Vi har vel lest om dette før, da fødselslege og far til fire gikk ut med noe av det samme?
Jeg tenker at 1) hun bør ta dette opp med de dette faktisk gjelder, og 2) å generalisere sånn på vegne av en generasjon mot en annen generasjon, provoserer meg en god del. Men jeg er ikke spesielt glad i generaliseringer k utgangspunktet.
Og siden jeg og mannen har vært besteforeldre ganske lenge, vil jeg si at hvis dette hadde vært skrevet av ett av de barna i familien vår som har fått barn, hadde jeg blitt skikkelig sur. Jeg har akkurat avsluttet 3 uker (av fire) med feriekoloni, full oppvartning og finansiering (kost, losji, transport, diverse aktiviteter) av alle husets barn, både tenåringen, de voksne barna, et par svigerbarnog barnebarna.
Jeg kjente meg ikke igjen, men har besteforeldre som er til stede i barnas liv. I tilleg har jeg to barn med noen år i mellom så jeg har aldri blitt utslitt av ferieukene selv om vi har vært sammen 3-4 uker i strekk.
Jeg gjetter at dette er et personfenomen mer enn et samfunnsfenomen i utgansgspunktet. Likevel er det snakk om en generasjon med overveiende god økonomi, høyt forbtuk og omfattende reise -og fritidsvaner. Mine besteforeldre var nok mye mer hjemme og tilgjengelige enn mine foreldre er, og enn jeg selv er/vil være når den tid kommer.
Jeg kjenner meg ikke igjen i romantiseringen av tidligere tiders besteforeldre. Mine foreldre hadde lite eller ingen hjelp, jeg har ikke hatt noe særlig jeg heller. Og det er greit. Mine barn er mitt ansvar. Kan du ikke ta deg av tre barn, ikke få tre barn.
Man bør selvsagt hjelpe til, men jeg forstår godt at besteforeldre føler seg ferdig med forpliktelser.
Velstandsøkningen har jo vært formidabel forde aller fleste de siste generasjonene. Mine foreldre gikk fra relativt blakke til å ha god råd rundt den tiden de ble besteforeldre. De har klart kombinasjonen å kose seg, reise, nyte tilværelsen etter at barna ble voksne, og å være en del av familien ganske bra.
Men jeg ser jo at det kan bli vanskelig for meg å steppe inn på kort varsel og for eksempel hente i barnehage på kort varsel. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg har en jobb hvor jeg ofte er på reise og ofte sitter i møter og ikke kan gå fra uten videre.
Jeg kjenner ganske mange besteforeldre etter hvert, og våre venner er i generalisert oversikt MER involvert i barnebarna enn forrige generasjon var. Vi som er født på 60-tallet og er besteforeldre faller innunder kategorien «unge besteforeldre», og de jeg kjenner bruker både tid og penger på både barn og barnebarn.
Jeg kjenner meg ikke igjen i dette overhodet, da mine svigerforeldre virkelig har stilt opp gjennom alle år for alle de åtte barnebarna de har/hadde. :hjerter:
Ellers tenker jeg som Pøblis, hadde jeg opplevd at en av mine barn hadde sutra slik i offentlige medier over manglende oppfølging fra min side, hadde jeg blitt bra snurt. Syns du besteforeldrene trår til for lite, så ta det med personene det gjelder og ikke sutre på vegne av en hel generasjon.
Og så tenker jeg litt - «pokker ta, det er deres penger, deres liv, så de må da få lov å bestemme sjøl om de vil dra på ferie eller passe unger, og at denne faren framstår som bortskjemt og kravstor. :sparke:
Og så er jeg enig med Allium og Inagh! Barna er primært foreldrenes ansvar, og man bør i den grad det er mulig, tilpasse antallet barn til hva man har kapasitet til å ta seg av. Det er trist hvis man er utslitt etter fire ukers ferie med egne barn.
Jeg blir litt sur over at premisset er at det er ego å prioritere sitt eget liv.
Jeg kan ikke skjønne i stillingen om at besteforeldre har en slags plikt til å stille opp. Fint om de gjør det, men det er da vitterlig bare en bonus? Jeg har ei venninne som passer barnebarna i så utstrakt grad at hun er fullstendig utslitt, men det er foreldrene som klager over liten egentid. Jeg er nok farget av at jeg ikke lenger har små barn selv, men jeg synes mange småbarnsforeldre krever mye av nettverket sitt.
Jeg kjenner meg igjen i sårheten av at besteforeldrene ikke så verdien i å skape minner sammen med barnebarna, at de nesten ikke kjente dem i perioder. Det har gått opp til to år mellom hver gang en av besteforeldrene har sett barnebarna, som bor 40 min unna. Men ingen sårhet og sutring fordi vi selv var utslitt og ønsket avlastning.
Jeg har mange tanker om hva jeg ønsker å gjøre annerledes om jeg selv blir farmor eller mormor. Det er ikke snakk om svære ting som en ukes ferie, turer til utland og hurra meg rundt-parker, men grilling i fjøra, lære dem å stå på slalåmski, en tur til sentrum, tur i skogen, tegning, perling, lesing, synging, dryppe lys, ta dem med på fjellet, bygge båter av plank, lære dem å strikke og ellers bare være sammen med dem og nyte dem.
Jeg synes også dagens unge krever mye fra besteforeldrene, særlig døtrene. :dukker: Noen klarer jo ikke være alene med egne barn, og må være to under legging. En bør ikke få flere barn enn det en klarer å ta seg av helt alene.
Jeg synes generaliseringen er helt ok. Foreldregenerasjonen vår er slik, i stor grad. Ressurssterke, spreke og opptatt med sitt. Selvfølgelig finnes det mange unntak! Men det er en bortskjemt generasjon. Så kan vi godt si at de ikke er forpliktet til å hjelpe, og at våre foreldre igjen ikke nødvendigvis fikk så mye hjelp av sine foreldre. (Det siste der skjedde neppe fordi våre besteforeldre tilbragte vinterhalvåret i huset sitt i Spania.) Men selv om vi ikke kan kreve at de stiller opp så synes jeg vi har lov å si at det ikke er imponerende besteforeldreinnsats.
Jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en sur gammel kjerring. Hva er det med all den sutringen fra småbarnsforeldre for tiden? Får man ikke barnehageplass på dagen klages det. Som om barnehagetilbudet er blitt dårligere? Det klages over en permisjonsordning som er bedre enn vi noen gang har hatt tidligere. Og det forventes at alle rundt en skal stille opp.
Det må være lov å jobbe for forbedringer. Men nå synes jeg det fremstilles som om det er verre enn før, og det er jo ikke riktig.
Jeg tror og det er et personfenomen. Mine foreldre har bedre råd, reiser mer, pusser opp og hva har du enn mine besteforeldre. Men de har også stilt opp mye mer enn mine besteforeldre noengang gjorde. Jeg ser jo at det kan føles sårt om man opplever at besteforeldre ikke prioriterer barnebarna i det hele tatt. Men kanskje noen foreldre i dag har en tendens til å legge for mye press på seg selv? Skal man ha stor bolig, elbil, utenlandsreiser, pusse opp, trene, gjøre karriere og ha veltilpassede barn så kan det fort bli litt mye på en gang tenker jeg.
Det er HELT NORMALT å være utslitt etter fire ukers ferie med egne barn. (Det måtte caps lock til der, for det måtte jeg faktisk brøle ut. :knegg: ) Vi må for Guds skyld ikke gi inntrykk av at det er feil. Da føler vi oss mislykka da. Fire ukers aktivisering av barn er blodslit.
Jeg leste kronikken og syns hun blander sammen to ulike forhold. Det ene er at hun har fått seg tre unger, tydeligvis gir de 5 uker ferie fra barnehagen og så sutrer over at hun blir sliten og syns besteforeldrene burde avlastet henne. Det andre er at hun savner besteforeldrenes tilstedeværelse i barnas liv. Som rollemodeller, ekstra voksenpersoner og for gjensidig glede på tvers av generasjoner.
Det første syns jeg rett og slett er sutring. Den som velger å få barn, må ta vare på dem selv. All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.
