Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Vi er visst så stressa at vi blir syke av det, vi damer. Debatten har gått et par uker i VG - og i andre medier. Dette er de noen av innleggene i saken.
Parallelt med dette er det et skikkelig opprør på gang for at mor skal få mer av permisjonstiden. Og en barnepsykolog mener det er et vågalt eksperiment med ettåringer i barnehage.
Jeg blir ganske provosert av påstanden om barnehager og ettåringer. Jeg fikk mitt første barn i 1985. INGEN av oss i min krets var hjemme med barna i årevis. Men vi fikk ikke barnehageplass, så barna var hos svarte dagmammaer eller hadde andre uregulerte ordninger. Jeg hadde svigermor og barnepark - heldigvis. Og så var jeg svart dagmamma selv i 6 måneder.
Jeg er født på 60-tallet - og jeg gikk i barnehage - jeg begynte da jeg var tre, søsteren min da hun var 9 måneder.
Jeg blir litt skuffet og litt sur og litt sint og litt lei meg over at debatten fortsatt handler om mor og barn. Om at mor er så stresset at hun blir syk. Om at barn kan blir skadet av tidlig barnehagestart. Mødre har jobbet i generasjoner. Vi burde vite ganske mye om hvordan det påvirker eller ikke påvirker alle i en familie nå.
Og jeg blir skuffet og sur for at det nesten ikke er snakk om far i disse debattene.
Samtidig har vi aldri hatt så mye fritid som nå eller brukt så lite tid på husarbeid som nå.
Hva skjer, egentlig? Er det det store tilbakesteget vi er vitne til?
Jeg blir provosert av det samme som deg. Hvorfor kan ikke far være mer hjemme med barna når de er små?
Igjen skal vel kvinner føle seg mislykket og at det er et kvinnepoliti som må rakke ned på andre kvinner.
Jeg ble sur av artiklene og orket ikke lese alt.
Enig med Pøblis, man kan lure på om tilbakeslaget er her (har selvsagt lest boka da den kom). Har dagens mødre hatt det for godt? Herlighet, jeg føler meg skikkelig gammel når jeg stiller det spørsmålet. :knirk:
Men altså, tidligere kjempet man for å få ordninger som gjorde at man kom seg ut i jobb for å tjene penger selv om man hadde fått barn, nå har jeg nesten inntrykk av at man kjemper for å få lov til å være hjemme - med betaling.
Jeg er også barn av sekstitallet, da hushjelp var løsningen for foreldrene mine. Småsøsknene mine fra syttitallet måtte til dagmamma, i likhet med barnet mitt fra slutten av åttitallet. Barnehageplasser fantes ikke for barn under tre år. Heller ikke ammefri. Heldigvis hadde jeg en mann i turnus med korte dager og mange fridager, så vi følte oss heldige.
Jeg begynte i barnehage da jeg var 5 måneder - bedriftsbarnehage til et spesialsykehus som var så desperate etter arbeidskraft at de skaffet både barnehage til meg og bolig til foreldrene mine. Er det jeg som burde vært stressa over å ha begynt i barnehage så tidlig? Og er jeg det? Eller var det et problem for moren min? (Som midt på 70-tallet syntes hun hadde skutt gullfuglen med både jobb, barnehageplass OG bolig.)
Jeg er så enig. Og har til dels løst det ved å servere barna mine kilovis med halv- og helfabrikata. Så langt er de sunne og friske og i god helse, så helt barnemishandling nekter jeg at det er - selv om mange mener det eneste gode er hjemmelaget fra topp til tå. Men jeg føler absolutt press på at jeg burde vært flinkere mht matopplegget i heimen, jeg gjør jo det. Jeg bare legger det til siden.
Små barn i Norge har vel aldri hatt det så bra som nå, og jeg synes økte permisjoner bør betales av familiene selv. Selv begynte jeg å jobbe da sistemann var 6 mnd, og ved førstemann tok far mer permisjon enn vanlig - så dette er ikke noe jeg sier kun fordi jeg selv er ferdig med småbarnstiden.
Moren min måtte slutte å jobbe pga fikk ikke barnehageplass. Den svei, for en dame som hadde jobb hun likte kjempegodt.
Eg og er 100% enig. Og er veldig forundra over at Facebook-venninner som eg i alle år har rekna som høgst oppegåande plutselig begynner å dele linkar til artiklar om kor farlig det er er med barnehage for 1-åringer og at familier må få bestemme 100% sjølv korleis dei skal dele permisjonen.
Det verste var ei som skreiv at fordi vi kvinner har menstruasjonssyklus er vi så hormonelt skjøre at vi ikkje er i stand til å jobbe 100% uten at det ender med langtidssjukemeldingar. Og så fekk ho masse likes og støttande kommentarar på det også! Eg nektar å godta at eg liksom skal vere mindre i stand til å yte i arbeidslivet fordi eg har menstruasjonssyklus!
