker jeg nå, ihvertfall.
Har ikke tenkt så mye på akkurat denne problemstillingen. Men generelt er jeg ganske allergisk mot frasen «dette har vi gjort for deres skyld». Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, i lengden. Det kan skape bitterhet hvis man ender opp med å få mindre besøk enn man har sett for seg. Jeg tror på at man får det bra hvis man er bevisst på å gjøre ting man føler man kan stå inne for. Blir man boende i et stort hus fordi man selv liker det best, det er det jo helt innafor.
Vi har en ikke særlig stor leilighet nå, og kommer i alle fall ikke til å flytte til noe mindre når Poden flytter ut. Men nå har jo vi bare ett barn og kommer ikke til å trenge så mange gjesterom for at han skal kunne komme på besøk.
Jeg regner med at vi kommer til å gjøre litt om på hans del av leiligheten når han har flyttet på ordentlig, slik at vi kan utnytte plassen mer selv. Men det å ha gjesterom er jo ett av behovene våre, så det skal nok være plass til ham.
Huset vårt er ikke spesielt stort, så jeg tenker at vi bor her så lenge vi trives med å bo på to plan. Kommer ikke til å kjøpe større hus for å få plass til barnebarn og sånt heller. Når gutta flytter ut så vil vi sitte med tre soverom ekstra, så vi har mer enn nok plass til besøk.
Usikker. På sikt ser jeg for meg å flytte til en forholdsvis stor leilighet. Vi kommer sannsynligvis til å bo i Spania deler av året og trenger da ikke stort hus hjemme. Vil ikke ha for liten plass heller da, vil ha plass til at arvingen med potenisell famiie kan komme på besøk (kommer jo til å komme an på hvor hun bosetter seg også)
Er stadig i tenkeboksen på dette. Yngste flytter ut om få år, og da vil vi sitte med et stort hus med mange tomme rom (har fem soverom + gjesterom) Allerede i løpet av sommeren flytter to av barna ut og vi blir bare tre til høsten. Huset vårt fra 69 har også oppussingsbehov, begge badene må tas etter hvert og det er dyrt. Leker med tanken om å flytte til en mindre og nyere leilighet når vi bare blir to.
Jeg har allerede flyttet i leilighet, hadde nok ventet til minste flyttet ut under andre omstendigheter. Etter at de flytter synes jeg ikke det er naturlig å ha dedikert plass til dem.
Eldste flyttet i høst og er bare hjemme i ferier. Hun har tilbud om seng når hun kommer hjem, både hos meg og hos sin far. Hos meg må hun låne lillesøsterens rom.
Mannen vil bli i huset, mens jeg har lyst til å flytte til noe mindre og enklere. En av årsakene for min del er at ingen av oss liker vedlikeholdsarbeid på gammelt hus, så det vil frigjøre mye tid (både dårlig samvittighet for alt vi burde gjort og det vi faktisk gjør). Mannen mener at betydningen av å komme på besøk i barndomshjemmet betyr mye, og vil beholde det av nostalgiske grunner og for barnas skyld. Vi diskuterer fortsatt, så får vi se hvordan det går. :knegg:
Jeg flyttet fra veldig stor enebolig med diger hage og stadig vedlikeholdsbehov til splitter ny vertikaldelt tomannsbolig uten hage men med stor veranda og terrasse for snart to år siden etter at mannen min døde. Orka rett og slett ikke å sitte med det svære, gamle huset (type 350 kvadrat og 2,5 mål tomt) alene.
Eldste flytter ut til høsten, om ett år er nestemann ferdig med videregående og trolig på vei ut og yngste har ett år igjen på ungdomsskolen.
Jeg er strålende fornøyd med løsningen jeg har nå. Huset er på brutto 158 kvadrat, netto ca 140. Jeg har nok plass her til at alle kan komme på besøk samtidig, men ikke større hus enn at jeg «bruker» rommene i det daglige.
Klart det blir trangt dersom alle tre barna skulle ønske å besøke meg samtidig med eventuelle partnere og barn, men det ordner seg sikkert. Jeg har både foreldre og to brødre i byen her med god plass, så kan sikkert få hjelp med overnatting de få gangene alle er hjemme samtidig.
For meg er det viktig at jeg kan ta imot barna på besøk, men samtidig skal jeg ikke sitte på et alt for stort hus bare fordi jeg trenger mye plass noen få dager i løpet av året.
Vet ikke, men huset vårt egner seg ikke for noen som er dårlig til bens ellers er det topp å bo her. Trives veldig godt med naboene, og nærmiljøet ellers.
På én måte synes jeg det blir absurd at vi skal sitte på en bolig hvor vi i dag bor fem personer, når vi kun er to. Men samtidig ville jeg syntes det var utrolig leit hvis barna flytter langt fra Oslo, og ikke kan bo hos oss hvis de er på besøk.