Mine barn har ikke besteforeldre nær oss. Vi er hjertelig velkomne på besøk og "fullserviceopphold" begge steder, men de inviterer fordi de vil ha besøk. Vi har aldri opplevd at besteforeldre kommer for å avlaste oss i slitsomme perioder. Og jeg har heller aldri forventet det. Min mor skulle nok gjerne vært mer tilstede, men avstand og sykdom gjør det vanskelig.
Jeg er enig i at hun ikke burde generalisere og at det hadde vært bedre om hun tok opp dette med dem det gjelder.
Samtidig skjønner jeg henne jo - det er ikke så mye ferie over å ha tre (små)unger. Mine begynner å bli større og kan hjelpe til mer, men det er mange behov og interesser som skal dekkes, og mine kommer ikke først, akkurat. Jeg har heldigvis en mann som drar sin del av lasset og vel så det. Her er det jo tydelig ikke samsvar mellom trebarnsmoras forventninger og virkeligheten, og det kan jo godt være at disse besteforeldrene har gitt inntrykk av at de vil stille opp mer enn det de gjør, og at det er det hun er skuffa over. Jeg tenker at det er lov å være litt skuffa om folk ikke holder løfter? Ikke i avisen, da!
Sjøl har jeg ingen forventning lenger om at besteforeldrene skal avlaste noe særlig. De tilbyr seg med jevne mellomrom, men det blir ikke alltid noe av. Eldstemann var mye oftere sammen med besteforeldre på begge sider som småbarn, men jeg har skjønt helt av meg sjøl at jeg ikke kan forvente at de stiller opp på samme måte for alle mine, når det nå er blitt 5-6 barnebarn tilsammen og alle skal ha sitt, og jeg veit at de blir slitne av å passe. Sånn det er nå er ungene mine på overnatting to-tre ganger i året, fordelt på to besteforeldrepar i samme kommune som oss, og så sitter hvert par barnevakt noen timer på kveldstid et par-tre kvelder i året, så vi får gått på foreldremøter og den slags. Jeg skulle gjerne hatt en frikveld nå og da til å slappe av, men det er jo jeg som har fått de barna, så det er mitt ansvar å ta vare på dem også. Jeg kunne aldri dratt på hyttetur og latt besteforeldre stå for alt i ukesvis, og sjøl om det nok er fort å falle tilbake i tenåringsrollen når man er på ferie hos/med foreldre, så trur jeg ikke jeg veit om noen voksne folk i omgangskretsen vår som oppfører seg sånn. Jeg har ikke inntrykk av at det er så vanlig heller.
Jeg forstår frustrasjonen til denne trebarnsmora, uten at jeg synes hun har rett til å forvente noe som helst, men synes det er feil av henne å generalisere. Og så tenker jeg at du, Pøblis, kanskje også har en jobb å gjøre med å ta opp din frustrasjon med dem det gjelder. Det skal jo ikke være sånn at en person varter opp en hel storfamilie i ukesvis, det må man kunne si fra om.
Svigers stilte aldri opp i hverdagslogistikken, men de har flere ganger hatt barna en uke i strekk slik at vi har kunne reist på voksenferie. Det var helt fantastisk, og vi kommer alltid til å være evig takknemlig for de ukene. :hjerter:
Nå er ungene 16, 20 og 25, og de er spesielt glade i farmor og farfar, og stiller opp for dem nå når de begynner å dra på åra.
Mine foreldre kom, som oftes, i et bursdagbesøk, men det var vel alt vi så til dem.
Jeg har ikke inntrykk av at besteforeldre nå jevnt over er mindre engasjert enn i generasjoner før oss. Det er klart at noen er egoister som kjører eget løp, men det kan man fint finne i foreldregruppen også.
Jeg synes derimot at bare på de 17 årene vi har hatt barn, har småbarnsforeldre fått større forventninger til hjelp og støtte. At en del ikke ønsker "bare" besteforeldrekos, men hjelp til ting som jeg synes ligger i foreldrerollen. Hyppig henting i barnehage, hjelp med legging, hjelp med å avvikle bursdagsfeiringer og julefeiring. Og så i tillegg besteforeldrebiten, med overnatting i helger og ferier på toppen.
Jeg synes også en del småbarnsforeldre velger jobber, hobbyer og legger seg til vaner som krever mye av familie og nettverk.
Jeg er glad for at min familie ikke er av oppfatningen «hvis hun ikke klarer å ta seg av tre barn, burde hun ikke fått tre barn».
Har ikke lest kronikken, og synes det finnes tyngre kors å bære enn å ha ferie med barna sine, men fanden heller. I vår familie er en viktig verdi at man hjelper når man kan, og får hjelp når man trenger. Det fører til at barnebarn får nære forhold til beste- og oldeforeldre, at ingen gamle er på sykehus eller hjem en eneste dag alene uten besøk, at planter blir vannet i alles leiligheter av den som ikke er på ferie, de av oss som kan skifte dekk fikser andres dekk, og bikkjer går på omgang.
Besteforeldre unnes helhjertet lange ferier, og de henter også i barnehagen med glede når det kniper, i stedet for å snipe over hun datteren som har fått flere barn enn hun klarer å ta seg av.
Jeg kjenner meg delvis igjen. Ikke i at jeg trenger avlastning fra ungene, det har jeg aldri forventet. Men jeg har foreldre som er veldig engasjerte og som bruker mye tid på ungene. Som ringer og spør hvordan det går, sender kort når de er på ferie og kjøper noe til ungene når de er bortreist. Ja, de reiser mye nå som de er pensjonert, men ikke slik at jeg føler det på noen måte går utover forholdet til barna. De har også flere ganger tatt med barna på ferie.
Foreldrene til mannen er yngre og faren hans startet på kull nummer to sent. Så de har ikke vært like engasjerte. Til tider direkte uinteresserte. Og jeg syns det er nokså trist å se hvor overfladisk forhold ungene har til dem. Både for deres og barnas skyld. Farmor ringer innimellom og kommer innom noen ganger i året. Men tidligere har mannens søster hatt det ganske tøft og mye av hennes oppmerksomhet har gått til hennes barn. Noe som jo er forståelig, men det er litt kjipt å se på hvor mye nærere hun er de barna enn mine.
Ungene mine er rikt utstyrt med besteforeldre - 7 stykker. Og disse er i alle kategorier. Noen er fullstendig uinteressert i barnebarna, mens noen legger alt til side for å tekkes dem og så noen midt imellom. Så en generalisering av en hel generasjon blir jo feil.
Jeg husker jeg ble skuffet da besteforeldrene nordpå ikke ønsket besøk en sommer, men det var vel så mye fordi andre barnebarn ble prioritert foran mine unger (enda vi spurte først). Men i år skal ungene nordover til og med uten oss foreldrene, og både unger og besteforeldre gleder seg. Besteforeldrene spurte sågar om de kunne få besøk. Jeg ser jo at det er lettere å ha besøk av 11- og 14-åring enn da de var 4 og 7.
Vi er kjempeheldige med spreke og engasjerte besteforeldre på begge sider, som villig stiller opp for barna både i hverdagen og i ferier, og setter stor pris på tid sammen med barnebarna. Jeg understreker heldige, for dette er ikke noe jeg tar som en selvfølge. Vi passer selvsagt på å stille opp dersom våre foreldre trenger hjelp til noe, for denne "tjenesten" bør jo gå begge veier, synes jeg.
Jeg er alene med mine to barn, det har til tider vært tøft, men jeg har alltid vært av den formening at det er mine barn og mitt ansvar. Besteforeldrene har stort sett stilt opp når jeg har behov, men det var enklere når bestemor enda jobbet. Når hun ble pensjonist så ble hun mer opptatt enn noensinne.:knegg: Det jeg syns er en utfordring er at når jeg spør om barnepass enn tid framover(jeg har en jobb der jeg reiser 2-4 ganger i året) så kan hun ikke svare ja eller nei for det kan jo dukke opp noe annet. Det syns jeg er litt irriterende. Men jeg forventer aldri barnepass, og nå er de så store at jeg kan dra ut og la de være alene hjemme noen timer.
