Er det kanskje flere som lider av dette? Jeg opplever nesten hvert år at jeg er så klar ferie, gleder meg og skal bare kose meg. Men når jeg først har begynt ferien så klarer jeg ikke helt å nyte den. Finner ikke helt roen, blir stresset over å gå glipp av noe som skjer hjemme eller føler at alle ser ut til å ha det mye bedre på ferie. Når jeg er hjemme vil jeg reise bort og når jeg er borte vil jeg hjem.
I år føler jeg det er innafor å være litt skuffet når min nydelige Norgesferie forsvinner i snø og piskende regn. Men jeg har hatt samme greia liggende på stranda i Italia.
Det blir tydeligvis aldri bra nok. Jeg blir litt sliten av meg sjæl. :knegg:
Som jeg nettopp beskrev i en annen tråd, så har jeg en datter som har det slik, og alltid har vært sånn. Har problemer med å nyte ferier, bursdager, julaften og andre begivenheter som hun har gledet seg til, og er bare stresset og amper. Slapper best av når det er over, og hun kan se tilbake på at det tross alt var ganske fint. Mens hun nyter hverdag, rutiner og samvær med venner hjemme. Det må være slitsomt å ha det sånn. Lillesøstra er motsatt, hun tar ting som det kommer, lever i nuet og koser seg med alt som er nytt, spennende og annerledes. Blir ikke alt akkurat som tenkt, så er hun fornøyd med det som ble.
Jeg er vel litt sånn midt mellom. Nyter ferien, men har stadig en liten følelse av at ting kunne vært enda bedre. Men stort sett er jeg fornøyd der jeg er. Vi har ofte feriert sammen med svært gode venner av oss, og de er ekstremt flinke til å gjøre det beste ut av alle situasjoner, og være fornøyd, så jeg har lært veldig mye av å være med dem. Stengt vei med mange timers venting, så finner de på noe hyggelig, lager en piknik utenfor bilen og finner på noe gøy med ungene mens vi venter. Snø i juli blir til snøballkrig og latter (jo, vi har faktisk hatt det en gang, i Alpene). Hvis en plan går i vasken går alt fokus over på å komme opp med en plan B, framfor å gruffe over det som ikke ble.
Og siden vi møtes sjelden, så blir samværet like mye målet med ferien som reisemålet i seg selv, så uansett hvor vi er og hvordan været er så setter vi pris på ferien fordi vi er sammen. Og den biten går alltid bra, selv om rammene rundt skulle bli så som så.
Jeg har en venninne som har det slik, hun finner ikke helt roen det hun er.
Jeg kan ha det slik i perioder med lite overskudd. Og så er jeg ganske værsjuk... I fjor reiste jeg fra en syk pappa på sykehuset,, da klarte jeg ikke å finne roen i ferien. Ville helst bare være hjemme. (Reiste også bort fra Knallsommeren, med blå himmel og badevær hver dag, ingenting er vel finere enn norsk sommer på sitt beste.) men som regel er jeg god til å finne roen og nyte ferien der jeg er.
Det høres kanskje ut som om du har vanskelig for å komme ut av rutinene, og roe helt ned? Klarer du å lese en bok? Det er ofte det roen ligger for min del, for å klare det må jeg puste ut og koble av.
I perioder har jeg også slettet snap og Instagram - hvis det bare skaper negative tanker og sammenligning.
Jeg prøver å ikke ha store forventninger altså. Og har testet ut å ha null planer også, det funker ikke for meg. Jeg er for rastløs og det har vært drepen med tre barn som må aktiviseres. Men nå begynner jo barna å bli større, så kanskje det vil være lettere?
Det skal sies at det ikke synes at jeg har det sånn og je er flink til å holde motet oppe og gjøre det beste ut av det også.
Jeg kjører forventingsavklaring med meg selv. Vi har en uke i året og det er klart det ligger mye forventinger til at den uka skal bli så god som mulig.
