Cumulus sa for 5år siden:

Er alene med 2 barn 2 uker i Spania. På hotel med diger leilighet, 3 bassenger og masse å gjøre. Datteren på 11 har bestemt seg for å være sur og nekter å gå ut... Sånn har det vært i 3 dager nå. Dette er ulidelig... Prøver å gjøre det hyggelig for broren som bare er søt og snill, men dette går oss på nervene nå. Hun er konstant sur, frekk, klagete og utakknemlig... Hun kan bli hjemme neste gang.

Floksa sa for 5år siden:

Kan du sende henne hjem til noen som kan passe henne? Far, besteforeldre eller lignende?
Jeg regner med du har prøvd den alvorlig samtalen om hvordan det ødelegger for alle og om det er noe som plager henne.
Det funka godt på en ferieuvillig voksen her. Da ungene ble så store at jeg fint kunne reise alene var det plutselig stas å være med familien på ferie :knegg:

Millen sa for 5år siden:

La den sure bli igjen i leiligheten, mens dere andre er ute.
Og så ville jeg ignorert og inndratt dingser.
Hilsen kjip mamma.

Pegasus sa for 5år siden:

Jeg hadde nok tvunget henne til å bli med. Om hun bare skal være sur, får hun det fint til, parkert i en stol i nærheten av dere.

Eller Millens løsning.

Wix sa for 5år siden:

Jeg ville gjort som Millen.

Chablis sa for 5år siden:

Ville funnet ut hvorfor hun er syr?

Nenne sa for 5år siden:

Enig.

Trixie sa for 5år siden:

Hvorfor er «alt» galt?
Prøv å finner det først, anerkjenn henne, at du forstår at noe er galt. Det er jo sjelden man er sur uten grunn. Deretter korrigere henne.

Kirsebær sa for 5år siden:

Jeg har hatt/har to tenåringer. Tro meg, de kan være veldig sure og vanskelige uten grunn. :knegg:

ingling sa for 5år siden:

Samme her. Vet du om det ligger noe mer bak? Det er gjerne ikke helt uten grunn at en oppfører seg slik?

Hvis hun ikke lar seg snakke med ville jeg også gjort ting uten henne, så vil jeg tro hun finner ut at det er kjedelig å sitte i leiligheten. Men jeg ville kanskje ikke tatt dingser sånn uten videre. Jeg har vanskelig for å tro at en 11-åring er kjip med vilje, altså. Så jeg ville prøvd graving og samtale før sånne konsekvenser.

Pøblis sa for 5år siden:

Jeg tenker også at hun kan være igjen i leiligheten mens dere andre er ute og bader, feks.

Og prøv å finne ut hva som plager henne. Kanskje er det noe du kan og vil gjøre noe med. kanskje er det primadonnanykker. kanskje hun har det som min eldste som sa til meg: - Mamma, jeg vet ikke hva det er - men jeg blir bare så SUR bare jeg ser deg. :sur:

Pamina sa for 5år siden:

Prepubertal 11-åring kan ha fått kjenne på at hormoner styrer og at hun ikke har kontroll på humør og følelser.

Jeg ville lagt meg ned sammen med henne og forsikret henne om at jeg er kjempeglad i henne samme hvor sur hun er, og at det er vanlig i den alderen at man blir sur helt uten at man skjønner hvorfor. Høre med henne om det er noe du kan hjelpe henne med, og sagt at du skjønner dette vanskelig for henne, men at du må følge opp begge barna. At du og lillebror går ut, og at hun er hjertelig velkommen ut når hun er klar.

Unger som brått er sure tolker jeg dithen at de er sure fordi de ikke klarer å være noe annet. Den alderen er utrolig utfordende for ungene også, det litt som når de er tre, vi må bare elske dem ekstra mye, og være tydelige på at vi gjør det.

Det har funka med mine sure, det er ikke enkelt, og jeg har pustet med magen mange ganger, men tror virkelig på at vi kommer lenger med honning enn med pisk.

Niobe sa for 5år siden:

La henne sitte inne og være sur.

Gå ut og gjør det dere andre har lyst til.

Ingen dør.

Av dette, hvertfall. Sånn mer generelt så er sannheten at alle dør.

Trixie sa for 5år siden:

Akkurat Pamina.
Det hender jeg har en dårlig dag å. Det hjelper sjelden med kommentarer om det. Ofte er det omsorg som funker best.

Chablis sa for 5år siden:

Gode råd , mye bedre enn pisk.

Cumulus sa for 5år siden:

Jeg har sett på flybilletter og vurderer sterkt å sende henne hjem. Det er fullt av folk hjemme, både far og besteforeldre.

Cumulus sa for 5år siden:

Jeg har både pratet med henne, ignorert henne, latt henne være hjemme, tvunget henne med, anerkjent henne, sagt jeg er glad i henne uansett og bla bla bla. Nå er det nok.

ingling sa for 5år siden:

Er du seriøs? Sende et barn hjem aleine på fly? Hva sier hun om hvorfor hun er sur? Jeg synes Pamina og Trixie sier mye klokt.

veobra sa for 5år siden:

Jeg synes Pamina sier mye fint.

Kan det hende hun trenger å være litt alene? Mine er sånn og kan slå seg vrange ved store endringer, mye de ikke kan kontrollere og "bare fordi" når hormonene raser. Og ikke minst hvis blodsukkeret er lavt. Jeg hadde latt henne være inne alene hvis det er det hun ønsker.

nokon sa for 5år siden:

Pamina sa det eg tenkte.