Mine foreldre flyttet til et lite hus med kun to soverom da vi flyttet hjemmefra. Og nå blir det jo slik at det er vanskelig for oss å komme på besøk, når vi fire må stue oss inn på et knøttlite rom, sover dårlig og det oppleves som ganske styrete. Da ser jeg jo at foreldrene mine taper på det - de får mindre besøk av barn og barnebarn enn de ville fått med større hus. Så det betyr jo noe.
Nei, jeg vil selge og flytte i noe mindre (leilighet) når Lillebror forlater redet. Egentlig kunne jeg gjort allerede nå, men det er sjelden noe å få tak i riktig skolekrets. Jeg er veldig pragmatisk til sånt, og har ingen planer om å holde på (tungvinne) materielle ting fordi barna synes det er "så koselig". Der jeg bor (og pappaen bor) defineres som hjemme, og jeg har brukt så store deler av de siste 20 åra på tenke på andre enn meg selv, at nå er det snart på tide å ta valg som JEG ønsker meg.
Jeg tenker nok at vi selger huset når ungene er ute av redet, men det er mange år til og vi kan fint ombestemme oss. Jeg ser for meg at vi kjøper et rekkehus med tre soverom slik at vi har mulighet til å ha litt overnatting, men hvis ungene gjør som sin mor og blir værende i byen, trenger de jo ikke å sove hos foreldrene sine.
Jeg tenker vi blir boende en god stund selv når de har flyttet ut. Vi kan leie ut en del, da vil det hjelpe på økonomi og ikke holde på plass vi ikke trenger. På den annen side vil det å leie ut føre til at vi må bo tettere på hverandre når de er her. Vi bor nok i alle fall her mens de studerer. Da ser jeg for meg at de fortsatt har behov for å oppbevare ting og ha litt mer armslag her hjemme enn på hybel.
Jeg vil flytte i enklere leilighet med heis i god tid før jeg er tvunget til det. Jeg drømmer litt om å bo midt i byen i nærheten av en diger park. Vi får se.
Jeg har en del slekt som bor et stykke unna, og som må overnatte når de kommer på besøk. Slik vi bor nå er det vanskelig med lengre opphold siden vi ikke har gjesterom. Så jeg har tenkt en del på det å flytte til et lit større sted. Samtidig trives vi kjempegodt i leiligheten her vi bor, både med området, borettslaget og selve leiligheten. Og 90% av tida har vi jo ikke overnattingsgjester, så det er jo litt rart å velge leilighet etter unntakene, ikke hverdagen. Men igjen, det hadde vært veldig hyggelig å kunne ha søsknene mine boende på besøk, sammen med familiene sine. Det går ikke i dag.
Når Hiawata flytter vil vi fremdeles ha rommet hans, så om han flytter langt av sted vil det være plass til ham, og en kjæreste i allefall. Om han ikke flytter langt av sted kommer han vel ikke til å overnatte uansett.
Jeg vil gjerne ha plass til at de skal kunne komme på besøk, være her i jula og komme hjem med alle barnebarna de skal gi meg. :nemlig:
Men til det trenger vi ikke så stort hus som det vi har nå, så jeg funderer en del på hva som vil være et passe hus til våre behov med tiden. Det kommer jo veldig an på hvor de bosetter seg til slutt også, og det tar det jo tid før man vet. Det er forskjell på om de bor her i Oslo, om de bor en kjøretur unna, eller i en annen landsdel.
Jeg tittet bort på svigermor da hun satte seg ned et sjeldent øyeblikk da vi var der, og hun satt så hjertelig LYKKELIG i sofaen og så seg rundt i stua, på barn og barnebarn overalt, små som lekte med store, unger som sprang inn og ut, og jeg tenkte at "det der, det vil jeg ha!"
Jeg er jo alene med to og ser ikke for meg å bo i dette huset med tomt på et mål, mye å skuffe om vinteren og mye hagearbeid.
Har nok lyst på noe mer lettvint, men ikke nødvendigvis så mye mindre. Det må ha gjesterom. Har mor, stemor og stefar i byen. Min bror og hans familie har hytte her, så det er nok kun mine barn som kanskje vil trenge å overnatte om de bor eller studerer utenbys.
For meg er det ikke noen aktuell problemstilling i og med at vi bor på kun 69 kvadrat som det er. :knegg:
Når det er sagt, har jeg egentlig lyst til å bo i sentrum - nå bor vi litt utenfor. Hvis det skal gå måtte jeg gått ned fra tre til to soverom for å ha råd. Kan godt hende jeg gjør det på sikt, men jeg blir nok her de første årene etter at de er ferdige med videregående (ett år igjen). Så lenge vi er i en situasjon der ungene kommer hjem store deler av sommeren for å jobbe, trenger vi tre soverom. Kortere besøk kan vi nok takle med to soverom.