Så da må jeg avklare. Hva er viktig for meg? Det aller viktigste for meg er at vi har det fint som familie. Så da curler jeg. Masse! Også nyter jeg det de få øyeblikkene når alt faktisk er bare kos. Men å reise på ferie med fire gutter (som enten er i tenåra eller på vei inn) gir noen utfordringer. Og da må jeg avklare for meg at sånn er det faktisk. De blir ikke rolige, avbalanserte små prinser av at jeg ønsker meg en Instagramferie :knegg:
I år har vi leid sommerhus i Danmark. Båt med overnatting. Og leie av sykler. Største utfordringen blir kjøreturen. Jeg har en som blir sur og tverr etter 15 minutter i bil. Så nei, det er ingen PK familie med bilbingo og koselige samtaler om vakker natur. Det er tre unger med headsett, delt Internett og umoralskt mye is. Og en som samtaler med mor og far om vakker natur og håpløse bilister.
Jeg håper vi kan bade mye. Og jeg må jobbe litt med det i forkant, for det er slett ikke sikkert vi får badevær.
Og familien min blir ikke automatisk hjelpsomme og flinke til å rydde etter seg av at vi er på ferie. Vi jeg ha stor felles familiefrokost må jeg stå for den selv. Men da blir det som regel også ganske hyggelig.
Det har vært kranglet ganske mye om ferie under vårt tak :lol: men nå har vi kommet til en ganske hyggelig enighet. Og alle ønsker å være med.
Jeg har ofte en periode på inntil en uke i sommerferien hvor alt går i grått. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det skjer nesten hver sommer. Etter at jeg ble klar over at dette er noe som pleier å skje med meg, så blir jeg litt mindre frustrert, og da går det også litt lettere. Ikke at det nødvendigvis varer noe kortere, men jeg vet at det kommer, tillater meg selv å stå i det, og så går det over etter hvert.
Selv er jeg så i feriemodus at ikke bare er jeg ikke sikker på hvor klokka mi er, men jeg er neimen ikke helt sikker på hvilken dag det er heller, ikke uten å tenke meg godt om.
Kjip følelse. Sånn kan jeg ha det med julaften. Eller nyttårsaften. Eller 17.mai eller annen feiring, fest eller selskap. Som jeg gleder meg veldig til på forhånd, ordner og styrer og inviterer og planlegger og når jeg først er der så blir det bare sånn... tomt. Og jeg kjenner at jeg i grunnen gleder meg til neste dag, til å sove, vil egentlig aller helst være alene. Skikkelig antiklimaks.
På ferie bare koser jeg meg. Lager planer da også, men er aldri stresset, det er liksom ikke så nøye, det er bare ferie. Dermed blir ikke fallhøyden så stor heller tror jeg.
Jeg har tenkt en del på denne tråden for å prøve å finne ut hvorfor jeg har det sånn. Det handler som sagt ikke om forventninger. Eller; det kan selvsagt også gjøre det, men da er det veldig lett å identifisere. Den udefinerbare feriebluesen kommer ikke av det. Jeg tror det handler om taktskiftet, rett og slett.
Jeg har det sånn i år, men da er det jo veldig målbart. Jeg har lyst til å reise på ferie, budsjettet tillater ikke det. På et vis er det lettere å være lei seg hjemme enn ute på tur.
Jeg hadde det sånn da jeg studerte. Jeg tror jeg gikk så lenge i stress-modus at kropp og hjerne ikke klarte å skru ned da ferien kom, og jeg ville egentlig bare kjøre på videre i 110. Det å slappe av ble bare veldig trist.
Ja, enig i det. For min del handler det overhodet ikke om forventninger eller at jeg får for mye tid til å tenke, men om at hodet rett og slett reagerer på tempoet blir roligere og mer avslappet.
Når jeg sier at alt går i grått, så mener jeg det faktisk. Fargene blir litt blassere, jeg får kortere lunte, blir daff og tiltaksløs, og rett og slett ganske "blå". Det jeg har lært meg er å tillate meg selv å gå helt inn i den blåheten, tillate den å fylle kroppen helt. Det virker nesten som det er noe som starter i kjernen min, som må få jobbe seg ut av kroppen. Og hvis jeg holder for mye igjen, så ender jeg opp med å holde igjen den kjipe følelsen, fremfor å la den slippe til og slippe ut.