Eg ville aldri vurdert å sende ein 11-åring aleine heim frå ferie, er det eit seriøst forslag? Ho er eit barn! Ja, ho lager dårlig stemning og ja, ho øydelegg ferien for andre. Men å sitte aleine på fly frå Spania til Norge er ein ganske alvorlig konsekvens.

oslo78 sa for 5år siden:

Jeg har ingen gode råd. Jeg hadde blitt så fortvilet og sinna at det nok hadde vært best om hun ble i leiligheten og var sur der. Jeg trenger virkelig ferie i ferien min og hadde blitt utrolig sliten av en sur unge i to uker. Samtidig hadde jeg ikke turt å sende henne hjem alene, tenk om hun er så sur at hun boikotter og ikke går på riktig fly?

vixen sa for 5år siden:

Om hun ikke sliter med noe sånn generelt så lurer jeg på hvor mye omsorg man skal gi i en slik situasjon? Man må jo lære seg å oppføre seg av hensyn til andre uansett om man har en dårlig dag? Det er ikke en unnskyldning for å være drital. Jeg hadde prøvd å snakke med henne for å finne ut om noe plaget henne selvsagt, men ellers så mener jeg at det er helt innafor å la henne være i leiligheten og at hun kan joine når hun klarer å være noenlunde hyggelig. Det er dårlig gjort å ødelegge ferien for andre og det hadde blitt lange samtaler og avtaler før neste gang vi planla en tur. Og det hadde fått konsekvenser etter hjemkomst for andre ting hun ønsker å gjøre i ferien.

oslo78 sa for 5år siden:

Dette egentlig. Det er ingen unnskyldning for å spolere ferien for to andre at man er verken 11, 14, 17 eller 50 år.

Trixie sa for 5år siden:

Jeg tenker at om situasjonen kanskje blir litt fastlåst så tar det litt tid å løsne det også. Når jeg skal «bli blid igjen» så hender det at det ikke skjer på et sekund. Omsorg, lirking og luring og kanskje noen kan hjelpe meg så er det ofte det jeg trenger. Det er min erfaring også at det funker.
Tror virkelig ikke en 11-åring ønsker å spolere noens ferie. Men at noe er vanskelig akkurat nå. Og da må man kanskje leite og bruke litt tid for å få løst det.

Maverick sa for 5år siden:

Jeg hadde helt sikkert latt en elleveåring som ikke ville være med på noe, og som var sur og grinete, bli i leiligheten, men jeg hadde virkelig aldri, aldri, aldri sendt en elleveåring hjem igjen fra ferie.

millact sa for 5år siden:

Jeg er på lik linje med deg.

Floksa sa for 5år siden:

En elleveåring greier vel fint det når hun følges til endestasjonen og møtes i andre enden. Må jo være mye bedre å få reise hjem enn å være sur er sted man tydeligvis ikke vil være.
Det skal sies at jeg aldri hadde måttet faktisk gjøre noe slikt. Det hadde nok hjulpet mye på humøret å ha en vei ut. Og å oppleve at det faktisk ble satt grenser for slik oppførsel.

Charlie sa for 5år siden:

En 11-åring aksepteres vel normalt ikke alene på et fly, da må de ha Unaccompanied minor-avtale. Og en flyselskapsansatt følger. Så ikke «alene» sånn sett.

Når det er sagt, hadde jeg nok ikke satt en 11-åring på fly hjem fordi ungen var sur. Selv om det er over tid.

Floksa sa for 5år siden:

Vil bare presisere at jeg ikke tenke å sende ungen hjem som straff og i skam for dårlig oppførsel. Men som er åpning og en utvei for en unge som tydeligvis ikke ønsker å være der hun er. Altså som er frivillig valg.

ingling sa for 5år siden:

Jeg mente ikke at hun ikke klarte det, men det er et drastisk skritt å sende hjem et barn på den måten, som en slags straff, som er sånn jeg oppfattet at HI ville.

Floksa sa for 5år siden:

Det er jo ikke en straff å få reise hjem når man ikke trives.

Charlie sa for 5år siden:

For ordens skyld, for min del har jeg ikke oppfattet at hjemsending skulle være straff. Bare at jeg ikke ville løst det på den måten.

ingling sa for 5år siden:

Jeg har ikke lest noe sted at ungen faktisk ønsker å dra hjem. Det kan jo hende hun ikke trives i livet sånn generelt, om det nå er her eller der? Hvis hun hadde bedt om å få dra hadde det vært noe annet.

Chablis sa for 5år siden:

Enig med deg, det hadde jeg aldri gjort heller.

Chablis sa for 5år siden:

Samme her, det skjer ikke på et sekund her heller. I den alderen er det en del hormoner som raser også , ikke alltid like lett å være rasjonell er min erfaring.

Appelsin sa for 5år siden:

Jeg tenker at dette er barnet ditt, og at det er jobben din å tåle å stå i dette. Jeg skjønner at det er kjipt, altså, det er ikke dét.
Jeg kan gi en haug med innspill ut i fra en tenkt situasjon med ett av mine barn, men det er fordi jeg kjenner dem. Det du beskriver kunne skjedd med alle tre - hadde det vært 14-åringen hadde det garantert vært noe bak, med 11-åringen hadde det sannsynligvis vært utløst av en teit bagatell i tax-freen eller noe sånt, og med yngste går det meste over med litt ekstra klemming og en dose hai-prat.
Jeg hadde ikke satt noen på flyet hjem, det ville jeg tenkt på som en total fallitterklæring som mor.

Cumulus sa for 5år siden:

Har hatt nok en lang prat med henne nå. Hun sier hun ikke liker seg i varmen og er lei av å bade. Så da får hun bare være på rommet.

Elise sa for 5år siden:

Hva med en dag (eller noen timer) på shoppingsenter som har aircondition og litt mer levelig temperatur?

Gaia sa for 5år siden:

Jeg har en som virkelig visner i varmen, og som kan bli muggesur på tur til "syden" hvis det er så varmt at hun ikke får sove skikkelig. Det løses med pjusk, nedkjøling på shoppingsenter og en lang prat på kvelden om hva hun har lyst til å gjøre neste dag. Jeg hadde latt henne bli på rommet, hvis det er det hun har lyst til, eller dratt på utflukt, hvis det er det hun har lyst til. Begge mine blir lei bading etter et par dager, så vi må ha planer når vi er på ferie, vi kan ikke bare henge på stranden eller ved bassenget.

Og så ville jeg nok ha forsøkt å finne ut om det er noe mer som plager henne.

millact sa for 5år siden:

Det er jo en god løsning. Men jeg ville lagt noen planer for resten av tiden slik at alle får velge litt. Det er kanskje noe å se i nærheten?

Niobe sa for 5år siden:

Vi har også en som i mindre grad liker varme og basseng/strand enn oss andre. Det er jo selvsagt helt ok, og han får trekke seg tilbake på rommet, inn i skyggen, etc.