Jeg blir også skikkelig provosert av dette. Endelig har vi fått en permisjonsordning som faktisk kan bidra til en mer reel likestilling og så begynner mødrene å sutre:( Er det rart at det måtte en tvungen tredeling til? Dette var jo noe som burde ha kunnet gå seg til helt av seg selv, men dengang ei. Jeg tror faktisk at det var flere av venninnene mine som fikk barn for 12-17 år siden, der faren tok mer enn sine tilmålte uker enn hva som er tilfellet nå :( (Før den nye loven kom).
Vi har en av verdens beste permisjonsordninger. Det synes jeg vi burde sette pris på. Og selv blir jeg bare mer sliten hvis jeg skulker jobben enda, da blir det jo dobbelt så mye å gjøre neste dag.
Jeg var også sliten da barna var små, men nå har min mann tatt mye støyten sånn sett.
Hvis man er to burde det ikke være noe problem å være i full jobb mens man har små barn. Jeg skjønner at det ikke er så lett for de som har barna for det meste helt alene.
Synes også dette er en sutrete debatt. Hvordan skalvi som damer bli tatt seriøst hvis det er disse som fører ordet?
Dette synes jeg er veldig viktig. Jeg synes innlegget i VG var usedvanlig sutrete - og historieløst. å fremstille dagens situasjon som et hasardiøst, sosialt eksperiment blir en veldig merkverdig konstruksjon, synes jeg.
Har du sett dette innlegget? ("Jeg har skulket jobben og det må vi snakke litt om). Det var vel det som sparket igang de andre innleggene i VG. Og DETTE innlegget, det gjør meg faktisk skikkelig grinete.
Senk krava, få far på banen, liksom. ... (jeg blir litt målløs rett og slett).
Jepp. Jeg har lest alle. :skuffet: og hørt på Podden hvor damene i Giæver og gjengen sier neon sannhetens ord. Sjekk podden ut Giæver og gjengen fra 26. juni.
Nå bare synser jeg, basert på familie og omgangskrets - det er ikke sikkert dette er relevant i det hele tatt, men:
Jeg kjenner mange som da de var 30 fortsatt reiste "hjem" og slappet av i jula og ferier generelt, og fikk maten servert. Som brukte mye tid på hobbyer og sosiale ting, og generelt seg selv. Og som bare få år senere sitter med et par små, hvorav minst en alltid er småsyk virker det som, og som i tillegg til å måtte opp tidlig, rekke barnehagen, drifte en husholdning, har måtte gi opp en del av tingene de likte godt.
Igjen, ikke sikkert dette er gjengs, men mange jeg kjenner lener seg veldig mye på besteforeldrene. Og ungene er vant til at det nesten alltid er flere voksne tilgjengelige, slik at de dagene det ikke er slikt, blir det slitsomt for både den ene voksne som ev må ta ettermiddagen alene, og for ungene, som kjeeeeeeder seg, fordi den voksne må lage middag, eller ikke kan bli med ut og sykle, fordi lillebror skal legge seg. Og det er reelt grualt da bestemor skal på ferie i to uker, fordi det blir mye surv både hos små og store av å gå oppå hverandre.
Igjen, bare synsing: De jeg kjenner som er alene med barn, eller har lite avlasting, er gjerne de som minst fokuserer på hvor slitne de er. Det har de vel ikke tid til å dvele ved. :knegg:
Jeg ser at dette blir litt flåsete altså, og jeg forstår veldig godt at sykdomsperioder, trassalder og den slags er utmattende til tider. Men jeg synes at det har blitt mer fokus på hvor slitsomt det er med barn, i forhold til da våre var små.
NAV burde ha lest den der.
Jaja, kjære "du som har skulka jobben" og alle andre som misbruker sykelønnsordningen og alle de andre godene våre. Håper du tør å vise innlegget til barnet ditt, som pga. din latskap og tvilsomme arbeidsmoral neppe får nyte godt av de samme godene som deg. "skamdeg2019. :sint:
Jeg er 44 år og jeg synes fremdeles det er kjempedeilig å dra hjem til foreldrene mine og være "barn", dvs jeg tar i mot oppvartning som de tilbyr. Er det feil? Jeg synes det er noe helt annet enn å ta en egenmelding og en fridag fra jobben.
