Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Først - det er veldig imponerende å gå fra dropout til inntak på medisin. Men det her underliggende om at de fleste fra vgs ikke kommer inn..
Etter mitt syn kom alle som fikk plass inn med gode nok karakterer, og mange av dem med førstegangsvitnemål.Etter min erfaring har de fleste som har et sånt karaktersnitt jobbet målbevisst med å få det snittet i flere år. De har brukt mye arbeid - også om de har «lett» for det, droppet aktiviteter, sagt nei til ting. Noen av dem visste at de ville søke «studium» hele tiden, andre ville «holde mulighetene åpne» eller bare hadde en indre konkurranse med seg selv om å bli bedre. Omvendt - de jeg kjenner som gikk på Bjørknes post-gymnas, kunne fint prioritert annerledes da de tok vgs første gang, men de synes nå en gang at kompiser, russ, sport eller hva det var, var viktigere.
Syns det er fint at man kan skifte fokus i livet, og få nye muligheter!! Absolutt! Egen kvote for førstegangsvitnemål er også bra.
Som pasient - synes jeg at jeg går glipp av noe ved ikke å ha en dropout som lege? :sparke:
Vel, hun har valgt det helt selv og får ikke min støtte.
I møte ned leger hverken tenker eller spør jeg hva, hvordan eller hvorfor de tok medisinstudiet. Jeg gadd ikke lese ferdig det som er sutre innlegg fordi hun dreit seg ut på vgs.
De som vet i mange år de vil inn på de ulike studiene jobber jo hardt alle årene på vgs nettopp for å komme inn på det studiet de vil.
Medisin, journalist og veterinær har jo alltid vært vanskelige å komme inn nettopp fordi det er høyt opptakskrav.
Det kan være mange ulike grunner til at man ikke har gode nok karakterer eller har jobbet hardt nok på videregående.
Jeg skjønner godt hva hun mener, synes det er synd det skal være så dyrt å måtte ta opp igjen dag for å få bedre karakterer.
Jeg er litt usikker på hva det er du ønsker å diskutere her, men jeg vet såpass mye om medisinstudiet og hvor krevende det er, at jeg ikke syns det er et problem om legen min kom inn med et nødskrik. Hvis du klarer å fullføre studiet, så er det godt nok for meg.
Det er vel slik at det er mange ulike årsaker til at noen dropper ut av videregående. De færreste gjør det nok fordi de fester for hardt i russetiden. Det er nok heller sykdom, skolevegring, mobbing osv som er årsaken i mange tilfeller. Jeg syns det er helt greit at man skal kunne gjøre noen grep for å oppnå de mål man skulle ha for livet sitt hvis ting gikk skeis på et eller annet vis.
Så er det slik at det er 2 kvoter for opptak til høyere utdanning. Disse som gjør det på denne måten, med å ta opp igjen karakterene sine, havner jo ikke i samme kvote som de som kommer rett fra videregående skole. Derfor er det fortsatt mulighet for de som jobber hardt på videregående å komme rett inn, uten å måtte jobbe i flere år for å få flere poeng. Så etter mitt syn er vel dette greit.
En annen ting er at privatskolene tar veldig godt betalt for dette, men det er vel mulig å ta opp igjen eksamen som privatist ved en videregående skole, men da må man vel lese på egen hånd kanskje.
Jeg tenker også at det er studiet som ideelt sett lærer dem det de trenger, ikke forhistorien. Som pasient har det lite å si for meg hvordan vedkommende kom inn på og tok utdannelsen.
Å ta opp fag privat kan være en livbøye for noen, men det skaper jo et klasseskille. Jeg vil gjerne at privatistordningen i VGO rustes opp istedet. Jeg synes det skal være et reelt alternativ å kunne forbedre/ta opp fag i det offentlige systemet.
Det er jo ikke enten jobbet hardt og målbevisst og kom inn, eller skulkende festende dropout. Min vil inn på at studium med høye krav og hun var 0,2 poeng unna. Ordinær kvote har krav om ca 8 poeng mer. Da må hun jo ta opp fag, og ikke bare det, hun må øke fra 5 til 6.