Men jeg tenker at det er helt greit i den alderen å lære at man er en del av en familie, med sprikende behov og ønsker. Vi får ikke alltid gjøre det vi liker best, noen ganger må vi være med på ting vi ikke er så begeistret for. Noen ganger er det greit å velge å bli hjemme i stedet. Det som ikke er greit, er å ødelegge for resten med å være sur og vanskelig. Samme hvor hormonelt god grunn man har.

My sa for 5år siden:

Jeg har ei som på nesten alle ferier vi har hatt har fått en nedtur på ett eller annet tidspunkt, der hun har kranglet med søsken, vært sur og grinete, nektet å være med på ting etc. Det hun har hatt behov for da er å få være med på noe bare for seg selv, et avbrekk fra det andre vi har gjort. Uten søsken, det trenger ikke være mye, bare en liten luftetur. Innser at det ikke er lett når du er der alene med dem, men har hun noe ønske om hva hun har lyst til, i stedet for å bade?

Trixie sa for 5år siden:

Så fint hun fikk satt ord på det. Jeg var i Spania med mine i fjor. De er i en annen alder nå så å «bare bade» er ikke aktuelt lenger. Vi var på shopping, på cafe, og hadde noen andre aktiviteter i tillegg til å bade, sole oss og leke ved/i bassenget. Å finne noe som er gøy for alle er jo fint når man er på ferie.

Isolde sa for 5år siden:

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Frk_Fryd sa for 5år siden:

Jeg har lyst å gi deg en klem, for det er jammen ikke enkelt å være alene på ferie for å kose seg og så blir det bare dårlig stemning. :klemme:
Har 11 åring selv, og vet at det kan være mye følelser både ene og andre veien. Jeg tenker at så lenge hun får tilbud om å være med og lov til å komme med innspill til andre aktiviteter, så gjør det ikke noe om hun er en del inne alene. Hun har jo fått satt ord på noe av det som er kjipt, og det er kjempebra, men en 11 åring må også innse at de er en del av felleskapet og må bidra til at alle skal ha det bra. Dette snakker vi mye om til vår 11 åring, dog med varierende hell.
Håper det bedrer seg!

Tjorven sa for 5år siden:

Jeg har stått i samme problemstilling de siste årene, og mang en gang googlet billetter til min eldste slik at hun kunne komme seg hjem fra «den grusomme ferien hun er tvunget med på». Men vi løser opp i det på et vis hvert år. Problemet er jo at en del unger i den alderen er forskrekkelig flinke til å uttrykke misnøye over situasjonen, men er fullstendig uten evne til å kommunisere hva de faktisk ønsker å gjøre. Og min har i tillegg litt urealistisk forventning til budsjettrammene for hva man kan gjøre.

Men det er en utfordring å ha det fint på ferie når en i familien er pottesur 95 % av tiden.

Timar sa for 5år siden:

Sure unger kan vi nok kjenne oss igjen i alle sammen. Det ER kjipt.

Mitt forslag er at ungene får velge aktiviteter hver sin dag. La 11-åringen få bestemme i dag, og så blir dere med på det hun foreslår uten protester. Hvis hun ikke vil noe som helst, så kan dere jo sette opp en liste over alt som er mulig å gjøre sammen først? Bruk feks Tripadvisor.

Frøy sa for 5år siden:

Bowling, kino, shopping, kjøpe noe hun kan pusle med og som dere kan sitte sammen med i noen timer på dagen, så kommer hun seg kanskje.

Frøy sa for 5år siden:

Og i følge svigers så kan 11 år gamle barn skjule ørebetennelse med å være sur og det er da det som gjør at de ikke vil bade mer.

My sa for 5år siden:

Nå er hun eldre, og greier å regulere det bedre selv, og er flinkere til å sette ord på følelsene, samtidig som jeg har fått mer erfaring og kjenner henne bedre, og har bedre verktøy for å låse henne opp. Forventningene er ikke lenger like svimlende sommerfulger-høye til f.eks bursdag, jul og 17.mai som da hun var mindre, så der slapper hun litt mer av. Så alt i alt føler jeg at det fungerer bedre nå, men absolutt ikke perfekt, og ferier er fortsatt utfordrende. Jeg er spent på hvordan det går denne gangen.

vixen sa for 5år siden:

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Floksa sa for 5år siden:

Dette. Sagt mye mer diplomatisk enn hva jeg fikk til :knegg:
Fordi jeg blir sur og slett ikke alltid gjør så godt jeg kan. Av og til gjør jeg det stikk motsatte. Med vilje.

My sa for 5år siden:

rine sa for 5år siden:

Ja.
Enkelt og greit.
Hovedgrunnen til at jeg ikke ville sendt hjem barnet, er at det ville signalisert at hun ikke trengte å ta seg sammen, og hun ville nærmest fått belønning for å ha ødelagt ferien for resten av familien.

trøtt sa for 5år siden:

Veldig enig med Vixen.

Der er skikkelig kjipt når humøret til et eller flere av barna forsurer stemningen på tur. Vi har hatt noen ferier som har vært "mislykket" fordi et eller flere av barna har vært lite hyggelige (eller rett og slett helt for j..... egosentriske). Spesielt en av feriene ser jeg tilbake på som et mareritt. Mannen og jeg kunne virkelig trengt en to ukers tur alene for å komme over den ene uka med alle barna. Nå skal det sies at et av barna var eksemplarisk hele turen, men de andre kunne du fått kjøpt billig av meg akkurat da. Ingen skal komme å fortelle meg at de gjorde så godt de kunne for det gjorde de absolutt ikke.

amo sa for 5år siden:

Trøsten er at i morgen kan hun være smørblid og elske livet sitt!

Sitat mellombror i den fasen:
Mamma! Jobben min er å være sur på deg, det sier helsesøster!

Elisabet sa for 5år siden:

Håper dere får en hyggelig tur videre. Så får dere heller hygge dere sammen på ettermiddagen og kvelden hvis hun vil være inne på rommet på dagen. Nå har hun sikkert mobil og kan få tak i deg om hun måtte trenge det.