Så er det jo det da, at hvis begge ungene etablerer seg sørpå etter studiene, vet jeg sannelig ikke hvorfor jeg skulle bli boende her oppe ...
Alle våre har flyttet ut og vi har også fått avklart at ingen vil overta dette huset. På en måte er det litt trist, deres oldeforeldre bygde huset mer eller mindre selv og av materialer som i hovedsak var hans farsarv og tatt ut i skogen på gården han kom fra.
Men nei, vi kommer ikke til å sitte med huset for barnas skyld, men vil sannsynligvis ende opp med et gjesterom eller to når vi flytter om et år eller tre. Vi kan/vil ikke velge bolig for resten av livet for at avkommet kanskje flytter langt unna.
Tenker at det er noe vi får se an når barna har flyttet ut og vi ser hvor de etablerer seg. Jeg har ikke noe akutt behov for å flytte til noe mindre om 10 år nå iallefall, men vi må jo også se hvordan helsen holder seg. Det skal sies at vi ikke bor i et kjempedigert hus nå og jeg vil jo gjerne ha plass til å kunne feire jul her hjemme. Jeg tror jo også at vi gjerne kan se for oss å ha plass til egne hobbier og litt mer oppbevaring enn det vi har nå og at barnas soverom sikkert kommer til å bli til flerbruksrom og ikke kun tomme soverom som venter på at vi skal få besøk.
Endelig et spørsmål jeg ikke behøver å tenke på. Vi eier fem bolighus som står i klynge. Og kan velge hvilket vi vil ha til alderdommen. Også kan vi ha et hus stående til gjester slik vi har i dag. Livet på landet ass :hjerter: Bare ikke tenkt på vedlikeholdsbehovet, jobben med utleie og gleden ved å ha svigerfamilien tett, tett på :rørt:
Kommer nok ikke til å flytte et sted uten et gjesterom, men siden vi bare har ett barn, går det nok bra. Her vi bor nå, er det egentlig alt for stort til oss tre (300 kvadratmeter), men jeg elsker plassen og blir nok boende så lenge vi ikke flytter utenlands igjen. Gjør vi det, holder det nok med en leilighet som er halvparten så stor som den vi har nå.
Vi har stort hus, vi er ikke klare for å bo i leilighet. Vi jobber begge hjemmefra og har hvert vårt kontor og jeg har "plasskrevende" hobbyer.
Ungene har ytret ønske om å bo hjemme en del år til, når de flytter ut at vi mulighet til å leie ut. Men om 15-16-17 år, så er jeg kanskje klar for leilighet, jeg ser bare ikke for meg hvordan jeg skal få plass til alt jeg ønsker å drive med...
Så størrelse på bolig har flere sider. Utsikt, luft rundt meg, stor nok plass så vi ikke sitter oppå hverandre, mulighet til å lukke døren og sitte i mitt eget univers, ungene får gratis bomulighet så lenge de studerer.
Ønsker å ha gjesterom så vi kan ta i mot unger og evt barnebarn også ja.
Jeg og kjæresten min er særboere nå, med til sammen tre barn. Vi planlegger å flytte sammen om noen år, og da er planen å bytte inn min del av tomannsbolig og hans leilighet med et stoooort hus. Med god plass til barn og etter hvert barnebarn. Så vi har lyst til å gå motsatt vei, mye pga at vi savner «stor kjernefamilie»-huset nå.
Jeg har nesten ti år mellom mellomste og yngste, og ser for meg at hun lille og jeg kommer til å flytte til en leilighet med gjesterom når begge guttene har flyttet ut. Men jeg har også lært at det er klin umulig å planlegge noe som helst så langt frem i tid, så vi tar det som det kommre. :knegg:
Er veldig usikker. Vi er veldig i tenkeboksen på "skal vi flytte"? Vi flyttet hit vi bor nå da vi oppdaget hvordan skolekretsen der vi bodde så ut. Flyttet inn i et strøk som var nydelig for barnefamilier. Veldig ... eh ... "tett, varmt" - høres så rart å si slik om et sted, men det er på en måte "lite" i en stor by. Liten, fin barneskole og relativ liten ungdomsskole. Men svær vgs.
Jeg har lyst til å bo i by i leilighet igjen (det vi flyttet fra), men det er litt tidlig da ynste ikke er ferdig på ungdomsskolen.
Mamma og pappa flyttet i enkel kårbolig med alt på ett plan og bare 2 soverom. 2 av 3 barn bor andre steder i landet og vil gjerne være hos dem i ferien. Det går på et vis fordi min søster ikke har familie og finner seg i å sove på stua og vi fire klarer å skvise oss inn i ett rom. For noen netter av og til går det fint, det viktigste er at de har et lettstelt hus i hverdagene og at vi kan være sammen alle sammen av og til. For meg har det betydd så mye å kunne være hos mamma og pappa i ferier, at jeg vil ha plass til begge mine barn med sine familier hvis de flytter vekk herfra. Blir de boende her, vil jeg ha en lettstelt leilighet med ett gjesterom.