Mine foreldre reiser for øvrig mye mer enn besteforeldrene mine gjorde. Mamma sa tidligere i sommer at hun kunne egentlig tenkt seg å ta med storebror på tur, men at hun ikke turte, og det skjønner jeg, de er jo ganske gammel, og pappa sliter med stråleskader, så det å ta med en 14 åring er mye ansvar dersom det skjer noe. Og som jeg sa til henne; dere reiser utenom skoleferie så det er uansett ikke aktuelt å ta han ut av skolen for å reise til syden. Jeg tror hun syns det var et bra svar, og det tok bort den dårlige samvittigheten. De hadde det eldste barnebarnet med på noen turer, men det var enten på besøk til meg(bodde en annen plass da) eller på mammas hjemtrakter. De var yngre da, og hadde bare ett barnebarn, og pappa var ikke blitt syk da.
Jeg skulle heller ønske meg at tante og onkel stilte mer opp, men det er like mye min feil som demmes, jeg er ingenting flink til å spørre.
Ja, jeg synes det er utrolig trist. Svigermor bor i samme by som oss, og det hender at hun dukker opp i bursdagene vi inviterer til, men ikke alltid. Snuppa har aldri overnattet hos farmor, mens knerten har sovet der en natt en gang for 5 år siden (fordi jeg hadde logistikkutfordringer av dimensjoner). Jeg forbeholder meg retten til å synes det er vondt.
Jeg kan kun snakke om mine ungers besteforeldre, og de er i grunnen veldig flinke til å stille opp og hjelpe til. Begge settene reiser mye, men de er fremdeles flinke til å tilby hjelp og pass. Det tar glatt med barnebarna på hytta en uke.
Jeg anser meg som heldig, tar det ikke som en selvfølge.
Jeg har hatt besteforeldre til mine unger som har stilt passelig opp. De har skapt minner sammen med barnebarna, og vært barnevakt når vi hadde behov. Jeg syns ikke vår foreldregenerasjon virker så mye mer bortskjemt enn vår egen generasjon. Når det gjelder å ta seg av egne barn i ferien, så har det for min del bare vært stas. Alle har fri og ingenting haster. :glis:
Eg skjønner irritasjonen over generaliseringa, samtidig som eg ser at det er noko i det kronikkforfatteren skriv. Vi er så heldige at vi bur i eit velfungerande sameoge med svigerforeldra mine, som stiller opp og henter på AKS og bidrar med overnatting og det eine og det andre. Nå har vi akkurat avslutta ferien med å besøke dei på hytte på fjellet og eg har lese to bøker på tre dagar, medan eg har lytta til Ungen og Svigermor si samanhengande småprating.
Eg ser samtidig at mange, både her og i min krets elles, seier at det sitt langt inne å be besteforeldre om hjelp. Og eg skjønner at eg er ekstremt privilegert som har ei svigermor som trivst så godt med å vere saman med barnebarnet sitt. Når eg takker for hjelp, takker ho for at ho får lov å bruke tid saman med barnebarnet sitt. Det er ikkje noko vi kan forvente eller ta for gitt. Medan i tidlegare tiders storfamilier var kanskje slikt meir som forventa.
Jeg håper da også å kunne hente i barnehagen av og til om jeg får barnebarn, eller trå til på planleggingsdager, finne på ting med ungene osv. :) Men jeg har nok en viss forventning om valg av jobb, valg av hobbyer, valg av ferier som i hovedsak harmonerer med familieliv. Jeg er tante til et barn som har vært som en pakke som har blitt sendt rundt etter et kaotisk system, og det har på ingen måte vært uproblematisk.
Vi leser jo alle ut fra hvor vi står selv. Jeg har brukt tre uker av ferien min til service på høyt nivå for alle bonusbarn barnebarn og svigerbarn og egne barn og barnebarn. Jeg ville blitt både lei meg og sur hvis våre barn hadde klaget slik som det gjøres i kronikken. Utfra det servicenivået vi tilbyr, selvsagt. For det mener jeg er langt over hva noen kan KREVE, vi gjør det for å være greie og avlaste i tillegg til hovedhensikten, som er å ha gode relasjoner til de neste generasjonene.
Har ikke lest artikkelen, så jeg kan jo være på jordet.
Jeg kjenner selv på en sårhet når temaet dukker opp.
Vi hadde tre sett foreldre, min egen far og stemor viet livet sitt til barnebarna hennes, men ingen av mine ble noen gang invitert med på hytta eller deres faste nyttårsaften-opplegg med alle de andre.
Da de havnet på sykehjemmet rett ved siden av huset vårt var det bare vår yngste som hadde lyst til å besøke dem og bli kjent, og også den eneste som i noe grad sørger nå som begge er døde.
Min mor og stefar tilhører den gruppen som har båt, og som reiser på flere turer til varmere strøk gjennom året, men de har heller aldri vært på tilbudssiden til å ta med ungene på turer. Først nå i det siste da belastningen vi har stått i med heftige utfordringer med to av ungene på toppen av min helse har det vært mulig å få litt hjelp noen få ganger. Men da må jeg be på mine knær nærmest, og jeg kan heller ikke regne med st de stiller selv om de har sagt ja.
Og så har vi svigers. Eget kapittel. Så da svigerfar døde i natt og vi forteller ungene det trekker de bare på skuldrene.
Kontrasten innad i familien er stor der og.
Så når man da sitter og blar seg gjennom «Glansbook» og ser den ene lykkelige generasjonsferien etter den andre, og stadig vekk hører om besteforeldre som har kun barnebarna på besøk både her og ser, da må jeg innrømme at jeg syns våre egne barn går glipp av noe. Ikke bare fordi jeg selv har vært dønn utslitt i flere år allerede, men fordi jeg husker min egen barndom og de gangene jeg fikk reise til farmor og være der alene som helt magiske. Sommerkvelder ute i jordbæråkeren, høljregn i vedboden der vi satt og spikka barkebåter, og fisketurer med dupp i solnedgang. Og alltid åpne armer og et glass multesyltetøy på lur.
Og jeg håper inderlig at jeg vil klare å være en sånn bestemor om jeg får muligheten.
Vi har besteforeldre som er en enorm ressurs for oss og barnebarna.
De drar på turer, passer dem i ferier. Farmor er hverageshelten i nabohuset med leksehjelp og middag, mens mormor har den i uker i strekk. Vi er enormt heldige, men det er jo også bestemødrene som får et helt unikt forhold til barnebarna.
NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert. :vetikke:
Her har jo samfunnet forandret seg veldig bare på få år. 16 åringen min kom opp i norsk til eksamen og temaet var «naboer». De hadde noen tekster jeg har reflektert mye over i etterkant om hvordan unger nå i stor grad har kun foreldre og offentlig ansatte som rollemodeller, mens før var det mer et «generelt samfunnsansvar» å oppdra barna i gata. Nabokjerringa kjefta når de mobbet eller sykla uforsvarlig og hele storfamilien var med på oppdragelsen. Selv elsker jeg mine tanter fordi de «så meg» mye mer enn hva mamma gjorde. Og farmor, som jeg vokste opp sammen med (og som alltid hadde tid og kjærlighet til meg), lærte meg alt som i dag er ting jeg verdsetter mest av alt i livet - lesing, håndarbeid, baking og gleden over musikk.
Vi har aldri hatt avlastning og har lagt opp livet deretter. Vi har hatt nær kontakt med min familie, men de bor langt unna. Jeg har ofte savnet hjelp, det må jeg bare innrømme, men mest av alt har jeg savnet at ungene skulle ha flere voksne å gå til og lære av i hverdagen. Men ser ungene er veldig glade i mormor og morfar og særlig min søster, så tror vi har fått til det beste vi kunne ut av situasjonen.
Faren min har hus på Kreta som vi får låne annenhver sommer. De siste årene har vi sendt ned ungene en uke i forveien. Dette på forespørsel fra min far.
Når jeg og mannen kommer ned, så har jeg alltid innleggene til Pøblis i mente. Så vi handler mat, vasker opp og bidrar. Dette ville jeg gjort uansett, men jeg vil ikke bli som en tenåring bare fordi jeg er hos pappa. (Tenåringen min klarer helt fint å være tenåring nok for oss alle, og både hun og bestefar synes det er litt strevsomt.)