Jeg er spent på hvordan det går når vi skal på tur senere i juli. Har en unge som ikke liker sol og varme og er "tvunget" med til syden med oss andre siden hun ikke ville noe som helst annet heller (det er 2 sommere nå hun ikke har vært med og fått være hjemme med andre). Betingelsen for at hun ble med er at hun får sitte inne på dagtid med wifi og aircondition, og ikke noe mas om når en skal stå opp. Når premissene er satt litt på forhånd så blir jeg ikke sur over ting heller, så får hun styre seg litt selv når vi er ved bassenget eller stranden. Men så er vi jo mer sammen på ettermiddag/kveld, som er mye bedre enn at hun hadde blitt igjen hjemme og sittet inne på rommet sitt hos faren i 2 uker uten å komme seg ut i det hele tatt. :nemlig:

Anne C sa for 5år siden:

Jeg er også ganske spent på vår ferie om et par uker. Her er det eldste som er mest muggen, han har i grunn vært muggen, deprimert, trist og lei i mange år nå. Vi har lagt en god del planer på forhånd, og gutta vet stort sett hva vi skal gjøre. Vi gjør litt som alle vil, og vi er ikke er familie som ligger på stranda en hel dag. Vi skal se og oppleve, og heldigvis liker gutta det like godt som oss. Det første eldste spurte om når vi fortalte at vi skulle til Italia i sommer var om vi om vi skulle på museum og sånt. Med positivt fortegn.

Tallulah sa for 5år siden:

Du har fått mange gode svar, og i bunn og grunn må man jo bare forholde seg til at folk er forskjellige, man takler varme og forventninger ulikt, og man må tilpasse seg. Det gjelder både dem som blir sure, og dem som må håndtere de sure.

Vi var en gang på en ferie hvor Hiawata var fullstendig tullerusk, og det ble utrolig mye krangling før vi tok en pust i bakken og fikk snakket ut. Vi var på en roadtrip med 1-2 overnattinger per sted, og han rakk rett og slett ikke å lande før vi skulle videre. Vi hadde ikke tenkt på at det kunne være et issue, og han skjønte ikke helt selv at det var det som skjedde. Etter at vi fikk pratet om det så ble det lettere for ham å takle, og det ble lettere for oss å bygge inn litt slack.

Varme og strandliv kan gjøre meg muggen også, kanskje man sover dårligere og det blir vanskeligere å takle motgang. Og har man et søsken som da BARE er søt og snill kan jeg tenke meg at det ikke akkurat hjelper. :knegg:

Tjorven sa for 5år siden:

Jeg kjenner at jeg er fullstendig enig med deg. De fleste 11-åringer må klare å ta seg sammen. Det er lov til å være sur og gretten en liten stund over ting, men stort sett bør man klare å oppføre seg nogenlunde greit.

Min egen datter er jo av typen som er en solstråle på trening og på skolen. Det er liksom ingen begrensning på hvor mye skryt hun får. Men hun kan være fullstendig uspiselig på hjemmebane. Og vi har nå måttet bli klare på at det faktisk er begrenset hvor mye eder og galle vi som foreldre orker også.

Tjorven sa for 5år siden:

Nei, på ingen måte. Særlig ikke når lillebror kompenserer for storesøsters ufordragelige ved å stille ALLE de riktige spørsmålene om bakgrunnshistorie og være ekstremt interessert. :knegg:

Vi var på interrail den sommeren snuppa var 11 og knerten 8, og vi vekslet mellom «ta deg sammen» til henne og «slutt å late som» til ham.

Men vi ble venner igjen alle sammen. Men da vi var i Praha så besøkte mannen min og knerten den astrologiske klokken og festningen, mens jeg føler at jeg har Praha tilgode ettersom mitt besøk der bestod i å spise middag på McDonald’s, shoppe på HM og drikke kaffe på Starbucks. Men etter å ha fått avreagere noen dager der, og gjort «sine ting», så var hun helt klar for Berlin. ... der vi gikk rett inn i en Pride-festival med 750 000 deltakere og hun virkelig var i sitt ess.

Isolde sa for 5år siden:

Men når man har et barnesyn som sier at barn ikke gjør så godt de kan, så sier man indirekte at de ønsker å ødelegge for andre. De ønsker å være sur og ønsker å havne i negative situasjoner. Det er det veldig få barn som ønsker altså. Selvfølgelig bør 11åringer kunne ta seg sammen, og tilpasse seg andre. Men når de ikke klarer i situasjonen å se de løsningene så tyr de til de løsningene de kan som ofte er å være sur å vanskelig. Det er en måte å få viljen sin på, få kontroll på situasjonen. Det kan være de angrer 10 sekunder etterpå og selv ser at ja de kunne klart dette, det hadde ikke vært verdens undergang å ta seg sammen og bare være med på det. Men da er det et annet aspekt inni bilde som er det å miste ansikt. Har man startet noe så må man liksom fullføre det. Ingen god løsning men en løsning for å fikse problemet.

Men jeg kan være enig om å være uenig med flere av dere. Dette er ikke et barnesyn jeg har funnet opp av meg selv men kommer fra psykologen Ross Green sine teorier rundt barn med atferdsvansker. Han jobber mye med barn som er i konflikt med foreldrene.

Min opplevelse som mor og som spesialpedagog er at det bli alltid mye lettere å møte barna når man prøver å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør og tenker at de alltid er ute etter å finne en god løsning, men faktisk ofte ikke evner å finne den og da tyr til dårlige løsninger.

Suck it up fungerer ikke for alle. Og det er urettferdig ovenfor 11åringen å tro at den spolerer ferien for familien bevist.

rine sa for 5år siden:

Det handler ikke om barnesyn, men om menneskesyn for min del. Jeg tror at vi mennesker er egoistiske av natur, i større eller mindre grad, og at det ikke er sunt for oss å leve i en verden der alt blir tilrettelagt for oss. Noen dager, eller ferier for den del, er ræva, men man kan velge å ikke la ferien bli helt ræva for de andre man reiser med også. Den 11-åringen som alltid får lov til å la egne følelser få førstepri. vil du ikke være partner eller kollega med når vedkommende blir voksen. :niks:

Og så er det vel ingen i tråden som sier at man ikke trenger å bry seg med å finne ut hvorfor 11-åringe er sur? :gruble:

My sa for 5år siden:

Det er fagfolk sin oppgave å forstå, og hjelpe med å håndtere vanskelige følelser på sikt, når man ikke greier det selv. Men det er foreldrenes oppgave å oppdra, å sette regler og grenser for hva som er greit og ikke av handlinger, uansett hvilke følelser som ligger bak. Er man låst i en situasjon i et øyeblikk holder det ikke å bruke metoder som på lang sikt skal gi barn verktøy til å håndtere vanskelige følelser. Det må man selvsagt gjøre i tillegg, men i den aktuelle situasjonen bør man også kunne signalisere at grensen er nådd, at oppførselen ikke er grei, og at hensynet til folk rundt, og at flest mulig skal ha det bra, er det som blir prioritert.

