Jeg har akkurat sittet på trappen og kandiserte blomster med mitt yngste barnebarn, mens eldste barnebarn og andre barn herjet rundt på plenen. :hjerter:
Barnebarn er skikkelig stas, jeg elsker å være med de, og lage gode bånd og fine minner for de.
Det sagt, så er det innimellom ikke bare enkelt å finne tid og overskudd til det.
Vi jobber, prøver å holde oss aktuelle fremoverlente på jobb (det krever en god del), vi har eldre foreldre med bistandsbehov, annen familie som trenger oss, stort hus og hage, og jeg er i tillegg noe hanglete helsemessig.
Vi reiser heller aldr.
Jeg bistår der jeg kan i pass, henting og bringing, men er også opptatt av at min tid med barnebarn i størst grad skal være når det passer meg, altså når jeg har tid og overskudd til det.
Jeg har et behov for ro og egentid nå som er mye større enn for få år siden for å greie jobbhverdag og andre forpliktelser.
Jeg tror ikke vår situasjon som relativt unge og spreke besteforeldre er unik, og forskjellen på oss og mine besteforeldre født for 100 år siden (mormor var født i 1911) sine liv er så ufattelig forskjellig, at å dra frem mine barndomsminner for å sammenlikne med mine barnebarns blir bare idiotisk og ikke relevant.
Etter mitt syn var kronikken prematur og trangsynt, lite informativ, og lykke til når hun ikke skal la jobben hennes stå i veien for å lage gode minner når hun får barnebarn. :nemlig:
Jeg synes det er veldig stor forskjell på forlange og forvente, og det er helt ok å forvente. Feks ønsker jeg meg ski i julegave. Jeg blir ikke lei meg eller skuffet om jeg ikke får det. Jeg forventer at jeg får julegave av mannen. Jeg blir lei meg og skuffet om jeg ikke får det.
Å forvente å få en julegave er jo noe helt annet enn å forvente andres tid og energi. I alle fall om dere pleier kjøpe julegaver til hverandre.
Dersom man har en avtale om fast barnevakt hver tirsdag, så forventer man jo det all den tid det er planlagt og avtalt. Men å forvente barnevakt når en vil, det synes jeg er storforlangende. Man kan ønske og håpe at det passer for den man spør, men ikke forvente det.
Ja, jeg syns at besteforeldre og barnebarn må få bestemme rammene for deres forhold og jeg tror ikke at barnevakt er det som betyr noe for hvorvidt man får et godt forhold eller ikke. Og noen voksne syns det er vanskelig å forholde seg til små barn og det er kanskje ikke før barna har blitt litt større at de starter å vise særlig interesse for dem.
Det jeg nok er mest misfornøyd med når det gjelder svigerforeldrene mine er at de ikke virker spesielt interessert. De spør ikke barna om interessene deres eller virker interessert i å lære dem å kjenne. De gir gaver som viser at de ikke har peiling på hvem de er og spesielt svigerfar med familie ser vi kun når vi inviterer til bursdagsselskaper og de inviterer oss dit en dag i romjulen. Til tross for at vi bor i samme kommune. Jeg trenger ikke barnevakt og når vi gjorde det følte jeg nok ikke at barna kjente dem godt nok til at de var førstevalget uansett. Kanskje er det kontrasten mellom denne likegyldigheten og mine foreldre som er svært interesserte i sine barnebarn som gjør meg trist. Og det er ikke slik at mine foreldre på noen måte har vært fast barnevakt eller hentet i barnehagen mer enn en håndfull ganger. Men de ringer jevnlig, inviterer til middag, stikker innom på besøk og snakker med ungene når de er sammen med dem.
Neivel. Men for å gå i teater da, feks.
Vil man gå på teater så fikser man barnevakt, besteforeldre eller andre, før man bestiller billetter. Får man ikke barnevakt kan man, skuffende nok, ikke gå. Å forvente at andre da stiller opp fordi man vil gå i teateret synes jeg er over the top. Skuffelsen bør ligge i at en ikke fikk sett det stykket en ville, ikke i at andre ikke passet ungen. Mener jeg.