Nå er vår minst 4,5 måneder, så forventer å ha hjemmeboende barn i ca 20 år ish til.
Huset vårt er på 170m2 med skråtak i 2etg. Flyttet inn for 5 år siden da huset var nytt. Vi stortrives med nabolaget/tettstedet.
Tenker vi fint klarer å fylle opp huset med å omgjøre barnerom til hobbyrom og gjesterom. Vi kommer nok til å bo her så lenge helsen gjør det mulig å fly trapper.
Av prinsipp (egne) bor jeg aldri i boliger fordi andre kanskje skal sove der/ feriere der. Det kommer til å gjelde når unga har flyttet ut og. Da tenker jeg leilighet med vaktmester.
Enig! Så sant ikke noe spesielt skjer vil vi beholde ungenes barndomshjem, sånn at de kan komme hjem om de skulle bosette seg langt unna. Dessuten elsker jeg hjemmet mitt og selv om det blir digert når ungene er ute ser jeg ikke for meg at vi flytter herfra.
Vi har ikke spesielt stort hus, 155 kvm på 2 plan. I teorien kan vi bo her så lenge vi kan gå en trapp, og fordelen er at den har direkte inngang fra garasjen.
Jeg har lyst å flytte til sentrum så snart vi kan, og få en litt mindre leilighet der. Men mannen har plutselig begynt å si at vi like godt kan bli boende.
Jeg tenker at vi uansett kommer til å ha et sted med 2 gjesterom (eller i hvert fall 2 rom ekstra med en seng).
Vi vil ha bolig med plass til besøk av barn og ev barnebarn, og det er det som gjør at vi ikke finner noe nytt som passer oss. Vi har fire barn og da holder det ikke med tre soverom.
Derfor blir vi boende i et altfor stort og krevende hus inntil det perfekte huset/leiligheten dukker opp.
Vi har ikke stort hus, 136 kvm på tre plan. Men pga alle etasjene regner vi med å flytte etter hvert, kanskje når barna er over 25 eller så. Vi bor i et meget dyrt område, så det er ikke lett å bytte inn huset med en leilighet med ok plass.
Vårt hus er ikke veldig stort, vi har ca 120 kvadrat. Jeg regner med at vi blir boende. Uansett er det langt frem. Selv om jentene begynner å bli store så regner jeg dem litt som "hjemmeboende" så lenge de studerer og ikke har etablert seg. Vi har avtalt at så lenge skal rommene deres stå klare til dem.
Huset er upraktisk med trapp. Men så lenge vi klarer å gå i den, så ligger den i et greit strøk, med god kollektivtilgang og en passe lang gåtur til butikken. Jeg ser for meg at vi også kan ha en god pensjonisttilværelse i det huset.
Vi driver å bygger på huset nå og får en ganske stort hus når det blir ferdig. Ungene begynner å bli ganske store, men jeg tenker at når vi får det huset sånn som vi vil nå og bruker så mye tid og energi på det huset, så skal vi jammen bo der mange år også. Huset ligger en fin plass og fint uteområde når det blir ferdig. Nå bygger vi på en hel etasje til, sånn at ungene mine får 3 soverom, loftstue og bad. Kjæresten har også 3 unger, selv om det bare er ei som bor hjemme har vi stadig mye besøk. Ikke så mye overnattingsbesøk, men synes det er hyggelig å ha plass til det senere selv om unger flytter ut. I alle fall en god stund. Og jeg ser for meg at ungene mine vil bo hjemme lenge. I alle fall to av dem tipper jeg, og da må jeg ha litt god plass.
Ettersom jeg nettopp har flyttet i leilighet med livsløpsstandard så kan det godt være at jeg blir boende her, selv om jeg strengt tatt ikke har behov for tre soverom når barna en gang flytter ut.
Det er viktig for meg at jeg har plass til at vi kan ha middagsselskaper hjemme hos meg, så stuen må være stor nok til det. Hvis barna flytter såpass langt unna at de har behov for å overnatte når de besøker meg så må jeg ha plass til det.
På den annen side så er jeg separert, og ser ikke bort fra at jeg møter en ny mann på ett eller annet tidspunkt. Så hvem vet hva fremtiden bringer? :popcorn:
I har bodd i lite hus i mange år (150 kvm) og. Or nå i stort hus (380 kvm, men disponerer 300 av dem). Jeg har sett hva det kan gjøre å ha liten plass til overnatting til ARN med familier når det er besøk. Ofte vil de komme hjem samtidig (jul, sommer, påske, konfirmasjoner osv) og da vil jeg ha plass til dem. En føhel familie på ett rom kan være utfordrende. Om alle tre bosetter seg her i byen ser jeg nok ikke behov for vårt hus da. Men jeg tenker at vi godt bor der vi bor i maaange år til.