Candy Darling sa for 5år siden:

Ja, jeg tror vi diskuterer utfra litt forskjellige premisser her. Jeg tar for gitt (som HI også sier) at man allerede har gått ganske mange runder med en 11-åring som er sur og lei på å finne ut hva som er galt og om det ligger noe mer alvorlig til grunn. Noen ganger trenger man også å rett og slett få beskjed om å skjerpe seg. I hvert fall mine unger. Og jeg, for den del. :flau: Noen ganger er man urimelig og utrivelig og trenger å skjønne at det er uakseptabelt å ødelegge for andre.

Jeg tror ikke unger bevisst ønsker å være destruktive, men jeg tror de i mindre grad enn (de fleste) voksne klarer å se urimeligheten i oppførselen sin; jeg tror mange mener de har rett til å forsure omgivelsene når de er sure selv. Og for den del, det er nok av utrivelige eldre også som burde fått et kræsjkurs i god folkeskikk, altså.

I denne situasjonen hadde jeg sagt at fint, bli på rommet med boken din, iPaden er med oss på tur, si fra når du er klar for å møte verden eller har et godt forslag til hva vi kan gjøre. Eller når du er sulten. Men du må behandle familien din ordentlig når vi er sammen.

Pøblis sa for 5år siden:

Jeg tenker at det er en del av oppdragelsen å lære barn hvordan det er greit og ugreit å oppføre seg. Jeg mener det er forskjell på å tenke at det alltid ligger en årsak til et barns oppførsel, til å tenke at de alltid gjør så godt de kan. jeg tror at normalt utviklede 11-åringer ikke alltid gjør så godt de kan - jeg tror at de noen ganger prøver å manipulere sine omgivelser og bruker verktøy som ikke er akseptable og som de må lære seg at IKKE funker/ikke er akseptable i samhandling med andre.
Jeg synes man både kan møte et barn med åpenhet og genuin interesse for hva som får dem til å reagere og agere slik de gjør - og samtidig forvente at barnet endrer adferd når adferden er destruktiv for den sosiale settingen 11-åringen er en del av. De fleste 11-åringer vet litt/ganske mye om hva som er greit i omgang med andre og hva som ikke er det. De fleste 11-åringer vet VELDIG godt hvordan de selv ønsker å bli møtt eller ikke bli møtt.

Mine egne barn gjorde ikke alltid så godt de kunne i den alderen. De kunne være både frekke, utspekulerte og totalt oppslukt av seg selv og sine egne ønsker. Men de kunne også hjelpes til å se situasjoner utfra helheten i den sosiale settingen de var en del av.

Cumulus sa for 5år siden:

Tusen takk for støtte og innspill. Vi har tatt hverandre i hånden på at det skal bli en bedre dag. Har lastet ned lydbøker til henne og blitt enige om at hun får is hvis hun bader. (har egentlig et opplegg med svømme mål for å få is, men nå får hun is bare for å komme seg uti vannet, så hun få kjøpt seg ned litt.) krysser fingrene for at det blir en bra dag

Niobe sa for 5år siden:

Barn gjør ikke alltid så godt de kan. Det gjør heller ikke voksne. Og selvsagt er det greit, vi har alle dager der vi ikke gjør så godt vi kan. Det som antagelig skiller mellom spiselig og uspiselig, er hvilken grad man er klar over det selv. Jeg gjør barna mine en bjørnetjeneste om jeg lar dem tro de alltid gjør sitt beste. Ikke fordi de skal føle seg noe dårligere, men fordi de skal vite at de kan bedre. Det er en del av læringen, en del av det å lære å ta ansvar for seg selv og sin egen oppførsel. De ser meg drite meg ut og gjøre mitt aller verste rett som det er, men jeg innrømmer det i det minste. At jeg vet jeg kan bedre og at det er jobben min å fortsette å prøve. Jeg kan ikke se for meg at det kan gagne noen å innbille dem at de gjør sitt beste hele tiden. Jeg har sett en del potensielt brukbare mennesker forsvinne i det dragsuget.

Man forventer selvsagt ikke at 11-åringer alltid skal gjøre sitt beste. Jeg forventer ikke det av voksne heller. Men med alderen forventer man økende grad av bevissthet rundt egen oppførsel.

My sa for 5år siden:

Kan det være noe problematisk for henne det med svømming, og at det kan være noe av årsaken til at hun er "lei av" å bade?

Jeg har et barn som av og til har urimelige forventninger til seg selv. Når hun er redd hun ikke greier å innfri sine egne krav ender det ofte med at hun ikke har "lyst" til noe, fordi det er "kjedelig", når hun egentlig er redd for å mislykkes eller tape ansikt. Særlig hvis det er noe hun ikke tør, for i sitt hode må hun alltid være den tøffeste, selv om ingen andre forventer det av henne.

Så hvis det kan være noe sånt hos dere så kan det være en helt riktig løsning det du gjør nå, å ikke fokusere på at hun må øve på å svømme, selv om det unektelig er en viktig ting å kunne. At det er greit å bare duppe i vannskorpa og leke på grunna for å avkjøle seg, men at svømming ikke er et must. Så kommer kanskje lysten til å øve litt mer gradvis i løpet av dagene, hvis det skjer gøyere ting lenger ut, og det ikke er noe press?

Håper dere får en fin dag i dag! Min erfaring er også at humøret svinger veldig, og bunn en dag (eller tre) plutselig kan snu til topp neste dag.