Jeg synes kronikken blander sammen behov for/ forventning om hjelp og et ønske om at besteforeldrene er interessert i barnebarna. Og det er jo virkelig ikke det samme. Jeg forstår det siste, det første tenker jeg at fort blir sytete å mase om (særlig i en kronikk).
Mine foreldre stiller virkelig opp for barnebarna og er flink til å lage gode opplevelser med dem. Jeg har mange bekjente som er imponert over alt de gjør. Jeg synes de er flinke til å skape bånd, men ENORM hjelp for oss er det ikke all den tid de i stor grad gjør det som passer dem selv - og de er ganske opptatte. De tar bare alle tre på en gang dersom vi spør eksplisitt for eksempel - og vi spør bare for større ting, dvs to bryllup det siste året (må bookes inn hos dem et halvt år i forveien, ellers krasjer det gjerne med en fest de skal på). De hadde alle tre en helg for tre år siden. Det var sist gang vi dro bort sammen. Det er kjekt for lillesøster at hun nå får være 1 uke med dem på hytta istedenfor 1 uke på AKS, og jeg er glad for det, men veldig stor hjelp er det strengt tatt ikke. Men koselig. Det eneste vi som familie nå trenger egentlig, som er reell hjelp, er at de tar fireåringen, og han synes de nok at er hakket for krevende til at han står først på ønskelista (ikke at de aldri tar ham. Men jeg kjenner at det jeg aller mest skulle ønsket meg, var at de tok med HAM bort noen dager, ikke niåringen som er grei som et lam).
Jeg er glad de er så interessert i barnebarna, og vi får mer hjelp enn mange andre, jeg har ingenting å klage over. Jeg har ingen forventninger om noe spesielt egentlig, og synes det er pussig at noen forventer fast henting i barnehagen, barnepass for å få trent nok etc. Jeg leste en motkronikk til den det er lenket til i HI, og der påpekes det at noen bør justere livet isteden. Jeg tenker at noen reelt sett trenger hjelp (de sier kanskje minst fra), mens om man trenger hjelp for å få til uendelig med helgeturer, restaurantbesøk og trening, må det vel mer bli en bonus.
Svigermor har fysiske begrensninger, men er nok mer på i forhold til ren hjelp og kunne stilt på nesten hva som helst, men vi ber henne ikke om hva som helst av hensyn til ege helse hos henne. Det er et bevisst valg hos oss.
Dette blir helt meningsløs kverulering. Poenget er at jeg forventer at familien min stiller opp for meg også ved behov som ikke handler om nødssituasjoner, teater var et eksempel. Det synes jeg enhver bør kunne forvente av familien sin, og håper og tror de aller fleste kan det. Mine egne foreldre hadde ikke stilt opp om det var liv eller død-situasjoner engang, men jeg er innmari takknemlig over å ha giftet meg inn i en familie der vi, med rette, forventer slikt av hverandre.
Selvfølgelig bestiller man ikke billetter før man vet om det passer for de andre, og selvfølgelig er det ingen som forventer at andre stiller opp hver gang, og selvfølgelig er det ikke noe man kan kreve.
Jeg bestiller billetter og regner med at det ordner seg med barnevakt når jeg skal noe sånt. Hvis det blir vanskelig så blir den av oss med minst lyst hjemme, mens billetten går til en kompis elns. Kommer ikke på at der noengang ikke har ordna seg med barnevakt. De siste årene har behovet vært forsvinnende lite med tenåring og barnevakt i hus.
Ja, det er derfor jeg knegger. :knegg:
Jeg fikk et år ekstra i bursdagsgave, jeg var sikker på at jeg ble 48 og så var det visst 47. Oppdaget det først da ungen rettet på meg. :knegg:
Jeg sluttet å huske hvor gammel jeg er etter at jeg fylte 40. Jeg vet sånn ca, men må alltid regne for å være helt sikker. Jeg tuller ikke.
Jeg sier også alltid feil om en av ungene, som er født sent på året. Jeg har en tendens til å si hvor gammel hun blir dette året og glemmer at det er lenge til hun faktisk fyller år.