Jeg synes i alle tilfeller det ikke bør være noen automatikk i at en må flytte til noe lite og lettestelt når barna flytter ut. Svigerforeldrene mine oppe i 80-årene bor fremdeles i det store huset sitt, og vedlikehold og hagestell har gitt dem masse glede og holdt dem i god form fram til nå. Det ønsker jeg for oss også. Jeg elsker tanken på masse besøk av både familie og venner og liker tanken på ha ha rom til overnatting for barn og barnebarn og til å samles på godt med plass. Men vi bor ikke i et kjempehus som det er - jeg vet ikke en gang hvor stort det er, ca 150 kvadratmeter.
Jeg vet ikke hva vi kommer til å gjøre når alle ungene har flyttet ut. Vi har kjøpt hus med leilighet for at det ene barnet skal kunne bo for seg selv, men med oss rett i nærheten. Hun bor i leiligheten med sin lille familie. Resten av huset blir pusset opp med livsløpsstandard slik at vi i teorien kan bo der til vi må bo et annet sted enn hjemme.
Hvis jentungen flytter fra leiligheten så kommer den til å bli leid ut til noen andre og da har vi ikke plass til at alle barna får hvert sitt soverom hvis alle kommer hjem samtidig. Nå er sjansen liten for at det ene barnet som har flyttet ut kommer til å bosette seg i en annen by, og ikke blir det barnebarn fra den kanten heller så det går nok fint.
Jeg vil ha plass til barn og barnebarn, men jeg vil ikke la det gå på bekostning av muligheten til å klare oss selv, vedlikehold, mulighet til å reise osv i alderdommen. Jeg har behov for å kunne tenke på meg og min mann etterhvert også.
Vi bor jo 5 stk på «bare» 100 m2 nå - men har 4 soverom og tenker at dte ikke hadde vært noe problem å ta i mot folk på besøk på gjesterom. Hvis det kun er meg og mannen som bor hjemme så vil jeg jo legge opp til at alle rommene kan egne seg som gjesterom/ha overnattingsmuligheter. Det blir vel sikkert hobbyrom eller tv-stuer osv på sikt det da. Å dimensjonere bolig for at 3 voksne barn kommer hjem med partnere og en haug med barnebarn samtidig er ikke aktuelt.
Vi har også en hytte i nærheten av der vi bor så vi har mye plass der og.
Foreldrene mine har kun ett gjesterom i huset sitt og der er det ikke engang plass til min familie (ikke 5 senger). Det er litt problematisk faktisk siden de bor 50 mil unna.
Mamma og pappa bor i en stor enebolig de på ingen måte har brukt for. Vi sover aldri over, jeg og brødrene mine bor mellom 10-30 minutter unna. Pappa brakk lårhalsen for 4 år siden, og måtte fjerne den ene hoftekula. Mamma klager over at hun må gjøre alt hjemme, men flytte det skal de ikke. To gæmliser på 250 m2 er tullete når den ene ikke får gjort noe verken ute eller inne lenger.
Mamma kjøpte leilighet med to gjesterom da hun etablerte seg på nytt. Nettopp for å kunne ha oss som gjester. Vi bor langt unna og er helt avhengig av å kunne bo det om vi skal på besøk.
Mine foreldre (i hhv slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene) hadde det slik du beskriver for rundt 5 år siden. Men etter dette har det gått raskt nedover for dem begge to. Hagearbeidet som tidligere har gitt min mor så stor glede har nå gått over til å i stor grad bli et slit og et ork. Snømåking på vinteren (de bor nordpå) har blitt et mareritt selv med en kjempeflott snøfreser. Handling av dagligvarer krever at noen kan kjøre dem, og selv om de bor nært sentrum så har de fleste butikker lagt ned og flyttet ut til store kjøpesenter.
Når jeg ser på dem og det livet de nå har, så tenker jeg at jeg så snart som mulig skal flytte til en toppleilighet med kjøpesenter eller i det minste matbutikker i første etasje. Banna bein! Jeg skal ikke ha det slik de har det.
Nå bor vi på en gård, så da ønsker man seg jo at odelsjenta tar over gården på sikt, men sjøl var jeg jo over 40 før jeg tok over, og mine unger er mellom 2 og 9 år, så det kan jo ta sin tid..
Men jeg tenker at vi vil ønske oss god plass og mulighet for at barn og barnebarn skal komme på besøk, ikke først og fremst for barnas skyld, men for vår egen skyld, regner jo med at vi vil ønske å ha dem derpå helge- og feriebesøk. Vi har også annen familie som bor langt borte, så å kunne huse dem er og vil bli viktig for oss.