Mine foreldre hadde min mormor som ulønnet dagmamma annenhver uke i 15 år minst og farmor i nabohuset som alltid stilte som barnevakt. De behøvde aldri, virkelig aldri, gå en dag iten avlastning. De har som besteforeldre selv vært utrolig kjipe med å stille opp. Det var visst noe helt annet må vite. For å si det sånn, fødselen med nummer tre tok for lang tid, og jeg måtte stå på føden og ringe venninner mellom riene for å finne ut hvor faren min kunne levere de to eldste, for han hadde ikke tid til å være lengre. Så selvsentrerte besteforeldre kjenner jeg til. MEN jeg tror mine foreldre er særingene, ikke representative for sin generasjon i det hele tatt.
Vi har ikke hatt avlastning, men nettverk har jeg. Skjer det noe dropper begge brødrene mine alt i hendene og stiller opp, sog det er fint å ha, men avladtning har vi ikke hatt og det har vi innstilt oss på.
Jeg tror heller at unge foreldre har for høye forventninger til service-nivået og hva de selv skal få ut av dagene og oppleve i småbarnstida. Jeg droppa alt av hobbier da ungene var små. Ikke martyr-ish jeg har ofret alt-dropping, jeg bare innså at det ikke var tid og rom for mye mer enn jobb, hus og hjem og familie innenfor 24 timer og det var greit. Jeg hadde ingen ekstremsport som hobby og alt kunne/kan tas frem igjen når jeg har tid og lyst. Jeg tror det er en del som strever med å ta inn over seg at små barn tar veldig, veldig mye mer tid enn man greier å forestille seg før de kommer.
Jeg kjenner også på den sårheten som flere beskriver. Jeg hadde et fantastisk forhold til mine besteforeldre og hadde unt ungene det samme, men som mannen min sier så har jo ikke ungene det samme behovet som jeg hadde for gode voksne rollemodeller, våre unger har foreldre som virker.
Vi har aldri kunnet lene oss på besteforeldre for å få avlastning i hverdagen. Svigers bor på andre siden av landet og foreldrene mine ha bodd i utlandet store deler av barnas oppvekst. Alle jobbet fram til for 3 år siden. Men foreldrene mine har allikevel investert tid i barnebarna når de har vært hjemme på ferie og guttene har et nært forhold til dem. Svigers er ikke like nære.
Så fint! Jeg kan jo melde om at oppvaskfrekvensen har gått opp med ca 100% fra tidligere år - det er utrolig deilig. Og jeg kan melde om at en svigersønn gjør opp for seg med både plenklipp og annet hagearbeid -og en svigerdatter lager mat - i tillegg til at altså alle vasker opp - og det setter vi veldig stor pris på.
Men jeg synes det er rart når en voksen med flere egne barn, kjøper inn melk som vedkommende setter i kjøleskap i gjestehuset vedkommende bor i, for så å sende barna ned for å forsyne seg fra felleskjøleskapet når de vil ha melk. Menmen.
Jeg anbefaler forøvrig alle å lese artikkelen - fordi det er den jeg reagerer på.
Jeg synes det er naturlig og hyggelig og en fin til for både store og små og gamle og unge at man hjelper hverandre på tvers - jeg reagerte på tonen og kravmentaliteten. I tillegg til generaliseringen, da.
Jeg har lest og jeg skjønner hva du mener med generalisering, men jeg leser mye av den sårheten også som mange her har nevnt. Det handler ikke bare om å være sliten og ønske avlastning, det handler også om å bli mindre sårbar fordi barnet vil ha flere voksne å gå til om det er noe. Og ønsket om at barna skal ha egne minner om besteforeldrene.
Jeg har aldri opplevd at mine unger er kommet ramlende inn døra, snakkende på både inn- og utpust om ett eller annet de har opplevd uten oss foreldre.
Jeg har (nå) lest kronikken og mener den fremstår et snev umoden, men jeg har full forståelse for at man synes det er leit at ens foreldre ikke ser barnebarna tre sommerferier på rappen. Og så kunne man kanskje latt være å få det til å høres ut som at det bør være obligatorisk for besteforeldre å være barnehagealternativ i juli, og etter de første to somrene kan det hende man burde skjønt tegninga og ikke forventet så mye mer.
At det er generaliserende og svart/hvitt er vel et krav for å bli publisert som kronikk.
Jeg er ikke besteforelder i det hele tatt, men blir likevel provosert. Av at det fremstilles som obligatorisk å stille opp som barnebarnevakt. Jeg kan se for meg at hvis jeg hadde stilt opp som Pøblis og deretter leste dette, hadde jeg fått inntrykk av at innsatsen min i ferien bare var å forvente, og ikke noe noen behøvde å være glad og takknemlig for.
Er det ikke nettopp det som er besteforeldres privilegium? Å kunne velge når man er sammen med barna.
Og så er jeg enig med de som sier at det er en sammensausing her. Jeg skjønner at man kan savne at barna har et godt forhold til besteforeldrene, men ikke fremstill det som besteforeldrenes skyld at du er sliten.
Ja, og dette er jeg klar på. Jeg klarer fint å ta vare på egne unger. Men jeg ønsker at de skal ha et nært forhold til besteforeldrene, og når besteforeldre velger å ikke ta del i livet deres, så synes jeg det er trist.
Jeg hadde et ekstremt nært forhold til mormor og morfar. Det er ikke helt tilfeldig at knerten er kalt opp etter bestefaren min. (Sånn i tillegg til at han hadde et kult navn.)
For å nyansere det der med barndomsminner om egne besteforeldre, eviglange somre, sylting av bær og høytlesing litt:
Jeg vokste opp hhv tre og åtte kilometer fra mine fire besteforeldre. Alle i samme by som meg. Jeg har aldri vært hos dem alene, aldri sovet hos dem, de passet oss aldri og jeg gjorde aldri noe sammen med dem. Jeg savnet det ikke, for jeg visste ikke om noe annet. Det var ikke sånn at besteforeldrene mine ikke fungerte, de var opptatt med sine egne liv, og jeg kan aldri huske at foreldrene mine ga uttrykk for noe savn. Vi traff dem selvsagt av og til. Bursdager, og så var søndager noen ganger «besøksdag». Da kjørte vi til dem eller de til oss, vi drakk kaffe og spiste kake fra typisk 17-18.30, de voksne skravlet «voksenspråk» og så dro vi hjem.
Dette var min barndom, og jeg kjente ikke til noen annen relasjon til besteforeldre. Som voksen har jeg spurt moren min om hvorfor de aldri passet oss, og hun trakk på skuldrene og sånn «sånn var det vel på den tiden.»
Mine egne foreldre har stilt mye opp, et svært aktivt liv til tross. Mine svigerforeldre har aldri løftet en finger. Aldri. Og de lever tidenes mest passive pensjonisttilværelse. Jeg gidder ikke bruke krefter på å synes det er sårt, for de har vel sine grunner. Men det er jo et tap for dem.
Veldig lov og veldig forståelig. Jeg har selv en bestemor som ikke har vært særlig engasjert i meg og mitt liv, det har jo resultert i at jeg besøker henne svært sjelden nå. Hun er ikke en viktig person for meg, rett og slett.
Mine barn har besteforeldre som ikke er tilstede i deres liv i det hele tatt. Jeg er vokst opp med besteforeldre som lærte meg hvordan en familie fungerer. Besteforeldrene i dag hos oss tror jeg ikke skal ha så store forhåpninger når de blir gamle. De kjenner ikke sine barnebarn. Jeg synes det er trist.
Sånn var det hos oss også. Besøk et par ganger i måneden. De andre besteforeldrene bodde tre timer unna, der var det helgebesøk tre-fire ganger i året. Jeg hadde ikke et selvstendig forhold til noen av dem.
Mine barns besteforeldre engasjerer seg ikke i barnebarn. De sier at de gjør det, men de gjør det ikke. Ingen av dem kjenner barna mine ordentlig.