Jeg er nok oppgitt av henne fra artikkelen m^2 siterte. Bestemte staten at hun skulle få to barn? Det er ikke lett å vite hva man går til, men man kan godt få tenke litt. Jeg har tre barn, en med diagnoser, og var så "heldig" å få junibarn til slutt. Men da måtte vi foreldre bare bli enda flinkere til lå samarbeide om å få mai og juni til å gå opp. I år har vi fått de andre barna til å hjelpe. Så utenkelig som det kan føles, går det an å prioritere hva man deltar på. For min del sa jeg nei til en hyggelig jobbfest i juni. Det var den eneste fridagen jeg fikk i den 3-ukersperioden, og der fikk jeg energien jeg trengte til å komme meg gjennom perioden.
Ja, det er mange avslutninger i mai og juni. Ja, arbeidsdagen for de fleste går ikke helt opp i forhold til tiden barna er i barnehage, men er man to om det, synes jeg at må se seg selv i speilet og spørre om man har virkelig gjort en innsats for å minske stresset. Og all ære til dere aleneforeldre som må håndtere slikt uten en støttepartner!
Det kom en oppfølgingsartikkel, hvor hun modererte seg og sa at hun som regel endte opp med hjemmekontor de dagene hun var "syk" og at lederen hennes selvsagt var inneforstått med det.
Det som det fortalte meg var at hun er i den heldige posisjonen hvor hun har ganske fri stilling og kan tilpasse arbeidstempoet etter det. Det er langt i fra alle som er det forunt, og det er sånn passe arrogant å gå ut og si at det bare er å ta det litt rolig noen dager så er alt bra igjen. På samfunnets bekostning, selvsagt. For alternativet (i følge henne) var at hun blir utbrent om noen år og det er mye dyrere.
For meg er det en utrolig sort-hvitt tankegang at jeg blir litt matt.
Det er travelt å være fulltidsarbeidende småbarnsforelder, og det blir ikke mindre travelt når man legger forventningene til seg selv skyhøyt. Huset skal være på stell til enhver tid, ungene skal være minst mulig i barnehage, man skal prestere som bare rakkern på jobb, man skal være supersosial og i tillegg være verdens beste kjæreste. Og det går jo ikke, man kan ikke være verdensmester på alle områder samtidig.
Kan man bli syk av det? Visst pokker. Er løsningen at man legger enda større forventninger på mor og morsrollen? Ikke faen. At gamle damer på over åtti skal få sitte der og synse om hvor ille hun tror det er at små barn går i barnehage (hentet fra artikkelen i Dagsavisen i HI) er jo helt galemattias.
Hadde hun bare sagt foreldrerollen, så kunne jeg kanskje, kanskje vurdert å lytte til henne. Men at mor skal være så himla mye bedre for barnet enn far, det klarer jeg bare ikke å se. Jeg ble rett og slett hissig av å lese den artikkelen.
Hva har det med saken å gjøre? :undrer: Poenget var vel at en del som er vant med å bli dullet med og bare dyrke seg selv får lettere sjokk når de plutselig blir foreldre og blir nødt til å ta ansvar.
Det er vel ingen som sier at det er feil å la seg skjemme bort av foreldrene sine når de tilbyr seg, en gang i blant. Hvem synes vel ikke at det er deilig?
Jeg håper jo å kunne være en positiv ressurs for ungene da de er voksne. Samtidig ser jeg at det lett kan bli veldig mye om vi om 15 års tid har både gamle foreldre som trenger hjelp og barn/barnebarn som kanskje forventer mye støtte. På toppen av jobb og heim.
Mhm, jeg tenker Bokormen kan være inne på noe. Ser det selv i kretsen rundt meg, noen klarer ikke å være hjemme aleine med to barn hvis mannen må på jobbreise, men må hente inn bestemor til hjelp. Mens andre takler fire småbarn på strak arm uten å innkalle noen, når hennes mann er på reise.
Skjemmer vi bort barna slik at de ikke takler voksenlivet?
Tja, -ea-, jeg lurer litt på det noen ganger. Veldig mange foreldre har skyhøyt servicenivå. Hyggelig å kunne stille opp for barna, men jeg tenker at det er endel ting man bør klare på egen hånd. Hos oss klarer de voksne seg ganske bra på egen hånd, men noen av dem har ganske høye forventninger til oppvartning nå de er sammen med oss.
jeg husker med gru han fødselslegen som skrev en kronikk om hvordan besteforeldrene til hans fire barn, valgte det gode liv fremfor å hjelpe han og konen i hverdagen. www.tv2.no/v/888414/
Jeg tror vel og mange idag forventer at alle andre skal stole opp slik at JEG får gjøre det jeg vil, i tillegg til alle som er så sliiiiitne og ikke orker/ klarer/ vil gjøre selv.
Vi får hjelp vi og av besteforeldre, men vi prøver få alltid å fikse det selv før vi roper om hjelp...
Og bare det at noen må ha hjelp fordi den partneren er borte.
Og da lurer jeg på, hvem er mest hjelpeløs der av kvinner og menn?