Milfrid sa for 5år siden:

Enig!! Barn må lære at verden ikke spinner rundt deres akse og at alt man gjør gjennom livet ikke nødvendigvis er gøy. Jeg har en sønn som av og til sliter med å gjøre ting han ikke får glede av selv, og han får virkelig ikke lov til å ødelegge for andre av den grunn. Det er fullt mulig å formilde «ja, jeg forstår at du kjeder deg/ikke liker dette, men du skal likevel klare å oppføre deg, så du ikke ødelegger gleden for alle de som faktisk gjør det». Det er viktig å kunne glede andre. :nemlig:

Man skal forstå unger, men ikke forstå dem i hel. Og det er fullt mulig å forstå at de har en dårlig dag, formidle at man forstå det, men likevel kunne forvente at de oppfører seg (når det er snakk om større barn og ikke smårollinger).

Jeg har dårlige dager, jeg også. Da ber jeg om unnskydning og låser meg inn på rommet om jeg ikke klarer å fake godt humør.

banana sa for 5år siden:

Dette trengte jeg å lese! Utrolig godt å bli minnet på at det er flere sider av en sak når vi synes snart-13-åringen bare er håpløs.

Miss Norway sa for 5år siden:

Obs jenter i puberteten som KAN ha fått mensen for første gang og ikke vil dele det med hele verden. Just saying, som en påminnelse, ikke som direkte til HI her.

rine sa for 5år siden:

Husker at det var superkleint med bading de første årene jeg hadde mensen. Turte ikke bruke tamponger, og gjemte meg ofte bak "gidder ikke bade i dag" fordi jeg ikke ville si det som det var. De mest oppvakte rundt meg skjønte vel hva det gikk i likevel, normalt var/er jeg jo en person som eeelsker å bade når solen skinner. :knegg:

My sa for 5år siden:

Men følelsen trenger ikke å bunne i reelle forventninger og krav fra omverdenen, det kan like gjerne være en opplevelse som kommer innenfra, på grunn av selvpålagte krav og forventninger. Da er det i alle fall viktig som foreldre å være klar på at det er helt greit å bare kose seg, det er ikke nødvendig å utfordre seg selv eller konkurrere hele tiden (har jobbet mye med akkurat dette hos vår).

Når det gjelder det med mensen (som ikke trenger å være reelt i det hele tatt, i dette tilfellet), så har jeg også gått på en smell der, og innsett i etterkant at den umotiverte furtingen og utidige oppførselen som barnet selv heller ikke skjønte noe av, faktisk viste seg å være PMS.

007 sa for 5år siden:

Helt enig!
Jeg ødela en ferie for foreldrene mine da jeg var 12. Jeg var et surt helvete som var negativ til alt og som saboterte alle forslag - alt med vilje. Jeg var sur fordi vi «bare» besøkte familie, sur for at søstrene mine fikk være hjemme, sur for at det var for varmt, for kaldt, for kjedelig, fordi alle var teite og fordi jeg egentlig ville på ferie til syden, enda jeg visste at det var umulig mtp økonomien.
Så i stedet for å ta meg sammen, slik to fornuftige tanter ba meg om, så gikk jeg altså med vilje inn for å gjøre livet surt for de rundt meg. Noe jeg absolutt klarte. Jeg manglet verken fornuft, forståelse eller verktøy til å løse situasjonen, jeg valgte oppførselen min kun for å gjøre livet kjipt for de rundt meg.

Pelle sa for 5år siden:

007 - som å lese om den påtvungne fjellferien jeg hadde i romjulen 1991. Jeg klarte å ødelegge den skikkelig, med vilje. Gikk sakte på ski, klaget på smurning, klaget på mat, kjedet meg og var i det hele tatt motbydelig.

nokon sa for 5år siden:

Eg tenker generelt at det er forskjell på dei tilfella der «Ta deg saman» er riktig tilbakemelding og dei tilfella der «Eg er her og ser at du har du har det vanskelig akkurat nå» er riktigare tilnærming. Det er ikkje sånn at det eine alltid er bra og det andre alltid er feil.

apan sa for 5år siden:

Jeg har bare skummet tråden. Normalt friske barn uten kjente utfordringer kan få beskjed om å skjerpe seg. Og jeg har gitt min niåring den beskjeden i dag. Ingen har vondt av å få høre at alle har et ansvar for å ha det hyggelig og ikke komme med sure kommentarer. Jada, det kan være en grunn, for eksempel at man synes det er kjedelig å gå og ikke liker bli sliten og helst vil ha det gøy hele tiden. Det er en grunn, men ingen unnskyldning. Barn uten ekstra utfordringer trenger få vite at ikke verden dreier rundt deres behov hele tiden. Det betyr ikke at man ikke skal lytte eller finne ut hva som er problemet.

apan sa for 5år siden:

Jeg har også ødelagt deler av ferier. Fordi det var kjedelig. Oppførselen min i Byrums rauker i 1990 (?) er nærmest en legende i familien.

Millen sa for 5år siden:

Jeg kan være sånn enda jeg om det er ferie jeg absolutt ikke vil på, men må. Jeg vet det er skikkelig barnslig, men jeg bare takler det ikke. I år skal vi ikke det så jeg er mer positiv til ferie.

Nera sa for 5år siden:

Jeg er egentlig på en sånn ferie nå (familiechartertur til Bulgaria med storfamilien), og jobber hardt med meg selv for å ikke furte og være utakknemlig og uttrykke høyt at jeg heller kunne tenkt meg å være på fjellet. Like fullt forventer jeg at barna oppfører seg noenlunde sivilisert, spesielt mot bestemor som har invitert alle med på tur.

Cumulus sa for 5år siden:

Utrolig bra med så mange tilbakemeldinger! Det har virkelig hjulpet meg. I dager alt mye bedre! 😊

millact sa for 5år siden:

Så bra!

Milfrid sa for 5år siden:

Jeg har en sønn som har slitt med mye, og som av og til har grunn til å være lei, og som av og til er lei uten grunn. Men til og med han trenger av og til å få beskjed om å skjerpe seg. Det merkes fort når han faktisk er lei seg, og når han bare er gretten og vanskelig.