Helt ok å bli lei deg over at besteforeldre ikke har satt en EN dag på tre år til barnebarn i sommerferien.
Men jeg tror det er personavhengig. Mine foreldre gjør masse for oss, fordi de selv savnet hjelp på 80-tallet da vi bodde i samme nabolag som to sett besteforeldre.
Jeg kjenner gikk som er misunnelige på mine barns forhold til besteforeldre, fordi de ikke har det slik. Ikke en gang en kveld barnevakt da de låne ut kjellerhybel til besteforeldre i tre uker mens besteforeldre pusset opp badet sitt. Klart slikt er sårt. Men samfunnsproblem tror jeg ikke det er.
Før var folk yngre når de ble besteforeldre, men deg gjorde jo at de var i full jobb. Samtidig er jeg overrasket over kolleger som jevnlig avspaserer pga syke barnebarn, slitne etter ørten helger med barnevakt på toåringer som ikke sover og felles ferier som de spanderer. Jeg minner dem om at det er lov å si nei.
Jeg har full forståelse for sårheten til kronikkforfatter, fordi det komiske bare handler om besteforeldre som ikke ønsker å bruke ferietid på barnebarna, men på foreldre som synes å være «ferdige» med å være foreldre - de har sine egne ting å bruke tid på, barna er ikke lenger så viktig, selv ikke når de får egne barn. Og så kan man jo spørre hvorfor det er blitt slik.
Jeg har foreldre som mer enn gjerne ønsker å bruke tid med barn og barnebarn. Og vi har fått mye barnevakt opp gjennom (men ikke så mye annen hjelp, siden foreldrene mine ikke er typen). Og de har gode relasjoner til barna helt uavhengig av meg. Men jeg hører nok historier om besteforeldre som rett og slett ikke er så interessert i verken barn eller barnebarn. Og det er klart at det er vondt.
Mannens familie er en veldig sammenvevd gjeng, så de bruker vi mye tid med, i alle former. Men det er ikke nødvendigvis på barnas premisser alltid. De har likevel selvstendige relasjoner til alle familiemedlemmene på den siden.
Kronikken var sutrete, fordi den blander sammen så mye i en røre.
Jeg forventer ikke at noen server mine 5 barn i feriene, og har stort sett alltid syntes at ferie er fint. Men samtidig synes jeg det er leit og provoserende at ingen av mannens foreldre (mor med mann og far med kone) løfter en finger for å treffe barnebarna. Ikke for å avlaste meg, men for å vise ungene at de er glade i dem og gi både dem og seg selv muligheten til å få et forhold til hverandre.
Heldigvis er mine foreldre helt supre, og veldig til stede i livet til ungene.
Jeg hadde en besteforelder i live som barn, og hun bodde i Nordland - jeg bodde i Sunnfjord. Selv om kontakten var sparsom er det verdifulle minner. Så jeg har vært takknemlig over at barna mine siden 2004 har hatt hele fire besteforeldre. De bor et stykke unna, begge parene, og jeg er igrunn glad for alt som barna får oppleve sammen med dem.
Så må jeg vel likevel innrømme at jeg i mange år syntes det var leit at svigerforeldrene mine ikke lot til å bry seg så veldig om barne våre - som er de eneste barnebarna de har. Jeg har ikke forventet hjelp, og jeg unner dem alle de andre tingene de finner på og bruker tiden sin til. Men synes det er trist at de synes tre dager sammen på et år er nok. Og har tenkt at det er egoistisk av dem å ikke kunne se forbi sine behov. Eller se verdien av å bli bedre kjent med så fine barn. Håpet det skulle ta seg opp når de ble kvitt meg :knegg: , og de har kjøpt sommerhus sammen med eksmannen min. Men virker som de legger opp til å være der hver for seg.
Mine egne foreldre er veldig flotte. Noen ganger litt for klaustrofobiske etter min smak, heh, men der må jeg nok bare skylde på at det er jeg som er rar. De kjenner barna godt og prøver å møte oss så ofte de kan, selv om de (i motsetnibg til de andre) er i jobb fremdeles, og bor tre timersbiltur unna.
Min Mormor sitter i en omsorgsbolig 15 min kjøretur fra meg, og får lite besøk av barnebarna (totalt 7, ingen har lenger enn en drøy time å kjøre til henne). Som Blondie skriver, hun er ikke en så viktig person i livene våre, fordi hun aldri interesserte seg for oss. Hun kjenner ingen av oss noe særlig som individer.
Min Farmor derimot, fikk jevnlig besøk av alle barnebarna hele sin levetid. Hadde det vært hun som satt 15 min unna meg, hadde jeg nok vært der ukentlig.
Mine foreldre er fantastiske besteforeldre, og klarer utmerket å balansere å kose seg som pensjonister, mange reiser osv, og å stille opp for barn og barnebarn. Det er en kabal å legge inn alle reisene utenom alles bursdager - som er spredt over hele året, men de får det til hvert år. :knegg:
Jeg synes det blir feil å generalisere i denne saken, utfra denne tråden og inntrykket mitt ellers, er det ikke noe tydelig trend at tidligere generasjoner besteforeldre stilte SÅ mye mer opp enn de gjør nå.
Jeg tenker generelt at man kanskje har lov til å forvente hjelp i nødsituasjoner eller vanskelige tider, men at man kanskje får finne seg i å leve i sitt eget hverdagsliv om man har valgt å få tre barn og ha travel jobb og the works.
Så jeg lever veldig godt med mitt eget og alt det innebærer av travelhet og gleder. Litt mer vanskelig å skjønne det som virker som unngåelsesadferd fra nær familie, som tross alt later som de er besteforeldre på sosiale medier, eller prøver å fortelle meg noe om barna etter å ha tilbrakt tre timer sammen med dem.
Det handler vel mer om personlighet enn før og nå. Det var sikkert mange besteforeldre tidligere også som ikke evnet/ønsket å ha et nært forhold til sine barnebarn, samtidig som det at besteforeldregenerasjonen nå er mer bemidlet enn tidligere generasjoner og har mulighet til å reise masse, ikke står i noe motsetningsforhold til å samtidig ha en nær relasjon til barnebarna. Mine svigerforeldre har reist kloden rundt på sine pensjonistdager og har samtidig vært svært tilstedeværende med både praktisk hjelp og barnepass. Mine foreldre er sjelden ute og reiser og de er veldig sentrale i mine barns liv.
Det handler ikke om penger, reiser og ressurser, men mellommenneskelige prioriteringer. Det kan være mange grunner til at besteforeldre ikke klarer å legge til rette for en nær relasjon med barnebarn. For noen er det kanskje selvsentrerthet, for andre kan det dreie seg om vanskeligheter i eget liv som kan tappe energi og overskudd.
Det er ikke alltid en klarer å forstå andres prioriteringer, og akkurat dette med å ikke vise interesse for egne barnebarn virker bare fullstendig uforståelig (selv om jeg med hodet kan kan forstå et det kan være gode grunner til det). Relasjoner til andre mennesker er selve meningen med livet for meg.
Jeg vil gjerne kommentere på dette; For å få til dette er man veldig avhengig av å ha en stor nok familie da. Vår "stor"familie består av meg+samboer og 2 voksne personer til, hvorav en er min etterhvert gamle mor. Og sønnen min. Det du beskriver er rett og slett ikke gjennomførbart, dessverre. "Fordelen" er jo at vi bare har min mor av eldre å ivareta da (og sønnen min).
Men allikevel er det en viktig verdi også for oss at man hjelper når man kan. Men vi kan dessverre ikke alltid få til å gi hjelp til hverandre når den trengs.
Når det gjelder hjelp fra besteforeldre har vi egentlig ingen å vende oss til lengre. Jeg synes det er fint for de som kan få hjelp fra besteforeldre altså, bevares, og tidligere da jeg hadde flere å lene meg på fikk jeg også hjelp. Men samtidig kan det alltid skje ting som gjør at man ikke kan forvente å få hjelp. Så jeg tenker at når man får barn får man bero seg på å kunne ivareta dem selv også blir bidrag fra andre en herlig og imøtekommen bonus. Et syn som selvsagt er sterkt farget av egen situasjon.