Om artikkelen HI viser til: Sutrete og generaliserende basert kun på egne forventninger. Påstanden om at besteforeldre generelt bruker mindre tid på barnebarna nå enn før stemmer heller ikke. I hvert fall hvis de undersøkelsene andre innlegg viser til stemmer. På individ/familienivå vil selvsagt alle varianter, også de ekstreme ytterpunktene dukke opp.
På det personlige nivå: Aldri i verden om jeg hadde brukt så mye tid på Mutter'n nå om det ikke var for at det alltid var selvsagt for henne å bruke tid og krefter på oss og barnebarna, når det passet. Og for Mutter'n passet det veldig ofte. Dessuten er hun stort sett hyggelig å være sammen med.
Vi er selv besteforeldre nå. Mellomste forventer ikke at vi stiller opp, men det gjør vi jo gjerne når vi kan. Og ja, vi har trådt til for å få puslespillet mellom permisjonslutt og barnehagestart til å gå opp. De forventet det ikke, vi tilbød oss. Premien var halvannen uke bare oss tre i Nordhuset. :hjerter:
Mens jeg forstår godt at mange synes kronikkforfatteren er sutrete. Hun synes det er urimelig at besteforeldrene drar på ferie om sommeren (i all verden, de må da få dra på ferie om sommeren de også, som alle andre!), hun sutrer over at det er slitsomt å ha barn, hun sutrer over at barnehagen holder stengt for lenge, hun sutrer i det hele tatt over det meste, og hevder omtrent å ha fasiten på hva som må kunne kreves av besteforeldre. Det må da gå an å nærme seg et slikt spørsmål på en mer konstruktiv og mindre sutrete måte, synes jeg.
Vi har hatt besteforeldre som har vært og er interessert, men fordi vi har hatt behov for mye hjelp, har vi i 9 av 10 tilfeller (og vel det) brukt fast, betalt barnevakt. Fordi vi har mulighet til det i budsjettet (men ja - det er penger som kunne vært brukt til noe annet enn barnevakt, så det er snakk om prioritering) og da har vi synes det var viktig at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn er etter lyst og ikke oppleves som plikt og strev. Det er et ansvar vi som foreldre har, også.
Det er andre foreldre som ikke har det utgangspunktet, foråsiresånn, selv om de sitter godt i det. Har opplevd å bli bedt av besteforeldre å bli avlastet i deres pass av andres barn fordi de er helt utslitt, i det som skulle være min ferie med mitt barn. Der synes jeg det ikke bare er å spørre og håpe besteforeldre sier ja, man kan vurdere litt selv også om det kanskje er en god ide å spørre andre, evt betale en barnevakt, og i hvor stor grad andre egentlig skal ha ansvar for ens prioriteringer av ferieaktiviteter. Det kan selvfølgelig være kjipt å måtte dele opp ferien, at ikke alle kan ha ferie samtidig osv., men sånn er det en periode av livet for mange. Noen har veldig høye forventninger til hva andre skal bidra med til deres familie, noe kronikken også viser. En ting er at ting kan skje i et liv, med sykdom, arbeidsløshet og andre uforutsette ting, og at man trenger hjelp - men de som sutrer er ofte mennesker som har et "rikt liv", som blir bremset i sin livsutfoldelse..
Vi hadde besteforeldre som stilte opp da vi var små, er mitt inntrykk, men mine besteforeldre jobbet begge to og bodde i en annen by, så vi var nøkkelbarn og hadde praktikant og var alene og passet oss selv osv. Det var et barneunivers ute som foreldrene i liten grad var delaktig i, og det var ikke mye oppfølging av aktiviteter og den slags. Det er en glorifisering av gamle dagers barndom som det ikke nødvendigvis er belegg for.
Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt. Dersom det stemmer synes jeg hun har all mulig grunn til å være skuffa, såret og forbanna.
Før jeg traff mannen min har jeg alene med sønnen min i seks år. Og som sagt har jeg veldig lite familie, derfor var det veldig ofte bare han og meg. Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.