Selv har både jeg om mine søsken hatt stor glede av at foreldrene våre hadde plass til både oss og flyttelassene våre oppigjennom åra, ved samlivsbrudd, studier som tok lang tid og dårlig økonomi, det nye huset som tok lenger tid å bygge enn planlagt, osv.
Det er jo relativt vanlig å investere i en leilighet til barna. Det har ikke mine foreldre hatt råd til, men verdien av deres ekstra plass har utgjort som ferieleilighet, skrivestue for hovedoppgave, nødløsning når ting går skeis i kjærlighet, boligmarked eller arbeidsliv har vært stor altså.
Svigers bor på 90 kvm med et lite gjesterom. Etter at vi ble 5 har vi ikke vært på overnattingsbesøk. Ja, man kan alltids leie seg inn på campingen eller hotell, men det blir liksom ikke så ofte, og ikke det samme heller.
Dette. Bare at vårt er fra 30-tallet. Man blir sykt lei av vedlikehold.
Jeg vil flytte til byen, mannen til marka(grensen). Vi leker med tanken på - etter hvert - selge huset og i stedet kjøpe en liten leilighet i sentrum (til bruk i uken; vi jobber begge i sentrum), og så et lite hus i nærheten av t-banen oppe ved markagrensen (til helgene). Hvem vet, kanskje det kunne funke? Liker å tenke litt alternativt.
Tja, om man ikke kjøper hele, så bidrar man i hvert fall med en stor slump av egenkapitalen. Det er jo nesten en forutsetning for at unge skal komme inn på boligmarkedet i de store byene?
Trodde ikke det var helt uvanlig nei, mulig jeg omgir meg med spesielt bemidlede folk, men flere kolleger har nå bidratt med mye/alt når voksne barn har kjøpt leilighet, flere jeg kjenner har solgt til foreldre som kjøper leilighet til student-barn, og også flere i omgangskretsen snakker om å kjøpe leilighet i byen som ungene skal bo i som studenter. Andre igjen sparer all barnetrygd for at ungene skal ha egenkapital til leilighet.
Har inntrykk av at det er ganske vanlig å kjøpe leilighet til studerende barn, og bidra med egenkapital( andel) når barna kjøper leilighet selv etter endt studie.
Og det er fornuftig bruk at oppsparte midler ettersom leieprisene er så sykt høye.
Nemlig.Det er godt vist i studier at eldre som fortsatt bor i litt tungvinte hus holdet seg sprekere enn de som tidlig flytter inn i lettstelt leilighet.
Og klart at om en ikke greier å vedlikeholde huset så er det på tide å flytte og om en er aktiv ellers så motvirker det denne trenden. Men generelt så er det bra å beholde huset.
Hvilke studier snakker du om? Er det spesifisert at årsaken til at folk holder seg spreke er tungvinte hus og ikke at det er slik at kun de som er spreke blir boende i tungvinte hus?
I min by er det ganske vanlig at små leiligheter kjøpes av foreldre, og at de skal brukes til studerende barn (og egen overnatting når de selv er på bytur).
Blant mine jevnaldrende på hjemstedet er det ikke uvanlig å kjøpe leilighet i byen. Snart voksne barn, nedbetalt hus, gode jobber, leilighet her i byen er en god investering.
Jeg drømmer om vertikaldelt tomannsbolig med sjøutsikt og terrassehage og mest av alt, asfaltert vei inn til huset. :bor landlig til..:
Men i det huset MÅ vi jo ha plass til barnebarn og familiemiddager. Hvis barna mine følger trenden i familien så får jeg 9 barnebarn og 3 svigerbarn. Men tror ikke det er helt realistisk. Uansett, de må kunne få plass til å spise rundt et stort bord i en stor stue og vi må ha et par ekstra soverom.
Huset vårt fra 1969 er snart ferdig renovert. Så tenkte å nyte det i en ti til 15 års tid før vi flytter på oss.
Tja, jeg er jo midt i førtiårene og kan være i den situasjonen at jeg har to utflyttede barn om bare tre år. :sjokk:. Jeg håper og tror at jeg ikke kommer til ha behov for noe "lettstelt" som femtiåring, så vi blir nok boende i huset en god stund til. Det ville selvsagt gitt oss større økonomisk frihet å selge og flytte til noe mindre (selv om vi nok flytter til leilighet når vi en gang flytter, og de er jo nesten like dyre hvis man vil ha litt størrelse på dem...:mumle: ), men jeg har lyst til å ha plass til barn og evt. barnebarn så lenge jeg er frisk og rask og orker å ha mye besøk. Jeg ser jo for meg at eldste, som kanskje flytter ut om noen måneder, vil ha lyst til å ha kjæresten på overnatting når han er hjemme på juleferie, og da er det greit at han fremdeles har et rom her når han kommer hjem.