Jeg synes det er ekstremt trist dersom det ikke er slik at vi forventer hjelp fra de som er vår nærmeste familie. Det bør være en gjensidig selvfølge.
Jeg har nesten ikke egen familie, bare en storesøster. Vi bor ganske langt unna hverandre, men vi stiller opp for hverandre når det trengs. Jeg er også ekstremt heldig med svigerfamilien, de hjelper oss mye når det trengs, feks da vi pusset opp leilighet. Svigerforeldrene mine legger inn stor innsats for å få et nært forhold til sønnen min, som var 6 år da de traff ham første gang. Jeg innrømmer at jeg, og ikke minst mannen min, hadde blitt veldig skuffet om de ikke hadde gjort det. Man har kanskje ikke valgt å få barnebarn, men man har valgt å få barn og det er absolutt ikke noe som går over når ungene blir voksne.
Jeg syns det var sutrete. At det er sånn i hennes familie betyr ikke at «sånn er samfunnet blitt». Jeg jobber i barnehage, og ser mange engasjerte besteforeldre som henter og bringer, og ser ut til å ha et nært forhold til barnebarna.
Og det er da er slett ikke alle besteforeldre som er velstående pensjonister som reiser rundt i verden. Svært mange får barnebarn mens de er i full jobb, meg inkludert.
I min familie hjelper man også hverandre når det virkelig trengs. Men jeg forventer ikke at familien min skal stille opp for å avlaste meg med barna mine. Med avlastning så tenker ihvertfall jeg på pass som ikke er nødvendig, men som hadde vært etterlengtet. Å ønske meg det, kan jeg jo, men jeg forventer det ikke, fra noen av sidene. Dette er selvfølgelig basert på erfaring.
Det Maverick beskriver er drømmen, men veldig fjernt fra min virkelighet.
Jeg har ganske stor familie, men kan ikke regne med hjelp fra flokken. Noe pga avstand, noe pga relasjoner som ikke er så nære. Det er trist, men jeg har jo laget min egen familie i form av venner som fungerer på samme måte.
Jeg er også medlem i en slik familie som Mave beskriver. Det er fint, men det krever at alle er innstilt på å både gi og ta. jeg synes IKKE man kan sette seg på sin høye hest og furte hvis man ikke får den hjelpen/avlastningen/kontakten man vil ha Og det går jo begge veier - jeg hjelper mer enn gjerne foreldrene mine med hva det måtte være - fordi de alltid har stilt opp for meg og barnebarna på framifrå vis. I sommer arrangerte søs og jeg stor bursdag for pappa som fylle runde år - det var gøy og veldig hyggelig og rørende å se gleden hos både gjester og jubilant over at vi hadde arrangert selskapet. Men det må jo gå begge veier. VI syntes det var hyggelig fordi det ble satt pris på. Hvis utgangspunktet hadde vært et litt surt krav, hadde vi neppe endt opp med det store selskapet som ble avholdt, nei.
Kronikkskribenten skriver lite om hva slags relasjon hun selv har til sin foreldre og hvordan hun selv har lagt til rette for nære relasjoner mellom barna og besteforeldrene. Kanskje ungenes besteforeldre er skikkelige egoister - eller kanskje ikke. Hvis hun er like snurt i virkeligheten som i kronikken - og gir like tydelig uttrykk for at hun mener besteforeldrene gjør en dårlig jobb overfor ungene hennes, kan det jo i seg selv være ganske forsurende for relasjonen.
Jeg biir ganske grinete hvis våre voksne barn krever urimelige ting av oss. De har (og tar) ansvaret for barna sine. Jeg tilbyr kulturopplevelser og andre opplevelser, hyppig samvær, alenetid med meg/oss og inviterer ofte både store og små på middag/vafler/is/hvahardu. I år har vi tilbragt ti feriedager sammen også. De jeg kjenner som er besteforeldre, har mye med barn og barnebarn å gjøre - så bildet som tegnes i kronikken likner ikke på de familierelasjonene jeg kjenner.
Ok, da er vi veldig ulike. Jeg forventer at familien vår stiller opp så vi får gått på teater begge to, feks, og de forventer tilsvarende tilbake. Jeg gidder ikke være med på å skape et samfunn der vi ikke kan forvente annet enn livsnødvendig hjelp av hverandre.
For ordens skyld, jeg har ikke lest kronikken det snakkes om her.
Mine to har et svært godt forhold til min mor og hennes samboer. De siste seks årene har vi bodd i samme gate. Vi løper ikke ned dørene hos hverandre, men hjelper (begge veier) når vi kan. De reiser mye, men de er flinke til å følge opp barnebarna og kjenner dem svært godt.
Jeg får litt hjelp om jeg spør (er alene med barna), men jeg spør svært sjeldent (stort sett kun om det er jobbrelatert og det er forventet at jeg deltar).
Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen. Han ene naboen her har tre barn og mange barnebarn. De passer dem så ofte at i år har de ikke fått båten på vann.
Mine besteforeldre bodde en time unna. Jeg hadde ikke noe veldig nært forhold til dem. Vet vi overnattet der flere ganger, vi var i båt og på hytte sammen vinterstid.
Forventer at familie stiller opp så man får gå på teater? For meg høres det helt koko ut.
Jeg håper og ønsker at familie stiller opp om det er alvorlig krise, som sykdom eller livskrise, men jeg forventer ingenting. Og skulle vi på teater, konsert eller andre ting leide vi inn en barnevakt vi fikk tak i på BU-linja. Hun var gull verdt.
Jeg tenker what goes around comes around og i denne settingen mener jeg at dersom familiemedlemmer distanserer seg, så kan man heller ikke forvente at andre stiller opp.
Jeg har aldri forventet noe som helst, folk blir invitert, så er det opp til den enkelte å delta. Mine har et likegyldig forhold til enkelte i familien, nettopp fordi de har vært likegyldige i deres oppvekst. Jeg hadde samme forhold til et av mine besteforeldre-sett.
Jeg tror det er mest sårt for sønn/datter å se at ens egne foreldrene ikke har vært tilstede, men de er voksne, de har fått tilbud i hele oppveksten om å delta, men valgt å prioritere sitt eget. Nå er mine relativt voksne og jeg lar dem få ta selvstendige valg om de ønsker kontakt eller ikke. De "må" ikke noe som helst om de ikke vil. De har nok av andre rundt seg som betyr noe.
Enig, 007. Jeg er svært lite ute, vil ikke bry mamma med å være barnevakt. De har sine liv. Når barna er eldre får jeg anledning til å gjøre mer. Jeg forventer ikke at de stiller opp.
Å forvente at besteforeldre skal stille blir for meg tullete , man kan ønske at de stiller opp men å forvente blir helt feil for meg.
Mine foreldre bor 8 t unna med bil, vi så de ofte før pappa døde , vi fikk selvsagt ikke mye hjelp i hverdagen siden de bor så langt unna men de kom ofte på besøk for å være med barnebarnet.
Vi har hatt svigers som har stilt opp ett par timer her og der og litt tanter og onkler.
Min mamma jobber fortsatt i en alder av 69 og lever et aktivt og travelt liv, jeg unner henne det og har aldri forventet at hun skal bruke ferien for å komme hit og passe.
Jeg blir matt av de som forventer at besteforeldre skal stå på pinne for dem og passe ungene i tide og utide. Det er en bonus, ikke et krav! Og det er flere måter besteforeldre kan bidra på, uten at det innebærer avlastning for foreldrene.
Mine barn har vokst opp med alle 4 besteforeldrene sine. Og da to vidt forskjellige sett besteforeldre, hvor det ene settet ikke bidro sånn sett, og det andre i noe større grad.
Mine foreldre bodde i vår by de første årene, men passet aldri ungene pga helseproblemer. Mannens foreldre bor også her, og de har bidratt endel, men de har vært yrkesaktive inntil for noen år siden, og når de hadde ferie, så var det deres ferie. Men de har stilt opp de gangene vi har trengt barnepass. Type helger nå og da, en kveld her og der, etc. Vi har aldri krevd eller forventet feriepass. Våre barn, vårt ansvar!