Der tror jeg ikke man kan generalisere, gitt. Selv om naboen 84 år gamle mor kommer og hjelper sin stakkars 53 år gamle sønn med å vakse huset innimellom, så er det ikke alltid sønner/menn som ikke takler - eller alltid kvinner som må ha hjelp.
Jeg er uenig med røkla og synes at det først og fremst er mor og barn permisjonsordningen burde handle om. Mor som har vært gjennom et svangerskap, som kanskje fortsatt ammer mer eller mindre fullt når barnet er sju måneder (BTDT) og som skrangler i bekkenet på grunn av ammehormoner, som kanskje ikke har sovet sammenhengende mer enn fire timer siden før fødselen. Og det er når alt har gått bra.
Fars rett bør ses i sammenheng med hva som er best for familien og det er for det første å få hele barseltida hjemme sammen med mor og barnet/barna til å bli kjent, til støtte og hjelp og til sjalusiforebygging hos storesøsken, og dernest er det en sak for familien finne ut av sammen, hva man gjør med resten. Mors helse og barnets tilgang på morsmelk må gå foran fars rett til å være i permisjon. Synes jeg.
Når det er sagt synes jeg alke dommedagsproferiene om tidlig barnehagestart er snodige, dette er jo ikke noe nytt, men tempoet i arbeidslivet er nok noe høyere nå enn da vi var små og det er ikke et reellt valg å være hjemme om noen skulle ønske seg det, ikke med dagens huspriser.
Jeg synes småbarnstida var veldig slitsom til tider, men å kalle det stress synes jeg er rart og snodig.
Hvilken Røkla, Nenne? Jeg har ikke skrevet noe om permisjonen og delingen her, men jeg etterlyste far i ett av innleggene jeg hadde sitert. (Det med hun som hevdet at posekaker ikke er svaret) fordi hun ikke nevnte barnas far med et ord i sin rant over småbarnslivets utfordringer. Jeg synes vi har en veldig raus permisjonsordning her til lands. Det ser ut til at ordningen med tredelingen vil bli debattert videre og kanskje endret. Jeg er delt på den saken, og tenker at siste ord ikke er sagt i den forbindelse heller. Og skulle ordningen endres slik at familiene kan velge selv/mor kan ta mer av permisjonen, er det jo likevel slik at de fleste familier har to voksne. Og det er rart at denne debatten derfor bare handler om mødre og kvinner.
Deltakende fedre er heller ikke noe nytt fenomen her i landet.
Jordmorforbundet foreslår at foreldre skal kunne ha permisjon sammen i barseltiden. Jeg synes det er et veldig godt forslag for både mor, barn og familiedannelsen hvis begge foreldrene kunne være tilstede på fulltid de første ukene i barnets liv.
Hvem sier at man skal ditt og datt? Kan ikke bare folk slutte med å være så tjukke i pappen, da? : oppgitt:
Det handler bare om hva du velger å prioritere, og alle har noe som kan prioriteres bort. Av og til skulle jeg hatt lyst til å se på mobiltelefonene til alle som klager over stress og mas, og sett hvor mye tid de bruker på SoMe i løpet av uken, eller Netflix etc. Og alle som har tid og overskudd til å skrive dumme kronikker, vi trenger da for pokker ikke flere som oppfordrer damer til å sykmelde seg, har tid til overs. Det sier seg selv. :nemlig:
Veldig enig med deg Pøblis. Og dypt skuffet over den tidligere kvinnesakskvinnen Torild Skard som nå bare kjemper for kvinners rett til å ikke delta i samfunnet.
Arbeidsdagene er kortere og kravene til hvordan vi skal ha det hjemme er mye mindre, egentlig, med mindre vi legger krav på oss selv. Ja, småbarnstiden er hektisk. Jeg har vært der, med to tette og en mann som arbeidet hver ettermiddag. Når morgendagens middag ble laget kvelden før og jeg gledet meg syk til barnetv fordi det var en liten halvtime med ro.
Vi er veldig priviligerte i Norge med gode permisjonsordninger og et arbeidsliv som, for de fleste, anerkjenner at man må få balanse mellom arbeid og familie. Og å lage krisevarsler av at ettåringer går i barnehage og at foreldre er trette om kvelden og ikke har perfekt ryddete hjem og middag fra grunnen hver dag er å gjøre oss svakere enn vi er.