Men jeg har jo ingen forslag til hvordan det kan løses bedre. Nå må jeg bare være støttende heiagjeng noen år, og jeg mener bestemt at et par års forsinkelse ikke er noenting i forhold til et langt yrkesliv, hun skal selvsagt ikke gi opp drømmen.
De får 2 alderspoeng for hvert år da, inntil et visst antall poeng, så hun vil jo ikke måtte skaffe alle de 8 poengene ved å forbedre 8 fag med 1 karakter. Det gjør det jo litt bedre. Man kan også ta et årsstudie eller feks folkehøyskole og få 2 poeng.
Allium har et godt poeng. For de fleste som vil inn på slike studier hever seg ikke fra 2 til 6, men fra 5 til 6. Og den 5’eren jobbet de hardt for å den ble nesten en 6’er. Og noen sånne tvilstilfeller gjør at de ikke kommer inn.
Men jeg har ikke noe bedre forslag til inntakskriterier enn karakterer.
Det vil jo uansett ikke bli flere studieplasser av at opptakskriteriene endres. Så det vil være like mange som har lyst til å studere medisin, men ikke kommer inn, uansett hvordan opptaket foregår.
Det er universiteter som spesialiserer seg på (bla) norske studenter med skolepenger i lomma og kjører helt egne studieløp på engelsk over hele (øst) Europa. Inntaksprøver av en helt annen karakter enn det vi er vant til, og en litt fremmed eksamensform ved avslutningen av hvert semester. Vet ikke noe om kvaliteten som sådann og man må ta egne prøver for å sette seg inn norsk lovverk før man får autorisasjon.
I Norge er medisinstudenter utsatt for skikkethetsvurdering underveis i studiet, lurer på hvordan dette fungerer når man studerer utenlands...? Vet du, Appelsin? Blir det når de kommer hjem og skal ha turnus da? For de får vel ikke endelig autorisasjon før de er ferdig med turnusen?
Jeg leste artikkelen og synes den er ekstremt sutrete. Om man har droppet ut av vgs, vil man jo ha behov for å ta mye som privatist for å få vitnemål uansett hvor man skal inn. Sånn sett har mye av prisen ikke noe med medisin å gjøre. Og så velger man selv. Det er ikke en menneskerett å komme inn på studier som krever 6 i nesten alle fag, inkludert realfag. Og om det ender med å bli så omfattende og dyrt, kanskje bør man faktisk droppe det. Det er så mange andre bra greier å bli i livet, flotte yrker som Norge trenger. Jeg vil kalle det en systemutfordring at så mange uten evner for realfag tar dette. De hadde fått det så mye bedre med andre fag.
Jeg er ikke fullt oppdatert nå lenger, og turnusordningen er i grove trekk avviklet nå (erstattet med LIS1).
Jeg har i hvert fall vært borti en del leger utdannet i litt 'odde' land som Slovakia feks, og jeg må bare innrømme at jeg har stusset på kvaliteten/kompetansen til flere av dem. Før kunne man studere i utlandet via samordna opptak, feks Tyskland og England, der har jeg et mye bedre inntrykk. Men klart, kan være jeg bare er fordomsfull også.
Universitetet i Oslo har foreslått å ha en nedre grense på karakteren 4 i snitt, og deretter en test/intervjurunde om egnethet. Det er visstnok 20% (?) som skal inn gjennom denne runden, som er et forsøk. Les mer her:
Men det er jo ikke bare medisin hvor dette er en høyst reell problemstilling (selv om det vel er studiet som gjennomgående har høyest karakterkrav). Og det er jo ikke sånn at det er de samme egenskapene man ser etter i alle utdanninger. Hvor mange slike opptaksprøver skal man måtte ta hvis man ikke er helt sikker på hvor man vil studere?
Tror kanskje ikke det dreier seg om fordommer... Hvis jeg ser på de av mine tidligere elever som har blitt leger etter studier i Tsjekkia og Slovakia, må jeg si at jeg aldri i verden ville hatt dem som min lege. Det er elever med snitt nede på 2-tallet, gjerne kombinert med rimelig slett innsats og holdning.
Utfordringen er, etter mitt syn, ikke hvor mange prøver søkeren må ta, men hvor mange opptaksprøver som skal avholdes og hvor store ressurser det offentlige skal bruke på opptak til høyere utdanning.