Jeg skjønner godt at hun synes det er sårt, men det gir henne jo ikke noe mer rett til å diktere besteforeldrenes liv. De må jo få velge selv, selv om det er en kjip konsekvens at de da prioriterer bort barnebarna. Jeg har som sagt en slik bestemor, det har jo resultert i at jeg sjelden besøker henne nå i alderdommen. Ikke for å ta igjen, men fordi hun havner langt nede på prioriteringslista.
Dersom det å ytre egne meninger skal være forbeholdt de som har reell rett til å utøve makt, har vi et alvorlig demokratisk problem. Hun dikterer virkelig ingen, hun beskriver noe som for henne, med rette gitt at det er korrekt fremstilt, er vanskelig.
Spørsmålet er vel heller om noe som fremstår som et personlig problem for forfatteren og ikke et problem på samfunnsnivå bør får spalteplass på denne måten, men personlig mener jeg vi bør ha høy takhøyde også for personlige ytringer. Også kan vi heller møte dem med forskning.
Jeg leste kronikken mest som en veldig sårhet over at foreldrene ikke prioriterer en relasjon til barnebarna, med en bibemerkning om avlastning, og så var den dustete generaliseringen om "besteforeldre nu til dags" lagt til på en måte som virket som om den nesten var bestilt, eller den kom som resultat av at det er ENDA sårere å ikke bli prioritert dersom det ikke er VANLIG en gang. Et samfunnsproblem er det lettere å ikke ta så personlig, tross alt.
Generelt så bruker jo besteforeldre nå MER tid på barn og barnebarn, både med praktisk hjelp og hyggelig samvær, uten at det hjelper dem som ikke får det, så veldig. Det henger sikkert sammen med at foreldre generelt er involvert i barns liv etter at de blir voksne, mer enn før. Den romantiserte gammeldagse storfamilien tror jeg ikke har vært så kjempevanlig. Folk reiste ut i verden da de ble konfirmert. For akkurat odelsgutten som etter hvert overtok gård, så var det besteforeldre på tunet, men ellers var det vel ikke så mye "one big happy family" så mange steder, var det? Og ofte hadde de eldre både dårligere helse og/eller mer arbeid og strøk med ganske unge, så de hadde langt mindre mulighet til å bidra også.
Jeg hadde et godt forhold til mine farsside-besteforeldre, men de hjalp aldri til, med barnevakt eller barnepass eller annet. Bestefar og morfar hjalp pappa med husbygging da jeg var baby, da.. De fikk besøk og kom på besøk. Mormor og morfar bodde 200 meter unna, og jeg så dem mye, men jeg kan ikke huske at de hjalp til eller satt barnevakt eller noe sånt en eneste gang. Tror ikke ideen falt dem inn en gang. Tror bildet var ganske likt for min mann.
Mine foreldre har adoptert ganske samme måte å være besteforeldre på: De kommer på besøk og er på besøk, er åpenbart og tydelig glade i barnebarna, men vet ikke helt hva de skal GJØRE med dem, tror jeg. De bare liker å SE dem.
Basert på folk rundt meg og folk i denne tråden, så tror jeg ikke det er kausalitet mellom travelhet og at man stiller opp. Noen får til både reiser, verv, jobb og å hjelpe barnebarn, noen har ikke kapasitet/evne/lyst til noen av delene, noen prioriterer seg selv først, noen prioriterer barn og barnebarn først, noen balanserer.
Dersom de sjelden eller aldri treffes, skjønner jeg at det er vondt. Men dersom det er sånn at de treffes ellers i året, men er opptatt på hver sin kant i sommerferien, synes jeg hun sutrer og generaliserer (og dette sier jeg uten skam over å skulle mistenkes for å være blottet for empati). Hun klager over at hun er sliten i ferien, og venter på at barnehagen skal åpne, men det er virkelig ikke besteforeldrenes problem.
Helt enig! (Også muligens blottet for empati.)
De fleste har sommerferie 3-4 uker. Om man feks reiser på forskjellige tidspunkt eller er på langreise, så er det lett for at kabalen ikke går opp.