Jeg er åpenbart ikke helt i målgruppa for jeg skjønner ikke helt hva de stresser med heller jeg så. Sannsynligvis har jeg lavere forventninger til meg selv/familien og jeg får tid til det jeg vil. Ja, kanskje jeg har oversikt over alt som MÅ gjøres i en hverdag (eks kjøpe bursdagsgave, hente medisiner, fikse et liggeunderlag) - men jeg har null problemer med å delegere det til husets andre medlemmer (mann, store barn) + at vi har aldri hatt noe særlig utsvevende barnefritt liv så det er utrolig hva man kan få til etter barna har lagt seg. Hvile f.eks. Ikke stresse i alle fall. Men vi har ikke noe familie som kan avlaste oss heller, hverken ved «klarer ikke ha barna alene» (noe merkelig tanke), eller ved reelle behov for barnevakt. Nå som ungene er større så kan de eldste passe den yngste, men når vi kun hadde de to eldste så var vi på en måte stuck, noe som jo er helt greit.
Hør på poddden fra 26. juni. Der snakker damene i gjengen om dette stresset. De har funnet frem statistikk på hva vi bruker tiden vår til - og det var interessant å høre på. Vi har mer fritid enn før, ikke mindre. Ungdommene som forteller om karakterstress og generasjon prestasjon, bruker heller ikke mer tid enn tidligere tiders ungdom på lekser.
Og det er som Rine sier: Felles for oss alle er at vi bruker mer tid på sosiale medier. Ikke veldig overraskende for meg i hvertfall - jeg bruker tid jeg før brukte til å se på TV eller lese bøker/blader/surre rundt, til å henge på FP pg diskutere med dere, og surre rundt på nett.
Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.
Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere. :nemlig:
Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. :nemlig: Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». :gal: Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.
Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.
Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem. :nemlig:
Det er jo det som gjør innlegget i en av linkene over her, om hun som skulket jobb, litt ekstra absurd. En tilsynelatende vanlig familie med mor, far og kun to barn, spesielle utfordringer var ikke nevnt, utfordringen bestod faktisk i at man må handle etter jobb, og huske på å bake til bursdagsfeiring og avslutning.
Enkelte trenger jo faktisk hjelp, helt reelt, enten fordi de selv har problemer som gjør at de ikke greier det de fleste andre greier, eller fordi det er spesielle utfordringer med barn eller andre ting, som gjør at det rett og slett ikke går opp. Og da er det viktig at disse tar imot den hjelpen de kan få. Men det var jo ikke engang tatt med som faktorer her, det var snakk om vanlig hverdagslogistikk for en tobarnsfamilie, der mor ble så sliten av alle pliktene (som handling og bursdagsfeiring) at hun tok en sykedag. Og det er jo slike ting som gjør at de som virkelig trenger hjelp føler seg uglesett og mistenkeliggjort.
Milford - litt av poenget er jo at to burde klare å prioritere for å få hverdagen til å gå opp. Når det er en voksenperson i en familie er jeg helt enig i at det er en helt annen hverdag og helt andre utfordringer.
Jeg hadde også fått helt spader av den naboen din. :gal: Jeg blir helt sprø av voksne damer med voksne barn som velger bort deler av yrkeslivet av rene bekvemmelighetshensyn. I hvert fall hvis de i tillegg mener å vite noe om hva andre også burde bruke mer av tiden sin på - som feks å ha det pent og ryddig.
Jeg mener at det er et samfunnsproblem at det er kvinner som velger bort jobben når summen av livet blir for mye. For hvis dette hadde vært en måte alle hadde taklet opplevd overload på, ville vi vel sett en mer utjevnet sykefraværsstatistikk?
Jeg synes det er ille at folk er stressa og ikke har det bra i hverdagen. Men når hun Kamille-damen sier at hun alltid vil føle seg mislykket når hun slenger en frossenpizza i ovnen, tenker jeg at hun faktisk må eie det problemet selv. Det er ingen som dør av en frossenpizza i ny og ne. Ja, det er et samfunnsproblem at folk opplever at de må levere på absolutt alle områder hele tiden. Men vi er jo alle en del av dette samfunnet, så da må vi vel alle kunne skjerpe oss bittelitt, da? Når hun, som redaktør og journalist skriver at hun vil føle seg mislykket fordi hun serverer frossenpizza, så er jo hun en del av problemet. Hun sier vi må snakke om det. Og det er jeg enig i. Men vi kan vel ikke bare si at vi ikke tenker å løse problemene på den mest åpenbare måten, nemlig å senke kravene til oss selv?
Jeg griner da ikke på nesa av at folk ikke rekker å lage middag fra bunnen hver eneste bidige dag?
For mange handler det faktisk om å prioritere. Hvis man blir stressa av alt man har å gjøre, så må man heller velge bort noe, da. Selv om man ønsker å gjøre alt, så MÅ man ikke gjøre alt.
Disclaimer - dette gjelder altså A4-familien - ikke alenevoksen-familiene.