Jeg ønsker også å beholde huset lengst mulig etter at ungene har flyttet. Både fordi jeg trives så godt der vi bor, ikke minst med beliggenheten, fordi jeg vil ha plass til overnattingsgjester, og av hensyn til ungene. Selv har jeg i voksen alder alltid savnet et "barndomshjem", et sted å komme "hjem" til. Vi bodde flere steder da jeg vokste opp, så jeg har ikke det forholdet til noe spesielt sted eller hus. Foreldrene mine skilte lag da jeg gikk på videregående, og solgte huset samtidig som jeg flyttet hjemmefra (og det huset hadde vi heller ikke bodd veldig lenge i). Jeg merker stor forskjell på hvordan det er for mannen å dra hjem til sine foreldre, som fortsatt bor der han vokste opp, og på hvordan det er for meg. Han er "hjemme" og slapper av der på en helt annen måte, selv om de har pusset opp og endret på rommene etter at han flyttet. Når jeg drar til mine foreldre drar jeg ikke hjem. Jeg er på besøk hos mamma eller på besøk hos pappa, i deres boliger, hvor jeg aldri har bodd. Jeg føler ingen tilknytning til noen av stedene.
Så det skyldes kanskje mest eget savn av dette at jeg har lyst til å beholde huset for barnas skyld, like mye som behovet for plassen i seg selv. Men skulle jeg flyttet til noe mindre hadde det uansett vært et krav med både uteplass og plass til overnattingsgjester, så det er ikke sikkert det hadde blitt så mye mindre, men vedlikeholdsfritt hadde vært deilig.
Vi bor i rekkehus i borettslag på 145 kvm så det er verken veldig stort eller veldig lite. Jeg har litt lyst til på mindre leilighet i Oslo, nærmere jobb, når ungene flytter ut, men ser godt for meg at vi bare blir værende også. Det er ikke mye vedlikehold i et rekkehus som dette, så det er ikke det som bestemmer det hvertfall. Min mor har nettopp flyttet fra stor enebolig til lettstelt leilighet nå, i nokså ung alder - fordi min far plutselig døde i en alder av 64. Sånt kan jo også skje, og da blir jo situasjonen en ganske annen. Skal man sitte på et 200-300 kvm hus alene, som man ikke greier vedlikeholdet på, fordi man vil ha mulighet til å ha masse gjester?
Jeg vil nyte huset i ro og fred noen år. Ha øvingsrom, arbeidsrom og hobbyrom. Ha plass til besøk og barnebarn. Med 8 år mellom eldste og yngste er det ikke utenkelig at vi blir besteforeldre før eller like etter minste er flyttet ut. Jeg kan bo her til jeg dør, men vi vurderer å finne noe mindre i byen og bruke alle pengene på reiser.
Jeg er skeptisk til å finne noe lettvint. Jeg tror det er dårlig for helsa. Ingen trapper eller bakker er dårlig for musklene. Garasje i kjelleren, null hagearbeid eller måking er ikke nødvendigvis bra for folk i 50-åra. Når man er 95? Kanskje, men ikke sikkert da heller.
Det er fire år til jeg runder 50 og innen da har sannsynligvis begge jentene flyttet ut. Jeg ser ikke for meg at behovet for noe "lite og lettstelt" skal oppstå i løpet av disse fire årene, så vi blir nok boende i huset vårt i mange år etter at jentene har flyttet ut. På lang sikt kan det nok hende at vi ønsker å bo i leilighet, men ennå i mange år satser jeg på at helsa holder til å måke snø og passe på at Robot-Thorwald klipper plena:knegg:
De leilighetene jeg kunne tenkt meg koster uansett mer enn huset vårt er verdt, så boligbytte ville ikke frigjort penger heller
For meg vil dette bli aktuelt først når eg veit kor dei etablere seg. Om det er langt unna ønsker eg som Poly å ha plass til at dei skal komme heim. Bor dei rundt meg flytter eg meir enn gjerne i leilighet.
Bor i rekkehus nå med 3 etg. Straks ungene er ute så flytter vi ned i størrelse ja.
Men vi ønsker å ha ekstra soverom sånn at ungene kan komme hjem å bo hvis de trenger det.
Svigers flyttet i en 2-roms da gubben dro i militæret. Han bodde ikke lenge hjemme etter dimming nei.
Flytting er jo en gradvis prosess, først studerer man og har da ikke flyttet helt på ordentlig, man kommer hjem for å jobbe på sommeren. Ser vel for meg å finne noe annet når yngstemann begynner å studere, sånn omtrent. Fortsatt 8 år til. Men det er ikke helt utelukket at vi flytter før det, men det blir ikke endestasjonen, vi trenger fortsatt 4 soverom i noen år til.
Sier som flere andre her, det kommer an på hvor ungene etablerer seg. Hvis de bosetter seg langt herfra, så blir det viktig for meg å bo på en måte som gjør at de kan besøke oss og bo her. Da tror jeg ikke jeg flytter fra boligen her før jeg ev. må av helsemessige årsaker. Hvis alle tre havner i nærheten, så kommer de neppe til å overnatte hos mor uansett, og da holder det med et gjesterom for min del, til barnebarn og andre gjester.