Jeg kjenner det igjen fra perioder der jeg har jobbet ekstremt mye, eller etter jeg er ferdig med større prosjekter. Adrenalinet slipper taket, og det tar tid før kroppen venner seg til at den ikke skal kjøre på høygir. Den sommeren jeg var ferdigstudert var jeg så deppa de første ukene, at jeg knapt husker hva vi gjorde. Da hadde jeg jobbet døgnet rundt i flere måneder, og plutselig hadde jeg ingen planer og ingen agenda.
Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Mai/juni er ekstremt hektiske måneder og den siste uka nå har jeg roet ned. Rydder på kontoret, i papirer og saker. Rydder litt ut av hodet egentlig sånn at jeg ikke går ut i ferie med skyhøye skuldre.
Jeg tror også at den sykt hektiske perioden i juni spiller litt inn, med ørten avslutninger, fotballkamper, cuper og sommerfester spiller inn. Og at jeg da også er veldig sliten når ferien kommer.
Blir uansett veldig glad av å høre at jeg ikke er alene. 😂
Jeg trives best da vi er bortreist i ferien. Da vi er hjemme mange dager og uker blir jeg skuffet over meg selv over at jeg ikke får unna nok i hus og hage av maling, luking, organisering og dets like. Ei heller får vi besøkt de eldre i familien nok. Og så synes jeg det er viktig med litt lediggang med bok og terrasseliv, men jeg klarer ikke slappe av og kose meg. (Veldig i-landsproblem, den ser jeg.)
Jeg kjenner meg igjen i dette. Det er på ingen måte snakk om urealistiske forventninger, i alle fall, for dem har jeg null og niks av. :sparke: Jeg egner meg ikke til lediggang, rett og slett - og så er jeg så sær at jeg ikke liker å gjøre det de fleste har glede av som sommeren, sol- og bademotstander som jeg er. :flau: Jeg takler varme dårlig og blir lite tålmodig. Savner allerede den jevne strømmen av fotballtreninger, cuper og kamper, jeg. Jeg savner hverdagen. Sånn har jeg alltid vært. (Det jeg ender med å gjøre på tur, er ofte å trekke meg unna og sykle, jogge og gå for meg sjøl. Kjempesosialt!)
Jeg har alltid hatt det sånn at det tar tid å gire ned. Selv om jeg trenger det så er det slett ikke godt den første tiden og jeg kan bli veldig blues og rastløs på en gang, og det kan føles ensomt selv om jeg ikke egentlig er alene. Jo hardere jeg prøver jo verre blir det, og det hjelper ikke akkurat å se at alle andre nyter late dager. Og er intenst sammen med familie og venner mens de nyter latskapen. For min del er det kanskje bedre å bruke den tiden det tar å komme over ubehaget, det bruker å ta noen dager.
Jeg sliter også når det er ferie. Problemet mitt er at jeg er ufør og da blir skoleferien veldig lang og jeg føler på et stort ansvar med å aktivisere barna og gi de annet innhold i dagene enn spilling. Det er mye bedre de to ukene vi er borte på ferie, men hver dag hjemme er rett og slett slitsomt. Jeg ønsker å ta de med på tur hver dag eller gjøre noe meningsfylt samt ha huset sånn 90% i orden, men det går bare ikke.
Kom over en artikkel ( husker ikke hvor) hvor en psykolog sa det var helt normalt å ha det sånn. Vi bruker tid på å avklimatisere oss fra hverdag til ferie. Det er en av grunnene til at det bør være 3 uker sammenhengende ferie.
Kan se om jeg finner den igjen om noen vil.
Jeg kjenner meg veldig igjen. Våren er så travel, både på jobb og i familielivet at det ofte er tanken på at det snart er ferie som gjør at jeg holder ut. Og så kommer ferien og så har vi altfor mange planer og for lite tid til å bare roe ned som er det jeg egentlig trenger, og så blir det ikke det store høydepunktet som jeg hadde sett for meg.