Ja, og da blir det latterlig! :gal: Men jeg vet om flere sånne, som rett og slett ikke fikser en vanlig hverdag, og må ha hjelp til alt. Og så kjenner jeg en haug med sånne i motsatt ende også, som fikser alt og litt til. Jeg tenker at noe kan henges på knaggen «folk er ulike», men noe skyldes nok også dårlige holdninger og «moral». Tror jeg.
Jeg følger alltid slike debatter med litt store øyne og en undring over hvor bortskjemt folk kan være.
Hvordan er det mulig å surve over 10 mnd fri med lønn når man får barn?
Hvordan kan man bli sliten av krav i en verden der butikken bugner av gode og raske og slett ikke spesielt usunne løsninger? Rakk du ikke bake? Kjøp kaka da.
Det finnes ferdige kjøttkaker, ferdig ertestuing og ferdig kokte poteter.
Synes du frossenpizza er skamfullt så kjøp noe annet som går fort da.
Så kan vi heller snakke om alvorlige ting. Som at kvinner tjener mindre enn menn og at familier med syke barn strever tungt økonomisk, samtidig som samfunnet ønsker å stramme inn abortloven.
Og så må vi slutte å sykeliggjøre slitenhet. Ja, man blir sliten og livet kan være drittravelt, men det er helt vanlig og som regel ikke farlig.
Og i motsetning til mange andre her, så tenker jeg det er en helt legitim løsning at en av foreldrene jobber redusert dersom det gjør kabalen enklere og man har den muligheten. Heller det enn å bruke egenmelding?
Jo, vi må si fra - jeg mener det må være lov å si at man eier problemet når man hevder at man alltid vil få dårlig samvittighet for å servere frossenpizza uansett.
Og jeg blir mektig provosert av den samme redaktørens neste innlegg hvor hun hevder at noen skulkedager i året er bedre enn fullt utbrent og langtidssykemeldt. Det er da virkelig ikke slik at man automatisk blir utbrent hvis man ikke er borte fra jobb for å hvile ut eller rekke alt det andre man synes man må gjøre. Det finnes de som går på en stress-smell og blir utbrent - og så finnes det en hel rekke eksempler på at man ikke gjør det. Antakelig er det slik med de aller fleste av oss - vi blir ikke utbrent eller syke av hverdagsstress. Vi finner måter å takke det på, barna blir større, man skjønner helt på egenhånd at det er et i-landsproblem av ypperste klasse hvis man blir så sliten som hun beskriver, og likevel hevder at man ikke kan senke standarden det aller minste selv for å gjøre situasjonen bedre for en selv.
Og jeg er helt enig med Floksa i at det er adskillig alvorligere ting vi burde prioritere å snakke om og gjøre noe med.
Altså: jeg har tatt meg fri fra jobb fordi jeg har trengt en dag til å gjøre husarbeid og generelt ha litt tid. Men da har jeg avspasert eller brukt feriedager. Jeg skal ikke skryte av at jeg har klart å leve et 100% likestilt liv. For det har jeg ikke. Men det er mitt problem, og ikke samfunnets.
Og, jeg er enig med Frk. Fryd at det er et legitimt valg å jobbe redusert dersom man ønsker seg mer tid. Ganske mange av oss har såpass godt betalte jobber at det er fullt mulig å leve på en litt mindre del av inntekten.
Selv har jeg i mange år arbeidet 90%. Ikke en veldig stor reduksjon, men den ga veldig mange ekstra feriedager. Jeg har prioritert å ha mulighet til å ta en fridag av og til og ha lange ferier sammen med resten av familien. Og det er et valg jeg lever veldig godt med. Nå, når jentene mine er blitt så store at behovet for å ha fri i vinter- og høstferien ikke er så stort lenger så jobber jeg 100% igjen, men lever godt på minnet om mange gode feriedager og tid til å ha det rolig sammen. Sånn apropos diskusjonen om hvor skrekkelig anstrengende det er å feriedager hjemme sammen med barn.
Tenker det er sutrete og historieløst. Husker godt tiden med dagmammaer og praktikanter. Noen steder var du heldig om du fikk ungen i bhg siste året før skolen begynte. Eller barneparkene! Åpningstid fra 10-14, og kun ute. Dagmammaer satt typisk på trappa og røyka og drakk kaffe og passet på at ungen ikke døde, det var oppgaven, sånn grovt sett :knegg: Og bhg den gangen kostet jo ofte dobbelt så mye som de gjør nå, selv om det er 20 år siden.
Nå spør foreldrene etter pedagogisk begrunnelse for alt som skjer. :blafre: BTDT
Det er lav terskel for sliten og utbrent. Jada, har møtt veggen selv, men man fikk fri med full lønn (sykemelding) for å komme seg. Sånn er det i Norge. Andre jobber 24/7 og sover under symaskinen for at vi skal kjøpe billig fra Wish, og om de har hatt tid til å lage barn bor de hos besteforeldre og de ser dem 1 gg år.