En jeg har jobbet med mente jeg måtte ha betalt for mye, da jeg betalte 100 kr for 20 lodd som kostet 5 kr per stk, til inntekt for avdelingens julebord. Jeg forsikret henne om at jeg ikke var bekymret, men hun dro fram kalkulator-appen på mobilen.
Kan få en til å lure :himle: Hun studerte i Øst-Europa.
Jaja, jeg jobber uansett tett innpå en annen person som er lur nok, men som ikke klarer å ta avgjørelser/ansvar. Hun har studert i Norge og er praktisktalt udugelig i den jobben hun på besynderlig vis har fått :gruble: . For meg er det en gåte.
Men når det er sagt tror jeg at å drive med utstrakt testing av unge mennesker i forbindelse med inntak til utdanningsløp som er lange og krevende har lite for seg - håpet er vel at en utvikler seg personlig så vel som faglig i løpet av alle de årene?
Hehe, legen til sønnen vår var ikke enig i min beregning i hvor mye insulin han trengte å få skrevet ut på resepten sin, og endte med å skrive ut 1/4 av det han trengte for et år. Det å regne om fra enheter til ml, og så over i antall ml i hver pakke ble for vanskelig. Og enda vanskeligere ble det når jeg stod på mitt om hvor mye han trengte, for han kunne jo heller ikke innrømme at han tok feil. (ikke utdannet i Norge nei)
Viktigere enn det at man tar eller gjør feil (det skjer i alle yrker hvor mennesker er involvert), er selvinnsikt og evne til å innrømme og lære av feilene man gjør. Jeg blir mye mer skremt av at f.eks tydelige forskrivingsfeil opprettholdes. SELV etter at beskjed er gitt.
Jeg jobber nokså tett på LIS1 leger. De er ymse, og for min del merker man egentlig ikke hvor de har studert. Noen har studert i Norge og er så høye på seg selv, mens andre er rådyktige. Noen har studert i Polen eller hvor det er og er knallflinke. Andre blir sikkert flinke. ;)
Min avdeling er kjent for å spise turnusleger, men jeg synes de aller fleste virker som de vil lære.
Jeg har en i familien som har studert i Slovakia. Det var knallharde år, og over 50 % av de norske sluttet i løpet av studiet, i hvert fall på det kullet.
Jeg synes karakterer må være ledende generelt, men er litt bekymret for personlighetstrekk - dette bør virkelig også tillegges vekt. Da vi hadde barn på nyfødt intensiv var det en ung lege under opplæring der, han var så lite empatisk at alle vi foreldre baktalte ham unisont. Ufølsomhet er dårlig i kombo med foreldre som står i sitt livs mareritt og barn dør på alle kanter.
Men hva slags «personlighet» er det leger bør ha da? Det er jo ikke slik at én persontype passer til alle legeyrker. Jeg tenker at personlighet er viktig for spesialisering, men kanskje ikke i like stor gradfor valg av utdanning. Selvsagt er det viktig med empati om man skal være lege ved prematuravdeligen, og en allmenpraktiker bør jo helst være genuint interessert i folk, mens dette kanskje ikke er like nødvendig for anestesileger og hjernekirurger.
Også tenker jeg at kulturen legestudentene oppdras i, vanligvis er mye viktigere enn hvilken personlighet man er utstyrt med fra starten. Empati og omsorg må og kan læres.
ja, du har sikkert rett. Det bare føles rart å sitte og gråte fordi barnet er mørkeblått pga pustestans og ikke få ETT sympatisk ord eller blikk. "Dette er helt normalt", sa han og gikk da barnet pustet igjen.
Av personlige egenskaper bør de ha en god del sosial kompetanse, og helst litt generell samfunnskunnskap.
De norskstuderende legestudentene jeg har samarbeidet med har nok hatt gode karakterer, men har vært totalt blåst på sosialt samspill og har hatt svært liten peiling på hvordan unge ulik dem selv (skolevinnere, målrettede) har det.
Jeg er enig med Teofelia at jeg ikke helt skjønner hva du ønsker å diskutere: Artikkelen spesielt eller opptak til medisin generelt (eller kanskje opptak generelt?)