Men enig, det finnes ikke bare en riktig måte å behandle unger på, selv ikke samme ungen. Men ganske mange vil tjene på å lære at man ikke kan ødelegge for alle, fordi om man har en dårlig dag selv. Det er en viktig lærdom å ta med seg i livet.

Filifjonka sa for 5år siden:

Jeg har også opplevd sure unger på ferie, og er ikke i tvil om at 11-åringer innimellom godt kan finne på å ikke gjøre så godt de kan. At feriehumøret kan være litt opp og ned både hos voksne og barn er vel temmelig normalt, det er det også å få beskjed om å skjerpe seg litt hvis en ødelegger ferien for resten av familien. Forslagene om å sende en elleveåring alene hjem fra ferie er jeg derimot litt overrasket over. Det hadde virkelig aldri falt meg inn.

Bra at det går bedre!

My sa for 5år siden:

Godt å høre at dere fikk en fin dag i går! Håper hun er over "kneika", og greier å nyte resten av ferien.

Isolde sa for 5år siden:

At barn gjør så godt de kan betyr ikke at de ikke skal få hvite hva konsekvensen av deres atferd er. Det betyr ikke at vi alltid skal godta det. Det betyr at vi kan forstå det bedre.

Om vi tolker at 11åringen i dette tilfellet har følet seg presset til å lære å svømme og opplevd dette som svært vanskelig, men ikke klart å sette ord på det. Istedenfor å sette ord på det å si i fra så har barnet ubevist eller bevist valgt å ikke bade og være inne sur istedenfor for å unngå det skumle og negative der ute. Det er en "smart" løsning for å bli kvitt problemet med bassenget. For man blir jo kvitt problemet. Ja det er ikke sosialt smart, det finnes uttallige bedre løsninger. Men så er det sånn hjernen vår fungerer at vi ikke alltid klarer å ta de gode løsningen, spesielt ikke når man er presset eller redd for å skuffe. Frontalappen kobler ikke alltid like godt inn og det er de innerste delene av hjernebarken som slår inn. Her har vi ikke kontroll. Vi voksne har en fult utviklet frontallapp og et bedre utviklet alarmsystem. Det har ikke en 11åring selv om det er godt i gang i denne alderen.

Når 11åringen i dette tilfellet fikk sagt hva det var som var det egentlige problemet og det ble endret litt på premissene for opphold ved bassenget ser det jo ut som det løsnet litt?

Det krever utrolig mye for et barn å sette seg selv til side. Og ofte klare de det. Men om angst for eksempel slår inn så er det mye mye vanskeligere og da vil man prøve å finne løsninger på problemet. Det er det som ligger i at barn gjør så godt de kan. Ikke at de alltid gjør alt perfekt. For mange av de som virkelig gjør så godt de kan er de som oppfører seg "dårligst" av alle.

Og av og til kan man forstå at det ikke er en ideel situajon for barnet men at de like vel må prøve for familien. Det er flere voksne her som sier at de også kan slite med humøret i ferier. Det er en egen tråd her inne med voksne som sier at de kan være skuffet i ferien fordi den ikke rekker opp til forventningene. Likevel forventer vi dette av 11åringer som er i starten av puberteten. Av perioden av livet hvor hjernen ommøbleres mer enn noen gang.

annemede sa for 5år siden:

I denne konteksten så blir det at man gjør så godt man kan litt annerledes, fra mitt ståsted i hvert fall.

Da tenker jeg at de fleste av oss gjør jo så godt vi kan, i det handlingsrommet vi tror vi har. Det er da jeg tenker at vi som voksne må vise barna handlingsrommet de har. Det er ikke alltid voksne klarer å være klar på sitt eget handlingsrom, og da er det utopisk å tro at barn er klar over handlingsrommet.
Da kan jeg være enig med deg Isolde.
Men selv om man gjør så godt man kan, så er det ikke alltid at det er det mest hensiktsmessige, men det er det man tror er mest hensiktsmessig.

Input sa for 5år siden:

Jeg er så utrolig enig med Isolde her, helt fra hennes første innlegg. Å si at barn ikke alltid gjør så godt de kan fordi vi voksne ikke alltid gjør så godt vi kan synes jeg er veldig spesielt. I barn-voksen-relasjonen er det den voksne som sitter med makt. Vi trenger ikke, i familiesituasjonen, å alltid gjøre så godt vi kan fordi det er ingen som kan gi oss konsekvenser, eller straff, om vi oppfører oss dritt. Når barn skaper konflikter er de alltid den tapende part, dersom ikke den voksne klarer eller ønsker å bidra til konfliktløsning fremfor maktdemonstrasjon. Selvfølgelig er ikke det noe barn ønsker.

Floksa sa for 5år siden:

Jeg kjenner jeg litt oppgitt. Min 14 åring gadd ikke stå opp å gå på jobb i dag. Nei han gjorde ikke sitt beste selv om han ikke ønsket konflikt. Han bare ville sove mer.
Det er vel snakk om friske, normale barn med normale relasjoner.
Og nei. De gjør slett ikke alltid det beste de kan og de er (svært) trygge på at de ikke er den tapene part når de starter en konflikt.
Jeg vil faktisk si at det er motsatt, barn i godt fungerende familier med normalt opplyste foreldre har svært mye makt. Det er ikke feil, det er en bra ting. Men å si at foreldre kan gjøre hva de vil høres veldig spesielt ut. Jeg kan slett ikke gjøre det jeg vil i familierelasjonen. Jeg er voksen. Og de to tingene henger svært nøye sammen.

Anne C sa for 5år siden:

Jeg er enig med deg.

Selv om en 11 åring per def har mindre makt i forhold til en voksen så er det ikke dermed fritt fram for de. Det må jo settes grenser ut fra deres ståsted. Unger er ikke greie hele tiden, og selv om det er en grunn til at de kan oppføre seg ugreie så betyr det ikke at det er greit til enhver tid.

Tallulah sa for 5år siden:

Jeg tror "pedagog-bruken" av utrykket "gjøre sitt beste" er annerledes enn menigmanns.

Jeg skjønner hva Isolde mener, og jeg skjønner også hva andre mener. Slik jeg tolker "barn gjør sitt beste" er at det er ikke alltid man "greier" å gjøre det rette, selv om man burde. Og det er jo egentlig sunt. De som hele tiden prøver å gjøre det rette vil bli veldig slitne.