Vi er ofte 3 uker på farten om sommeren. Om jeg får barnebarn og om de har ferie samtidig med oss, så får vi ikke sett dem i ferien. Men sommerferien er jo super med at foreldre og barn endelig har fri og tid sammen.
Og det er jo 11 måneder igjen av året?
Nei, jeg leser det sånn at forfatteren sutrer over manglende avlasting.
Det er forresten ikke slik at de som får/krever mest barnepass av bestemor er de som besøker henne oftest på sykehjemmet. Har jeg hørt.
Så jeg tar også det innlegget som sutring.
Har også sett noen menn i kommentarfeltet som spør om ikke denne damen har en far som tar sin del. Om han slipper til hvis de bor sammen, eller om de er skilt så bør hun gå for 50/50 så det ikke blir så slitsomt.
Jepp, det stemmer her. Jeg kommer fra en søskenflokk med stor aldersspredning, der de eldste som fikk barn først har fått hjelp og avlastning med unger fra her til evigheten, mens de (vi) som fikk sent ikke har fått, pga helsetilstand hos besteforeldre.
Jeg lover at innsatsen for å bistå de samme foreldrene med helseutfordringer ikke henger vagt sammen med hvor mye hjelp man har fått av dem selv.
Det samme gjelder flere i omgangskretsen min. Det er ingen sammenheng mellom antall timer lagt ned i avlastning og hjelp som gis når det går andre veien.
Man skal jo heller ikke se bort fra at en furten kravmentalitet i seg selv kan gjøre at besteforeldre ikke orker så mye samvær.
Jeg vet jo at jeg blir mye mer positivt innstilt til voksne barn som respekterer at vi har et eget liv og gjør egne valg. Å være forurettet for at andre ikke tar ansvar for deres barn, synes jeg ikke er det beste utgangspunkt for hyggelig samvær mellom generasjonene.
Når det er sagt, så mener jeg at vi (som når har til sammen fire barnebarn) bruker både tid og penger og ferietid og annen fritid til mye samvær med disse barna. Vi har vært barnevakt og hjulpet med annen logistikk innimellom. Men vi har mest fokus på at vi skal ha det hyggelig sammen, både store og små.
Våre barn er 32,22,15 og 9, barnebarna er 8,5 og 2.
I vår familie er oldeforeldre de nye besteforeldre.
Vi hjelper eldste og eldste hjelper oss. Nett nå er vi i leos med vår 32,15 og 9 åring,samt 32 åringen,hennes mann og deres tre på 8,5 og 2. Sammen med svigerinne,mann og tantunget på 9 og 7. Campingferie med to vogner og en bobil. Alle likestilte heldigvis. :knegg:
Vi er nok ikke noen supre avlastende besteforeldre. I tillegg bor vi en dagsreise fra hverandre,mn vi reiser op ferier sammen,og hjelper hverandre.
Jeg syns også det er rimelig at fokus er mer på hygge enn nytte. Hvis man både kan og vil hjelpe voksne barn med å få til sitt eget liv så er det selvsagt fint og raust, men det er ikke noe man bør regne med, tenker jeg. Håpe og ønske seg, men ikke regne med. Men det er rart og trist og ikke noe å "regne med" om besteforeldrene rett og slett ikke vil ha en relasjon med barnebarna, eller prioriterer alt annet høyere.
Det er jeg HELT enig i. Det er jo dessverre ikke alle familier hvor alt er skjønt og nært og enkelt. :sukk:
Min eldste har hatt unge, veldig deltakende besteforeldre. Siden vi somlet med å få pøbelprinsessen, har det vært litt mindre turer alene med besteforeldre for henne, men vi har alltid vært mye sammen.
Min eldste som nylig har blitt mamma (til MITT barnebarn :elsker: ) har masse minner om kvalitetstid med sine besteforeldrene.