Vi bor på 150 kvm, trappefri adkomst og fine uteområder. Vi bor på en av de dyreste tomtene utenfor Oslo. Så jeg ser for meg at vi selger til en barnefamilie som gjerne vil bo der, deler penger med barna og kjøper en tre eller fire roms med to bad og hage i et rimeligere område.
Jeg er ikke glad i å eie mange ting, er ikke en samler, men kaster. Det får holde med ett til to gjesterom, et ekstra bad og spiseplass til mange.
Mamma har 300 kvm enebolig, utleie i kjeller og loft gir nær 15 000,- pr mnd i inntekt. Men det er alltid noe ekstra. Hun har i flere år bodd i anleggsområde, det ble gjort feil med kloakken hennes, kommunen nektet, hadde feil tegninger, skyldte på alder. Et godt forsikringsselskap har brukt advokat og får nok erstatning. Men hun har hatt utlegg på 350 000,- og vært et år uten leieinntekt. Jeg tenker at som pensjonist i stor eldre bolig skal man ha mye reserver og en god kontakt i banken.
Vi hadde knapt nok plass til begge ungene da begge bodde hjemme, så hele problemstillingen er litt absurd for meg personlig. Men - på den annen side, så drømmer jeg om å flytte tilbake til Oslo sentrum når yngstemann flytter ut, og da helst Majorstua (som jeg etter 20 år fortsatt føler er litt mitt), men da vil vi neppe ha råd til mer enn en to-roms, og da begynner det å bli litt problematisk, kjenner jeg. For selv om vi nå er vant til å sjonglere med sengeplasser ved besøk, slik at noen alltid ligger på stua, så blir det enda verre med bare ett soverom.
Vi har heller ikke spesielt stor plass nå, og med dårlig planløsning i tillegg føler jeg at vi og ungene bor oppå hverandre. Det føles kvelende. Vi leter etter ny bolig (ikke nødvendigvis større) allerede, det har ikke noe med unger og flytting å gjøre. Men vi trives i området og det er spinndyrt her hvor vi bor.
Mor og samboer (begge i 70-årene) har diiigert hus på over 300 m2 på tre etasjer og gedigen tomt. Alle syntes det var utrolig smart da de kjøpte en lettstelt leilighet i stedet. Selv var de ikke like sikre, og leide vare ut huset.
De trivdes ikke i leilighet, og har flyttet tilbake til huset og alt arbeidet. Og jeg tror de har godt av det. De har sjelden mange på overnatting, de fleste barna bor i byen, men de liker å samle mange rundt bordet til jul og bursdager og tilsvarende.
Selv leker jeg med tanken om lettstelt leilighet i sentrum når ungene flytter ut, men vi for se. Flytter de fra byen er det kjekt å ha gode gjesterom. :nemlig:
Jeg tror det er fint å beholde huset dersom man liker det det fører med seg. For min del veier det tungt at ingen av oss egentlig liker å holde på med vedlikehold, og at vi allerede har for mye bygningsmasse å ta vare på med et gammelt småbruk i tillegg til hus fra 1900 + en hytte ved sjøen på vei til oss via arv.
Jeg elsker å være i hagen, men jeg er også en del av en andelsgård jeg kan bruke så mye tid jeg vil på.
Mannens største innvending er behov for hjemmekontor og garasje der han kan pusle med motorsykkel og Defender. Jeg ser den, så vi diskuterer hvordan vi kan pusle dette sammen.
Vi beholder nok huset i hvert fall 10 år fremover. Da er yngste 22, og vi vet kanskje litt mer om hvor de kan finne på å bosette seg.
Det er litt interessant å lese svarene. Jeg bor jo et sted jeg håper jeg kan bo til jeg må bæres ut. Enten på hjem eller til kapellet. Mannen har aldri bodd noe annet sted og kommer neppe til å gjøre det heller med mindre det blir aldershjem på han en periode.
Men vi er enig om at viss alt skjærer seg skal vi ha en lettstelt leilighet på toppen i en blokk. Med heis. Og hytte på landet :knegg:
Selv om man evt. hadde hatt råd til ekstra soverom, kan det diskuteres om det er riktig, synes jeg. Det er jo en enormt høy kvadratmeterpris på Majorstuen/Frogner om det er der man ønsker å bo. Kunne betalt for VELDIG mange hotellovernattinger for det man hadde spart, mener jeg. Om man da ikke egentlig har bruk for ekstra plass bortsett fra når man har gjester. Selvsagt kommer det an på hvor ofte man har gjester, men jeg synes det er noe å tenke på hvis man kjøper i dyre, sentrale områder.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