Floksa: eneste grunnen til at barn i "godt fungerende familier med normalt opplyste foreldre" har mye makt er jo fordi man har gitt dem det. Ikke prøv å late som du ikke skjønner at voksne er i en maktrelasjon til et barn.

My sa for 5år siden:

Tenker det samme som deg Tally.

zinatara sa for 5år siden:

Forstår godt at dette kan være veldig utfordrende når man er alene med ungene på tur. Vi er jo som oftest to og har i større grad hatt mulighet til å dele oss opp slik at et barns manglende samarbeidsvillighet ikke har gått ut over alle andre.

Vi prøver ofte å ta tak i disse tingene på forhånd og både la barna komme med innspill om hva som er viktig for dem å oppleve og ta samtalen om at ferie er for hele familien og betyr at man noen ganger må gjøre ting fordi det er det de andre vil. Men at det også betyr at vi andre må ta hensyn når vi skal gjøre noe barnet ønsker. Dette har vært spesielt viktig de gangene jeg har reist alene med dem og vært avhengig av at de faktisk samarbeidet dersom vi skulle få det gøy sammen. Da har jeg vært veldig klar på hva jeg forventer av dem i spesifikke situasjoner. For i verste fall ender man opp med at det barnet som er sur og gretten sprer det til de andre som da ikke får gjøre det de ønsker. Og det har heldigvis fungert nokså bra.

Milfrid sa for 5år siden:

Jeg er enig i mye av det Isolde skriver, samtidig også uenig. Å si at det er voksne, og ikke barn som har makt i en familie og at de alltid er den tapende parten er jeg uenig i. Barn kan ha svært mye makt, og foreldre kan være maktesløse. Det tror jeg ganske mange foreldre med trassige barn, eller barn med issues kan skrive under på. Det er virkelig ikke en «maktdemonstrasjon» å ikke tolerere unger som er vrange. Og har man mer enn en unge, så har man mer enn en unge som skal ivaretas. Å curle det barnet som er i vranglås på bekostning av andre barn, er heller ikke ok.

Jeg har som sagt en unge som tidvis sliter. Og som tidvis bare er gretten tenåring. Han får forståelse for at livet er kjipt, men ikke aksept for å gjøre andres liv kjipt. Hos oss har også ungene lov til å gi beskjed om jeg er den sure, kjipe. Og vi sier unnskyld til hverandre når vi er kjipe.

Da jeg forleden kom hjem til en 14-åring som var møkkasur og overtrøtt og frekk og ufyselig etter å ha fisket i flere dager og sovet minimalt (i telt) så hadde jeg full forståelse for at han var trøtt og sur. Han fikk likevel beskjed om at han fikk skjerpe seg og ikke ødelegge min dag også. Og klar beskjed om at jeg ikke kom til å la ham dra på flere turer, om jeg måtte leve med den typen oppførsel etterpå.

Verken barn eller voksne bør forstås ihjel. Og en del av det å bli voksen er å lære å regulere følelser og oppførsel. Det er jo en grunn til at voksne ikke ligger på gulvet og spenner med beina og illskriker når livet går oss i mot eller vi ikke får viljen vår. Eller bare føler for det (selv om det av og til frister).

Niobe sa for 5år siden:

Jeg tenker også i samme baner som Tally. Jeg tror det må være langt bedre med erkjennelse og rom for at ingen av oss alltid gjør vårt beste. Å lære at man i noen situasjoner faktisk reagerer med sitt verste, det tror jeg er sunt. Ikke fordi man skal unngå det for enhver pris, men for å lære å håndtere negative følelser. Mange voksne har aldri lært det. Jeg var en av dem, og jeg kommer meg veldig sakte. Jeg skulle ønske jeg fikk langt bedre veiledning som barn.

Bokormen sa for 5år siden:

Dårlig oppførsel over tid (hvor en fisker etter årsak) blir for meg noe annerledes enn her-og-nå-situasjoner. Jeg kjenner voksne som aldri legger lokk på følelser, som kan være sitronsure i barnedåp, eller skjelle ut betjeningen i butikken fordi de har en dårlig dag. Og da ikke som enkelthendelser fordi livet er vrang akkurat da, men fordi de står og lever ut akkurat hva de føler. Jeg kan godt anerkjenne at det er kjedelig å besøke oldemor, men jeg godtar ikke surmuling da vi er der. Og så løser vi det kanskje med at de ikke trenger være med hver eneste gang.

Det er nyttig for oss ikke-pedagoger å være bevisst på alderstrinn, endringer, ytre krav og slikt, men samtidig, jeg vil på ingen måte bikke over i å godta eller overse for mye heller. Ungene skal nå fungere i en verden hvor de er en av mange. De må lære seg å takle mennesker og situasjoner som de ikke liker, som er kjedelige, at ting ikke ble helt som planlagt. Og jeg kan ofte anerkjenne at ting er ikke-ideelle på trening eller på skolen, men det gir ikke fritak for egen oppførsel.

My sa for 5år siden:

For en interessant tråd dette ble! :hjerter: Mange kloke tanker og interessante synsvinkler som er nyttig for flere enn bare Cumulus.

oslo78 sa for 5år siden:

Det er ganske smart for eget sosialt liv å innrette seg etter menneskene rundt seg for det meste. Det er grenser for hvor lenge klassekamerater finner seg i surmuling og klaging også. Det er derfor i barnets beste interesse å få klar beskjed om hvor grensene går. Det klarer de aller fleste barn uten svært spesielle utfordringer å forholde seg til.

Trixie sa for 5år siden:

Helt enig med deg Isolde.
Gjennom å forstå barnet så gir vi de veien ut, det betyr ikke at vi ikke skal korrigere atferd. Man bare tar forståelsen først. Korrigere atferd etterpå. Dette gir også barnet gode bilder på relasjoner og hvordan de skal fungere.
Å lære barn å mestre egne følelser er noe av det viktigste vi kan gjøre, og det mener jeg at vi gjør best ved å anerkjenne og deretter korrigere.
Og de fleste barn gjør så godt de kan, ut fra der de er akkurat da.