Og når det gjelder mine foreldre...Mine barn har et like så godt forhold til de som de andre, selv om de aldri har passet de for å gi oss fri! De har hele tiden vært klar over begrensningene pga helse, og vi har besøkt de så ofte vi kan, både da de bodde her, og etter at de flytta 40 mil unna.
Og jeg har aldri klagd! Er da våre barn, og vårt ansvar. De gangene vi har tenkt at vi trengte barnevakt, så har vi spurt. Blitt glade når noen kan, og tenkt jaja, en annen gang, da noen ikke kunne.
Jeg tror "slekta" generelt - og ikke bare besteforeldre, stilte mer opp før enn nå. Men i hovedsak fordi samfunnet var anderledes. Det var flere nødsituasjoner og mer av de vanskelige tidene.
For min personlige del kjenner jeg at det er godt for meg at barna er blitt eldre, jeg fikk en veldig vanskelig relasjon til min mor da mine barn var små. Hun ville ikke hjelpe meg. Det var ikke like ille som Nenne sin beskrivelse tidligere i tråden av at hun mellom riene måtte finne noen andre, men det var sårt. Ikke fordi jeg fysisk eller mentalt trengte hjelp, men fordi det hadde vært hyggelig om hun stilte opp for meg - for en gangs skyld. Jeg hadde tenkt at småbarnsperioden var en tid for å få omsorg. Men dette er jo selvsagt min personlige historie og har lite med samfunnet å gjøre.
For mange er det kanskje lettere (følelsesmessig sett) å si at dette er samfunnet sin feil, heller enn at det er mine foreldre som er problemet? Andre får masse hjelp og besteforeldrene ønsker å tilbringe tid med barnabarna, det er "bare vi" som sitter her - helt uønsket og uelsket? Jeg opplever i alle fall at det er lettere nå, det er blitt mange flere rundt meg som har krevende foreldre (pga alder) enn før, og det er en lettelse å ikke være så "alene"
Det er jo sårt besteforeldre ikke prioriterer barnebarna. Det kan jeg godt forstå. Så er det jo ofte slik at besteforeldre som prioriterer barnebarna gjerne gjør det på en måte som avlaster foreldrene. Mine har hatt fokus på barnebarna i det å skape relasjon. Det er klart det blir en bonus for oss når de har hentet, hatt på overnatting og ønsket å tilbringe tid med oss og barna våre. Vi tilbarakte mye tid med foreldrene også før vi fikk barn så vi fortsatte den gode relasjonen da barnebarna kom.
Dette var litt av en generalisering. I oppveksten min reiste vi aldri på sommerferie, da vi bodde i utlandet, og faren min hadde alltid ansvar for kontoret. Da måtte min mor håndtere oss to uten noen besteforeldre i nærheten, eller noen venner vi kunne besøke - alle andre reiste bort. Hun hadde ingen landsby å trekke på.
Jeg er heldigere enn hun var. Og ja, det er forstyrrende for en som meg som har kontor i hjemmet å ha tre barn rekkene rundt i flere uker, men det er vårt ansvar å aktivisere dem, og det har vi gjort. Uansett har min mor stilt opp, og gjort noe med hvert barn en dag hver. Svigers har vært så snille å ha et barn på besøk i litt under en uke hver sommer, men det mistenker jeg blir slutt på neste år, på grunn av helsa til svigerfar.
Så jeg er heller vant med besteforeldre som hjelper så mye de kan, men jeg forventer dette ikke.
Jeg også forstår det er vondt hvis det er slik at besteforeldre ikke bryr seg om barnebarna sine. Men jeg leser ikke kronikken her slik, mer som sutring over at foreldrene vil ha mer me-time, og forventer at besteforeldre stiller opp, og snurter over at dette ikke skjer.
Selv har vi gamle besteforeldre på begge sider. Svigermor var fantastisk da hun levde, tok guttene med på matlaging/baking osv. Svigerfar har dårlig helse, så det blir lite der nå etter at hun døde. Min mor har ikke den beste helsa, men bruker likevel mye tid på barnebarna. De er aldri på overnattingsbesøk, og i deres 9-års levetid kan jeg telle på en hånd de ganger vi har hatt barnevakt. Men så forventer vi heller ingenting! Vi setter størst pris på at de bruker tid å blir kjent med barnebarna.
Jeg tenker at dette kommer litt av seg selv. Og etterhvert blir det jo sånn at det er litt uklart hvem som passer hvem. I år ville ikke snuppa var med på hytta i påska. Mormor var nyoperert og trengte hjelp. Så snuppa bodde hos bestemor; handlet inn, lagde mat og gikk tur med hunden.
Vi fikk riktignok "barnepass", men mamma vet ikke helt hvordan hun skulle klart seg uten. Og snuppa hadde ingen betenkeligheter med å hjelpe til. Hun ser jo selv hvor mye hun har hatt glede av bestemor gjennom årene.
Hun er ikke like på tilbudssiden for farmor, for å si det sånn.
Vi forventer ingen ting men synes det er sårt når andre barnebarn blir prioritert over våre. Svigers prioriterer min svoger sine. Passer de mange ganger i uken. Mine har ikke vært der på måneder. Og stort sett er vi med. Ingen avlastning fra de. Og de vet vi hr behov for for det.
Mamma passer og er med oss ofte. Ikke noe fast men stiller opp når vi spør. Vi prøver å ikke utnytte og legger ikke opp til en livstil som krever det. Men innimellom skjer jo ting.
Pappa regner vi ikke med. Hans kone (som han har vært sammen med siden jeg var 4) prioriterer sine egne barnebarn om noen. Og vi skal være skikkelig i knipe før vi spør de.
Vi har kommunal avlastning på et av barna og prøver å få ned skuldrene de døgnene i mnd vi har det. For å ikke bli syk av stress igjen.
Akkurat som det er en selvfølge at jeg gjør en innsats for at barnet mitt skal ha fine opplevelser mens han er barn, er det en selvfølge at han har fine opplevelser som voksen. Hva jeg må gjøre for å legge til rette for det varierer med alderen hans. Jeg forventer at vi alle, inkludert meg selv, prioriterer herandre. Om det er koko synes jeg forventningene andre har til hverandre er totalt på bærtur. Ikke rart folk er ensomme.
Nå har jeg lest kronikken. Jeg har på ingen måte inntrykk av at besteforeldre som nedprioriterer barnebarna er normen. Tvert om.
Jeg kjenner meg ikke igjen i kronikken. De aller fleste jeg kjenner har foreldre som er engasjert i, og stiller opp for barna og barnebarna sine.
Foreldrene mine (kun moren min som lever nå), har alltid prioritert barnebarna veldig høyt. Selv om broren min bor i Oslo, sørget de alltid for å dra på besøk jevnlig. Da barna var små var de også alltid med en uke på hytta hver sommer.
Svigers stilte alltid opp når vi trengte barnevakt, men de engasjerte seg ikke på samme måte.
Barn er foreldrenes ansvar. Så er det kjempefint hvis og når det er mulig å få avlastning, men det er da ikke noe som kan tas som en selvfølge. At besteforeldre ikke bryr seg er en annen sak, og jeg skjønner godt at dette er sårt. Avlastning og å bry seg er imidlertid 2helt forskjellige ting.
For meg blir det absurd å klage over å være utslitt etter å ha vært med ungene i ferien. Det er jo sånn feriene er når man har små barn. Ungene er jo små. Man kan ikke ha en skokk med unger og forvente å feriere som før man fikk barn. Sånn er det jo bare i den fasen. Ungene vokser, plutselig har man bedre tid igjen.
Vår familie fungerer på mange måter som Mavericks sin. Vi hjelper hverandre når nødvendig og behov. Og vi har glede av å være med hverandre. Å gå på teater etc går ikke under kategorien nødvendig. Det betyr ikke at ingen får hjelp til barnevakt for å gå i teater, men at det ikke er noen selvfølge og ikke noe besteforeldre skal føle noe uuttalt skyld for ikke å kunne bidra med når det av en eller annen grunn ikke passer.