Vi har jo allerede fire i bonusfamilien, og jeg gjør en innsats for å ha en fin relasjon til alle, bonus eller ei. Men vi har jo et liv med jobb og egne interesser og hobbyer og tar oss tid til det også. Hvis noen hadde forventet at jeg droppet koret mitt for å være bestemor på en fast dag, hadde jeg sagt nei. :)
En ting jeg gleder meg til når barna flytter ut etter hvert (:leppe: , men man må jo finne lyspunktene) er nettopp det å slippe "faste dager" - å kunne være spontan. Jeg er en veldig fleksibel person og er mye flinkere til å ta ting på sparket enn planlagt. For meg ville det derfor sittet langt inn å ha fast hentedag i barnehagen en dag i uken, mens jeg antagelig ville vært en superfleksibel og lett-å-be-ressurs for de mer spontane behovene. Så barna bør finne seg en partner med superstrukturerte planleggingsforeldre, slik at svigersene kan stille med forutsigbar hjelp, mens jeg stiller på snu-seg-rundt-tingene. :knegg:
Mens mine foreldre liker faste dager. Nå synes ikke eldste at det er så gøy med fast hentedag etter skolen. Da har de spurt hvert semester om vi trenger logistikk til aktivitet på ettermiddagen. Vi slipper stress kl 16, de treffer jr regelmessig, og skal de på ferie eller annet ordner vi oss selv - slik vi ellers måtte gjort. Dette semesteret trenger vi ikke hjelp. Nydelig ordning for oss.
Det er sant.
Vi har ikke hatt så mye pass oppigjennom, vi heller. Mamma har ikke passet gutta med overnatting siden 2008. Utover det så har jeg tidligere avlevert gutta og dratt på en rask shopping og sånt. Aldri over mange timer.
Hun har lovet å bistå en uke til vinteren når jeg og mannen skal på alenetur for 3.gang. Helgen imellom har jeg avtalt med minsten sin kompis at han skal være der. Eldste får være hjemme alene.
Men jeg har dratt med gutta til henne rett etter jobb så de har vært sammen. Hun har også kommet hit på middag når gutta var mindre og var her til etter at de ble lagt. Så vi har hatt samvær.
Svigers har aldri gjort tilsvarende. De har kritisert og synes at gutta har vært altfor bråkete så det har ikke blitt samme kosen. Det er slitsomt å forsvare hele tiden og gutta har ikke synes at det har vært noe ålreit.
Svigers har nesten aldri passet heller og aldri på natten. Jo, en natt, eldste den natten vi var borte ifm at minsten ble født.
Vi kan ikke sammenligne med andre rundt oss. Da blir vi bare enda mer skuffet. Hører om besteforeldre som tar med barnebarn på storbyferie og sydenturer. Det har aldri skjedd her og vi kan ikke bli skuffet over det. Hos oss er de svært sparsommelige og tror ikke de har tenkt tanken på å spandere noe som helst heller.
Vi har det sånn og har tilpasset oss med barnevennlige ferier oppigjennom.
Mannen har en datter og hun har nå to barn. Eldste er 6 år og de har vært her stort sett hver søndag. Vi har trampo, hage og har fortsatt endel leker og utkledning så det er gøy å være her.
Foreldrene, den ene er jo minn mann, er alle skilt og har ny familie så lillesnuppa har 8 besteforeldre. Mormor og farmor passer ofte så vi har ikke prøvd å konkurrere med pass. (mannen er litt sliten av småbarn siden han har vært pappa i 30 år...)
Dette med bråkete barn skal en ikke kimse av, selv om det sikkert er sårt. Svigers er totalt utslitt når de har passet bråkebøttebarnebarn, svigermor var helt på grinerten etter å ha hatt dem en uke på dagtid nå i sommer for å få feriekabalen til å gå opp. Og mannen nekter at vi skal passe den, selv om han er onkel. Det er herjing, skriking, krangling og de er totalt hjelpeløse i en alder av 9 og 12. Svigermor uttalte at «jeg skulle ønske vi kunne kose sammen oss og ikke bare oppdra dem», og det forstår jeg veldig godt.
Jeg kjenner at jeg, som tålte ganske mye kaos og halloi da jeg hadde tre små, har en ganske annen tålegrense for småbarnshalloi nå, og jeg er ikke 50 en gang. Og da snakket jeg helt vanlig halloi, altså. Selv om man har kapasitet til å spile golf og gå i fjellet, så er det ikke sikkert man orker SÅ mye småbarnsliv. Det er en tid for alt.