Lurer på å omdefinere "kraftsosialist" - for et velferdsamfunn, men tareisammen! :jupp:
Jeg tenker at selv om hver enkelt har sine utfordringer og at det er veldig lite lurt å gå inn i noens liv og si "dette tåler jeg, så det bør du tåle også", men ALLIKEVEL da, ALLIKEVEL, så tenker jeg at hvis det man våkner for om natten av angst er at man har glemt å kjøpe yoghurt så har man det egentlig ganske greit, og hvis man har åpnet noe annet enn et glanset magasin en gang i blant, for eksempel en avis, så bør man ha skamvett nok til å skjønne såpass.
Joda. Det er like teit å sin «dette ble du kunne tåle» om andre, som det er å si «det er bare å prioritere».
Men det handler jo mye om hvor man legger lista. Selvfølgelig blir man stressa om man skal lage alt fra bunnen, ha et hus på G og en livsstil som krever at man jobber ræva av seg for å betale den.
Og grunnen til at jeg får spader av naboen som jobber deltid for å holde huset pent er jo fordi hun ser litt ned på andre som ikke holder huset like pent. Og så er det også det at jeg har sett fra min mor og mitt eget liv at det er fryktelig dumt å basere livet på at noen skal forsørge deg. :nemlig:
Om det er EN ting jeg håper jeg får ungene mine til å forstå, så er det viktigheten av å kunne klare seg selv og ikke være avhengig av andre for å fikse livet. Joda, be om hjelp, ha relasjoner og kontakter. Det, og at man verken kan kjøpe lykke eller kjærlighet.
Jeg er av de som kan bli liggende å tenke på at jeg har glemt å kjøpe yoghurt, men det tenker jeg at er mitt problem. Når jeg lar sånne ikke-eksisterende problemstillinger ta så mye plass. Og det har jeg jobbet mye med. For det er noe JEG må gjøre noe med, heller enn å velte det over på samfunnet og arbeidsgiver.
Og så bytta jeg jobb for et halvt år siden. Fra en super arbeidsgiver, men med oppgaver som stressa meg mye. Til en annen super arbeidsgiver som har mer langsiktige leveranser, og det passer jeg godt. Jeg har sovet om nettene det siste halvåret, og det er nok ikke tilfeldig.
Prioriteringer vi har gjort er for eksempel å ikke se alle kamper til barna, max 2 aktiviteter per barn og aldri aldri aldri bake til avslutninger (kjeks og frukt it is). Svigermor er en sånn dame som blir stressa fordi hun må luke alle bed i hagen hver uke og vaske 300 kvm hus hver mandag, samt stryke alt tøy, inkl undertøy og sengetøy. La være, da! (Hun gjorde det samme da hun hadde hjemmeboende barn og full jobb).
Man trenger altså ikke å ha skyhøye krav til rent hus og lukede bed for å bli utbrent. Det var det jeg trodde, så jeg var helt uforberedt på veggen da den kom. Jeg - frøken sjuske liksom. Det viste seg at å være en samvittighetsfull lærer, enebarn med syke foreldre og ha tre barn uten noen som helst avlastning samt nokså deprimert mann var mer enn nok. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skulle prioritert bort annet enn jobb, og hadde jeg skjønt faresignalene kan det være at jobben hadde blitt gjort på en annen måte og at jeg kanskje hadde unngått ti år med steintøff vei tilbake.
Men det du sier her, er jo at du i realiteten har vært alene-voksen om alt dette i lang tid. Det er ikke slike tilfeller jeg ønsket å rette oppmerksomheten mot i det hele tatt, Oslo. Du burde lese kronikken i VG, så skjønner du mer hva jeg mener. det var ikke tyngden av syke foreldre, en ektefelle som ikke maktet å være med i voksenhverdagen, barn og jobb det var snakk om for henne.
Jeg sier virkelig ikke at man ikke kan bli utbrent - jeg sier at det er ikke alltid slik at hvis man er stressa en stund, så brenner man ut etterhvert. For de aller fleste er det ikke farlig å være sliten.
Og så synes jeg det er viktig å skille mellom det som faktisk er alt for tung total arbeidsbyrde i livet, og arbeidsbyrden man helt frivillig påtar seg når man sier at man aldri kommer til å synes det er greit å slenge en frossenpizza i ovnen. Jeg mener i hvertfall at det blir rimelig sjukt å hevde at man må skulke jobben et par, tre ganger i året for å komme seg, når man ikke engang kan ty til en kjapp middagsløsning i ny og ne.