Den kronikken var da voldsomt sytete. Og dønn subjektiv og generaliserende. Og veldig, veldig langt fra det jeg selv har erfart. Jeg ville gjerne sett statistikk på dette, for jeg tror ikke dette stemmer. Jeg tror dagens besteforeldregenerasjon stiller opp minst like mye som tidligere besteforeldre har gjort.
Hvis denne kronikken skal taes alvorlig og sees som et uttrykk for noe som helst tror jeg kanskje heller at den viser at vi har en foreldregenerasjon som veldig ofte opplever at de ikke får til alt de skulle ønske på den måten de forventer, og at de selv opplever at de ikke får den hjelpen og støtten de mener de har krav på.
Jeg forventer hjelp og får det om det trengs. Jeg bor på samme sted som mine tre søsken og mine foreldre. Vi hjlper hverandre når det trengs og er mye sammen. Om det er med flytting, kattepass, maling eller barnepass. Ungene er heldige og har mange nære omsorgspersoner og søskenbarna savner hverandre om vi er borte over tid.
Akkurat dette er jeg selvfølgelig enig i, det er ikke sånn at jeg forventer at besteforeldre stiller opp hver gang vi har lyst på barnevakt. Men, de forventer f.eks. at vi besøker dem på hytta, og det gjør vi selvfølgelig. Selv om det er hakket mer pes enn kos for min del, jeg synes det er for langt å gjøre og blir fort trangt. For meg kommer dette i samme kategori som å være barnevakt for at vi skal få gått på teater. Det er noe vi gjør, for andre, som vi ikke hadde gjort om det ikke var viktig for dem.
Når jeg sier forventer, mener jeg at jeg hadde blitt lei meg om ønsket aldri ble innfridd. Jeg hadde ikke sutret eller skrevet en kronikk om det. Jeg er enig i at barn er foreldrenes ansvar, men jeg mener samtidig at det å få barn medfører et ansvar som varer livet ut og som også innebærer å vise interesse for generasjonen som kommer etter. Foreldreansvaret stopper ikke når ungene blir myndige, det bare utarter seg annerledes.
Vi har ikke besteforeldre som stiller opp. Minste har for eksempel aldri sovet borte. Den ene bestemoren passer de noen timer på ettermiddag et par ganger i året. Noen kommer i bursdager, mens andre ser vi ikke. Jeg er litt sådær delt når det gjelder dette. Ikke forvent at ungene stiller opp når dere havner på sykehjem, for å si det sånn.
Eller klarer jeg fint å ta vare på mine egne unger, jeg trenger ikke hjelp. Jeg synes bare det er innmari synd ungene ikke får den gode relasjonen til besteforeldrene som jeg hadde.
Her er hva Katharina Herlofson - forsker hos NOVA/oslo Met forteller om kontakt mellom generasjoner i Norge. Det har vært forsket mye på dette over lengre tid, her er en artikkel fra NRK om dette. :ja:
Jeg mener jeg leste/så en reportasje om dette for noen år tilbake også. At det var blitt mye vanligere at storfamilien dro på ferie sammen.
På en måte skjønner jeg artikkelforfatteren, men jeg syns innlegget ble litt for generaliserende og sutrete. Det ER sårt om man føler at besteforeldre ikke ønsker å stille opp.
Jeg må jo innrømme at jeg forventer at min familie stiller opp for meg når jeg har behov for det. Det betyr ikke at jeg forventer barnevakt annen hver helg, eller blir sur om det ikke passer. Men jeg forventer at de ønsker å se meg/ungene mer enn et par dager i året.
Men den artikkelen er jo like generell. Noen besteforeldre bruker masse tid og krefter på barnebarna, mens andre er helt uinteressert.
Jeg synes også at hun som har skrevet artikkelen det ble linket til i HI er sutrete, men jeg kan godt forstå at det er sårt hvis man overhodet ikke har tid/lyst til å være sammen med barnebarna.
En annen ting som slo meg når jeg leste denne. Er det virkelig greit å oute sine egbe foreldre på en slik måte? Det blir vel neppe MER hjelp å få av å henges ut i avisen?
Mamma har nettopp brukt en uke på rydde vaskerommet mitt før det har hun hatt diverse barnebarn boende hos seg (alle får en uke hos mormor i sommerferien) nå skal hun ha noen dager på tur selv før hun kommer tilbake og rydder kjøkkenet mitt og tar med seg eldste og noen venner av han, for å kjøre dem på leir. Så henter hun han og kjører han til Danmark der vi er. Slik er vår mormor. Men så har hun fått et unikt forhold til barnebarna også. En viktig ressurs for oss også stiller vi opp når hun trenger det. Bla med rekonvalesens etter to store operasjoner.
Jeg håper jeg kan være en like god ressurs for mine barnebarn.
Farmor tar mer del i hveragslogistikken. Kjører på fotball og hjelper til med lekser.
Det var ikke den forrige som gjorde noe lignende. Moren hans ble rasende. Med god grunn. Han krevde mer også, på nivå med fast hentedag i barnehage hver uke og middag.
Ja, og det synes jeg er tullete. Min mor går jo av med pensjon i år og har hatt en veldig krevende jobb så det er ikke sånn type hjelp vi får. Men det ordner seg alltids. Har aldri måttet meldt avbud til bryllup eller lignende pga mangel på barnevakt f.eks. Nå er de såpass store at nå er det mest hjelp til kjøring på fotballtrening og slikt dersom det kniper. De er mye sammen med sine søskenbarn, men ser ikke på det som pass dersom de er her på overnatting eller våre hos min søster.
Men den artikkelen baserer seg jo på mange års forskning, ikke på en anekdotisk fortelling - selv om den OGSÅ har med en slik. Katharna Herlovson har forsket på dette i den store NORLAG-studien - og hennes PhD handlet om relasjoner på tvers av generasjoner.
Jeg er av de som tidvis uttrykker frustrasjon over besteforeldregenerasjonen og deres manglende evne til å verdsette barnebarna. Da gjør det ekstra vondt å lese ting som "dagens besteforeldregenerasjon er mye mer sammen med barnebarna sine". Sannsynligvis på samme måte som det stikker når du leser om høye forventninger til servicenivå fra foreldregenerasjonen. For vår del er det slett ikke sånn for alle besteforeldrene til ungene, men de er ganske heldige allikevel siden det er noen som gidder å bry seg.
Dette er vel personavhengig som så mye annet. Moren min påstår at hun savner barna mine sånn, men bor i overkant av en time unna og ser dem, og oss voksne, maks fire ganger i året. Til tross for at hun selv påstår å være en skikkelig "mormor".
Hadde mannen og jeg trengt barnevakt en uke for å reise bort sammen hadde det vært langt mer naturlig å spørre svigers om hjelp, og de bor mer enn hundre mil unna.
Min mors, og mine barns, tap.
På siden; nå har jeg gjenopptatt kontakten med min far etter mer enn femten år og da jeg fortalte moren min det spurte hun spydig om det var sånn å forstå at han skulle få barna på besøk. Så hun har ikke tid til dem, men han skal ikke "stjele" hennes tid? Folk, ass.
Mine foreldre har en fast dag i uka der ungene blir hentet på skolen og spiser middag der, det er fordi de har lyst og ikke noe jeg forventer. Nå er ungene blitt så store at de kan dra dit alene om de har lyst, og det hender at lillebror gjør.
Jeg skjønner selvsagt at det er veldig trist når relasjonene mellom generasjoner ikke er OK. Jeg postet ikke denne kronikken fordi jeg ikke skjønner at slik er trist og et tap for både den ene og den- jeg postet den fordi jeg reagerte på formen. Jeg mener man kan ønske, men ikke kreve.
jeg tenker også at besteforeldre også må få være med på å bestemme hva de har tid til og når de har tid. Samtidig spør jeg jo alltid foreldrene om det passer hvis jeg skal invitere ungene på noe.
Jeg kan jo opplyse alle dere stakkars som ikke har fått barnebarn enda, at det er SKIKKELIG kos! :elsker:
I dag fikk jeg video av en liten tass som sto foran TV og danset sammen med fantorangen. I går fikk jeg video av den samme lille som hylte av fryd under sprederen.