Jeg kommer rett fra tre dagers barnebarn-pass av meget aktiv baby på ni måneder. Med en helt utrolig energi og hurtighet. Jeg er en av de besteforeldrene som jobber fullt, har nystartet milliongjeld og som ikke ser for meg at jeg kan bli pensjonist på fulltid med det første. Null ferietur bortsett fra hytta i år, så jeg er ganske tilgjengelig for barnepass. Veldig kos med den lille livlige krabaten, men bevare meg vel så sliten man blir! Jeg blir oppfordret av foreldrene til å gi beskjed når jeg synes det blir for mye, og de tar meg aldri for gitt. De vet jeg har en del kroniske utfordringer, og da er det mitt ansvar å formidle dette. De kan jo ikke vite om jeg har en ekstra dårlig periode.
Jeg kjenner ingen besteforeldre jeg oppfatter som egotrippere, synes både venner og kolleger er ganske involvert i barnebarnas liv.
Jeg hadde 4-5 mndr gammelt barnebarn på overnatting for ti år siden, og måtte ordne flaske i halvørska midt på natta og greier. Hadde ikke klart det idag, nei. :knirk:
Vi passet et vennebarn på 3 år en helg. Gikk helt fint, men det var jo noe hele tiden. Tørking på do, en skive, tørke opp sølt melk, finne den rette duploklossen, være bestemor for dukkene, lese, finne rett greie på iPaden (aldri hørt om pappa gris før), en skive til, redde katten, plastre kne, finne yoghurt, knyte sko, tørke på do igjen, hjelp med glidelås i jakken, følge på lekeplassen, gi fart på husken, være gjest på sandkakekaféen, dusje og leke oss gjennom en hårvask, ny skive, spisse fargeblyanter, synge og lese før legging, holde i hånden når hun våknet om natten, opp klokka sju på en søndag og så hele lista minst en gang til. Jeg fikk knapt gå på do alene, måtte dusje ned døra åpen og var totalt utslitt da foreldrene hentet henne søndag ettermiddag.
Jeg er ikke vant til slikt lenger. :svimmel:
Rent bortsett fra at kronikkforfatteren ett sted skriver at hun tenker at hun vil ha egne barnebarn på overnatting så ofte det lar seg gjøre, så handler stort sett resten av kronikken om besteforeldre som ikke tar seg tid til å være sammen med barnebarna. Og det tenker jeg er ganske viktig. Da barna var små så henter moren min dem i barnehagen en dag i uken. Det var noe hun ønsket selv, fordi hun ønsket tid med dem. Det betød at jeg fikk en halv time ekstra på jobb, så dro jeg (eller mannen) hjem og lagde middag, som vi spiste sammen med moren min. Innimellom så somlet hun og barna så mye på vei hjem fra barnehagen at middagen omtrent var ferdig i det de kom inn døren. Ikke veldig mye avlasting, men nok til at jeg aldri vurderte redusert stilling. Og moren min fikk skape minner med barnebarn og fikk tid med både barn og barnebarn. Resultatet er store barnebarn som stikker en tur for å besøke mormor, bare fordi det er koselig. Det handler ikke om «pass», men om å skape relasjoner.
Innimellom satt hun barnevakt om kvelden, etter vi hadde lagt barna, fordi vi VET at det er forskjell på en 30-åring og en 60-åring, når det kommer til overskudd. Og innimellom valgte hun å sende oss på dør, for å bruke en time på å lese for og legge ett eller begge barna. Igjen - det handler ikke om pass, men om å bruke tid på å skape en relasjon. Ingen av besteforeldrene har passet barnebarn veldig mye (dvs faren min har stilt mye opp, når barne ble så store ag de klarte mye selv, og bare trengte en voksen i huset). Men de har ønsket å være sammen med dem - og med oss. Og det er savnet etter det ønsker om å være sammen med barnebarn i ferien jeg leser i dette innlegget. Fordi det er enormt mye mindre slitsomt å være flere voksne i rommet, selv om man gjør det meste selv.