I år skal jeg for første gang ha fire uker ferie i strekk. Vi skal reise en del, men også være en del hjemme, og det gleder jeg meg til. Bare pusle rundt og finne på ting, eller ikke måtte gjøre noenting. Håper det er dette som skal til for å finne igjen feriemagien. :nemlig:
Jeg har det omvendt jeg. Får blues når ferien er over. Tror det er mest fordi jeg elsker sommer og sol, og når ferien er over kommer tankene om at det er et helt år til neste gang.
Jeg har en datter som er et rutinemennenske, som tror hun elsker ferie, men som i realiteten er best med faste rammer og fullt program. Og siden jeg er en sånn som elsker ferie og tom kalender, så er det så vanskelig å sette seg inn i følelsen.
Bluesen har meldt seg her også, gitt. En uke etter feriestart kom den litt brått på, men akkurat i år er det for så vidt forventet siden jeg har sluttet i en jobb som har vært i overkant utfordrende (miljøet, ikke oppgavene) og det begynner å gå opp for meg at jeg aldri trenger å jobbe der lenger. Det tok visst en ukes tid. Tror også det henger sammen med sykt hektisk juni, og at det var ganske fullt program de første dagene av ferien også. I år har jeg så lang ferie at jeg ikke blir stressa av at en uke har fløyet avgårde, men jeg håper humøret tar seg opp igjen fremover! Har sett frem til å ha såpass mye av ferien hjemme, så det hadde jo vært greit å nyte det. :nemlig: Starten av juli er uansett utfordrende for meg, fordi det er så mye som minner meg om da faren min var syk og døde. Det blir bedre! Og :klemme: på alle som trenger det.
Tor du ikke noe av det handler om været, da? Jeg er veldig værsjuk - ingenting gjør meg lettere til sinns enn helt klar blå himmel. Håper virkelig Norge kan få stabilt sommervær nå!
Jeg kan ikke egentlig si at jeg kjenner igjen det med ferieblues nå, men jeg hadde tendenser til det før, med alt for mange planer og alt for liten tid til å gjennomføre og så ble det stress og skuffelse noen ganger. Så gikk jeg inn i noen år hvor jeg stort sett hadde fem uker sammenhengende sommerferie og etter det var sommerferiebluesen en saga blott.
Sånn til vanlig nå for tiden, hvor jeg oftest har tre uker sammenhengende på sommeren, så planlegger jeg gjerne hva jeg har lyst til at vi skal få gjort, MEN jeg krysser av bare noen få ting som er "viktige" og resten mentalt innstiller jeg meg på at det er hyggelig å få gjort det og "hvem bryr seg?" om vi ikke gjør det. Høyt oppe står alltid å slappe av, lese, og egentlig ikke gjøre noen verdens ting. Det funker for meg.
Jeg tenker ikke på det som ferieblues, men så lenge jeg har jobba som lærer har jeg alltid ei uke i starten av ferien der jeg er sliten, men rastløs, og ikke helt klarer å gire ned. På min skole har vi muntlig eksamen siste skoleuka, så det er fullt trøkk døgnet rundt de siste ukene, og så bråstopp. Så sant jeg kan sender jeg ungene i barnehage/SFO den siste uka i juni, og bruker de første fridagene mine på å gjøre ingenting/pleie migreneanfall/få stresset ut av kroppen. Det er dumt å legge familieferie til den uka, for da er jeg for sliten til å leve opp til både egne og andres forventninger. Mannen er også innforstått med at jeg trenger lenger tid enn ham på å lande, heldigvis, så jeg får vanligvis ro til å hente meg inn før vi skal dra noe sted. (Og ja, jeg veit at det er et privilegium å ha flere friuker i strekk, og at alle ikke har mulighet til å gjøre det slik.)