Jeg greier ikke å la dette med 1-åringer i barnehager gli forbi altså. Forskning viser at 1-åringer opplever mye stress i barnehagen, og at dette kan bli ett problem i fremtiden. Men jeg mener at dette er fordi barnehagen slik den mange steder fungerer nå ikke er bygget opp for å kunne ta hånd om alle 1-åringene som plutselig kom inn i barnehagen. Jeg mener altså barnehagen må få flere hender/mer midler til å skjerme/mindre grupper osv. slik at man kan forhindre at små barn blir stresset av barnehagen.
Den biten mener jeg altså er ett politisk problem som må tas hånd om. For barnehagen kan være ett flott sted for ettåringer dersom forholdene er lagt til rette for de!
Ellers så skal man jo være forsiktig med å mene så mye om hvordan andre familier organiserer sitt liv, men det mener jeg i hovedsak er noe som må ordnes innad i familien og ikke politisk. Vi i Norge har fantastiske ordninger med både lang permisjon, sykelønnsordninger og velferdsordninger i alle kanter! Men man må ta noe på egen kappe også. Dersom man er mye stresset over tid må man selv prøve å finne løsninger for å forbedre sin egen situasjon.
Jeg er enig i at vi må lære mer om dette og innrette tilbudet til ettåringene deretter. Det jeg reagerer på er at folk kommer på banen NÅ som vi har full barnehagedekning og roper varsko om ettåringer i barnehagene. Jeg tenker også at vi må være sikre på at det er barnehagene som stresser barna - ikke adskillelsen.
Jeg tenker at det er mye bedre med regulerte barnehagetilbud enn slik det var før, med ad hoc-løsninger, svarte dagmammaer og endeløse barnehagekøer. Og det var jo ofte ikke engang ettåringer som ble passet i uregulerte ordninger - permisjonene var kortere og folk måtte ut i jobb kjapt. Jeg var dagmamma da den eldste var liten) for to søsken hvor den yngste bare var 5 mndr gammel da hun begynte å komme til meg. Dette var på 80-tallet. Disse barna er voksne nå - og de fleste av dem har vokst opp med to fulltidsarbeidende foreldre - i hvert fall her vi bor. Så det er jo ikke nytt at barn og foreldre er adskilt store deler av dagen. Vi burde vite mye om dette nå, det er jo lenge siden kvinner gikk tilbake til arbeidslivet.
Jeg skjønner at du ikke sikter til meg eller andre i lignende situasjoner. Det jeg prøver å få frem, er at det ikke alltid bare er å prioritere bort. Av og til er summen for stor bare av det som MÅ gjøres. Og det skumleste er at man ikke kjenner seg sliten, stressa eller noe som helst før det plutselig smeller. Jeg hadde aldri lært noe som helst om dette og trodde jeg hadde full kontroll. Jeg tenker derfor at det er lurt å undervise barn og unge om faresignaler OG hvor viktig basisbehov er dersom man kjenner for mange av disse faresignalene. Kanskje kan vi få ned antallet utbrente - for det er søren ikke noe særlig gøy å havne i den kategorien.
Og kronikken i VG er selvsagt bare latterlig og bidrar til å latterliggjøre et problem som for mange er reelt. Det er fremdeles kjempetøft for meg å få ting til å gå opp med to gamle syke foreldre, tre barn og 80% lærerstilling (jada, jeg har måttet få ned i stilling for å ikke smelle i veggen igjen), men takk og lov har barna skjønt tegningen og bidrar i stor grad til at det går ok.
Det er først nå de har resultatene fra forskningen, og kan se effekt. Det beste hadde selvsagt vert at man forutså innvirkningen av dette og satt inn ekstra ressurser for å ivareta ettåringene fra start av, men det gjorde man ikke. Fokus var full barnehagedekning.
Jeg er enig i at løsningene som er nå er bedre enn svart dagmamma, endeløse barnehagekøer og mødre som ble tvunget til å være hjemme. Men saken har altså to sider, og nå som full barnehagedekning har vært en realitet i mange år burde politikere ha gjort en evaluering og satt inn ressurser for å ivareta småbarna. Nå er endelig en bemanningsnorm på plass, og ny pedagognormen er innført, men jeg mener dette ikke er tilstrekkelig for å ivareta ettåringenes behov for nærhet, trygghet og omsorg i barnehagen. Jeg mener ikke at ettåringene bør være hjemme med mor, men at det må være nok hender til å ta kunne gi de alle den trygge tilknyttningspersonen de trenger i barnehagen. Å gi ettåringene samme bemanningsnorm som 3-åringene er ikke tilstrekkelig. Og når du har så mange små på en avdeling blir det for store forhold, for mange mennesker og for mye støy for de minste.
Det kan godt tenkes at barnehageforholdene ikke er så gode som de burde for ettåringene, og da bør fokuset ligge der, ikke på at mamma bør være sitt moderansvar bevisst og være hjemme med barnet sitt mens far forsørger familien.