Det å ha et besteforeldrefang som oppleves kjent og trygt, fordi det er en person barna ser mye, har en egen verdi. Jeg har selv vært barnløs tante på tur med nieser og nevøer jeg har kjent godt, og jeg ser jo hvor avlastende det er med voksne omsorgspersoner som er der når det koker litt.
Mange besteforeldre ønsker tid med barn og barnebarn, men i en del kretser er det nok slik at besteforeldrene ikke har tid til å bare være sammen med barnebarna, fordi det skjer så mye annet spennende. Jeg kjenner flere som har det slik, som ikke savner «pass», men savnet et ønsket om å bruke tid på barna og barnas barn. Og jeg SKJØNNER at det oppleves sårt.
Mens jeg tenker at det at hun definerer det som et samfunnsproblem enten er et retorisk grep eller kan tyde på at det er en relativt vanlig problemstilling i hennes omgangskrets. Jeg kjenner mange som har tilstedeværende foreldre, som bruker tid på barn og barnebarn, men jeg kjenner også ganske mange som har foreldre som rett og slett ikke har tid til å være besteforeldre, og det til tross for at de igjen har hatt foreldre som har brukt mye tid på barnebarna sine, dvs de jeg kjenner, som derfor syns det er ekstra sårt at deres barn ikke får samme forhold til SINE besteforeldre.
Og da handler det ikke om barnepass - men om TID og tilstedeværelse i voksne barns og barnebarns liv.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det kronikkforfatter skriver. Mine foreldre bor i et annet sted av landet og kan av naturlige grunner ikke være en del av barnas hverdag. Men de har mye kvalitetstid sammen når de først møtes.
Mine svigerforeldre (de er skilt) bor i samme by som oss og ser barna sjeldnere enn mine foreldre. De prioriterer seg selv, jobb og reising. Svigermor er svært engasjert i sitt eneste jentebarnebarn, vår niese, men bryr seg ikke spesielt om guttene våre. Det provoserer, men det er hennes valg og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Vi lærte for mange år siden at vi ikke kan forvente noe som helst fra mannens familie, og at guttene våre er vårt ansvar alene.
De nye naboene har bygd stor veranda mot vårt hus, de har en ettåring og en treåring som naturlig nok bruker verandaen som lekeplass. Kan ikke huske at mine hylte og skreik så mye da de var små. :hehehe:
På varme sommerdager kan man høre kvinne (55) spille veldig høy (overdøvende) musikk for åpne dører.
Har ikke lest hele tråden her, men leste kronikken da den kom ut. Jeg synes også den er veldig generaliserende, men skjønner også at det kan oppleves sårt hvis det er slik at besteforeldre viser 0 interesse for barnebarna og ikke vil bruke noe av fritiden sin på dem. Det er forskjell på å ønske noe og å forvente noe. Selv har jeg aldri hatt skyhøye forventinger til at mine foreldre skulle passe mye på barna mine. Ikke fordi de er egotrippere, men fordi både de og jeg fikk barn tidlig (etter dagens standard), og begge nettopp var bikket 50 og i full jobb da de ble besteforeldre. Vi har dermed aldri hatt besteforeldre som har hatt mye fri og mulighet til å steppe inn og hente i barnehage/passe småpjuskt barn mens mor og far er på jobb. De har hatt sine tre-fire ferieuker, som de har fått bruke som de vil, men heldigvis har de ønsket besøk av oss og barnebarna. De har også hatt barna på overnatting hvis vi har hatt behov for det, og det har passet for dem. Noe mer forventer jeg ikke av besteforeldre, og jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en bestemor som stiller opp når jeg kan og orker selv (jeg kommer definitivt til å ha lyst til å tilbringe tid med barnebarna mine, håper jeg iallfall. :gruble: ) Hvis jeg blir bestemor, blir det mest sannsynlig mens jeg enda er i full jobb, og da vil det kanskje begrense seg litt selv hvor mye tid jeg har.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