Etter at vi blei flinkere på å avklare forventninger til ferien i familien, synes jeg vi får det til ganske så bra. Vi har alle behov for rolig tid og hvile, og blir lite trivelige å ha med å gjøre om vi er for slitne, men samtidig må vi legge opp til noen opplevelser nå og da, for særlig ungene kjeder seg om ingenting skjer. I år har vi gjort unna ferieturen (som i grunnen gikk ganske dritt, med alt for mye kjøring, slitne unger og en totalt ufordragelig femåring som ødela for alle andre, men det får vi bare lære av til neste år), og de neste tre ukene blir det hjemmeferie. Vi har noen prosjekter i hus og hage, men planlegger å få til en dagstur av noe slag sånn hver tredje-fjerde dag, og så skal jeg invitere noen av ungenes venner innimellom. Satser på at det gir alle en passelig balanse mellom hvile og action. Verken mannen eller jeg liker oss når det blir for varmt, så vi er godt fornøyd med vanlig, norsk sommer, med litt regn og et solgløtt nå og da. Jeg ønsker meg sol og terrassehenging hjemme, men lengter ikke til varmere strøk om været blir dårlig, og sånn er det vel for mannen også. Ferieturer er for opplevelsenes del, ikke for værets, så det hender mannen og jeg får glemt inn ei langhelg uten barn seinere på året, der vi kan gå på museum og spise en middag eller to uten hylende unger under bordet. Det holder lenge.
Ungene har ingen spesifikke forventninger til ferie, trur jeg, men de pleier å sette pris på en dag med fornøyelsespark, en Oslotur eller en strandtur eller to i løpet av sommeren. Her hjemme ønsker de seg gjerne en gåtur med Pokemon Go, en tur til en lekeplass eller å få være med i butikken uten brødrene - problemet er helst at de ikke er så samstemte i hva de vil når, så det er alltid minst én som lager dårlig stemning, men sånn er det bare. De lærer seg forhåpentligvis å lide seg gjennom andres moro i stillhet etter hvert. :knegg:
Det jeg synes er vanskeligst å takle, men som jeg jobber veldig med, er at vi har krevende unger, iallfall en av dem. Hun takler dårlig rutinebrudd og lediggang. Hun er nesten voksen, men det er utfordrende å ha ferie med henne. Samspillet mellom henne og lillebroren er også tidvis slitsomt. Vi har alle i familien 7 uker ferie sammen. Det er luksus, men det er utrolig krevende å være sammen 24/7. Klart vi kan dele oss, men det er ofte ikke en reell mulighet, pluss at jeg og mannen også ønsker å være sammen. Det er MYE konflikter mellom oss alle. Og jeg vet om det, men jeg blir ofte skuffet likevel. Det fungerer best å reise bort, men da er vi iallfall veldig tett på hverandre og uforutsigbart for hun som ikke engang liker å reise. Men vi kan ikke reise i 7 uker, og hjemme bor vi trangt og åpent, og det er håpløst å rive dem vekk fra skjerm og seng. Blæh. Mem vi har det mye fint også, det skal sies.
For meg er det best å starte ferien med det jeg MÅ ha for å få feriefølelsen: varme og bading. Så det er lurt med et par uker i syden først. Hvis jeg har fått det i starten, tåler jeg mye kompromisser og selvutsletting for resten av familiens skyld resten av ferien. Mannen min og jeg har nemlig helt ulike ferieønsker. Så de to ukene i syden blir uten han. Deretter blir det Norgesferie på hytta, noe som for meg egentlig fortoner seg som en blanding av avslappende og kjedelig. Er det dårlig vær er det egentlig bare kjedelig. Og da kan jeg lett bli amper og bitter over at mannen min ikke strekker seg lenger for å komme over flyskrekken og reiseskrekken sin, så vi kunne dratt og opplevd noe sammen som familie. Vi 4 har nemlig aldri vært noe annet sted sammen enn på hytta ved sjøen og hytta på fjellet.. Det høres kanskje bortskjemt ut å klage når man har tilgang til 2 familiehytter. Men når det kun er der vi har vært i 11 år synes jeg egentlig jeg har litt grunn til å furte litt. Så det pleier jeg å gjøre en del... ikke overfor barna selvfølgelig, og mest for meg selv.
Så mange ganger er hverdag best. For da har jeg ingen store forventninger. Helger fortoner seg litt på samme måte: det blir egentlig aldri helt slik jeg ønsker...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