Artikkelen hadde ettter min mening en veldig dårlig vinkling som gikk på at det var så synd i vedkommende som måtte bruke penger på å komme inn. Vel, hvis hun "valgte" (jeg ser vi ikke har hele historienb her) å droppe ut av vgs, måtte hun jo ha betalt like mye uansett hvilken utdanning hun skulle inn på.
Teofelia sa:
Utfordringen er, etter mitt syn, ikke hvor mange prøver søkeren må ta, men hvor mange opptaksprøver som skal avholdes og hvor store ressurser det offentlige skal bruke på opptak til høyere utdanning.
Jeg er enig i at vi ikke kan belaste offentlig økonomi med veldig spesialiserte opptak, men jeg synes godt man kunne ha vektet karakterer mer, kanskje fjernet noen karakterer. Feks så tenker jeg at kroppsøving er en karakter som godt kunne strykes - er ikke dette et fag som kun er der for at eleven skal bruke kroppen sin og bli glad i å trene? (Men det er jo igjen, en litt videre diskusjon enn det som ble lagt opp til i HI)
Så fælt å høre, Pelle :klemme: Jeg har også hatt en lege som aldri har smilt til meg - man kan bli litt stresset. (Har truffet han senere i andre sammenhenger privat og han smiler ikke da heller, så tror det er generelt)
MEN jeg må si det: Jeg vil mye heller ha en flink lege enn en empatisk en. :sparke: Det er viktig at de greier å kommunisere, for man kan bli en del forvirret innimellom ...
Jeg tror ikke man vil kunne kalles en flink lege uten å kunne lese mennesker og å sette pasientens symptomer i sammenheng med pasienten som helt menneske.
Jeg tenker at akkurat som skolen også trenger lærere som ikke har seilt gjennom egen skolegang, trenger legeyrket også leger som ikke bare har surfet på en bølge av akademisk og generell vellykkethet. Det gjelder også alle ander yrker der det er viktig å møte mennesker med en grunnleggende respekt og forståelse. Jeg har lest at forskning viser at pasienter som har en lege de opplever SER dem og respekterer dem blir raskere friske. Det samme gjelder for lærere - lærerens positive elevsyn er den aller viktigste komponenten for elevenes faglige utvikling. Så når vi snakker om hvem som er "flinke" og ikke, enten det gjelder legeyrket, læreryrket eller mange andre yrkesr, så er altså den sosiale kompetansen og en grunnleggende toleranse en viktig komponent av den profesjonelle flinkheten.
Ser nå at medisin i Danmark har en kvote med opptaksprøve - den ser rimelig heftig ut, og er nok en prøve som vil kunne avstedkomme en del betalkurs (noen av spørsmålene er logikkspørsmål på ganske høyt nivå), men interessant er at man på den kvoten også kan få godtgjort fulltidsarbeid med pasientkontakt, og det er nøye definert hva det kan og ikke kan være (feks skoleassistent, aupair og coach gjelds ikke). De har også effektivt skrellet vekk forbedring av karakterer, ser det ut til. Dog kan man i kvote 2 få godtgjort særskilt relevante fag.
Ja, DET er mye mer skremmende. Har flere elever som langt fra var den skarpeste kniven i skuffen, som studerer medisin i utlandet. Jeg vil ikke ha en Bulgarialege...:niks:
Når 50% slutter i løpet av studiet, så regner jeg med at det blir en naturlig utsiling av studenter som ikke har forutsetninger for å klare studiet, og at de som fullfører er kvalifiserte til å utøve yrket.
Jeg tenkte på dette innlegget. Jeg vet ikke hvordan statistikken er generelt. Det er vel naturlig om mange slutter tidlig om det er lavt inntakskrav på et studie som er akademisk krevende.
Jeg også har inntrykk av at mange studier i utlandet er slik det beskrives her (jeg vet ikke, så interessant, hvis noen som vet kan si noe om det): Lett og komme inn, vanskelig å fullføre. Jeg tenker at dette er veldig liberalistisk, fritt valg, svøm eller synk. Personlig synes jeg det er mest ok for ungdommen å sile de på forhånd, slik at man tror at de som kommer inn er de som gjennomfører. :vetikke: (Jeg ser selv at dette nok er veldig preget av sosialistisk tankegang med mye mer styring over enkeltpersoner)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
